Hva de første kristne lærte om abort

 "Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn."

Didache eller De 12 apostlers lære. Dateres vanligvis til år 100 e.Kr, men kan stamme fra ca år 40-60. Skriftet er dermed samtidig med flere av de 12 apostlene.

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21.århundres menighet, del 4

Å be tidebønner opphører ikke med de 12 apostlene. Tidebønnspraksisen har en historisk kontinuitet. Blant annet i andre generasjonen etter de 12 apostlene:

Didache - som betyr 'læren' - er det eldste ikke-kanoniske, nytestamentlige dokumentet vi har. I innledningen til det som er universelt akseptert som 'de apostoliske skrifter', sier redaktøren av 'The apostolic fathers' revidert fra materiale oversatt av J.B Lightfoot og J.R Palmer, følgende:

'Didache kan ha fått sin nåværende form så sent som i år 150, selv om dato nærmere slutten av det første århundret er mer sannsynlig. Materialet som skriftet er sammensatt av, viser imidlertid menighetens tilstand på et enda tidligere tidspunkt. I sin svært grundige kommentar antyder J.P Audet at Didache er fra rundt 70 e.Kr, og han kommer trolig ikke med mer enn pluss/minus et tiår'.

Hva tidebønnene angår omtaler Didache bønn tre ganger om dagen. 2.generasjonen fortsetter altså i sporene etter apostlene og forsterker praksisen med daglig bønn og også ukentlig faste. Fastedagene fastsettes til onsdager og fredager, og de understreker betydningen av å be Herrens bønn - Fadervår.

En av nåtidens fremste eksperter på urkirken og ikke minst urkirkens gudstjenesteliv, Paul Bradshaw, skriver i sin bok: 'Search for the Origins of Christian Worship' (Oxford University Press 1992), at daglig bønn til fastsatte tider danner en ubrutt linje fra Det Gamle til Det Nye testamente. Han siterer de tidligste kildene, og viser at det var de tidlige kirkefedrenes intensjon at alle troende skulle delta i bønn til faste tider hver dag. Klemens av Aleksandria og Origenes talte om å be tre ganger om dagen og enda en gang om kvelden.

'Mens de vestlige skribentene som Tertullian og Cyprian snakker om fem faste bønnetider hver dag. Om morgenen, ved tredje time, sjette time, niende time og om kvelden, i tillegg til bønn om natten'. (s.190)

Paul Bradshaw konkluderer slik:

'Det eldste kristne mønsteret for daglig bønn ser ut til å ha vært tre bønnetider, det vil si morgen, middag og kveld, i tillegg til bønn om natten. Bønn tre ganger daglig var helt klart en utbredt, om enn ikke universell, vane i urmenigheten. Den kunne være innrettet etter dagens naturlige rytme i morgen-, middags- og kveldsbønn eller etter Romerrikets oppdeling av dagen i den tredje, sjette og niende timen. Disse to tradisjonene ser ut til å ha blitt flettet sammen til det femdelte mønsteret som vi først møter i Afrika i det tredje århundre'. (s.191)

Det er interessant at når Islam oppstår på 600 tallet, så henter Islam sin bønnerpraksis fra de kristne. I dag blir mange kristne grepet av at muslimer ber til faste tider og misunner dem deres hengivenhet. Da må de ikke glemme at dette er en jødisk- og kristen praksis. Det samme er den 'typiske muslimske bønnestillingen'. Den er i utgangspunktet jødisk/kristen.

(fortsettes)

Fastetidens dåpsforberedelser

I den tidlige kirken var 1.påskedag den store dåpssøndagen. Følgelig var fastetiden en tid for dåpsundervisning. Slik er det ikke lenger - dessverre!

Jeg har selv forrettet dåp 1.påskedag, og noen sterkere symbolikk finnes vel knapt. Dagen til minne om at Jesus stod opp igjen fra de døde. Om den kristne dåp heter det i den apostoliske undervisningen:

'Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse'. (Rom 6,4-5)

Trengs det dåpsundervisning?

Den tidlige kirken mente det. I Apg 8 leser vi om den etiopiske hoffmannen, som leser profeten Jesaja. Og Filip som spør: 'Skjønner du det du leser?' (v.30) Og så leser vi i vers 35: 'Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftstedet, forkynte han evangeliet om Jesus for ham'. I den evangelieforkynnelsen Filip formidler må han også ha snakket med hoffmannen om dåp. For rett etter at Filip er ferdig med å forkynne evangeliet for hoffmannen, leser vi:

'Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt?' (v.36)

Filip underviser ham da om dåpens betingelser: 'Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn!' (v.37)

Og på denne bekjennelsen døper Filip mannen: 'Så bød han å stanse vognen, og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham'. (v.38)

I Didache eller De 12 apostlers lære ser vi at dåpsundervisningen hørte med:

'Når det gjelder dåpen, skal dere utføre den på følgende måte: Etter at dere først har gjennomgått alt det som her er nevnt ...' og det forfatteren sikter til med de ordene er kort innføring i den kristne tro.

I sin Apologi skriver Justin Martyr (103-165):

'Alle som lar seg overbevise og tror det som er lært og talt av oss for å være sant og som erklærer at de vil leve på denne måten, blir opplært i å be, og, mens de faster innfor Gud, å bønnfalle om tilgivelse for sine tidligere synder, og i dette ber og faster vi sammen med dem. Så føres de av oss til et sted hvor det er vann ...'

Tenk om fastetiden igjen kunne bli en tid for dåpsundervisning! Da trenger vi å be om at mennesker kommer til tro. La oss gjøre det! Det er i alle fall en tid hvor vi kan minnes vår egen dåp, og tenke på hva den betyr for oss.

De første kristnes nattverdpraksis, del 3

Som jeg nevnte i forrige artikkel vil jeg nevne hva vi finner om nattverden i Didache eller De tolv apostlers lære, et skrift som var godt kjent i Oldkirken. Det blir blant annet omtalt i Eusebius' velkjente kirkehistorie fra ca 325. Didache ble benyttet av flere av kirkefedrene, blant annet Klemens av Aleksandria (ca 200) og Athanasius (ca 367). For Østkirken er dette skriftet et av de viktigste håndbøkene som regulerer de kirkelige ordningene.

"På Herrens søndag skal dere komme sammen og bryte brød og holde takkebønn etter at dere først har bekjent deres synder, slik at deres offer kan være rent," heter det i v.14.

I vers 9-10 finner vi beskrevet nattverdbønner og hva som skjedde etter at nattverden var delt ut:

"Når det gjelder nattverden, skal dere fremsi takkebønn på følgende måte:

Først for kalken: 'Vi takker Deg, vår Far, for Din tjener Davids hellige vintre som Du har latt oss kjenne gjennom din tjener Jesus. Deg være ære i evighet.'

Dernest for brødet: 'Vi takker Deg, vår Far, for livet og kunnskapen som Du har latt oss kjenne gjennom Din tjener Jesus. Deg være ære i evighet!'

Likesom dette brutte brød en gang var spredt ut over fjellene, men er blitt samlet og gjort til ett, så la Din kirke samles fra jordens ender inn i Ditt rike. For Din er æren og makten ved Jesus Kristus i evighet.

La ingen spise eller drike av deres nattverd unntatt de som er døpt til Herrens navn. For også med henblikk på dette er det Herren har sagt: Gi ikke hundene det hellige. (Matt 7,6)

Når dere er blitt mette, skal dere fremsi takkebønn på følgende måte:

Vi takker Deg, hellige Far, for at Ditt hellige navn, som Du har latt bo i våre hjerter, og for kunnskapen og troen og udødeligheten som Du har latt oss kjenne gjennom Din tjener Jesus. Deg være ære i evighet! Du, Herre, hærskarenes Gud, har skapt alt for Ditt navns skyld, og Du har gitt menneskene mat og drikke til å glede seg ved, for at de skulle takke Deg. Men oss har Du i nåde gitt åndelig mat og drikke og evig liv ved Din tjener. Fremfor alt takker vi Deg fordi Du er mektig. Deg være ære i evighet!

Herre, kom Din kirke i hu, så Du frir den ut fra alt ondt og fullender den i Din kjærlighet. Samle den kirke Du har helliget, fra de fire verdenshjørner inn i Ditt rike, som Du har gjort i stand for den. For Din er makten og æren i all evighet. La nåden komme og denne verden forgå! Hosianna, Davids Gud! Om noen er hellig, la ham komme! Om noen ikke er det, la ham vende om! Marana-ta! Amen.

Men profetene skal dere gi anledning til å holde takkebønn så mye de ønsker."

(fortsettes)

Urkristne kraftkilder, del 5

Nattverden, eller brødsbrytelsen, var også en tydelig kraftkilde i den tidlige kirkens historie. Vi leser om de første kristne at de "holdt hele tiden urokkelig fast ved ... brødsbrytelsen..." (Apgj 2,42) Dette var altså ikke noe tilfeldig, noe man av og til gjorde. "Hele tiden," står det her. Og de vek ikke fra denne praksisen heller: "urokkelig," står det.

I Apostlenes gjerninger kapitel 20 leser vi om en av de mange reisene apostelen Paulus gjør: "Vi seilte ut fra Filippi etter de usyrede brøds dager, og etter fem dager møtte vi dem i Troas, der ble vi i sju dager." (v.6) Hva skjer så i Troas? "Den første dagen i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet ..." (v.7a) På selve oppstandelsesdagen, søndag, kom de kristne altså sammen for å bryte brødet.

I De 12 apostlers lære (Didache), et tidlig kristent skrift og anerkjent i Østkirken som en av de viktigste håndbøkene som regulerer de kirkelige ordninger, heter det: "Du skal daglig søke samfunn med de hellige, så du kan bli styrket av deres ord." (4,2) Så følger liturgiske forskrifter for dåp og nattverd, og en egen nattverdsliturgi.

Ignatius, biskop i Antiokia, hører med til den gruppen som kalles apostoliske fedre. Disse var urkirkens mest betydelige åndelige ledere og forfattere i generasjonen etter apostlene. Han skriver: "Legg vinn på å komme enda oftere sammen til Guds nattverd og lovprisning. For når dere kommer ofte sammen, blir Satans maktgjerninger tilintetgjort og hans ødeleggende påvirkning brytes ned gjennom deres samstemmighet i troen." (Ignatius' brev til efeserne, v.13)

I Sandomliturgien, den liturgien som brukes ved de fleste retreatstedene i Norge innenfor protestantisk sammenheng, finnes det en setning som jeg er blitt så glad i. Der heter det i takkebønnen som bes i forbindelse med nattverdfeiringen:

Vi har holdt måltid sammen med vår Herre Jesus Kristus, og Han har styrket oss. Vi er med i Kristi seierstog, og vi har rastet på veien til himmelen. La oss da gå med glede ut fra dette måltidet. Med ditt verk har du gledet oss Herre; vi jubler over det du har gjort.

Slik opplevde nok også de første kristne nattverden. Som en rast på veien de gikk hvis mål var himmelen. Her har også vi mye å hente om vi bedre forsto nattverdens sterke innhold. Det er interessant å merke seg i at i oversikt over urkirkens kraftkilder som jeg har lest, skrevet av en pinsevenn, er ikke nattverden nevnt med et eneste ord. Det er nok ikke spesielt for pinsevennene å være, det samme kunne nok også sies om baptister og en del andre frikirkelige. Men for de første kristne var det ikke slik. For dem var nattverden noe som definitivt hørte med blant kraftkildene.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 7

Det fortelles at John Wesley (bildet) ivret slik for å gjennopplive De 12 apostlers lære (Didache) om fasten, at han oppfordret de første metodistene til å faste på onsdager og fredager. Faktisk avslo han å ordinere nye metodistprester hvis de ikke fastet på de to ukedagene, i henhold til Didache.

I 1756 utlyste den britiske kongen en dags faste og bønn på grunn av trusselen om en fransk invasjon. John Wesley skrev i sin dagbok den 6. februar:

"Fastedagen var en fantastisk dag, som London knapt har sett i generasjoner. Hver eneste kirke i byen var overfylt, og hvert ansikt var preget av stille alvor. Det er sant at Gud hører bønn, og det vil enda en gang bli en forlengelse av freden." I en fotnote til denne teksten skriver han: "Botsstemningen ble snudd til jubel over hele landet, for den franske invasjonen er blitt avverget."

Vi finner mange eksempler på felles faster i Bibelen. De ble gjerne utlyst i forbindelse med fare. Dette finner vi blant annet eksempel på hos Joel: "Blås i basunen på Sion, tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling!" (Joel 2,15) Et konkret eksempel på dette i Israels historie er da Juda blir invadert. Da kaller Josjafat folket til faste: "Etter dette skjedde det at folket i Moab, sammen med folket i Ammon og noen fra ammonittene kom til å stride mot Josjafat. Så kom det noen til Josjafat og sa: Det er kommet en stor mengde mot deg fra den andre siden av sjøen, fra Syria. De er i Haseson-Tamar, som er En-Gedi. Josjafat ble redd og vendte ansiktet mot å søke Herren. Han ropte ut en faste over hele Juda. Så samlet Juda seg for å be om hjelp fra Herren. Fra alle byene i Juda kom de for å søke Herren." (2.Krøn 20,1-4)

Vi vet også at som et svar på forkynnelsen til Jona fastet hele byen i Ninive, og før de landsforviste jødene skulle reise tilbake til Jerusalem fra Babylonia, lyste Esra ut en faste der de ydmyket seg og ba om beskyttelse op en farefull reise:

"Så ropte jeg ut en faste der ved Ahvaelven, så vi kunne ydmyke oss for vår Guds ansikt. Vi skulle søke Ham, så vi kunne få den rette veien for oss og våre små og alt vi eide. For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden på veien. For vi hadde talt til kongen og sagt: Vår Guds hånd er over alle disse som søker Ham, for at det skal gå dem godt. Men Hans makt og Hans vrede er over alle dem som forlater Ham. Så fastet vi og ba vår Gud inderlig om dette, og Han svarte på våre bønner." (Esra 8,21-23)

På Sakarjas tid ble det holdt fire regelmessige faster: "Så sier hærskarenes Herre: Fasten i den fjerde måneden, fasten i den femte, fasten i den sjuende og fasten i den tiende skal bli til fryd og glede og gode høytider for Judas hus. Elsk derfor sannheten og freden." (Sak 8,19) Og vi vet at fariseerne på Jesu tid fastet to ganger i uken (Luk 18,12)

I nytestamentlig tid så er det slik at selv om en regelmessig eller ukentlig faste har stor betydning, så er det ingen regel som binder oss. Det finnes ingen bud som påbyr faste. Men når det er slik at det ikke er noen lov som binder oss, så er ikke det ensbetydende med sløvhet! Det gir oss andre muligheter. Vi er frie til å faste når som helst! For apostelen Paulus betydde den friheten han hadde i Kristus, at han "fastet ofte". (2.Kor 11,27) Avhengig av hva slags kirkelig tradisjon man er en del av, så har vi også fastetiden i kirkeåret. Vi skal komme tilbake til betydningen av denne, men den gir oss mange muligheter til å leve enklere liv.

(fortsettes)