Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21.århundres menighet, del 4

Å be tidebønner opphører ikke med de 12 apostlene. Tidebønnspraksisen har en historisk kontinuitet. Blant annet i andre generasjonen etter de 12 apostlene:

Didache - som betyr 'læren' - er det eldste ikke-kanoniske, nytestamentlige dokumentet vi har. I innledningen til det som er universelt akseptert som 'de apostoliske skrifter', sier redaktøren av 'The apostolic fathers' revidert fra materiale oversatt av J.B Lightfoot og J.R Palmer, følgende:

'Didache kan ha fått sin nåværende form så sent som i år 150, selv om dato nærmere slutten av det første århundret er mer sannsynlig. Materialet som skriftet er sammensatt av, viser imidlertid menighetens tilstand på et enda tidligere tidspunkt. I sin svært grundige kommentar antyder J.P Audet at Didache er fra rundt 70 e.Kr, og han kommer trolig ikke med mer enn pluss/minus et tiår'.

Hva tidebønnene angår omtaler Didache bønn tre ganger om dagen. 2.generasjonen fortsetter altså i sporene etter apostlene og forsterker praksisen med daglig bønn og også ukentlig faste. Fastedagene fastsettes til onsdager og fredager, og de understreker betydningen av å be Herrens bønn - Fadervår.

En av nåtidens fremste eksperter på urkirken og ikke minst urkirkens gudstjenesteliv, Paul Bradshaw, skriver i sin bok: 'Search for the Origins of Christian Worship' (Oxford University Press 1992), at daglig bønn til fastsatte tider danner en ubrutt linje fra Det Gamle til Det Nye testamente. Han siterer de tidligste kildene, og viser at det var de tidlige kirkefedrenes intensjon at alle troende skulle delta i bønn til faste tider hver dag. Klemens av Aleksandria og Origenes talte om å be tre ganger om dagen og enda en gang om kvelden.

'Mens de vestlige skribentene som Tertullian og Cyprian snakker om fem faste bønnetider hver dag. Om morgenen, ved tredje time, sjette time, niende time og om kvelden, i tillegg til bønn om natten'. (s.190)

Paul Bradshaw konkluderer slik:

'Det eldste kristne mønsteret for daglig bønn ser ut til å ha vært tre bønnetider, det vil si morgen, middag og kveld, i tillegg til bønn om natten. Bønn tre ganger daglig var helt klart en utbredt, om enn ikke universell, vane i urmenigheten. Den kunne være innrettet etter dagens naturlige rytme i morgen-, middags- og kveldsbønn eller etter Romerrikets oppdeling av dagen i den tredje, sjette og niende timen. Disse to tradisjonene ser ut til å ha blitt flettet sammen til det femdelte mønsteret som vi først møter i Afrika i det tredje århundre'. (s.191)

Det er interessant at når Islam oppstår på 600 tallet, så henter Islam sin bønnerpraksis fra de kristne. I dag blir mange kristne grepet av at muslimer ber til faste tider og misunner dem deres hengivenhet. Da må de ikke glemme at dette er en jødisk- og kristen praksis. Det samme er den 'typiske muslimske bønnestillingen'. Den er i utgangspunktet jødisk/kristen.

(fortsettes)

Polykarps bønn

I dag ber jeg med ordene til Polykarp (69-155), en av disiplene til apostelen Johannes, biskop i Smyrna i Lille-Asia, som led martyrdøden da han sverge ved keiserens ånd:

'Herre, allmektige Gud, gjennom Din Sønn, Din elskede og velsignede tjener Jesus Kristus, har vi fått kunnskap om Deg. Du englenes og kreftenes, Du hele skapningens og alle rettferdiges Gud, Du har gitt liv til alle. 


Jeg priser Deg fordi Du lot meg få leve til denne dag og denne time, og har latt meg få samfunn med Dine martyrer. Du gir meg å drikke av Kristi kalk til oppstandelse og evig liv for kropp og sjel i Den Hellige Ånds uforgjengelighet. La meg i dag finne nåde for Ditt åsyn og ta imot meg som et velbehagelig offer, Du som har begynt Din gjerning i meg og som oppfyller Dine løfter, Du trofaste og sanne Gud. 


Derfor lover og priser jeg Deg og ærer Deg ved vår evige og himmelske ypperteprest, Jesus Kristus, Din elskede tjener. Ved Ham skal alle ting prise Deg med Den Hellige Ånd, nå og i all evighet. Amen'.