Gi meg 100 predikanter!

"Gi meg 100 predikanter som ikke frykter noe annet synden og som ikke lengter etter noe annet enn Gud, og jeg bryr meg ikke om de er prester eller legfolk, de alene vil ryste helvetes porter og bringe himmelriket til jord."

- John Wesley, som ble født for 318 år siden i dag. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

'Se å pell deg vekk og kom ikke tilbake!'

Guds ord vekker motstand! Også blant kristne. Det kan både forårsake raseri og fullstendig avvisning. 'Det er utdatert', sies det. 'Det passer ikke inn!' Dette er helt naturlig. Korset vekker anstøt. Alltid. Så sa da også Jesus: "Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." (Luk 6,26) Guds ord "er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg og er dommer over hjertets tanker og motiver." (Hebr 4,12/Bibelforlaget)

Det er underlig å tenke på hvor høy anseelse metodismens grunnlegger har i dag, når vi vet hvordan han ble behandlet i sin samtid. Her er et lite utdrag fra hans dagbøker fra 1739 og 1742, her i min oversettelse:

1739:

Søndag 7 mai: forkynt i St. Lawrence’s, ble bedt om å ikke komme tilbake lenger.

Søndag 7. mai forkynte i St. Katherine Cree kirke. Diakoner sa: “Se å pell deg vekk og kom ikke tilbake."

Søndag, 14. mai, forkynte jeg i St. Ann, kan ikke dra tilbake dit heller.

Søndag ettermiddag, 21. mai, forkynte i St. John's, sparket ut igjen.

Søndag kveld, 21. mai, forkynte det på St. noen andres, kanskje Bennets, diakoner innkalte til spesiell møte og sa at jeg ikke kunne komme tilbake.

1742,

Fredag 10. mars forkynte på på en eng, jaget ut av enga mens en okse ble sluppet løs under gudstjenestene.

Så langt Wesley. 

Den som vil forkynne Guds ord må være villige til å ta omkostningene: "Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!" (2.Tim 2,3)

Å forkynne Guds ord handler aldri om å bli populær, verdsatt, aktet og respektert. Vi må leve med godt rykte og ondt rykte. Om man vil være tro.

Under og tegn i John Wesley's liv og tjeneste, del 2

Her følger nok et lite glimt fra John Wesleys liv og tjeneste. Fra han dagbok:

'Mandag 1.januar 1739 var Mr.Hall, Kinchin, Ingham, Whitefield, Hutchins og broren min Charles til stede på kjærlighetsfesten i Fetter Lane (bildet), sammen med rundt 60n andre brødre.

Klokken tre om morgenen mens vi fortsatt ba, falt Guds kraft over oss på mektig vis. Mange ropte ut av glede, og andre falt i bakken. Så snart vi hadde summet oss den sterke ærefrykten og forundringen over Guds nærvær vi hadde opplevd, stemte vi i med en stemme:

Vi priser deg, O Gud, vi erkjenner at Du er Herre.'

fortsettes

Under og tegn i John Wesley's liv og tjeneste, del 1

Jeg leser om John Wesley og de ekstraordinære manifestasjonene som fulgte hans liv og tjeneste for tiden. Det er sammenheng om den underlige drømmen jeg hadde natt til 26.september i fjor. Jeg skal ikke gjengi den drømmen her og nå, men vil komme tilbake til den senere. Alt jeg vil si nå er at jeg tror den drømmen var profetisk, kanskje mer profetisk enn noen av de andre drømmene jeg har hatt. Jeg linker til den nederst i denne artikkelen, om du ikke har lest den.

I dag vil jeg bare fortelle deg om noe som skjedde i Wesley's tjeneste 29.mars 192, som når jeg leste det grep meg så sterkt.

Det er John Wesley selv som forteller:

"Jeg prekte både morgen og ettermiddag , og vi forrettet nattverd til omlag 1300 mennesker. Mens vi forrettet nattverden, hørte jeg en dyp, stille og høytidelig lyd, nesten som fra en harpe. Den fortsatte i fem eller seks minutter, og mange ble så berørt at de ikke klarte å holde tårene tilbake. Deretter stilnet den gradvis og ble borte....

Om ettermiddagen talte jeg innendørs. Da kom den igjen, den harmonien som ingen kunstart kan imitere..."

Hva kunne dette ha vært annet enn engler som spilte? Jeg tror det var det.

fortsettes

Her er linken til artikkelen om drømmen:

http://bjornolav.blogspot.com/2019/09/en-underlig-drm_26.html

John Wesley:. Jeg gir meg helt til deg

"Jeg gir meg helt og fullt i Dine hender. Gjør hva Du vil med meg. Før meg sammen med den Du vil; gi meg oppgaver, la meg lide, la meg få arbeide for Deg eller bli satt til side for Deg, opphøyd for Deg eller tråkket under fot for Deg, la meg være full, la meg være tom, la meg ha alt eller mangle alt, jeg gir frivillig og inderlig avkall på alt for å være til Din glede og disposisjon."

- John Wesley (bildet) 1703-1791 gjengtt i boken 'Evige øyeblikk' av Bill Johnson. Hermon forlag 2017, side 19

Det koster å forkynne Guds ord

John Wesley var villig til å betale prisen, og mange med ham. Det koster i dag også, og vil koste enda mer i årene som ligger foran. Er vår tro verd å dø for?

En bønn skrevet av John Wesley

I kveld ber jeg denne bønnen av John Wesley (bildet). Den er veldig radikal, men jeg vil gjerne leve radikalt for Jesus! Når man leser denne bønnen forstår man hvilken kraft John Wesley og de tidlige metodistene representerte.

Jeg tilhører ikke lenger meg selv, men er Din. Sett meg til hva Du vil, ranger meg med hvem Du vil, sett meg til å gjøre, sett meg til å lide, la meg være ansatt hos Deg, eller satt til side for Deg, eller forfremmet for Deg, eller gjort liten for Deg, la meg være fylt eller tom eller ha alle ting, eller ingenting.

Frivillig og helhjertet overgir jeg alle ting til Din glede og disposisjon. 

Og nå, herlige og velsignede Gud, Far, Sønn og Hellige Ånd, Du er min og jeg er Din - la det være slik - og denne pakten som nå er gjort på jorden, la den bli ratifisert i himmelen. 

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Mitt inderligste ønske og bønn for 2016

Mitt inderlige ønske og min bønn for 2016 er å få oppleve det som John Wesley (bildet) opplevde i Fetter Lane i London i 1738 hvor Den Hellige Ånd kom. 60 mennesker var samlet i bønn. De falt på sine knær og den store wesleyanske vekkelsen tok til. Wesley beskriver det slik:

"Omlag klokken tre om morgenen mens vi ba kontinuerlig, kom Guds kraft mektig over oss, i en slik grad at mange ropte ut i overveldende glede og mange falt ned på gulvet. Når vi begynte å komme oss litt av ærefrykten og forundringen over det majestetiske ved Herrens nærvær, brøt vi ut i samstemmig røst: Vi priser Deg, O Gud, vi anerkjenner Deg som Herre'.

La oss be om en gjennomgripende vekkelse i våre menigheter i det nye året. En vekkelse hvor Herrens ild faller.

Wesley og Bunyans oppgjør med den falske nådelæren

I forbindelse med en preken jeg skal holde over Jud. vers 3, om den å 'stride alvorlig for den tro som en gang for alle er overlevert de hellige', har jeg sett nærmere på en vranglære som har virkelig har plaget kirken opp gjennom tiden og ført til manges fall.

Jeg tenker på antinomistene - lovfornekterne.

En av de som stiftet bekjentskap med dem var John Wesley (bildet). Det er interessant å merke seg en samtale han hadde med noen av de som forfektet denne læren. Deres argumentasjon ligner til forveksling noe av det som talsmennene for den nye nådelæren forfekter.

Wesley fortelleer at i 'Jenninghall hadde antinomistene arbeidet hardt i djevelens tjeneste'. I Birmingham sier han at 'de ville, urene, dyriske, bespottelige antinomistene' aldeles har ødelagt forsamlingenes åndelige liv. Han forteller om en viss Roger Ball som hadde sneket seg inn i menighetslivet i Dublin. Til å begynne med virket han så åndelig sinnet at forsamlingen mottok ham med varm velkomst som ypperlig velegnet for kirkens liv og tjeneste. Etter hvert 'viste han seg å være full av svik og de mest vederstyggelige feiltrinn, blant annet den ide at den troende hadde rettigheter på alle kvinner'. Han ville ikke ta del i nattverden, for under nåden måtte man 'ta ikke, smak ikke, rør ikke' (Kol 2,21) Heller ikke ville han preke, han holdt seg fra gudstjenestene fordi, som han sa: 'Det kjære Lammet er den eneste predikant'.

I den hensikt å vise hva disse antinomistene sto for, gjenga Wesley i sin Journal en samtale han hadde hatt med dem i Birmingham. Den forløp som følger:

- Tror du at du ikke har noenting med Guds lov å gjøre?
- Det har jeg ikke. Jeg er ikke under Loven. Jeg lever ved tro.
- Har du, som lever ved tro, rett til alt i verden?
- Det har jeg, Alt er mitt, siden Kristus er min.
- Kan du altså ta hva du vil, hvor som helst? La oss si fra en butikk, uten eierens samtykke?
- Det kan jeg, om jeg vil, for alt er mitt. Men jeg vil bare unngå å vekke anstøt-
- Har du rettighet på alle kvinner i verden?
- Ja, hvis de går med på det.
- Men er så ikke det en synd?
- Jo, for det som mener det er synd. Men ikke for dem hvis hjerter er fri'.

John Bunyan
Også baptisten John Bunyan støtte på dem som gjorde krav på frihet fra all morallov.

Bunyan skriver: 'De så med fordømte meg som lovisk og mørk, der de innbilte seg at bare de hadde oppnådd slik en fullendelse, at de kunne gjøre hva de ville uten å synde'. En av dem som Bunyan kjente 'ga seg hen til alle arter av smuss og urenhet ... og bare lo av alle formaninger om å skikke seg. Da jeg umaket meg med å refse hans ondskap lo han bare enda mer ...'

Å ære Gud med ens hjerte

Ved en anledning siterer Jesus et ord fra profeten Jesaja, og det ordet utfordrer meg veldig for tiden:

'Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg'. (Matt 15,8)


Det er altså mulig å be, uten å be. Man kan bruke en mengde ord, uten at hjertet er med. Uten at ens liv egentlig er berørt i det hele tatt. Jeg synes det er skremmende. Det er derfor ikke uten grunn at Guds ord avslører denne sannheten for oss: 'Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det'. (Ord 4,23) Det er altså noe som vi må prioritere fremfor alt annet: bevare vårt hjerte!


Den syriske munken, Hl.Makarios, fra det fjerde århundre, er en av hovedkildene til det vi kan kalle for 'hjertets spiritualitet', dette som mer enn noe annet kjennetegner den ortodokse tradisjonen. 


Hjertet blir hos den hellige Makarios, det sentrale tema for hans åndelighet. Vi ser dette når vi leser hans berømte homilier. Det var om dem John Wesley sa: 'Jeg leste Makrios og sang'.


I fysisk forståelse er jo hjertet kroppens viktigste organ, kritisk viktig for livet; hos Makarios, blir hjertet noe mer komplekst, det får en metafysisk og mystisk dimensjon, og blir det sentrale punktet i ens personlighet. Alt det som bor i vårt hjerte vil påvirke hele ens liv: ens sjel og kropp.


I Salme 64,7 heter det:


'det er store dyp i menneskets hjerte'. 


I helliggjørelsesprosessen kommer Jesusbønnen oss til hjelp, og den hjelper oss også til at bønnen berører vårt hjerte, når vi lærer å be den i takt med vårt åndedrag:


'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.


Jeg ber denne, og jeg øver meg i å be en bønn jeg har lært av biskop Martin Lönnebo, en bønn som kalles 'vandrerbønnen', som man kan be i takt med ens gange:


'Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede Deg'.

Bildet er brukt som en illustrasjon på hjertet, det indre livet vårt.

Alternativet: Enten Helligåndens vekkelse eller frafall

Det gjør inntrykk å lese Jonathan Goforth's bok "By My Spirit", hvor denne pionermisjonæren beskriver noen av de vekkelsene han fikk oppleve i Kina. I innledningen til boken merker jeg meg følgende uttalelse:

"Det finnes ikke noe alternativ: det er enten Helligåndens vekkelse eller frafall."

Goforth forteller at han talte ved to ulike anledninger om vekkelsen i Kina, og det store behovet for å la seg fornye av Den Hellige Ånd, i sitt hjemland Canada. Den første anledningen var for en samling predikanter.

"Jeg snakket om at jeg var sikker på at det Gud hadde gjort i Kina var Han også i stand til og villig til å gjøre i Canada. Så nevnte jeg behovet for at hver forkynner skulle se hen til Gud Den Hellige Ånd til å fornye sitt folk. Jeg fortsatte med å si at John Wesley og hans kollegaer var helt vanlige folk før deres hjerter ble berørt med guddommelig ild."

Når Jonathan Goforth sa de ordene ble han avbrutt av en metodistprest som sa:

"Mener du å fortelle oss at vi ikke preker bedre enn John Wesley noensinne gjorde?"

Til dette svarte Goforth: "Får dere de samme resultatene som John Wesley?"

Ved en annen anledning talte han til synoden for den presbyterianske kirken. Også her fortalte Goforth om de mange under de så Gud gjorde i Kina. Når han fortalte hvordan Ånden falt og mennesker kom i syndenød, så han reaksjonene hos en teologiprofessor som satt i salen. Mannen hadde det ikke godt. Han satt og vred seg og likte særdeles dårlig det Goforth talte om. Et annet sted i salen satt en annen teologiprofessor og hadde det ikke stor bedre han heller. Når Goforth talte om de mange som ble omvendt, hveste han ut: "Rotter!"

Goforth skriver: "Det var farlig nær å være synden mot Den Hellige Ånd."

"Er det noe merkelig at det står så dårlig til med våre teologiske institusjoner," sier Goforth når de avviser Helligåndens verk.

Tenk om John Wesley hadde dukket opp!

Tenk om John Wesley skulle ha dukket opp i forbindelse med en gudstjeneste! Hva ville skjedd da? Lovsangslederen Robin Mark har tenkt seg situasjonen. Her fra et møte i North Suracuse Baptist Church i juli i år.

Kjennetegn på sann vekkelse, del 4

Her følger fjerde artikkelen hvor evangelist og misjonær James A. Stewart underviser om viktige prinsipper for en sann vekkelse:

I Jes 66,8 kan vi lese: "For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner." Dette er det vi kaller for bønnens ånd, forbønnen, fødselssmerten. Amerikas synd i dag er denne: vi mangler denne bønnenøden.

Min kjære venn, når jeg besøker deres menigheter, undres jeg på hvorfor Guds folk kommer dit. De sitter å småprater som de venter på at baseballkampen skal starte. Det er hyggelig å ha en koselig kirke, men hvordan kan Den Hellige Ånd få arbeide for å bringe sjeler til Kristus hvis det ikke finnes bønnenød?

Wesley-brødrene ropte ut til folket og sa: "Hvis dere ikke kan gråte ut selv, så vil vi gråte for dere", og de brøt sammen i ukontrollert gråt. Mange steder i Europa har jeg kommet inn i lokalene hvor vi har holdt våre møter, og alt jeg kunne høre var hulkingen fra Guds folk som bar en byrde for at deres kjære skulle bli frelst.

Det er ikke nok at evangelist eller en pastor forkynner det ortodokse evangeliet. Det er ikke nok at han forkynne det i Helligånden som er sendt fra himmelen. Pastoren og ethvert menighetsmedlem må kjempe i virkelig åndelig barnsnød. Hvis du ønsker å se dine kjære, dine naboer, søndagsskolebarna, vunnet for Kristus, så må du stride i bønn. Ikke bare så Guds ord, men kjempe i åndelig barnsnød.

I forbindelse med vekkelsen i Latvia, som varte i seks år før vi trakk oss ut, kunne ikke koret på 200 medlemmer synge invitasjonssangen. Dette skjedde ofte. De var nemlig sønderknust av Gud, så nedtynget av menneskenes sjeler.

Hvis du i din menighet ser bønnens ånd, forbønnens ånd, smertens ånd, så er det symptomer på vekkelse! Men om du ser Guds folk ukonsentrert, se dem snakke om hva de hadde til middag på søndag, ser du dem bare ha en hyggelig prat, så er det et tegn på at herlighetens ånd har forlatt stedet. Eller kanskje herligheten aldri har vært til stede.

(fortsettes)

Himmel eller helvete - evig liv eller evig fortapelse - begge deler er realiteter, del 1

Når hørte du noen preke om helvete sist? Om den evige fortapelsen? Å høre noen forkynne om himmelen er sjeldent i dag. Å høre en preken om fortapelsens mulighet og om helvetes realitet en enda mer sjeldent.

Enda Det nye testamente - både Jesu undervisning og apostlenes er krystallklar.

Jeg var så heldig å ha en troende kristendomslærer i ungdomsskolen. I 1972 var jeg blitt en kristen. Jeg hadde ikke mye kunnskap om hva det dreide seg om. I løpet av en uke hadde jeg lest gjennom Det nye testamente. Jeg var sulten på å lære om Jesus. Et av de skriftstedene læreren vi hadde i kristendomskunnskap ba oss om å lære utenat i hjemmelekse var Matt 7,13-14. Det lyder slik:

"Gå inn gjennom den trange port. For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den."

Jeg er lærerinnen som fikk meg til å lære dette skriftstedet utenat evig takknemlig. For dette er det ikke ofte vi hører sitert lenger. I dag er det slik at vi for all del ikke må støte noe menneske. Vi må passe oss så ingen skulle komme i syndenød og få det vondt. Og sjelden er det noen som taler om at mennesker vil gå en evig fortapelse i møte, om de ikke blir frelst. Vi snakker heller om Guds kjærlighet. Og fordi det ikke går opp for oss at mennesker vil gå til helvete, så har vi heller ingen nød for å se dem frelst eller for å vitne for dem.

I alle de år jeg har vært en kristen har jeg møtt mennesker som sier: "Ikke alle er kalt til å reise ut som misjonærer!" Det er nesten så man skulle tro at dette var et bibelsted. Men det er det altså ikke. Den sier at vi alle er kalt til å være vitner, og jeg tror at langt flere er kalt til å forlate sitt hjemsted og reise til et sted hvor evangeliet ikke er forkynt - ennå. For om ikke vi reiser, så vil mennesker gå evig fortapt!

Hva skal vi svare når Herren spør oss om hvordan vi brukte de talentene som vi fikk utlevert? At vi hadde krav på å reise til syden hvert eneste år, fordi vi lever med en så tøff hverdag i Norge? Hva skal en muslim som omvender seg til Jesus, og som er villig til å gi sitt liv for å vinne en annen, svare da? Var hans eller hennes hverdag vanskeligere enn vår?

I et brev til John Smith skrev en gang John Wesley:

"Hvorsomhelst jeg ser en eller tusen mennesker løpe mot helvete, det være seg i England, Irland eller Frankrike, ja i Europa, Asia, Afrika eller Amerika, så vil jeg stoppe dem hvis jeg kan, som en Kristi tjener. Jeg vil trygle dem i Hans navn til å vende om og bli forsont med Gud."

Tenker vi slik?

Er det bare minnene igjen, og knapt nok det etter de store vekkelsene?

Gjennom forlagshuset Scroll Publishing er jeg blitt kjent med en anabaptistisk gruppe i USA. De utgir et eget tidsskrift, hvor Dean Taylor (bildet) er redaktør. I årets første utgave forteller han om en reise som han gjorde i fjor sommer, sammen med sine sønner. De besøkte blant annet Skottland, hvor Dean Taylor talte på en vekkelseskonferanse om hvorfor vekkelser blir borte! Jeg skal komme tilbake til hans utfordrende undervisning senere. Jeg festet meg derimot ved det han skriver om reisen til Skottland. Dean Taylor forteller:

"I Skottland dro vi for å se kirken til den skotske reformatoren John Knox. Dette var mannen som grunnla den presbyterianske kirke. Mens vi var der ble jeg storligen forundret over å få vite, at da da byen hvor kirken ligger trengte parkeringsplasser for noen år siden, laget de parkeringsplass rundt kirken. Senere fant historikerne ut at under parkeringsplassen lå det en gravlund. Og der lå deres lands reformator. Alt som fantes igjen etter John Knox var "Parkeringsplass nr 23! Forunderlig! I London fikk vi muligheten til å se John Wesleys hus og kirke. En hyggelig mann viste oss rundt i museet. Vi så orgelet til Charles Wesley, talerstolen til John Wesley, og flere brev og etterlatenskaper i glassmontre. Mannen som viste oss rundt fortalte at for en del år siden var det planer om å rive hele stedet, men takket være en innsamling blant metodistene ble det mulig å ta vare på det historiske minnesmerket. Vi ba guiden om å få et øyeblikk for oss selv, og sammen med mine sønner, Stephen og Christian, bøyde vi kne i Wesleys lønnkammer og ba."

Dean Taylor forteller også om sitt møte med Wales.

"Vi tok toget til Loughor for å se fødestedet til den walisiske vekkelsen. Vi overnattet i hjemmet til Evan Roberts, den unge mannen som Gud brukte som redskapet i vekkelsen i Wales i 1904. Huset er nå en bed and breakfast, og stedet gav oss ganske blandede følelser. På veggen utenfor henger det en plakett hvor det står at dette er stedet hvor Evan Roberts ble født. Men på inngangsdøren hang det et villdyr med komisk utseende med innskripsjonen: "Pass deg for Dragen." Hmmm Den kvelden satt jeg i den lille spisestuen som en gang hadde huset bønnemøtene i den walisiske vekkelsen - og igjen, jeg ba.

Om morgenen besøkte vi Moriah Chapel. Dette var selve stedet hvor den walisiske vekkelsen begynte. Det var en hyggelig gudstjeneste. Stedet har ikke lenger en fast pastor, det er en presbyteriansk legforkynner som besøker Moriah Chapel og noen andre presbyterianske kirker. Utenom vår gruppe var det 12 hyggelige eldre damer samlet denne søndag morgen. En svært kjær gammel mann, Dyfrig Griffiths, viste oss rundt i kapellet og i museet. Når han snakket om vekkelsen rant tårene nedover hans kinn. Han ber om at vekkelsen igjen må hjemsøke Moriah."

I likhet med Dean Taylor ber jeg om at Gud må ryste sin menighet på ny. Han har "en rest" igjen, som er trofast mot Hans ord. Måtte Gud møte denne "rest" og vekke den opp på ny!

Mens de holdt gudstjeneste og fastet. Del 2

Beretningen om disiplene som spør Jesus om hvorfor Hans disipler ikke faster er blitt brukt som en forklaring på hvorfor vi som er Hans disipler i dag heller ikke behøver å bry oss om å faste. Men det er slett ikke det som står skrevet i Matteus kapitel 9.

Jesus svarer nemlig disiplene til døperen Johannes med følgende ord:

"Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen skal bli tatt fra dem, OG DA SKAL DE FASTE." Matt 9,15

Hvilke dager er det Jesus sikter til? Til tiden etter Kristi himmelfart. Med andre ord den tiden vi lever i nå. Dette er en tid for faste og bønn.

Likevel er det mange kristne som forbinder faste med lovtrelldom og middelalder. Eller vi møter velmenende mennesker som sier: "Vær forsiktig. Du kan komme til å skade helsen din, og det har du jo ikke råd til." Joda, kirkehistorien gir eksempler på usunne tider blant Guds folk da man mishandlet kroppen sin og drev asketiske øvelser for langt. Nå har pendelen svinget den andre veien. I dag er det nok få som driver askesen for langt, det er vel heller det stikk motsatte som er problemet. Vi er blitt grådige fordi vi lever i en grådighetskultur hvor Mammon er gud.

Skal vi vende tilbake til nytestamentlig menighetsliv, så må vi gjenvinne den åndelige balansen som nytestamentlig kristendom representerer: bønn og faste.

Også her er Jesus vårt store forbilde. Om Ham heter det:

"Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten." (Matt 4,1-2)

Legg merke til at det var Den Hellige Ånd som drev Jesus ut i ørkenen. Og legg merke til at ørkenoppholdet ble kombinert med en lang faste, hele 40 dager og 40 netter. Så om Jesus trengte å faste ved innledningen av sin jordiske tjeneste, er det da slik at vi ikke behøver? Nei, ikke om vi skal bli som Mesteren. Da hører også fasten med til det normale kristenlivet.

Leser vi Bibelen ser vi at mange fastet: Lovgiveren Moses, kong David, profeten Elia, dronning Ester, seeren Daniel, profetinnen Anna, apostelen Paulus. Blant kirkehistoriens kjente skikkelser finner vi navn som Martin Luther, Jean Calvin, John Knox. John Wesley, Jonathan Edwards, Charles Finney, Dietrich Bonhoeffer, bare for å nevne noen.

John Wesley sa en gang: "Noen har opphøyd kristen faste langt ut over det Skriften og fornuften sier. Andre har helt og holdent oversett den."

Richard Foster som har skrevet en innføring i de såkalte åndelige disipliner, forteller om en interessant observasjon: "I mine forberedelser kunne jeg foreksempel ikke finne en eneste bok om kristen faste utgitt mellom 1861 og 1964, en periode på nesten 100 år."

For egen del kan jeg tilføye at jeg kjenner til kun tre kristne bøker om faste utgitt på norsk de senere år. Det dreier seg om en bok av Franklin Hall som pinsemenigheten Klippen i Sandnes utgav for en del år siden, Arthur Wallis: "Den faste som gleder Gud", utgitt av Logos i 1974 og en bok Gunnar Sameland har skrevet.

Men jeg tror også Gud vil gjenopprette fasten i sin forsamling før Jesus kommer igjen. Ja, jeg tror at bønn og faste vil være avgjørende for oss i sluttspurten før bortrykkelsen.

(fortsettes)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 7

Det fortelles at John Wesley (bildet) ivret slik for å gjennopplive De 12 apostlers lære (Didache) om fasten, at han oppfordret de første metodistene til å faste på onsdager og fredager. Faktisk avslo han å ordinere nye metodistprester hvis de ikke fastet på de to ukedagene, i henhold til Didache.

I 1756 utlyste den britiske kongen en dags faste og bønn på grunn av trusselen om en fransk invasjon. John Wesley skrev i sin dagbok den 6. februar:

"Fastedagen var en fantastisk dag, som London knapt har sett i generasjoner. Hver eneste kirke i byen var overfylt, og hvert ansikt var preget av stille alvor. Det er sant at Gud hører bønn, og det vil enda en gang bli en forlengelse av freden." I en fotnote til denne teksten skriver han: "Botsstemningen ble snudd til jubel over hele landet, for den franske invasjonen er blitt avverget."

Vi finner mange eksempler på felles faster i Bibelen. De ble gjerne utlyst i forbindelse med fare. Dette finner vi blant annet eksempel på hos Joel: "Blås i basunen på Sion, tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling!" (Joel 2,15) Et konkret eksempel på dette i Israels historie er da Juda blir invadert. Da kaller Josjafat folket til faste: "Etter dette skjedde det at folket i Moab, sammen med folket i Ammon og noen fra ammonittene kom til å stride mot Josjafat. Så kom det noen til Josjafat og sa: Det er kommet en stor mengde mot deg fra den andre siden av sjøen, fra Syria. De er i Haseson-Tamar, som er En-Gedi. Josjafat ble redd og vendte ansiktet mot å søke Herren. Han ropte ut en faste over hele Juda. Så samlet Juda seg for å be om hjelp fra Herren. Fra alle byene i Juda kom de for å søke Herren." (2.Krøn 20,1-4)

Vi vet også at som et svar på forkynnelsen til Jona fastet hele byen i Ninive, og før de landsforviste jødene skulle reise tilbake til Jerusalem fra Babylonia, lyste Esra ut en faste der de ydmyket seg og ba om beskyttelse op en farefull reise:

"Så ropte jeg ut en faste der ved Ahvaelven, så vi kunne ydmyke oss for vår Guds ansikt. Vi skulle søke Ham, så vi kunne få den rette veien for oss og våre små og alt vi eide. For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden på veien. For vi hadde talt til kongen og sagt: Vår Guds hånd er over alle disse som søker Ham, for at det skal gå dem godt. Men Hans makt og Hans vrede er over alle dem som forlater Ham. Så fastet vi og ba vår Gud inderlig om dette, og Han svarte på våre bønner." (Esra 8,21-23)

På Sakarjas tid ble det holdt fire regelmessige faster: "Så sier hærskarenes Herre: Fasten i den fjerde måneden, fasten i den femte, fasten i den sjuende og fasten i den tiende skal bli til fryd og glede og gode høytider for Judas hus. Elsk derfor sannheten og freden." (Sak 8,19) Og vi vet at fariseerne på Jesu tid fastet to ganger i uken (Luk 18,12)

I nytestamentlig tid så er det slik at selv om en regelmessig eller ukentlig faste har stor betydning, så er det ingen regel som binder oss. Det finnes ingen bud som påbyr faste. Men når det er slik at det ikke er noen lov som binder oss, så er ikke det ensbetydende med sløvhet! Det gir oss andre muligheter. Vi er frie til å faste når som helst! For apostelen Paulus betydde den friheten han hadde i Kristus, at han "fastet ofte". (2.Kor 11,27) Avhengig av hva slags kirkelig tradisjon man er en del av, så har vi også fastetiden i kirkeåret. Vi skal komme tilbake til betydningen av denne, men den gir oss mange muligheter til å leve enklere liv.

(fortsettes)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 6

Fasten hører med til de åndelige disipliner. Faktisk har Bibelen mye å si om faste. Men i en tid hvor maten nærmest dyrkes som noe hellig, og store matvarekjeder dynger reklame over oss hver eneste dag som handler om mat, vil nok enkelte mene at faste, moderasjon og avholdenhet er helt utdattert. Og enkelte kristne vil være helt enig. De vil kalle faste og avholdenhet for gjerningskristendom, eller for å bruke ordene til en ikke ukjent evangelist fra Kjeller - svett kristendom.

Men Jesus fastet. Det samme gjorde lovgiveren Moses, kong David, profeten Elia, dronning Ester, seeren Daniel, profetinnen Anna, apostelen Paulus. Ser vi litt nærmere på kirkehistorien vet vi at fasten betydde mye for Martin Luther, Jean Calvin, John Knox, John Wesley, Jonathan Edwards, Charles Finney, bønne-Hyde - bare for å nevne noen av de mest kjente. John Wesley har sagt det slik:

"Noen har opphøyd kristen faste langt ut over det Skriften og fornuften sier. Andre har helt og holdent oversett den."

Wesleys ord er sanne, også når det gjelder den siste delen av hans uttalelse. I mitt personlige bibliotek har jeg svært mange bøker. Men kun seks-syv bøker om faste. Fire av dem er oversatt til norsk. En bok av Franklin Hall, en av Arthur Wallis, Derek Prince og den siste av den svenske, nå avdøde, forkynneren Gunnar Sameland. I min tid som kristen - fra 1972 - har jeg knapt nok hørt noen forkynne om faste, og selv har jeg gjort det bare noen få ganger. Men jeg blir mer og mer overbevist om at det ligger en skjult kraft i fasten som vi har oversett. "Dette slag," sa Jesus, "drives bare ut gjennom faste og bønn". Kanskje er det ikke så underlig at vi har så lite åndelig gjennomslagskraft?

Jesus begynner sin tjeneste med faste. Det burde jo kalle på vår oppmerksomhet.

Nå finnes det ulike faster beskrevet i Bibelen. Den vanlige måten å omtale fasten på i Guds ord er at faste betyr at man avstår fra mat - fast eller flytende, men ikke vann. I forbindelse med Jesu 40 dagers faste, leser vi at Han ikke spiste noe og at Han mot slutten av de 40 dagene "var sulten". Da kom djevelen til Ham og fristet Han med mat.

Noen ganger beskriver Bibelen en delvis faste, det vil si at man begrenser matinntaket. Selv om seeren Daniel ser ut til å ha fastet på den vanlige måten, leser vi også: "Jeg spiste ikke godt brød, verken kjøtt eller vin kom inn i min munn." (Dan 10,3)

Det finnes også eksempler på total faste, da man avstår fra både vann og mat. Jeg tenker blant annet på den såkalte Ester-fasten: "Gå av sted og få samlet alle jødene som er i Susan, og hold faste for meg! Dere skal verken spise eller drikke i tre dager, natt eller dag. Jeg og tjenestepikene mine vil faste på samme måten." (Est 4,16) Paulus gjorde det samme. Han innledet en tre dagers total faste etter at han hadde møtt den oppstandne Kristus på vei til Damaskus. "Og i tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk." (Apgj 9,9)

Bibelen omtaler også 40 dagers faster. Vi ser det i det allerede nevnte eksemplet med Jesus. Men både Moses og Elia fastet i 40 dager. Se 5.Mos 9,9 og 1.Kong 19,8.

Faste omtales også i Bibelen som noe mer enn faste fra mat. Du kan lese om dette i Jes 58,6-10.

Trykk på etiketten for "de åndelige disipliner" så finner du de tidligere artiklene jeg har skrevet om de åndelige disipliner.

(fortsettes)

Korset og verden

Et opphold på det lokale sykehuset for nye prøver, gav meg muligheten til å lese litt i en liten bok av Samuel Chadwick (bildet), som heter: "Korsets evangelium". Boken som i sin tid ble utgitt av Norsk Forlagsselskap i 1938, for ganske nøyaktig 70 år siden, arvet jeg etter en av byens kristne leger som døde for noen år siden. Det var et litt spesielt sammentreff, i og med at jeg har brukt deler av dagen sammen med en kardiolog.

Samuel Chadwick, rektor på Cliff College i England, ble kalt sin samtids John Wesley. Han var, ved siden av å være en forkynner av Guds nåde, også en bønnens mann. Slikt har gjerne en sammenheng! Chadwick fikk stor innflytelse i Leonard Ravenhills liv, og begge disse to har vært med på å tenne gnisten og skape en lengsel etter vekkelse og Guds inngripen i mange menneskers liv, mitt eget inklusive.

I denne og noen øvrige artikler vil jeg dele med bloggens lesere hva Samuel Chadwick har å si om korset. Dette er ikke forkynnelse vi hører mye av i dag, men dessto største er behovet for å la flere få del i den. Her er hva Samuel Chadwick selv skriver om korset og verden:

Korsets står mellom to verdener. Det danner skillelinjen mellom denne verdens riker og Himlenes Rike. De er vesensforskjellige og utelukker hverandre gjensidig. Å tilhøre på den ene side stenger en ute fra den andre. De som er av denne verden, er fremmede for det åndelige rike, og de som er av det åndelige rike, er korsfestet for verden. 'Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Gud ikke i ham.' Verdens emblem er et beger, Rikets tegn er et kors. Verdensrikets prinsipp er selv-tilfredsstillelse, og dets område er kjødet, Himlenes rikes prinsipp er korsfestelse av selvet, og dets område er ånden.

Korset skiller. På den ene side er verden og på den andre side Guds rike. Alle som er på den himmelske side, bærer korsets merke og har gått igjennom en erfaring ved hvilken de er blitt korsfestet for verden, og verden er blitt korsfestet for dem. Ingen andre enn korsbærere tilhører Himlenes Rike. Det er seglet på borgerskap og merket på kristent disippelforhold.