Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 6

 Jeg trodde jeg var ferdig med å kommentere den første av de 15 valfartssalmene, nemlig  Salme 120, i den forrige artikkelen i denne serien. Den ble publisert torsdag i forrige uke. Men lørdag, i det jeg skulle begynne å gjøre notater til Salme 121, var det som om Herren stanset meg og sa: det er mer å lære! Og ved nærmere lesning av teksten, slo det meg at bekvemmelighet er en fiende av det åndelige livet.

Selve fundamentet i all kristen erfaring er at det må finnes et element av en åndelig tørst eller lengsel etter Gud selv! 

Det er lett for oss å bli værende på et og samme sted, og for å bli i bildet fra fra de bibelske tekstene, og slå oss ned i Babylon og bygge vårt hjem der, i stedet for å bryte opp og vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge Herrens hus. Haggai 1,2-6 er et talende eksempel på dette: "Så sier Herren over hærskarene. Dette folket sier: Tiden er ikke kommet, tiden for å bygge Herrens hus. Da hom Herrens ord gjennom profeten Haggai: Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus så lenge dette huset ligger i ruiner? Men nå sier Herren over hærskarene: Gi akt på deres veier! Dere sår mye, men høster lite, spiser, men blir ikke mette, drikker, men slukker ikke tørsten, kler dere, men blir ikke varme. Og leiekaren får sin lønn i en hullete pung." 

Hvis vi utvikler en bekvemmelighetsånd, vil det gjøre slutten på åndelige erfaringer. Vi vil aldri kunne stige oppover til en større enhet med Gud. Vi må be om en hellig uro, en hellig utilfredsstillelse slik at vi begynner å jage etter Gud. Ordene fra Salme 73 må bli målet for oss, det vi strekker oss etter: "Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden." (v.23-25) 

I Salme 120 befinner salmisten seg i fremmed land. Han befinner seg på feil sted: "Ve meg! Jeg er innflytter i Mesjek, jeg bor blant Kedars telt. Altfor lenge har jeg bodd blant folk som hater fred." (v.5-6) I stedet skulle salmisten ha oppholdt seg i det lovede land. Ved nøyere lesning forstår vi at dette er billedlig ment. Mesjek var en region mellom det Kaspiske hav og Svartehavet, og Kedar var etterkommere av Ismael, som hadde slått seg ned i den arabiske ørken. Salmisten kunne ikke være på begge steder samtidig, så dette er et bilde på å være på feil sted, når Gud ber oss om å bryte opp og følge ham utenfor komfortsonen.

fortsettes

Noen tanker om etterfølgelse i praksis

 Det er en setning i dagens evangelietekst som ikke vil slippe taket i meg, og det er denne: "Bort fra meg, alle dere som gjør urett." 

Deler av gårsdagen grunnet jeg på ordet 'urett'. Hva betyr det? I følge norsk Akademis Ordbok er dette substantivet ensbetydende med følgende: "lovløshet, det som rettslig og moralsk ikke er rett, for eksempel sosial urettferdighet, undertrykkelse eller urimelig, urettferdig behandling av noen."

Denne definisjonen av urett underbygges av en av denne søndagens lesetekster, Jesaja 55,5-7 hvor det heter i vers 7: "Den urettferdige skal vende seg bort fra sin vei, ugjerningsmennene fra sine tanker..."

Troen er ikke bare en bekjennelse. Den får bein å gå på. Den må leves ut i praksis, og leppenes bekjennelse må omsettes i nestekjærlighet, ellers er troen død. Vi bekjenner troen like mye med våre liv, som med munnen. Jakob, Jesu bror, sier det rett ut: Troen er død uten gjerninger! Og apostelen Johannes er inne på det samme i 1.Joh 4, 20-21: "Den som sier: Jeg elsker Gud, men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror."

At tro og gjerninger hører sammen kommer tydelig fram i dagens evangelietekst, som er hentet fra Luk 13, 22-30. Jeg anbefaler deg å finne fram Bibelen din og lese denne teksten nå før du leser videre.

Jesus snakker om de som har hatt måltidsfellesskap med ham, og som har lyttet til hans undervisning. Rimelig nært, spør du meg! Likevel. Jesus svarer at han ikke kjenner dem! Det er sjokkerende, hadde det ikke vært fordi Jesus gir en grunn for dette: dette er mennesker som begår urett! 

Gud har et spesiielt for de marginaliserte, de fremmede, for enker og foreldreløse. Hvordan behandler vi dem? Hva gjør vi for dem? Det hjelper lite å sitte til bords med Jesus, om vi behandler mennesker urettferdig. Da vedkjenner han oss ikke. Det er en kamp å kjempe, sier Jesus: "Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og dere blir stående utenfor og banker på og sier: Herre, lukk opp for oss, da skal han svare: Jeg vet ikke hvor dere er fra..."

Se, vi går opp til Jerusalem ved disse påsketider

 Jeg klarer ikke helt å slippe evangelieteksten for Fastelavnssøndag. Det er tre ting i teksten jeg merket meg: 

1) "Han tok de tolv til side..." (Luk 18,31) Som disippel må du regne med å bli tatt til side av Mesteren. Han har noe å si deg. 

2) "Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke noe av det han sa." (v.34) Det er ikke alt vi forstår, og det er så befriende. Nå har disiplene vært sammen med Jesus i nesten tre år. Likevel har de spørsmål. Det er jeg i grunn glad for. Det gjør det lettere for meg å stille spørsmål. Nå har jeg fulgt Jesus siden 1972, og spørsmålene blir ikke færre med årene. Jeg har stadig noe nytt å lære sammen med Jesus.

3) "...og alt det som profeten har skrevet om Menneskesønnen skal gå i oppfyllelse." (v.31) En av lesetekstene for Fastelavnssøndag er Jesaja 52,13-15: "Se, min tjener skal ha fremgang, han skal opphøyes og løftes opp og bli svært høy. Slik mange ble forferdet over deg - så ødelagt var han, han lignet ikke en mann, han så ikke ut som et menneske - slik skal mange folkeslag undres, for hans skyld skal konger lukke sin munn. For det som ikke ble fortalt dem, skal de se, og det de ikke hørte, skal de forstå." Dette er en av mange profetier som gikk bokstavelig i oppfyllelse ved Jesu lidelse og død.

Nå, i dag mandag 3.mars, starter for alvor oppstigingen til Jerusalem for denne påsketiden og vi har startet på den 40 dagers lange fastetiden.

Etterfølgelse i undringens lys

 "...Lær av meg!" (Matt 11,29)

Jeg har fremdeles noe å lære. Rettelse: jeg har fremdeles mye å lære. Jeg er ikke ferdig . Med årene har undringen kommet sterkere enn før. Skråsikkerheten slipper gradvis taket. Den hørte mest ungdommen til.

Jeg går i lære hos Jesus. Jeg er lærling. Derfor forsøker jeg å tilbringe mest mulig hverdager med Ham, Mesteren Jeg har mange spørsmål, flere enn før. Så mye jeg lurer på. Hvordan ting hører sammen. Hva som er meningen? Hensikten?

Det er så mye som er gåtefullt, men i Kristus finner vi svaret. I Kolosserne 1,17 skriver apostelen Paulus: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen."

Stanley Jones, metodisten, evangelisten og retreatlederen har sagt noe lignende, noe jeg stadig vender tilbake til og lar meg utfordre av: "I Kristus er alt sammenbindende. Uten Jesus Kristus går alt i stykker." 

I Kristus får alle gåter et svar.

Å velge Kristus er å velge alt

 Du kan få følge Jesus Kristus. Du kan få vie livet ditt til det eneste som er vesentlig. Du trenger ikke fordele din kjærlighet på ulike objekter, du kan få rette den bare mot ham. Hvilken befrielse og hvilken lettelse! 

Mange, ja dypest sett alle mennesker, drømmer om et helstøpt liv, og om en kjærlighet som er så total at den krever alle deres krefter. Vi vil ikke leve så splittet som vi faktisk gjør, vi vet godt at vi ikke har godt av det. Vi skulle ønske at livet vårt ble en bred og mektig elv der alt går mot ett eneste mål, der ingenting stritter imot.

Vi er skapt for en slik enhet og helhet. Vi har rett til å rette oss så totalt inn mot Kristus at alt annet kommer i skyggen. "For hans skyld har jeg tapt alt, jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus," sier Paulus (Fil 3,8). 

Men svikter vi ikke våre medmennesker og samfunnet når vi satser så ensidig på Kristus? 

Hvordan skulle vi kunne svikte menneskeheten når vi gjør alt vi kan for stadig mer å forene oss med ham som er selve menneskekjærligheten? Å utlevere seg selv til Kristus er å utlevere seg til kjærlighetens ild og bli tent av den. Når Kristus blir alt for deg, blir du gitt ut til frelse for menneskene, akkurat som han. 

Vær ikke redd for at verden skal gå glipp av noe fordi du helhjertet gir deg til Kristus! Velger du ham, så velger du alt på en gang. Han er jo til for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 248

Hellig overgivelse

 Åndens oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus, men hvor ofte må han ikke sørge på grunn av vår troløshet! ...En vil heller gi store løfter enn å være tro i det lille. En synes bedre om sangen: "Din jeg er!" enn samfunnet med Guds lam på den blodbestenkte vei. Hvor er alle de som sang at de ville bær4e korset, forlate alt og følge Jesus? De sang som Herrens folk på den andre siden av havet: "Han er min Gud, og han vil jeg opphøye", men de har aldri kjent noe dypere ansvar for det liv som de lever. Kristus har mange bekjennere, men få etterfølgere."

- Emil Gustafson (bildet) : Samlede skrifter, bind 1: En konges brud. Filadelfiaforlaget 1962

Ta opp ditt kors!

 Det finnes ingen ekte glede, hvis du ikke bærer ditt kors. Vil du bli lykkelig? Bær korset ditt først! Glede er målet, og korset, veien til det. Vil du ha det første, begjær det andre.

-Hellige Theophanes, fangen. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Kristi vanære

Kristi vanære. Jeg har tenkt mye på de ordene de siste dagene. I hvilken grad har jeg hatt del i Kristi vanære? Eller har jeg for det meste seilt under bekvemmelighetsflagg, hvor selve etterfølgelsen ikke har hatt noen omkostninger i det hele tatt? Jeg må med skam si at det nok er mest det siste jeg har gjort. 

Livet består av mange valg og mange muligheter. Jeg har tenkt på Moses som sto overfor et veikryss i sitt liv, da han måtte velge hvilken retning livet hans skulle ha. Hebreerbrevets forfatter skriver om dette i det som kalles 'troskapitlet' i Bibelen: "Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av faros datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarlig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene in Egypt for han så frem til lønnen." (Hebr 11,24-26)

Som faraos datters sønn hadde Moses alt han trengte. Livet i Faraos palass ga han tilgang til rikdom og anseelse - likevel: velger han noe annet som har større verdi! 

Ordet som norsk oversettes med 'akte' er det greske ordet 'hegeomai' som innebærer at man gjør en nøye vurdering, ikke en lettvint bestemmelse, men man veier for og imot. Moses hadde Faraos timelige rikdommer, opp mot Kristi vanvære, "for han så frem til lønnen', det vil si den himmelske belønningen! Det er noe som venter oss der hjemme når livsløpet er endt, om vi har aktet Kristi vanære som større enn all annen rikdom og heller lidt ondt sammen med resten av Guds folk.

Hva er så Kristi vanære? Det er korset. Vanærens fremte symbol. Å dø på et kors ble i samtiden  holdt for å være den største vanære av dem alle. 

"Kristi vanære", leser vi i Studiebibelen Ressurs "uttrykket viser til den skam som følger med når noen tror på Kristus og oppfyllelsen av Guds løfter i GT. På samme måten måtte Moses bære den samme vanæren da han trodde på de løftene som ennå ikke var oppfylt...

Hebreerbrevets forfatter gjentar dette som har med Kristi vanære å gjøre i kapittel 13: "La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære." (v.13) Å holde seg utenfor leiren eller porten ble i jødisk konteksr sett på som en vanære, for da stod man utenfor fellesskapet. Når fellesskapet velger kompromissets vei, kan det være nødvendig å gå ut utenfor leiren om man skal ha del i Kristi lidelsessamfunn. 

For meg personlig er disse ordene til apostelen Peter blitt så alvorlige, slik vi finner dem i 1.Pet 4,13-19: 

"Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart. Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. For ingen av dere må lide som en drapsmann eller tyv eller ugjerningsmann, eller en som blander seg i andres saker. Men lider han som en kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn. For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst, hvordan skal det da gå med den ugudelige og synderen? Derfor skal også de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste Skaper, idet de gjør det gode."

All in for Jesus

Jeg undrer meg for tiden på hvordan deler av norsk kristenhet ville ha reagert om Jesus hadde stått frem i vår egen tid? Hvordan ville de ha reagert på den unge Jesusbevegelsen? På gleden, begeistringen, den radikale etterfølgelsen? På ryktene om helbredelser, mennesker som ble satt fri fra onde ånder, på de prostituerte, tyvene, drukkenboltene, som flokket seg om Jesus? Hvordan ville de reagert på unge mennesker som forlot en gammel far og jobben deres som fiskere, og slo seg i lag med en som ikke hadde penger å tilby dem? Tenk å reke rundt med en rabbi i tre år av deres liv. Uten en anstendig jobb.

Ville de ha avvist Jesus og hans krav om å ta korset opp og følge ham? Han snakket jo om å selge alt og gi det til de fattige! Ville det ha blitt tatt nådig opp. Ville vi løpt til avisene og brukt sosiale medier til å stemple Jesus og hans etterfølgere som fanatikere, overspente, farlige?

Jeg spør bare.

Hvordan ville vi ha reagert på en Frans av Assisi i vår egen tid? Som brøt med faren og rikdommen og gikk 'all in for Jesus'? Som til og med kledde seg naken og vandret rundt i Assisis gater for å markere det radikale bruddet med avguden Mammon. Vi tar fly til Assisi og vandrer i hans fotspor og snakker begeistret om ham. Men om han hadde stått frem i Norge og vandret naken på Karl Johan? Hadde vi da vært like begeistret?

I dag sitter vi trygt bak en datamaskin og har meninger. Meninger om et arrangement - The Send - som kan bli den største mønstringen av kristne siden Billy Graham hadde en av sine kampanjer her i landet, og er skeptiske, og advarer, mot noe som ennå ikke er arrangert, lenge før talerlisten er klar. 

Er det noe norske kristne har nok av så er det meninger.

Vi lever trygt og godt i Norge i våre hus, hytter, i båten eller bobilene våre. Vi går på møter når det passer oss, og legger ut på våre feriereiser til syden. Nåde den som utfordrer livsstilen vår. Vi vil ha oss frabedt folk som går 'all in for Jesus'. Det er farlig. Det kan utfordre våre levde liv. Det kan utfordre vårt misjonsengasjement. Vi vil ikke ha fanatisme. Finn på noe annet. Hvorfor ikke bli engasjert i idrett? Det skal jo være et sunt miljø.  Hvorfor ikke bruke stemmen og rope på et fotballag, i stedet for å skjemme oss bort med å gå 'all in for Jesus'.

Nei, gi oss en trygg, ufarlig, satt kristendom som ikke utfordrer!

Selv er jeg et barn av Jesusvekkelsen. Jeg undrer meg hvor jeg hadde vært uten dens innflytelse i livet mitt?

John Wesley:. Jeg gir meg helt til deg

"Jeg gir meg helt og fullt i Dine hender. Gjør hva Du vil med meg. Før meg sammen med den Du vil; gi meg oppgaver, la meg lide, la meg få arbeide for Deg eller bli satt til side for Deg, opphøyd for Deg eller tråkket under fot for Deg, la meg være full, la meg være tom, la meg ha alt eller mangle alt, jeg gir frivillig og inderlig avkall på alt for å være til Din glede og disposisjon."

- John Wesley (bildet) 1703-1791 gjengtt i boken 'Evige øyeblikk' av Bill Johnson. Hermon forlag 2017, side 19

Om hjertets renhet - en presentasjon av Johannes Cassianus, del 3

Jesu ord i Bergprekenen: 'Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud', (Matt 5,8) er et nøkkelord i alt Johannes Cassianus skriver. Alt dreier seg om kampen for og lengselen etter 'det rene hjertet'. Enten det gjelder kampen mot lastene eller det handler om bønnens rytme eller hjertets fred.

Når så Cassianus skal gjengi sine samtaler med abba Moses, en av ørkenfedrene, lar han abbaens undervisning bli svært konkret for sine lesere: han hjelper oss til å forstå at det må finnes et fremtidig mål eller et endelig mål for vår tro, og et nærmål.

Guds rike er det fremtidige, det endelige målet. Men dette målet blir for abstrakt for oss. Det hjelper oss ikke så mye i den daglige kampen. Derfor trenger vi et mål som står oss nærmere, noe vi kan strekke oss etter i våre hverdager, med alle sine utfordringer. Det er det rene hjertet.

Det å skue Gud hører evigheten til. Saligprisningene hører nåtiden til. De gjelder her og nå. Dette livet. For Guds rike har jo sin begynnelse her i tiden.

Sentralt i forståelsen av Cassianus er ordene fra Luk 17,21. For å få frem det Johannes Cassianus ønsker må vi bruke oversettelsen til Norsk Bibel. Der heter det: 'For se, Guds rike er inne i dere.' Dette oversettes slik i 2011-oversettelsen: 'For Guds rike er midt iblant dere.'  En paraallell til dette finner vi i Galaterbrevet, hvor apostelen Paulus beskriver Guds kall over sitt liv, hvor Guds mål er 'åpenbare sin Sønn i meg.' (Gal 1,16) I 2011-oversettelsen oversettes dette slik: 'å åpenbare sin Sønn for meg.' Det er ikke noe galt med noen av disse bibeloverrsettelsene. Både 'i' og 'for' er riktig, så det er et valg bibeloversetterne må ta. Men for å forstå Cassianus må vi bruke 'i'. Guds rike er inne i oss. Som Guds barn er vi bærere av en skatt.

Løftet som gis de renhjertede går igjen i alt hva Cassianus skriver. Derfor blir ikke hans undervisning om etterfølgelsen av Kristus i forsakelse og tro, noe moralistisk og uoppnåelig. Det er innenfor rekkevidde. Det er i oss, og må oppdages.

fortsettes

I fotsporene til Frans av Assisi - en profetisk røst for vår tid, del 1

Jeg kan ikke tenke meg en mer brennaktuell profetisk røst inn i vår egen samtid enn Frans av Assisi. 'Guds lille fattige' vendte opp ned på Europa på 1200-tallet, og hans radikale etterfølgelse av Kristus, utfordrer fremdeles mennesket i Det 21 århundre. Hans profetiske kall: 'Bygg opp min kirke', gjelder fremdeles. Ikke som et restaureringsarbeide for forfalne kirkebygg, men som et åndelig hus.

Lørdag 3.oktober 1226 kom en gruppe av hans nære venner og disippler sammen i noen små hytter midt inne i en skog i Umbria. De var kommet for å våke over Frans, som ventet på 'vår søster, den legemlige død.' Frans, 'Guds trubadur', dør den natten. Han er bare 44 år gammel, utmattet, men innesluttet i den freden som han hadde søkt - og gitt videre til så mange - kroppsliggjort i hans eget liv.

Frans av Assisi var et barn av sin tid. Vant med luksus og rikdom. Han brukte mye av sin ungdom på å more seg og gjøre seg populær. Men alt dette gir han opp for å gi seg helt til Gud, leve et liv i fattigdom og tjene de spedalske og marginaliserte og alle de som led nød. Til å begynne med tar slekt og venner avstand fra ham,  og trodde han var gal eller fanatisk, men snart blir mange overbevist når de så hvordan han levde og hørte hans sterke forkynnelse. Først en liten skare etterfølgere, så tusentalls, like inn i vår egen tid.


'I Middelalderen var kirken en stor, rik og byråkratisk institusjon med politisk innflytelse. Kirkens ledere minnet mer om selvopptatte, maktsyke statstjenestemenn enn om uselviske tjenere som lever for Gud og menneskeheten. Det hendte til og med at mange klostere, som fra begynnelsen av hadde vært som oaser, ble små øyer av rikdom og verdslighet,' skriver John Michael Talbot, selv viden kjent musiker og selv franiskaner.

Så legger han til: 'Men Frans hadde en brennende kjærlighet til Gud. Det var den som gav ham kraften og gløden. I all enkelhet og på største alvor tok han til seg Jesu ord, tenkte seg inn i hva de betydde og kom frem til hvordan de kunne omsettes i praksis.'

Denne dagen starter mitt år med Frans av Assisi. Jeg vil bruke dette året til å studere nærmere hans liv og se det i et profetisk lys, hva det kan bety for meg og for den tiden vi lever i. Med nokså jevne mellomrom vil jeg publisere noen artikler om hva jeg har funnet. Håper du følger med meg på reisen. Betyr det at jeg er i ferd med å bli katolikk? Nei. Frans av Assisi er 'allemannseie.'

fortsettes

Illustrasjon: Frans av Assisi venter på døden. Tegnet av Eugene Burnand i 1919.

Mitt ytterste for hans høyeste

'Og jeg har det håp og den forventning at jeg ikke i noen ting skal bli stående med skam, men at Kristi storhet, nå som alltid før, skal bli synlig for alle og enhver ved det som skjer med meg, enten jeg skal leve eller dø.' Fil 1,20

"Mitt ytterste for hans høyeste. Det håp og den fortrøstning at jeg ikke i noen ting skal bli stående med skam. Vi vil alle bli meget til skamme hvis vi ikke gir etter for Jesus på det punkt hvor han har bedt oss å gi etter for ham. Paulus sier: Jeg har tatt den beslutning å være mitt ytterste for hans høyeste. Å komme dit er et spørsmål om vilje, ikke om fornuft eller vurdering, det gjelder en absolutt og ugjenkallelig overgivelse der vi står. Det er en overdreven hensynsfullhet mot oss selv som avholder oss fra en slik  avgjørelse, selv om vi innbiller oss at det er andre mennesker vi tar hensyn til. Når vi tar hensyn til hva det vil koste andre hvis vi adlyder Jesu kall, sier vi til Gud at han ikke vet hva vår lydighet vil føre til. Hold deg til saken; han vet det. Lukk alle andre hensyn ute og hold deg for Guds ansikt med dette ene formål: Mitt ytterste for hans høyeste. Jeg har bestemt meg for å være absolutt og helt for ham og for ham alene.

Min fryktløshet for hans hellighet. 'Enten det blir ved liv eller død' (v.20). 

Paulus er bestemt på at ingenting skal skremme ham fra å gjøre nøyaktig hva Gud vil. Guds bud må føre til en krise i våre liv, fordi vi ikke gir akt, når han behandler oss lempelig. Han bringer oss til det sted hvor han ber oss å være vårt ytterste for ham, og vi begynner å diskutere. Så fører han oss ved sitt forsyn til en krise hvor vi må ta en  avgjørelse, for eller mot, og der møter vi 'det store veiskille.'

Hvis krisen er kommet til deg i en hvilken som helst sak, må du overgi din vlje til ham, absolutt og ugjenkallelig."

- Oswald Chambers i 'Alt for Ham'. Ansgar forlag 1988, side 9. Norsk oversettelse av 'My utmost for his highest'.

Setter du spor etter deg?

Influenser, er for meg et nymotens ord. Det er mulig jeg har fulgt dårlig med i timen, men jeg kan ikke huske å ha hørt det før i de aller siste årene. Jeg forstår at noen til og med har det som et yrke.

Det er sikkert et fint yrke, men hvordan påvirker vi annet enn med eget levd liv?

Såvisst påvirker vi med ordene våre. Men hvis livene våre, måten vi opptrer på, slår i hjel de vakre formuleringene og det suggesive språket?

Kristen tro handler om etterfølgelse. Av Jesus. Det setter spor, i ånd, sjel og kropp.

Kristne som i vandringen med Kristus er blitt Kristus-like kan vi ha som forbilder.

"Bli mine etterfølgere," skriver apostelen Paulus, og så skynder han seg med å legge til: "likesom jeg etterfølger Kristus." (1.Kor 11,1) Bare i den grad et menneske følger Kristus, kan vi ha dem som forbilder.

Hvordan setter vi så spor etter oss?

Jeg tror det bare finnes to måter, og de hører sammen:

Å være sammen med Jesus.
Leve med i en daglig bønnerytme.

La oss ta det første punktet først. I Apg 4,13 leser vi: "Men da de så Peters og Johannes' frimodighet, og skjønte at de var ulærde lekfolk, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus."

Og i 2.Kor 3,14 står det skrevet: "Og vi, som  uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

Jeg tror også at de som lever med i en daglig bønnerytme, i tidebønnens  rytme, blir så preget av den at de umerkelig for dem selv, helliges.

Hva er du kjent som?
Som en som bærer Kristus med deg?

Jesus, min glede

"Barmhjertighetens Kristus, du gjør det mulig for oss å vende oss til deg... og et indre lys fyller våre hjerter. Da kan vi be med disse ordene: Jesus, min glede, mitt håp og mitt liv.

Jesus, mitt hjertes glede, ditt evangelium forsikrer oss om at Guds rike er midt iblant oss. Og enkelhetens porter, så vel som uskyldens porter åpner seg for oss.

Vil du svare på Kristi kall til det ytterste, så forbered deg på å være trofast. En menneskelighet som er gjennomsyret av godhet vil forme seg i deg. Ikke en illusorisk kjærlighet som nøyer seg med ord, men et hjerte like vidt som verden."

- Bror Roger av Taize. Hentet fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum forlag i samarbeide med Norges kristne råd.

Etterfølgelsens ja

"Herre Jesus, for alle som forstår ditt kall til å si ja for resten av livet, kan nøling og frykt stige opp i oss.

Men vi vet at du har plassert dette ja i vårt indres djup, helt ned i lagene av vår underbevissthet. Og en dag forundres vi over at vi finner oss selv på veien allerede, vi følger i dine fotspor.

Dette ja holder oss årvåkne. Hvordan kan vi falle i søvn når Kirken rystes på alle sider og når verden ris av prøvelser?

Dette ja etterlater oss sårbare. Men du tilbyr oss det for evig og det er i oss alle."

- Bror Roger av Taize i boken: A Heart that Trusts. Journal 1979-1981. Mowbray 1986, side 39. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Et liv i Jesu etterfølgelse

"Det er en stor frihet som ligger i det å gi sitt liv til Kristus," sier bror Matthew fra den økumeniske kommuniteten i Taize i en kommentar til det anglikanske bispesetet i Melbourne, Australia, og legger til:

"I dagens samfunn snakker vi ofte om å gjøre våre egne valg, og vi spør: på hvilken måte kan vi realisere oss selv? Evangeliet stiller oss et annet spørsmål: hva betyr det å gi sitt liv?"

Bror Matthew sier at om vi forstår hva dette innebærer, så 'finnes det i dette en forunderlig frihet".

"Ikke som en flukt, men som en frihet; en tillit til at det livet jeg har ikke tilhører meg selv. Det er forunderlig dette når du kan se tilbake på ditt liv og si, ja, Gud ledet meg i den situasjonen, selv om jeg ikke forsto det den gangen."

Bror Matthew talte med en djup følelse av takknemlighet for den måten han har sett liv bli forvandlet på både globalt og lokalt de årene han har vært en del av kommuniteten i Taize.

Han ble en del av kommuniteten i 1986 mens Europa var delt.

"Påsken 2011 forberedte jeg en pilegrimsreise til Moskva for 250 personer. Vi skulle ta del i den ortodokse påsken og synge om oppstandelsen utenfor Kreml. Det var fantastisk å se den forvandlingen som har skjedd i Russland og at vi har fått være en del av det hele."

Under besøket i Australia møtte bror Matthew mennesker som dro til Taize for 30 år siden, og fikk høre gode og sterke vitnesbyrd om den betydningen besøket i Taize fikk for dem. Bror Matthew var selv bare i 20 årene når han ble en del av brødrefellesskapet i Frankrike.

"Det store spørsmålet for meg den gangen handlet om hva det vil si å følge Jesus. Sa Jesus: 'Kom, følg meg! for 2000 år siden og så sier Han ikke det samme i dag? I Taize ble det veldig klart for meg at brødrene kom fra ulike kirkesamfunn og at den bønnen Jesus ber slik den er gjengitt i Johannes 17 om enhet blant Hans disipler, var det de forsøkte å leve ut. Det var noe djupt inne i meg som jeg ikke helt klarte å sette ord på, en følelse av at Jesus kalte meg; det var der Han ønsket at jeg skulle være, og med det fikk jeg en sterk følelse av identifisering med kallet til å leve i forsoning, et liv i enhet i Kristus. Det synes for meg å være et autentisk tegn på evangeliet," forteller bror Matthew.

I dag finnes det omlag 100 brødre som er tilsluttet kommuniteten i Taize. De representerer 25 ulike nasjonaliteter, inkludert de brødrene som lever i små fellesskap, såkalte fraterniteter, i Brasil, Senegal, Kenya, Bangladesh og Sør-Korea og som er en del av brødrefellesskapet. Omlag 100.000 mennesker besøker komminiteten i Taize hvert eneste år.

Billedtekst: Bror Matthew fra kommuniteten i Taize. Foto: Rita Juliana.

David Platt lanserer ny bok om praktisk Kristus-etterfølgelse med hjelp av kristne fra Midt-Østen

David Platt (bildet), kjent for boken 'Radikal', utgitt på Lunde forlag i  2011, er snart på markedet med en ny bok: "Follow me; A call to die. A call to live".

33 åringen er pastor for en litt utypisk megakirke i Birmingham, Alabama, USA som er knyttet til Sørstatsbaptistene. I forbindelse med boken har han annonsert at han skal holde en live-sending fra et sted i Midt-Østen, senere i sommer sammen med en liten gruppe for å inspirere til menighetsplanting og studiegrupper.

Programmet vil sendes 14. august og med seg har han kristne fra ulike land i Midt-Østen, som sammen skal samtale om hva det vil si å følge Jesus i dag. David Platt har lenge vært sterkt opptatt av situasjonen til forfulgte kristne, og håper at disse samtalene skal hjelpe dem til å holde fast ved troen tross de harde påkjenningene de utsettes for og at de kan satse videre på å vinne nye for Jesus. De kristne fra Midt-Østen burde ha mye konstruktivt å bidra med i en slik samtale, med sine erfaringer fra forfølgelsen.

- Kallet om å følge Kristus har aldri handlet om å be en bønn, tro på noen læresetninger eller sitte i benkeradene i kirken søndag. Likevel er kirkene våre fulle av mennesker som har slått seg til ro med dette, sier pastor Platt som understreker at det å følge Jesus handler om disippelskap, en praktisk etterfølgelse av Jesus i hverdagen.

Viktige prinsipper for våre egne liv

Jeg finner stadig inspirasjon i måten Floyd og Sally McClung (bildet) driver sitt målrettede disipelltrenings- og misjonsarbeid med base i Sør-Afrika. Arbeidet bygger på tre viktige komponenter:

* Tilbedelse
* Misjon
* Fellesskap

Disse prinsippene, som forklares mer inngående i det jeg skriver nedenfor, tror jeg vi alle har stor nytte av å anvende i eget liv.

Hva tilbedelse angår så viser de sin kjærlighet til Gud ved å avsette tid hver dag til å lese Bibelen og be - både som enkeltpersoner og som fellesskap. "Vi gjør dette," sier Floyd McClung "for at Gud skal kunne tale til oss og for at vi skal kunne elske Ham tilbake. Hvis vi skal tjene de fattige og nå de unådde, så vet vi at vårt selvliv må dø og finne vår identitet ennå djupere i Kristus. Tilbedelse er vår kilde og vårt mål. Det er vår livsstil og vår lidenskap. Tilbedelsen inkluderer hver eneste del av vårt liv. Men dette vår næring ene og alene ved at vi tilbringer intimitet og personlig tid alene med Jesus."

Når det gjelder misjon så ser Floyd McClung menigheten som et fellesskap av mennesker som er hengitt til å adlyde Guds misjon. "Ut av kjærlighet til Gud," sier Floyd McClung, "er vi dratt inn i Hans arbeid med å plante menigheter som er fulle av elskere og venner av Hans Sønn, Jesus. Misjon flyter ut av det å høre og adlyde Jesu kall til å elske Gud og gjøre disipler. Vi har hengitt oss selv til å elske verden ved å finne kreative og effektive måter for å dele de gode nyhetene om Jesus, og når vi så gjør å finne "den gode jord" som Jesus talte om i lignelsen om såmannen.

Når det gjelder fellesskapsaspektet forsøker man å elske hverandre gjennom å være åpne, ansvarliggjorte og ved å investere i hverandres liv. "Vi tror på det å disiplinere hverandre," sier McClung, "ikke bare de fortapte. Vi elsker hverandre på denne måten, vi vet at vi må være lojale, sanne og være til å stole på. Vi er et fellesskap av venner kalt til å leve et liv sammen. Det handler ikke om en serie med møter som vi deltar på. Vi tror at menigheten er verdens håp, fordi Jesus fortsetter å berøre verden gjennom menigheten."

Å lede som tjener

En god venns 70 års feiring i Oslo i går gav meg muligheten til å stikke innom mitt favorittsted i hovedstaden: Bok og Media. Det ender alltid opp med at lommeboka blir tynnere.

I går kom jeg over en helt ny bok av Shane Claiborne, en bok han har skrevet sammen med den svarte borgerrettighetsforkjemperen, legendariske John M. Perkins. Jeg ble sittende i en kjempelang bilkø på vei ut av Oslo og til Kolbotn, og benyttet anledningen til å lese noen linjer. Dette er en bok som i utgangspunkt handler om lederskap og det å lede, men kanskje like mye om det å følge. Eller skal vi si etterfølge.

Shane Claiborne, den unge radikale Jesusetterfølgeren som etter hvert har fått mange venner i Norge, forteller at da han leste noen kapitler i John M. Perkins bok: "Let Justice Roll Down", visste han at John M. Perkins var en leder han ville følge. Årsaken? Han modellerte Jesus gjennom levd liv. Det er hva vi trenger. Mennesker som er autentiske. Som våger å være gjennomsiktige, sårbare og som snakker om sine feil og nederlag, ikke bare sine seire.

Så forteller Claiborne at han tok skrittet og inviterte selveste John M. Perkins til å besøke kommuniteten han og noen venner hadde bygget opp. Perkins takket ja. Claiborne på sin side var veldig opptatt av å vise Perkins den organisasjonen de hadde bygget opp.

Men Perkins var på sin side opptatt av å sitte på trappa utenfor huset til kommuniteten og spise is med barna som lekte på gaten utenfor!

Akkurat det likte jeg! Det er bare store ledere som kan finne på noe slikt. Perkins reiste til kommuniteten til Claiborne for å hilse på naboene. Det ligner litt på det vi opplevde i fellesskapet vårt her på Gjøvik for mange år siden. Da fikk vi besøk av John Noble fra England. Han tok turen fra England til Norge for å være med på å vaske opp! Ved oppvaskbenken stod han å tørket og samtalte, og bygget vennskap og relasjoner på denne måten. Først lenge etterpå delte han noe fra Bibelen.

Jeg gleder meg til å lese videre i denne spennende boka. Det aner meg at den behandler det å lede og det å være en etterfølger, på en helt annerledes måte enn mange av dagens lederbøker.