Jesu fortsatte bønneliv

 Jesus var en beder. Vi leser at han ofte trakk seg tilbake til øde steder for å be,  og at han tilbrakte hele netter i bønn. Han underviste ikke bare om bønn, men han viste i praksis hva det vil si å leve i bønn. 

Jeg har nylig lest den mektige Messias-profetien i Jesaja 53. Jeg har lest denne profetien regelmessig siden jeg begynte å lese Bibelen mer eller mindre daglig siden 1972. Denne gangen merket jeg meg særlig det siste verset, som lyder slik i Bibelforlagets oversettelse, Bibelen Guds Ord: "Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få i bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtrederne - han som bar manges synd, og han bad for overtrederne." (v.12)

Jeg legger merke til ordene: "Han bad for overtredere", og som en konsekvens av dette vil Faderen gi Sønnen "de mange til del, og sterke skal han få i bytte". Dette forunderlige ordet stemmer godt overens med ordene i Ef 4,8: "Derfor heter det: Han steg opp i det høye og bortførte fanger, til menneskene ga han gaver." Paulus siterer her Salme 68,19. Gjennom forbønn river Jesus menneskene ut av fiendens hender. Det samme kan vi gjøre når vi ber.

Hebreerbrevets forfatter gir oss et innblikk i Jesu bønneliv i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han vr gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide." 

Men det fantastiske er dette: Jesu bønneliv sluttet ikke med hans død og oppstandelse. I Hebreerbrevet heter det nemlig: "Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem." (Hebr 7,24-25)  Dette stemmer godt overens med ordene til Paulus i Rom 8,34: "Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss." Hvilken trøst!

Noen tanker om Jesu bønneliv i Getsemane

Skal vi være helt bunn ærlige, så finnes det ingen bønnehelter, unntatt en! Jesus Kristus. Det finnes bare små, skrøpelige, troløse menn og kvinner overgitt til en nådig Gud. Våger vi å slippe tak i prestasjonen, og lar fasaden slå sprekker, er dette så befriende! 

Jeg har oppholdt meg en tid i de såkalte 'tjener-sangene', som vi finner i Jesaja-boken. Det er fire slike sanger: Den første finner vi i Jesaja 42, den andre i kapittel 49, den tredje i kapittel 50 og den fjerde i kapittel 52. Disse sangene handler om Messias, om personen og selve gjerningen til Jesus Kristus. Denne skjærtorsdagen, mens jeg har dvelt ved den kampen Jesus utkjempet i Getsemane, har jeg merket meg ett eneste ord fra den første av disse tjener-sangen: "Se, min tjener, som jeg støtter..."  en alternativ oversettelse er: "Se, Min tjener som Jeg holder oppe." (KJV 1611) 

Det er ingen som helst tvil i min sjel: Jesus er Gud kommet i kjød. La meg være så tydelig og så klar som mulig om dette. Men: idet at Gud ble menneske, la Han av seg, om du vil: kledde Han av seg, slik det beskrives i Kristushymnen i Fil 2,7: "... uttømte han seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse." King James fra 1611 oversetter dette slik: "... men Han gjorde seg til en uten anseelse."

Jesus er ikke bare Gud, kommet i kjød. Han er også et menneske. Han handlet som et menneske i kraft av Den Hellige Ånd. Bibelen forteller oss at Jesus er "den siste Adam" (1.Kor 15,45), og som den siste Adam kjempet Han for oss i sitt kjød, et kjød som var forgjengelig og skrøpelig.  Et kjød som kjente smerte, sorg, lidelse - og Hans Far holdt Ham oppe! Sønnen var helt avhengig av Faderen! Ga Ham styrke til å holde ut lidelsene. Gud kommet i kjød, kunne bli fristet til å gi opp, bli grepet av frykt og angst, kjenne på avmakt - en Faderen holdt Ham oppee.

Hvilken trøst dette gir meg i mitt bønneliv. 

Jeg lærer å be av mennesket Jesus Kristus!

Vi trenger en bror, ved Guds side, som vi synger med Lina Sandell, som er helt og sant menneske, og som er prøvd i ett og alt, dog uten synd. Det er Jesus Kristus. 

Jesus trengte å be, fordi Han er et menneske. La oss ikke glemme det,

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21.århundres menighet, del 4

Å be tidebønner opphører ikke med de 12 apostlene. Tidebønnspraksisen har en historisk kontinuitet. Blant annet i andre generasjonen etter de 12 apostlene:

Didache - som betyr 'læren' - er det eldste ikke-kanoniske, nytestamentlige dokumentet vi har. I innledningen til det som er universelt akseptert som 'de apostoliske skrifter', sier redaktøren av 'The apostolic fathers' revidert fra materiale oversatt av J.B Lightfoot og J.R Palmer, følgende:

'Didache kan ha fått sin nåværende form så sent som i år 150, selv om dato nærmere slutten av det første århundret er mer sannsynlig. Materialet som skriftet er sammensatt av, viser imidlertid menighetens tilstand på et enda tidligere tidspunkt. I sin svært grundige kommentar antyder J.P Audet at Didache er fra rundt 70 e.Kr, og han kommer trolig ikke med mer enn pluss/minus et tiår'.

Hva tidebønnene angår omtaler Didache bønn tre ganger om dagen. 2.generasjonen fortsetter altså i sporene etter apostlene og forsterker praksisen med daglig bønn og også ukentlig faste. Fastedagene fastsettes til onsdager og fredager, og de understreker betydningen av å be Herrens bønn - Fadervår.

En av nåtidens fremste eksperter på urkirken og ikke minst urkirkens gudstjenesteliv, Paul Bradshaw, skriver i sin bok: 'Search for the Origins of Christian Worship' (Oxford University Press 1992), at daglig bønn til fastsatte tider danner en ubrutt linje fra Det Gamle til Det Nye testamente. Han siterer de tidligste kildene, og viser at det var de tidlige kirkefedrenes intensjon at alle troende skulle delta i bønn til faste tider hver dag. Klemens av Aleksandria og Origenes talte om å be tre ganger om dagen og enda en gang om kvelden.

'Mens de vestlige skribentene som Tertullian og Cyprian snakker om fem faste bønnetider hver dag. Om morgenen, ved tredje time, sjette time, niende time og om kvelden, i tillegg til bønn om natten'. (s.190)

Paul Bradshaw konkluderer slik:

'Det eldste kristne mønsteret for daglig bønn ser ut til å ha vært tre bønnetider, det vil si morgen, middag og kveld, i tillegg til bønn om natten. Bønn tre ganger daglig var helt klart en utbredt, om enn ikke universell, vane i urmenigheten. Den kunne være innrettet etter dagens naturlige rytme i morgen-, middags- og kveldsbønn eller etter Romerrikets oppdeling av dagen i den tredje, sjette og niende timen. Disse to tradisjonene ser ut til å ha blitt flettet sammen til det femdelte mønsteret som vi først møter i Afrika i det tredje århundre'. (s.191)

Det er interessant at når Islam oppstår på 600 tallet, så henter Islam sin bønnerpraksis fra de kristne. I dag blir mange kristne grepet av at muslimer ber til faste tider og misunner dem deres hengivenhet. Da må de ikke glemme at dette er en jødisk- og kristen praksis. Det samme er den 'typiske muslimske bønnestillingen'. Den er i utgangspunktet jødisk/kristen.

(fortsettes)

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21.århundres menighet, del 3

Urkirken fortsatte, ja, forsterket den jødiske tidebønnspraksisen.

Historikeren Lukas forteller oss dette: 'Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud'. (Luk 24.35)

Lukas forteller oss også at disiplene 'holdt sammen og var utholdende i bønnen' (Apg 1,14). Det er interessant å merke seg at det var i forbindelse med tidebønnen at Den Hellige Ånd falt på pinsefestens dag!

'For disse er ikke drukne, slik som dere mener. Det er jo bare den tredje time på dagen!' (Apg 2,15)

 'Den tredje timen' refererer til klokka 09.00 som var en av de faste bønnetidene, hvor tidebønnene ble bedt.

Apostlenes gjerninger skilder den bønnerytmen som ble etablert på Øvresalen før pinse: 'Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre'. (Apg 1,14) 'De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene'.

Det er interessant å merke seg hvordan historikeren Lukas bevisst bruker det greske språket i denne sammenhengen. De ordene han velger understreker nemlig hengivenheten til bønnen: eesan de proskarterontes.

Oversetter vi disse ordene bokstavelig så står det: 'de fortsatte trofast og de fortsatte trofast'. Roten til dette ordet - proskartereo - betyr 'å være sterk, å holde ut, eller å holde fast ved, å være kontinuerlig trofast mot en person eller ting'.

Bibelen Guds Ord, utgitt av Bibelforlaget, får også frem en ting til som ikke er uvesentlig i denne sammenhengen. I Apg 1,14 - sitert ovenfor fra Norsk Bibel 88 - heter det i denne oversettelsen: 'Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen ...'

Vi møter det samme i 1.Tim 2,1 som beskriver urmenighetens bønneliv:

'Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker ...'

I urkirken ba man både spotane og skrevne bønner. Det er derfor Lukas skriver 'bønner', ikke bønn i entall, og han omtaler ulike bønneformer, hvor påkallelsen er en av flere.

Allerede i det kapitelet som følger pinseunderet beskrevet i kapittel 2, leser vi om to av disiplene til Jesus, Peter og Johannes, som av sedvane følger bønnerytmen de kjenner fra før.

'Peter og Johannes gikk sammen opp til tempelet ved bønnens time, som er den niende'. (Apg 3,1)

Senere i Apostlenes gjerninger finner vi at apostelen Peter følger denne bønnerytmen:

'Dagen etter, mens de var på reise dit, og nærmet seg byen, gikk Peter opp på hustaket for å be. Det var omkring den sjette time'. (Apg 10,9)

Denne tidebønnsrytmen ble ikke bare fulgt av apostlene, men også av søkende hedninger, som Kornelius. Han omtales i Apostlenes gjerninger som en from mann som ba regelmessig. Hans bønneliv er i overensstemmelse med befalingen Moses fikk av Gud  i 2.Mos 30,8 om stadig å brenne røkelse for Herren, hver morgen og kveld.

Apg 10,3-4 forteller oss at ved den niende timen ba Kornelius og det er i den forbindelse han får et syn. Denne Kornelius får ros av Gud for sitt regelmessige bønneliv.

(fortsettes)

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21.århundres menighet, del 2

I løpet av de 400 årene fra Esra til Jesu tid, ble det vanlig at alle jøder ba de 18 velsignelsene i forbindelse med opplesningen fra Torahen, til tre fastsatte bønnetider. Enten i Tempelet, synagogen eller i hjemmene.

Vi ser denne bønnepraksisen etablert i livet til profeten Daniel:

'Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i sitt hus. Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort'. (Dan 6,11)

Legg merke til at dette ikke var en engangs foreteelse, men en fastsatt bønnerytme.

Denne praksisen var etablert lenge før Jesu fødsel, og alle gudfryktige jøder gjorde dette - også Josef, hans jordiske far. Peter, Jakob og Johannes og de andre av Jesu disipler gjorde det samme. Den første menigheten ble født inn i denne bønnekulturen. Bønnesamlingene på Øvresalen kom som en naturlig følge av en bønnerytme som allerede fantes der.

Jesus opphevet ikke de jødiske skikkene. I Matt 23,23 leser vi: 'Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette burde gjøres, og det andre ikke forsømmes'.

Jesus oppfordret sine disipler til å be hjemme. Tempelet var det offisielle bønnestedet, men lønnkammeret i hjemmene, hvor man kunne be alene til Gud, har også noe Gud verdsatte. Jesus satte ikke det ene opp mot det andre.

Bibelforskeren Joachim Jeremias konkluderer slik:

'Vi kan med all sannsynlighet konkludere med at det ikke gikk en eneste dag i Jesu liv uten de tre rundene med bønn: morgenbønnen ved soloppgang, ettermiddagsbønnen når kveldsofferet ble ofret i Tempelet, og kveldsbønnen før leggetid'. (Joachim Jeremias: The prayers of Jesus, side 71.

Når Jesus skal lære sine disipler om bønn, slik det er gjengitt i Luk 18, så refererer Han til denne bønnerytmen, når Han sier: 'Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt' (v,7)

(fortsettes)

Hvor var Gud når orkanen Sandy rammet?

Hvor var Gud når orkanen Sandy rammet oss?

Det er Max Lucado (bildet), som stiller spørsmålet på vegne av riktig mange. Den bestsellende forfatteren, og pastoren for Oak Hills Church, viser til beretningen i Matteus om Jesus som stilner stormen på Genesaretsjøen, når han besvarer spørsmålet: 'Hva vi har sett på østkysten av Amerika, så disiplene på Generaretsjøen. Jesus ba disiplene gå ut i båten, og dra i forveien. Hvor var Jesus? Han var oppe i fjellsiden og ba! Jesus gjorde forbønnen til sin prioriterte oppgave. Kjente Han til stormen? Kunne Han føle vinden? Så Han tordenen? Det er det ingen tvil om. Når Han ble klar over faren som de stod overfor, valgte Han å be,' sier Max Lucado.

Ber fremdeles
Så legger Max Lucado til: 'Det gjør Han fremdeles! Han tilbyr en stadig forbønn på våre vegne'. Lucado siterer så Rom 8,34: '... han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss'. 'Han ber for oss gjennom stormen, og på samme måte som Jesus kom gående på vannet for å møte disiplene, møter Han oss også i stormen, i det rette øyeblikket. Han gjør det samme i dette øyeblikket'.

Max Lucado skriver at Jesus virker gjennom de som kommer de som er berørt av Sandy: redningsmennene, medlidenheten til legene, vennligheten fra naboene, generøsiteten til de som gir.

Jesu bønn var gjenklangen av Treenighetens kjærlighetssamtale

Jesu bønn forblir for oss et like stort mysterium som inkarnasjonens under: At Gud blir menneske. Hans bønn var et stadig møte ansikt til ansikt med Faderen. Og likevel: Det er som menneske, som sant menneske at Han ba. Hans bønn i Getsemane vitner om dette.

Jesu bønn er først og fremst Sønnens. På en virkelig måte, av hele sin menneskelige sjel har Han bedt til Faderen på samme måte som vi ber til Ham. Vi ser også hvordan Han trekker seg tilbake for å be i ensomhet. Ikke bare for å bli oss et eksempel, men fordi Han trengte det som menneske. Men Hans bønn var også på en guddommelige måte Sønnens, for Jesus levde som menneske som Guds enbårne Sønn:

Jesu bønn var i Hans menneskelige forstand og hjerte gjenklangen av den gjensidige kunnskap og kjærlighet som bryter fram fra selve Treenighetens favn.

Til og med hit vil Kristus lede oss i vår etterfølgelse, for også vi bør be som sønner.

Jesu bønn formes av Hans vesen og Hans frelsesoppdrag. Til og med når Jesus i sin bønn på Tabors høyder lar lyset av sin guddommelighet skinne igjennom, er det sin død Han drøyer ved. Lidelsen, korset og offeret preger Frelserens bønn.

Hva kan dette lære oss om det å be?

Be slik Jesus og apostlene ba, del 11

På Guds vegne instruerer Moses Israelsfolket hva som skal ofres hver dag: "Dette er hva du skal ofre på alteret: Hver dag to årsgamle lam. Det ene lammet skal du ofre om morgenen, og det andre lammet skal du ofre mellom de to aftenstundene." (2.Mos 29,38-39) I Den nye pakt er Jesus det fullkomne offerlammet, så i dag trenger vi ikke noe morgen- eller aften ofring av dyr.

Men legg nå merke til en ting!

Jesus ble korsfestet ved tiden for morgenofferet i Tempelet i Jerusalem, og Han døde ved tiden for kveldsofferet!

La oss se hva Bibelen sier: "Det var den tredje time da de korsfestet ham." (Mark 15,25) "Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Elo'o, Elo'i, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du fortlatt meg... Men Jesus ropte med høy røst og utåndet." (Mark 15,34 og v.37) Gud har i sitt ord sagt at Han vil åpenbare seg ved morgen- og kveldsofringene: "Det skal bæres fram for Herrens åsyn ved inngangen til sammenkomstens telt, der hvor jeg vil komme sammen med dere for å tale til dere." (2.Mos 29,42b)

La oss nå se dette som her er nevnt i lys av ordene fra Hebr 9,11-12 og 23-24:

"Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen èn gang for alle, og fant en evig forløsning... Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved slikt, men selve de himmelske ting må bli renset ved bedre offer enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld."

Kristi offer var fullkomment og endelig. Det skal ikke gjentas. Og det oppfyller forordningene i Den gamle pakt, som bare var et forbilde på det fullkomne offer som en dag skulle gis på Golgata kors.

(fortsettes)

Be slik Jesus og apostlene ba, del 10

I forrige artikkel så vi nærmere på at det faktum at det er en sammenheng mellom de fastsatte bønnetidene og hvordan Gud svarer på bønn. I denne artikkelen skal jeg konkretisere dette med eksempler.

Vi leser fra 1.Kong 18,36-38:

"Men ved tiden da matofferet ble båret fram, trådte profeten Elia fram og sa: Herre, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette! Svar meg, Herre! Svar meg, så dette så dette folket må kjenne at du, Herre er Gud, og at du nå vender deres hjerte tilbake til deg! Da falt Herrens ild ned og fortærte brennofferet og veden og steinene og jorden og slikket opp vannet som var i grøften."

Legg merke til at Gud svarte på den bønn profeten Elia ba da tiden for matofferet ble båret frem. Det skjedde klokken 15.00. Profeten Elia lot Baalsprofetene holde på hele dagen, fra morgenen av og helt frem til tiden da matofferet skulle bæres fram. Da er det at han ber sin bønn! Hvorfor? Fordi han kjente til hemmeligheten som Jesus beskriver i Fadervår:

"Skje din vilje, som i himmelen, så òg på jorden." (Matt 6,10)

Det er en sammenheng mellom det som skjer i himmelen og på jorden. Vi tenker ofte slik at alt skjer her nede på jorden, og vi glemmer den himmelske virkeligheten! Når tiden for matofferet skulle bæres fram her nede så er ikke himmlen uvirksom! Klokken 15.00 ble offerlammet og røkofferet båret fram, og legg nå merke til hva 2.Mos 30,7-8 sier!

"Og Aron skal brenne velluktende røkelse på alteret. Hver morgen når han steller lampene, skal han brenne den. Og når han setter lampene opp mellom de to aftenstundene, skal han også brenne røkelse. Det skal være et stadig røkoffer for Herrens åsyn hos deres etterkommere."

Hva er denne røkelsen et bilde på? Det forteller apostelen Johannes oss i Åpenbaringsboken:

"Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse - det er de helliges bønner." (Åp 5,8)

"En annen engel om og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor mengde røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud samme med de helliges bønner. Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret, og kastet den på jorden. Da kom det tordendrønn og røster og lyn og jordskjelv." (Åp 8,3-5)

Ser du sammenhengen mellom den jordiske og den himmelske gudstjenesten, bønnetidene og bønnesvaret?

(fortsettes)

Be slik Jesus og apostlene ba, del 9

For en tid tilbake begynte jeg å se noe jeg ikke hadde sett eller lagt merke til før når det gjelder de ulike bønnetidene vi leser om i Den Hellige Skrift. Jeg holdt på med å studere prestetjenesten i Den gamle pakt, og leste om dette i lys av 1.Pet 2,5 og 9:

"Og bli også dere oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap ... Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap ..."

Jeg forflyttet meg fra Det gamle testamentes beskrivelser av prestetjenesten over til Hebreerbrevets beskrivelser av det himmelske tempel - Guds trone, hvor det pågår en stadig gudstjeneste!

"Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen èn gang for alle, og fant en evig forløsning ... Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved slikt, men selve de himmelse ting må bli renset ved bedre offer enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld." (Hebr 9,11-12 og v.23-24)

Gudstjenesten i himmelen pågår jo hele tiden. Det ser vi når vi leser Åpenbaringen. Foran Guds trone er det engler og kjeruber og serafimer som lovpriser Gud og Lammet kontinuerlig. På jorden - under Den gamle pakt - pågikk det stadige gudstjenester, først i Tabernaklet, så i Templet. Ulike foreskrevne ofringer ble gjort. Når jeg leste om flere av Guds inngripen i jødenes dramatiske historie oppdaget jeg at mange av disse under og bønnesvar skjedde ved enten morgenofferet eller ettermiddagsofferet!

I 2.Mos 30,7-8 leser vi:

"Og Aron skal brenne velluktende røkelse på alteret. Hver morgen når han steller lampene, skal han brenne den. Og når han setter lampene opp mellom de to aftenstundene, skal han også brenne røkelse. Det skal være et stadig røkoffer for Herrens åsyn hos deres etterkommere."

I neste artikkel skal jeg gi konkrete eksempler på sammenhengen mellom morgenofferet og kveldsofferet og Guds inngripen som svar på jødefolkets bønner og offer. Jeg håper du blir like begeistret som jeg er for dette!

(fortsettes)

Be slik Jesus og apostlene ba, del 4

Her fortsetter artikkelserien om bønnelivet til Jesus og apostlene:

Etter at Jesus hadde iført seg sin talitt og sin tefillin, var Han ifølge jødisk tradisjon nå kledd for å korrekt å kunne tiltale sin himmelske Far. Nå kunne Han kysse Torahen, før Han så løftet sine hender mot tempelhøyden. Med beina samlet begynte Han så å be de 18 velsignelsene. Muligens er det Esra som innførte disse. I løpet av tiden det tok å fremsi disse 18 velsignelsene ville så Jesus ha bøyd seg og bukket, andre ganger neiet og svaiet. For hver velsignelse ville så Jesus bøye sine knær ved ordet "velsignet", og bøye sitt hode hver gang Han sa: "Du er..." og så rettet Han seg opp hver gang Han sa: Adonai.

Han fremførte sitt "hjertes gudstjeneste" i lys av påminnelsen Han helt sikkert hadde sett skrevet på veggen i synagogene: Vit hvem du står overfor.

Etter å ha bedt de 18 velsignelsene, strakte så Jesus armene ut mot Tempelet og proklamerte sitt shema - trosbekjennelsen. Så fulgte flere skriftlesninger, og til slutt kunne Han løsne sitt tefillin like omhyggelig som Han hadde bundet den. Til sammen må Jesus ha brukt 30 minutter på denne private "hjertets gudstjeneste".

Jesus var ikke alene om å be på denne måten. Dette var den vanlige bønnepraksisen i Israel på Jesu tid helt i samsvar med morgen- og kveldsofringene i Tempelet. Tre ganger om dagen ba man på denne måten. Han siterte sitt shema. Når Han sto opp, arbeidet og la seg fremsa Han andre velsignelser og alle de andre velsignelsene som fremsies ved spesielle helligdager og fester.

(fortsettes)

Be slik Jesus og apostlene ba, del 3

I den forrige artikkelen så vi nærmere på bruken av bønnesjalet. Med utgangspunkt i Herrens forskrifter utviklet jødene forskjellige ritualer som skulle minne dem på og samtidig lede dem inn i Herrens nærvær. Ved siden av bønnesjalet bruker jødene også det som kalles tefillin, to små trebokser kledd i skinn og fylt med pergamenter med sitater fra Bibelen. Se 2.Mos 13.1-16; 5.Mos 6,4-9. v.11 og 13-21.

Som jøde ble Jesus helt sikkert opplært til å be og sitere velsignelser og bønner daglig fra Han lærte å snakke. På sin Bar Mitzvah (tilsvarende vår konfirmasjon) gjorde Han sannsynligvis følgende:

Han gikk inn i bønnerommet, vasket hendene sine forskriftsmessig. Så reiste Han seg og siterte de første delene av morgenvelsignelsene. Vi skal i en senere artikkel se nøyere på hvilke velsignelser dette er snakk om.

Etter velsignelsene så Jesus ærbødig opp mot himmelen og sa: «Gud, gjør mine ord vennlige i dag.» Etter enda to velsignelser tok så Jesus på seg en slags firkantet bønnetrøye og la den over hodet og skuldrene, og lot den henge nedover kroppen. Dette spesielle plagget – en slags tunika – skulle Han ha på seg hele dagen, under de andre klærne. Så tok Jesus på seg en tallit – bønnesjalet – og siterte flere velsignelser.

Etter dette tok så Jesus på seg tefillin. Han tok denne i skrivehånden og bandt den lille skinnboksen med Skriften i på den nakne overarmen på sin svakere hånd. Nå hadde Han dem nærmest hjertet, og på den måten oppfylte Han befalingen om å legge seg disse ordene på hjertet (se 5.Mos 6,6 og 11,18) Etter dette siterte så Jesus flere velsignelser.

Når dette var gjort fortsatte Han å feste båndet på tefillin'en og snurret de syv ganger rundt underarmen, akkurat under albuen. Resten av båndet holdt Han i hånden. Nå var tiden kommet for å feste hodetefilllin'en. Den omstendelige prosessen fortsatte så med at Jesus satte boksen over pannen, men ikke under hårfestet. Omhyggelig justerte Han symbolet slik at boksen sto på en linje mellom øynene, for det står skrevet at disse ordene skal være et tegn mellom dine øyne (5.Mos 6,8) Mens Jesus festet disse bønnereimene til kroppen sin, ba Han:

«Velsignet være Du, Herren vår Gud, universets konge, som har helliget oss med Dine bud og gitt oss Dine befalinger om tefillins mitzvah. Velsignet være Ham hvis herlige majestet varer for evig.»

Nå som hodetefillin var godt plassert og velsignet, løftet Jesus på skinnbåndet Han hadde lagt i håndflaten og surret det tre ganger rundt langfingeren. Resten av båndet surret Han rundt håndflaten. I mens gjentok Han ordene fra Hosea 2,19-20:

«Jeg vil trolove meg med deg for evig tid. Jeg vil forlove meg med deg i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet. Og jeg vil trolove meg med deg i troskap, og du skal kjenne Herren.»

(fortsettes)

Be slik Jesus og apostlene ba, del 2

At Jesus i all sin ferd var jøde er det vel ingen som helst tvil om. Problemet er at få er seg dette bevisst. For eksempel bar Jesus en Tallit eller bønnesjal. Hvordan kan vi være så sikre på det? Fordi evangeliene forteller oss det! For en jøde er også bønn noe langt mer enn ord. Det er også handlinger, og spesielle liturgiske gjenstander tas også i bruk når man ber.

Du husker sikkert beretningen om kvinnen med blødningene? Du finner den i Matt 9,20-22, Mark 5,25-34 og Luk 8,43-48. Hos Lukas leser vi: "Hun kom bakfra og rørte ved minnedusken på kappen hans. Og straks stanset blødningen."

En jøde på Jesu tid bar i følge Harper's Encyclopedia of the Bible Life fire ting:

1. En tunika (chaluq), som var en lang kjortel laget av lin eller ull og som man hadde nærmest kroppen.

2. En tallit - et sjal med dusker i hjørnene, laget av ett stykke, i det aller fineste materiale, vevd og uten sømmer. Brukt i forbindelse med bønn.

3. Et hodeplagg som dekket hodet, baksiden av naken og skuldrne.

4. Sandaler

På Jesu tid ble bønnesjalet (Tallitt) alltid båret over tunikaen når man gikk ut av sitt hus. Det var et stort reklangulært klesstykke, som man draperte over skuldrne og som gikk helt ned til anklene og som på denne måten tjente som en beskyttelse mot vær og vind. På hver av hjørnene var det knyttet dusker (tzizit), slik det er beskrevet i Guds ord.

For bedre å forstå historien bak og betydningen av bønnesjalet, la oss se nærmere på den bibelske konteksten:

"Og Herren sa til Moses: Tal til Israels barn og si til dem at de skal gjøre seg dusker på kantene av sine klær, slekt etter slekt, og de skal sette en blå snor på hver enkelt dusk. Slike dusker skal dere ha, for når dere ser på dem, skal dere komme i hu alle Herrens bud og holde dem og ikke fare hit og dit og følge etter deres eget hjerte og øye, som lokker dere til hor. Slik skal dere huske på alle mine bud og holde dem og være hellige for deres Gud. Jeg er Herren deres Gud, som førte dere ut av landet Egypt for å være deres Gud. Jeg er Herren deres Gud." (4.Mos 15,37-41)

"Du skal gjøre deg dusker på de fire kantene av kappen som du dekker deg med." (5.Mos 22,12)

For en jøde har tall stor betydning. Dette er spesielt sant hva bønnesjalet angår. På hebraisk har hver bokstav en tallverdi. F.eks: 26 er tallverdien for YHWH (som står for Guds navn som ikke kan uttales), og 13 er tallverdien for echad (en). På denne måten kan "Herren er èn" bli skrevet ut tallmessig på hver tzizit (dusk) med fire sett tråder (7+8+11=YHWH, + 13 = echad), hver delt for seg med en dobbelt knute, og til sammen blir det 39 slike tråder.

Det annet som må bemerkes er at alle fire tzizit er et symbol på de 613 lovene Moses ble gitt (365 befalinger: du skal ikke) og 248 bekreftelser. Den tallmessige betydningen av ordet tzizit er 600- Legg til åtte tråder og fem knuter og du får 613. Hver tråd har syv hvite tråder, og syv er fullkommenhetens tall. Hver av de hvite trådene har også en blå knyttet til seg, og blåfargen står for kongelighet og er en påminnelse fra Gud i himmelen om at Han våker over oss.

(fortsettelse)

Be slik Jesus og apostlene ba, del 1

I Apostlenes gjerninger leser vi at de kristne holdt "urokkelig fast ved .... bønnene." (Apg 2,42) Hva menes det med dette? Litt avhengig av hva slags kirkelig bakgrunn man kommer fra, er det nok mange som tenker at det her snakkes om bønn generelt og i betydningen spontan eller fri bønn. Men slik var det nok ikke. Ikke slik å forstå at man ikke ba spontane bønner i urkirken, for det gjorde man sikkert. Men her snakkes det om den jødiske bønneliturgien.

For det er ingen tvil om at kristen bønn har vokst fram fra den jødiske bønnemodellen. Dessverre er det få kristne som tenker over dette, og vet noe om det. Urkirken vokste frem av en jødisk sammenheng, og den var sterkt preget av den. Vi må ikke glemme at de første kristnes Bibel er det vi betegner som Det gamle testamente.

De første kristnes bønneliv bar preg av sine jødiske røtter, med tilpassninger og tillegg fra en ny og voksende tro. Jødisk bønn var først og fremst formet fra den jødiske trosbekjennelsen: shema. Vi finner den uttrykt i 5.Mos 6,4-9.

"Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er èn. Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord som jeg byr deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp. Du skal binde dem som et tegn på din hånd, de skal være som en minneseddel på din panne. Du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter."

Shema er det sentrale for hele livet for en jøde. I sin bok "To be a Jew" skriver rabbi Hayim Halevy Donin:

"Bønn i sin ypperste form og på sitt inderligste nivå blir kalt 'hjertets tjeneste', og er en av de mange måtene kjærligheten til Gud blir uttrykt på."

Jødene ba tidebønner, og denne måten å be på skriver seg tilbake til tiden for Esra, Nehemaja og Sakarja på 560 tallet før Kristus. Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 1

Jeg har oppholdt meg i Johannes 17 en tid. Det er et kapitel som omhandler Jesu bønneliv, og beskriver Hans djupe lengsel etter enhet mellom de som tror på Hans navn. Vi vet ikke om denne bønnen ble bedt i forbindelse med at Han feirer påskemåltidet med sine disipler, men det er mye som tyder på det. Den kommer som et postludium på det Han har delt med disiplene på Øvresalen, men er samtidig er den et preludium på Hans tjeneste som den himmelske forbønnstjenesten Han nå har, ved Faderens høyre hånd. For det er etter at Han har bedt denne bønnen at "han gikk ut sammen med sine disipler over bekken Kedron. Der var det en hage, og i den gikk han og hans disipler inn." (Joh 18,1)Her fortsetter Jesus å be, ja, Han strider i bønn for seg og sine.

Biskop Bo Giertz skriver i sin kommentar til Det nye testamente at bønnen Jesus ber i Johannes 17 "er en bønn i dødens nærhet. 'Timen' er kommet. Lidelsen er umiddelbart forestående, men den skimtes her bare i bakgrunnen. Den blir en del av herliggjørelsen." (Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag. Bind II, side 112)

Jesu bønn i Johannes 17 er blitt kalt for Jesu yppersteprestlige bønn, og det er i grunnen en riktig talende beskrivelse. Jesus har jo et yppersteprestlig embede. Det kan vi lese om i Hebreerbrevet. Det innebærer blant annet at Han har ofret seg for oss og ber for oss. Og det er tydelig når vi leser Johannes 17 at det Han her gjør er å bære frem sin forbønn for sine, samtidig med at Han innvier seg som det Lam som skal slaktes, som offer for oss.

Det er interessant å merke seg at denne bønnen bes høyt:

"Dette talte Jesus, og han løftet øyne mot himmelen og sa..." (Joh 17,1)

Han ba ifølge jødisk tradisjon, og sikkert med bønnesjalet over sitt hode. Han var jo jøde. Det er tydelig at Johannes har hørt Ham be, for han gjengir jo denne bønnen, inspirert som han er av Den Hellige Ånd. Hørte de andre den? Vi vet ikke. Verken Matteus, Markus eller Johannes har denne bønnen med. De kommer ikke engang med antydninger eller bruddstykker av den. Så kanskje var det bare Johannes som ba denne bønnen, selv om Jesus altså ba den høyt. Kanskje sto Han for litt for seg selv her på Øvresalen og ba?

Det er mye som ligger Ham på hjertet som Han utøser for sin Far nå like før Han skal lide og så dø på korset.

Vi skal i en serie med artikler se nærmere på denne mektige forbønnen av Herren Jesus selv.

(fortsettes)

Døperen Johannes var en beder

Mens jeg trasket opp og ned sykehuskorridorer i går, kom jeg til å tenke på noe legen Lukas skriver om døperen Johannes. Disiplene var sammen med Jesus da han ba. Da er det at en av dem sier til Jesus:

"Herre, lær oss å be, SLIK SOM JOHANNES LÆRTE DISIPLENE SINE." (Luk 11,1)

Jeg har ikke tenkt på dette før: Døperen Johannes var en beder.

Jeg har tenkt på han som veirydderen, forløperen, den radikale omvendelsesforkynneren, døperen. Men ikke som bederen. Men det kommer jo så tydelig frem i dette verset fra Lukasevangeliet. Døperen Johannes var en beder, og han lærte sine disipler å be. De lærte gjennom å se og høre ham be, og de lærte gjennom hans undervisning.

Når jeg tenker på hvor radikal Johannes var, så var han sikkert også radikal på bønnens område! Han var ganske sikkert en djerv beder. Jeg tenker at han også på dette området var ekstrem, vill og intens. Vi må ikke glemme at han var en nasireer, altså en innviet person, som hadde gitt løfte til Gud om å leve hellig og avsondret for en tid.

Det er interessant å lese det Lukas skriver om ham i det første kapitlet av sitt evangelium:

"Men barnet vokste opp og ble sterkt i ånden. Han var i ødemarken til den dagen da han skulle stå fram for Israel." (Luk 1,80 - min uth)

Johannes var forløperen for Jesus. Han virket i en bestemt tid, og for en bestemt tid. Da tiden var inne for Johannes, gikk han bokstavelig talt ut i ørkenen, eller ødemarken, for å be inntil Herrens ord kom til ham.

Jeg synes det er veldig interessant at han holdt til i ødemarken inntil hans tid var inne. Ødemarken var hans treningssenter. Det var her hans karakter ble dannet, det var her han kjempet i bønn.

Det er også interessant å merke seg at disippelen sier til Jesus: Herre, lær oss å be.

Bønn er nemlig noe vi må lære. Det er flere måter å be på. Blant annet kan vi lære av andre. Johannes var et eksempel for sine disipler, Jesus for sine. Vi kan lære av dem, og andre som har lært å be. Som kjenner Gud. Det første steget på veien til en djupere relasjon med Gud er at vi bestemmer oss for å lære å be.