Selvinnsikt

 Følgende fortelles om en av ørkenfedrene, Abba Agathon. Noen brødre besøkte ham fordi de hadde hørt at han var et godt forbilde. De ville drive gjøn med ham: 

"Er ikke du Agathon? Vi har hørt om deg at du er en horebukk og dessuten hovmodig."

"Ja, det er jeg."

"Så du er den der Agathon som snakker nedsettende om andre og avbryter dem?"

"Ja, det er jeg."

"Er ikke du vranglæreren, Agathon?"

Da svarte han: "Jeg er ingen vranglærer."

Da spurte de ham: "Si oss, hvorfor tok du imot alt det vi sa til deg, men tålte ikke det siste?"

Da svarte han: "De første beskyldningene tar jeg til meg, for det er nyttig for min sjel. Men det å være vranglærer er å være skilt fra Gud, og jeg vil ikke skilles fra Gud."

Fra boken: Ørkenfedrenes tankespråk, Artos. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Om å gjennomvætes av Guds kjærlighet

Ed Piorek er pastor i Vineyard bevegelsen og skriver om fenomenet som kalles "soaking". Noe godt norsk ord finnes ikke. Det betyr vel noe slikt som å bli våt over det hele, gjennomvætes. Det interessante er at Piorek sammenligner dette med kontemplativ bønn! Dette er hva Piorek skriver:                                                                                                                                                             

"Hva vi i fornyelsen kaller "soaking" er det samme som kirken har kjent gjennom århundrene som kontemplativ bønn."                                                                                                                                         

Og så begynner Vineyard-pastoren å sitere både katolikken Henri Nouwen, Augustin, samt ørkenfedrene og forteller at han selv ganske nylig oppholdt seg i et benediktinsk kloster. Jeg kan ikke annet enn å kjenne på en stor glede ved dette jeg selv oppdaget tidlig på 1980-tallet, nå oppdages av stadig flere, også innenfor de protestantiske sammenhenger, og også de pinsekarismatiske sammenhengene. Det holder på å skje noe nytt innen deler av bønnebevegelsen internasjonalt, og dette nye er egentlig svært gammelt. Man gjenoppdager en strøm som har brakt liv og velsignelse til Kristi kropp siden slutten på 200-, begynnelsen på 300-tallet. Dette stemmer også godt overens med opprettelsen av stadig nye monastiske kommuniteter de senere årene både i USA og Europa.

Nyt relasjonen med Gud

Men tilbake til Pioreks artikkel. Der skriver han blant annet at "kontemplasjoen, er kjennetegnet med at man gleder seg over og nyter relasjonen man har med Gud. "                                                

Den første nytten av kontemplasjonen, eller gjennombløtingen, er at vi tar tid til å nyte vårt forhold til Gud. Henri Nouwen skriver: 'Avsondrethet begynner med en tid og et sted for Gud, og Gud alene.' Det første steget inn i gjennombløtingen er å holde opp med det vi driver med for øyeblikket og skape et rom for Gud som Han kan bebo. Gjennom ærbødig tilbedelse og bønn gjør vi rom for Ham." (Spread the Fire nr 1/2007, side 11) I samme artikkel forteller Piorek om et opphold i et benediktinsk kloster. Her deltok Piorek i en kontemplativ retreat som strakk seg over flere dager. Dette er hva han skriver: "Jeg tilbrakte tid med å meditere over Guds ord, ba i stillhet og gikk turer hvor jeg lyttet til kontemplativ tilbedelsesmuskk." Oppholdet ble ikke helt slik Piorek hadde tenkt seg. Den helt store opplevelsen av Guds nærvær opplevde han ikke. Men da sa kona hans: "Men du er mer fredfull nå enn da du dro!" Og Piorek legger til: "Jeg tror noe virkelig godt skjedde med meg. Hans nærvær hadde forandret meg og noe i meg gav et gjenskinn av det."        

La meg oppmuntre deg til å tre inn i stilheten og Guds nærvær i dag! Bruk tid til bare å være i Guds nærvær og nyt det! Uten å tenke på hva du skal eller burde gjøre! Bli bevisst at du faktisk lever i Guds nærvær akkurat NÅ!

Kjærligheten dekker en mengde synder

En bror stilte et spørsmål til abba Poimen og sa: 'Om jeg ser min bror synde, skal jeg da holde det hemmelig?' Den gamle sa: 'Når vi holder en brors feilsteg hemmelig, holder Gud våre hemmelig. I det øyeblikk vi avslører en brors feilsteg, avslører Gud våre.'

Fra Ørkenfedrenes tankespråk

Norsk overserttelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Framfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten akjuler en mengde synder." (1Pet 4,8)

Om å gjete katter

Når Abba Moses fikk den tanken at han hadde beseiret sine lidenskaper, tilbrakte han en dag med å gjete katter inntil hans sinn kom seg ut av den illusjonen.

- Orthodox Gladness
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bli hel som ilden fra varmen som kommer fra bønnen og kjærligheten til Gud

Abbed Lot besøkte abba Josef og sa til ham: 'I den kraft jeg har følger jeg min bønneregel, jeg faster litt, jeg lever i bønn og stillhet. Jeg forsøker også å klarne mitt sinn. Er det mer jeg trenger å gjøre?'

Fader Josef reiste seg fra stedet hvor han satt, rakte hendene opp mot himmelen, og fingrene hans ble som tente lys. Så sa han:

'Om du vil, bli hel som ilden fra den varmen som kommer fra bønnen og kjærligheten til Gud.'

Fra Orthodox Gladness.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Om hjertets renhet - en presentasjon av Johannes Cassianus, del 3

Jesu ord i Bergprekenen: 'Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud', (Matt 5,8) er et nøkkelord i alt Johannes Cassianus skriver. Alt dreier seg om kampen for og lengselen etter 'det rene hjertet'. Enten det gjelder kampen mot lastene eller det handler om bønnens rytme eller hjertets fred.

Når så Cassianus skal gjengi sine samtaler med abba Moses, en av ørkenfedrene, lar han abbaens undervisning bli svært konkret for sine lesere: han hjelper oss til å forstå at det må finnes et fremtidig mål eller et endelig mål for vår tro, og et nærmål.

Guds rike er det fremtidige, det endelige målet. Men dette målet blir for abstrakt for oss. Det hjelper oss ikke så mye i den daglige kampen. Derfor trenger vi et mål som står oss nærmere, noe vi kan strekke oss etter i våre hverdager, med alle sine utfordringer. Det er det rene hjertet.

Det å skue Gud hører evigheten til. Saligprisningene hører nåtiden til. De gjelder her og nå. Dette livet. For Guds rike har jo sin begynnelse her i tiden.

Sentralt i forståelsen av Cassianus er ordene fra Luk 17,21. For å få frem det Johannes Cassianus ønsker må vi bruke oversettelsen til Norsk Bibel. Der heter det: 'For se, Guds rike er inne i dere.' Dette oversettes slik i 2011-oversettelsen: 'For Guds rike er midt iblant dere.'  En paraallell til dette finner vi i Galaterbrevet, hvor apostelen Paulus beskriver Guds kall over sitt liv, hvor Guds mål er 'åpenbare sin Sønn i meg.' (Gal 1,16) I 2011-oversettelsen oversettes dette slik: 'å åpenbare sin Sønn for meg.' Det er ikke noe galt med noen av disse bibeloverrsettelsene. Både 'i' og 'for' er riktig, så det er et valg bibeloversetterne må ta. Men for å forstå Cassianus må vi bruke 'i'. Guds rike er inne i oss. Som Guds barn er vi bærere av en skatt.

Løftet som gis de renhjertede går igjen i alt hva Cassianus skriver. Derfor blir ikke hans undervisning om etterfølgelsen av Kristus i forsakelse og tro, noe moralistisk og uoppnåelig. Det er innenfor rekkevidde. Det er i oss, og må oppdages.

fortsettes

Når tale og liv blir ett

Å leve uten å snakke er bedre enn å snakke uten å leve. Den som gjør det første, gjør nytte også når han tier, mens den andre forårsaker elendighet også når han roper.

Men om tale og livsførsel er ett, utgjør de et bilde på all visdom.

- Abba Isidoros av Pelusium (død 435). Munk i klosteret Pelusion i det nordlige Sinai. 2000 av hans brev er bevart, den største brevsamling fra den tidlige kirken. Brevene er sjelesørgiske og vitner om hans store fortrolighet med Skriften. Sitert i 'Kysse spor' av Peter Halldorf. Luther 
forlag 2002, side 354.

Leve langsomheten

Det er noe som ikke vil slippe tak i meg! I går var det minnedagen til Abba Pambo (303-373), som hører til den første generasjonen ørkenfedre, de som ble påvirket av vekkelsen på 300-tallet og Antonios den store, og søkte ødemarkene for å be og leve i stillhet.

Det som jeg ikke klarer å gi slipp på er denne historien: Den åndelige veilederen til abba Pambo ga ham et ord fra Salme 39: 'Jeg vil vokte mine veier så jeg ikke synder med tungen.' (v.2) Pambo hadde da svart: 'Det er nok for i dag', og så gikk han sin vei for å tenke over ordet. Seks måneder senere kom han tilbake for å fortsette undervisningen!

Da går du på djupet!

Jeg har fått mer og mer tro på den langsomme bibellesningen. Den lesningen som ikke handler om hvor mye du rekker med å lese, men den dvelende, betraktende lesningen, den lesningen som ikke handler om at du skal tilegne deg kunnskap, men kjennskap. Det tar tid. Vi trenger tid til å grunne på Guds ord.

Da Abba Pambo en gang fikk besøk av patriarken Theofilos av Alexandria, ba brødrene ham si noe til erkebiskopens oppbyggelse, hvorpå Pambo skal ha sagt:

'Hvis han ikke blir oppbygget av min taushet, så blir han ikke oppbygget av min tale heller.'

Det gir meg noe å tenke på.

Åndelig modenhet

Jeg har tenkt mye på dette i det siste:

All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Det bør føre til at jeg feier for egen dør først!

Vi er frie når vi slipper tak i denne evinnelige trangen etter å måtte korrigere og belære andre og peke på andres feil, mangler og synder.

Det har ørkenfedrene lært meg. For ørkenens visdom underviser snarere enn forkynner. Den henter sin autoritet ikke fra det teoretiske planet, men fra det selvopplevde. Den underviser gjennom levd liv.

Åndelig modenhet er kanskje vår tids største mangelvare!

Gud selv er mer enn nok

'Vær stille og ikke sammenlign deg sellv med andre', er et av de gode åndelige rådene som tilskrives en av de mest kjente egyptiske ørkenfedrene på 300-tallet: Bessarion.

Det er et godt råd å ta med seg også i dag.

I går feiret vi minnet om Bessarion i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Denne Bessarion ble innviet i den monastiske livet av selveste Antonios den store og ble senere elev av Markarios i Sketis. Han skulle bli kjent som 'den vandrende eremiten', i motsetning til de fleste asketene som var bofaste.

Det fortelles om Bessarion at han eide en bok med de fire evangeliene. Den boken bar han alltid med seg. Møtte han noen som trengte noe, og som han hadde, ga han det villig bort. Til slutt ga han bort det siste han hadde av klær, og når han ikke hadde mer å gi til de fattige, solgte han også det mest dyrebare han eide: boken med de fire evangeliene. Pengene han fikk for den, ga han så til de trengende.

Det fortelles om abba Bessarion at han hadde en disippel ved navn Abba Dulas. En dag de gikk langs en strand blir abba Dulas så tørst. Da ba abba Bessarion en bønn og sa til eleven sin:

'Drikk litt av havvannet!'

Vannet var blitt søtt. Abba Dulas drakk. Så tok han frem et kar og ville øse opp vann i det.

'Hvorfor øste du opp vann,' ville abba Bessarion vite.

'Det er i tilfelle jeg skulle bli tørst igjen,' svarte abba Dulas.

Da svarte abba Bessarion:

'Gud er her. Gud er overalt.'

Det visdomsordet tok vi med oss i går kveld, og det vil jeg leve på lenge.

Gud selv er mer enn nok.

Vår tids største behov - modenhet

"Verdens største mangelvare," skriver Martin Lönnebo, "er åndelig modenhet."

Jeg tror den kloke biskop emeritus har helt rett. Vår tid er preget av en skremmende åndelig overfladiskhet. Lettvinte løsninger, lettvinte svar, på de store spørsmålene.

"Modenhetens spørsmål," skriver Martin Lönnebo er disse: "Hva er sant? Hva er skjønt? Hva er rett? Hva er godt? Hva er hellig?"

Så sier den nå 88 årige biskopen:

"All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Jeg bør bekjempe først hos meg selv det jeg vil bekjempe hos andre. Det var ørkeneremiternes innsikt, derfor er den så ren."

Jeg har tenkt på det: Det er ikke forkynnelse vi trenger mer av. Det er nok prekener. Vi trenger formidlig av erfaringsbasert tro. Vi trenger å lære av mennesker som lever hva de lærer. Og det er slik at ørkenens visdom underviser mer enn den forkynner.

Det er krig, munk! Del 6:

Her er sjette og siste del av denne artikkelserien:

Han forsøkte å rope, men klarte det ikke. Fader Simon kom raskt til, han var irritert. I det Moses så ham, falt han i koma igjen. Dagen etter vaket han mellom mellom å være ved bevissthet og være i koma. Når han var våken stønnet han i smerte, samtidig ba han fedrene om tilgivelse. Den tredje dagen øket smertene, og det til tross for de smertestillende midlene de gav ham. Det ble klarere og klarere at det gikk mot slutten.

Ved middagstid, ba fader Moses forlate ham og la ham være alene med fader Simon. Han fortalte ham hva som hadde skjedd. Fader Simon gråt under hele samtalen, han syntes så synd på sin åndelige sønn. Mot slutten av samtalen tilsa fader Simon syndernes forlatelse til fader Moses, han oppmuntret ham og trøstet ham.  De ba sammen og takket Gud som gav ham en mulighet til å omvende seg. 

Når solen gikk ned var kroppen hans svulmet opp. Ansiktet ble mørkt og han sluttet å snakke. De kunne ikke flytte ham til sykestuen, de var redd han ville dø underveis. Når fader Mina følte at slutten nærmet seg, inviterte han alle munkene slik at de kunne bli velsignet av ham og be for ham. De kom sammen i hans celle og de ba en takkebønn sammen etterfulgt av et langt litani fra en av fedrene. De kysset ham og en etter en forlot de hans celle og gikk tilbake til sin egen. 

En og en halv time senere, rundt klokken 21.00 ringte klosterets kirkeklokke og annsonserte at fader Moses var død.

På trappen som ledet til den gamle klosterkirken satt fader Mina sammen med fader Simon, og lyttet til det som hadde skjedd. 

Fader Simon sa:"De fortalte ham, godhetens fiender: Vi vil komme til deg fra oven. Du må vente på oss ved gjerdet, nær området hvor middagsbordet står. Til avtalt tid, ventet den stakkars mannen på dem. Han hørte tordendrønn og at det blåste opp til storm. Lynglimt skar gjennom luften og bleknet hen. Plutselig så han en stor vogn komme, som ble dratt av fire ild-hester. Den berørte gjerdet og en stemme lød: Fortsett, hopp inn i vognen."

Han adlød. Han løftet den høyre foten for å trå inn i vognen, men det han egentlig gjorde var å tråkke ut i løse luften. Han falt fra toppen av gjerdet, ni meter rett ned. Han nådde bakken som om det skulle vært en stor stein som hadde falt. Klart og tydelig hørte han latteren og hånsordene mens han skrek i smerte. 

Fader Simon fortsatte:"Ja, han bekjente alt og la ikke skjul på noe. Kanskje er det slik at Herren ikke vil tillate at hans arbeid og kamper er bortkastet. Han ga han en mulighet til å omvende seg, ellers ville evigheten våre tapt for ham."

Fader Philemon var en rettferdig munk, hvis liv vitnet om hans hellighet. En natt gikk han ut og satte seg på stein-trappa ved porten til klosteret. Da hørte han lyder. Det var en gruppe med demoner. De var kommet for å sjekke opp stedet hvor de hadde vunnet seieren over fader Moses. Det var til og med rundt samme tidspunkt, etter midnatt. Kanskje fader Philemon hadde kommet til den plassen for en hensikt. Når de var kommet fram, ropte han til dem, i Herrens navn, at de ikke skulle bevege seg. Det var som om de var korsfestet til stedet. Han begynte å be høyt, med et rent hjerte og med et djupt vennskap med Gud. 

Demonene skrek men han brydde seg ikke. Skrikene deres økte i styrke men han ignorerte dem og fortsatte med å be. Han ba Gud høyt om at de måtte bli til skamme. De tryglet ham om å løslate dem. Han spurte dem:"Hvordan våger dere å angripe Guds skaperverk, dere onde. Dere kjenner deres bestemmelsested. Det er ildsjøen." 

De svarte ham, disse stygge fremtoningene, at de ikke hadde fullført deres oppgave. Fader Moses døde ikke før han hadde omvendt seg. For det var de veldig lei seg. De ga lovnader om at de ikke ville vende tilbake til dette stedet igjen. Han gjorde korsets tegn tre ganger rettet mot dem:"Måtte Gud vanære dere."De ble omgjort til røyk og forsvant.

Billedtekst: Koptisk bønne-snor i lær.

Det er krig, munk! Del 5:

En tid etter denne samtalen, var det sjeldnere og sjeldnere at fader Moses gikk ut fra cellen sin. Fedrene fra de andre klostrene kom for å spørre etter ham. Rykter ble spredt. Hans hender skulle gløde og han skulle visstnok sveve i luften. De sa også at han hadde forsvunnet fra cellen sin og klosteret. Ja, cellen hadde også forsvunnet og dukket opp igjen! 

En natt, dukket englene opp som han hadde fortalt sin åndelige far om. De kom etter tiden for midnattsbønnene, rundt halv tre tiden om natten. De talte vel om ham om det gode arbeidet han hadde gjort og fortalte ham at de hadde gode nyheter: himmelen hadde anerkjent hans arbeid. De sa: "Gud har befalt at du skal få belønning for dine kamper, ditt strev, din våkenhet og din tålmodighet, mer enn alle dine kamper. Du skal hjem til himmelen, akkurat slik som Elijah."

De fortsatte hviskende, med en advarende lur stemme."Pass deg! Ikke fortell noe av dette til din åndelige far, han vil ikke tro deg fordi han ennå ikke har nådd det nivået av hellighet som du har. Hvis han hørte det vi har fortalt deg, så ville han forsøke å forhindre deg. Du vil bli nektet denne belønningen og denne æren. Djevelen kan da komme til å kjempe imot deg og rive deg ned fra det nivået du befinner deg på. Latskap vil snike seg inn i hjertet ditt og du vil miste din krone."

Moses svarte raskt:"Nei, nei dere behøver ikke å bekymre dere om den saken."

Englene fortsatte:"Dagen etter morgendagen, rundt midnatt, ved ett tiden, skal du be lenge som du pleier. Så skal du klatre opp på klosterets nordlige mur, den som vender østover. Vent på oss, så vil vi plukke deg opp i en vogn slik at du vil bli tatt opp i herligheten. Men som vi har sagt, pass deg så du ikke forteller dette til noen."

Så forsvant englene.

Det var som om hele verden dirret foran øynene hans og jorden beveget seg under hans føtter. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Skulle han glede seg? Skulle han gråte? Var det døden eller skulle han virkelig rykkes bort inn i herligheten? Skulle han fortelle dette til sin åndelige far eller ikke? Hvorfor var han så rådvill og hva kunne han egentlig fortelle? Hans åndelige far ville jo ikke forstå ham, han ville forsøke å forhindre ham. Hvordan kunne han være ulydig mot en guddommelig befaling? Hvordan kunne han være mistenksom i noe som ethvert menneske ønsket seg?

Han kunne ikke sove den natten. Da morgenen grydde, spiste han ingenting. Han ba ikke engang. Hvorfor skulle han be? Bønn er jo for de som begynner på den åndelige veien, han var jo allerede kommet fram. Gud hadde kalt ham på en måte som aldri hadde skjedd noe menneske før. Han var å ligne med profetene, Elijah fra Tishve. Hvilken ære!

Hvor mange ganger har de ikke foraktet meg og anklaget meg, men jeg har holdt ut. Endelig har Gud kronet meg for mine kamper,"sa han til seg selv.

Han begynte å banke på døra fra innsiden av cellen sin, syngende:"Fai Pe Pi Ehooh... Fai Pe Pi Ehooh." (Dette er dagen, fra Salme 118,24)

Det han ikke visste var at et ondt råd også var samlet, på samme tid, som sang med stygge stemmer:"Fai Pe Pi Ehooh....Fai Pe Pi Ehooh."

Han sang med glede og ubevisst. De sang med full bevissthet, med skadefryd, idet de var sikre på seieren. 

Den spesielle natten var veldig kald og det blåste. Tre munker bakte brød til nattverden i Betlehem, og gjorde seg klar for liturgien. 

Omlag klokken halv tre om natten, hørte de en lyd som av en kollisjon, etterfulgt av et hjerteskjærende smerteskrik. Så var alt helt stille. Fedrene rev opp døra og løp ut for å se hva som hadde skjedd. De løp mot det stedet hvor de hadde hørt ropet, idet de korset seg og ba korte bønner, idet de undret seg over hva dette kunne være? Underveis, idet de passerte klosterets nordlige port kunne de høre stygge og forferdelige stemmer som lo. Stemmene ble borte men startet på igjen inntil de forsvant helt og alt var taust. Når de tre fedrene åpnet porten, kunne de høre en svak stønnende lyd. Da så de kroppen til en munk gjennomvætet av blod. De tente en fyrstikk for å kunne se. Det var fader Moses. 

De bar ham raskt inn i klosteret. Mange av munkene, som hadde bedt i sine celler, hadde allerede samlet seg for å se hva som hadde skjedd. De bar ham til hans celle. Fader Makari, som hadde vært lege før han ble en del av klosterfellesskapet, løp til cellen for å forsøke å hjelpe . Idet han undersøkte ham fant han flere brudd i hans hender, legger og ribben og han hadde sannsynligvis indre blødninger. Han forbant de sønderknuste benene og de bar ham til et tre-skur. Der gav de ham litt saft å drikke. Han klarte med stor anstrengelse å reise seg litt opp for å ta en munnfull. Alle munkene samlet seg rundt ham og undret seg over hva som hadde skjedd. Hegumen Mina, abbeden, kom og ba munkene om å forlate ham slik at han kunne hvile og be for ham. Så satte han seg ned sammen med to av fedrene, inkludert fader Makari, og de forsøkte å trøste ham. Men han klarte ikke å stoppe å stønne på grunn av sterke smerter.

Han falt i koma. Fedrene satt rundt ham, de var overrasket, full av smerte og bekymring for fader Moses. De løftet sine hjerter i bønn for ham. Ingen av dem kunne svare på dette spørsmålet. Hva var det som egentlig hadde skjedd? 

Moses våknet. Fremdeles stønnende i smerte. Han ba dem tilgi ham og om syndenes forlatelse fra fedrene som var samlet rundt ham. De trøstet ham. Han sa:"jeg har syndet. Jeg underordnet meg ikke advarslene fra min åndelige far. Jeg falt for djevelens forførelse. De forførte meg."

fortsettes

Det er krig, munk! Del 4:

To år senere, flyttet han for å bo i en annen celle. Dette skjedde fordi hans abbed ville det, idet abbeden håpet at det ville føre til at den åndelige krigen kunne roe seg noe. Så skjedde ikke. Moses endret ikke sine holdninger; istedet kunne enhver legge merke til hans sykelige isolering. Han var ikke lenger å se i gatene i klosteret og det var sjeldent man så at han forsynte seg med brød eller bønner eller fylte sin gamle vannkrukke, som hadde skår. Han gikk sakte, hans ansikt preget av stolthet. Det var som om han med øynene sa til alle: 'Hvem er dere, sammenlignet med meg, dere stakkarslige!'

Hans far gråt og gikk nok en gang tilbake til cellen hans. Denne gangen bøyde han seg ned og forsøkte å kysse hans føtter. Han forsøkte å overtalte ham til å forlate cellen sin for en tid, og bo hos ham. Moses forholdt seg stille en stund inntil hans åndelige far hadde fått roet seg ned litt.

Sliten av å forholde seg taus om sin store hemmelighet, sa han: 'Du vet det, min far, noen engler kom for å velsigne meg.'

'Hva skjedde mer, du fattige?'

'De velsignet meg bare. De lyste opp rommet rundt meg og oppmuntret meg med mange ord.''

'Hvor mange ganger kom de til deg?'

'Åtte eller ni ganger.'

'Fortalte de deg noe? Noe uvanlig?'

'Nei, de gjorde ikke det, men deres fremtoning var skjønn og deres ord trøstende.'

Fader Simon trakk pusten djupt i sorg, ristet på hodet og etter en periode i taushet, sa han bittert:'Vær så snill, hvis dette skjer igjen må du være så snill å fortelle meg det med det samme.'

En gang så man Moses komme fra Al-Hokaria idet han bar på en kylling i en kurv. Han gikk inn i cellen sin og forberedte den sammen med grønnsaker. Så gikk han ut og inviterte noen av fedrene som kom og spiste sammen med ham. Da de var ferdige, laget han te til dem og han snakket mye, langt mer enn det han pleide å gjøre. De benyttet anledningen og forsøkte å snakke med ham om hvordan han hadde det. Han forsøkte å unngå spørsmålene. Når han ikke klarte det ba han om tillatelse til å forlate cellen og ventet til alle hadde gått.

Fader Hedra en nær venn av fader Moses, forsøkte å trenge igjennom den muren fader Moses hadde bygget rundt seg. Han sa til ham:'Jeg håper at du ber for meg. Jeg tenger mye ransakelse og tårer disse dagene.'

'Måtte Gud hjelpe oss alle. Tro meg, det finnes ikke noe bedre enn bønn. Det er veien til Gud. I denne freden, veien til evigheten.'

'Ja men jeg er svak. Det er bare såvidt jeg kan be, og fullføre det regelen krever av meg. Vet du hva min åndelige far fortalte meg?'

'Hva var det han sa?'

'Han sa, hvis du befinner deg i din celle og hører noen banke på. la alt det du driver med ligge, selv din bønn, og gå for å tjene ham. Deretter kan du fortsette med det du holdt på med.'

'For noe tull! Dette sier de bare til deg fordi de tenker bare på arbeidet som må fullføres i klosteret: bygge, bake, gårdsdrift, motta gjester og andre ting. Dette er bare et triks fra djevelen for å holde deg unna bønnen.'

Han fortsatte, idet han veivet med hendene oppi luften:'Alle de som har ansvar gjør akkurat de samme tingene. De har det samme perspektivet. Det eneste de tenker på er lydighet. Den teologien de lærer og lærer bort er en teologi som handler om autoritet! Blind lydighet, de ønsker at vi skal være redskaper i deres hender.'

'Ta det nå med ro, min bror og tilgi meg. De arbeider til vår fordel. De vet at vi trenger undervisning og de er bekymret for vårt åndelige ve og vel. De liker at tingene utvikler seg steg for steg. De er redd når vi hopper framover. De tror på kvalitet ikke kvantitet.'

'For noe tull, løgner og bedrag. Du vet ikke hvordan min åndelige far forsøker å binde meg og hindrer at jeg utvikler meg. Han er rett og slett sjalu. Ja, rett og slett sjalu og hjertet hans er fullt av hat. Men det er helt greit. Gud har sett min tålmodighet og oppmuntret meg.'

Fra det øyeblikket visste fader Hedra, at fader Moses var fanget av disse tankene. Han forsøkte nok en gang:' Lydighet er bedre enn offer og å lytte er bedre enn kjøtt fra kalver. Disippelen, på grunn av hans lydighet, blir bedre enn sin lærer.'

Moses hørte ikke lenger etter og nektet å ta imot noen råd, unntatt de som passet hans egne ønsker. Fader Hedra tilbød seg å snakke med abbeden for å få hans tillatelse til at fader Moses kunne komme og arbeide med ham på gården. Moses unnskyldte seg med at han ikke kunne arbeide særlig godt sammen med andre.

Fader Hedra forlot ham, han kjente seg trist og ba Gud i det skjulte at Han måtte sette hans fangne bror fri.

fortsettes

Det er krig, munk! Del 3:

En lang samtale fant sted mellom fader Moses og hans åndelige far, hegumen Simon:

'Jeg er enig med deg at du bare ber morgenbønn og ved midnatt, da vil du holde tankene dine rene resten av tiden. Dette holder.'

'Men jeg liker så godt å be mer. Er det noe galt i det?'

'Det er ikke noe galt i å be; men det som er galt er at du er ulydig.'

'Jeg brøt befalingen om å be.'

'Frykten er at du ber for å be.'

'Jeg forstår ikke riktig hva du mener.'

'Jeg er redd for at grunnen til at du ber er for at du ønsker å bli en bedende munk som får sin stolthet tilfredsstilt ved at han har nådd et slikt høyt nivå i bønnens verden. Det er vel kjent at bønn er kjærlighet, ydmykhet og omvendelse.' 

'Det er sant. Det er hva jeg tror også; det er ingen forskjell.'

'Hvis det er hva du tror, skulle du ikke bli trist og sint når jeg ber deg endre måten du ber på.'

'Hva ville du si, hvis jeg fortalte deg at jeg av og til hører oppmuntrende stemmer?'

'Det er jo velsignet, men de behøver nødvendigvis være guddommelige stemmer hver gang.'

'Og jeg føler også stor trøst i bønnen, spesielt når jeg ber mye.'

'Kanskje det ikke er snakk om trøst men om selvtilfredsstillelse. Han som gjør det han selv vil, vil gi rom til djevelen, djevelen som forårsaker tom tilbedelse. Den som adlyder sin åndelige far bærer mye frukt, ydmykhetens velsmakende frukt.'

'Jeg vil forsøke. Husk, min far at det er med motvillighet jeg adlyder deg.'

'Husk min sønn, at middelveien har reddet mange.'

'Tilgi meg og frikjenn meg. Veien er lang og hard og jeg har ikke så mye erfaring.'

Fader Simon tilsa han syndenes forlatelse og gikk bort idet han ba til Gud at han måtte beskytte ham mot den krigen djevelen hadde erklært mot ham. Godhetens fiende hadde funnet et får som hadde forlatt flokken. Hva angår Moses begynte disse tankene å skape problemer for ham og djevelen hvisket i øret hans: 'din far sier dette fordi han er sjalu på deg. Han har ikke nådd det åndelige nivået som du har oppnådd.'

Moses talte til seg selv, og protesterte:'hvem er det som sier vi ikke skulle be. Istedenfor å rykke fremover i bønn trekker vi oss tilbake og minsker bønnen?

fortsettes

Det er krig, munk! Del 2:

Det hendte, i forbindelse med en midnattsgudstjeneste en søndag i Kiahk, at en av fedrene la merke til at fader Moses manglet. Dette var uvanlig siden fedrene pleide å delta ved gudstjenestene i Kiahk og særlig ved påsketider, selv eneboerne gjorde det.

Den natten, gikk klosterets abbed, fader Mina Al-Mahalawy til cellen hans for å undersøke hva som hadde skjedd. Han ble overrasket da han hørte underlige stemmer som kom ut fra hans celle, noe som lignet på hvisking og stygge lyder. Istedenfor å banke på, lyttet han. Han ble enda mer overrasket over å høre at noen av lydene lignet en slange som hveset. Han var forferdet og visste at dette var et svært dårlig tegn. Han forsøkte ikke å forklare hva han hadde hørt eller analysere det som hadde skjedd. Han gikk tilbake til kirken, litt fraværende og bekymret. Rett før gudstjenesten var slutt gikk han tilbake til cellen til fader Moses og lyttet. Denne gangen, hørtes det ut som om han sang sine bønner. Han var forundret og bevarte dette i sitt hjerte. 

Morgenen etter, møtte han ham gående sakte, akkurat slik som han hadde for vane, med sine slitte klær og ødelagte sko. Han spurte ham, hvorfor han ikke hadde kommet til kirken den dagen for å be og tilbe sammen med sine brødre. Han unnskylte seg, høflig, om at han ikke hadde følt seg riktig bra. Han var frarøvet velsignelsen fra sine brødre. Så sa han i det han dro seg i skjegget:"Om Gud vil, ses vi neste søndag."

Fader Mina sa ingenting, selv om tvilen var i ferd med å spise ham opp. Han var virkelig bekymret for denne munken. Han gikk til fader Simon, fortalte ham om sine bekymringer og ba om at han måtte gripe inn for å redde hans åndelige sønn.

Det synes normalt at en munk bruker mye tid til å be og elsker bønnen, i det han tilbringer all sin tid i bønn. Det var akkurat det fader Moses gjorde, han glemte å spise og han slapp unna arbeidet sammen med sine brødre. Når han ba ba han langsomt, han sang langsomt og mye mer enn det som er vanlig i følge deres egen tradisjon. Mange fedre klandret seg selv, når de begynte å sammenligne seg selv med fader Moses.

På den andre siden, de som kjempet og opplevde seier i deres åndelige liv, de som kjempet en krig med demonene og Kristus vant på deres vegne, var ikke uvitende lenger, på djevelens snarer. De var trenet i ødemarken og hadde evner og erfaringer, de opplevde at varselklokkene ringte og det blinket rødt.

(fortsettes)

Det er krig, munk! Del 1

Historien jeg er i ferd med å dele med deg har grepet meg sterkt, ja, rystet meg. Den avdekker hvordan vår sjels fiende kan bedra den mest 'åndelige' iblant oss. Ja, kanskje er de mest utsatt for djevelens listige angrep. Hør bare! Jeg har forsøkt å oversette den til norsk, fra en bok skrevet av biskop Macarius, biskop i Al-Minya, Egypt. På grunn av lengden kommer den i flere deler. Jeg håper mange vil lese den:

"Hans navn er Moses. Moses Al-Masoodi. Eller Moses Al Baramoosi.

Helt siden han var ung elsket han det monastiske livet. Hans mor fortalte ham mange historier om de store monastiske fedrene, deres kamper i klostrene, deres kamper mot demoner og hvordan englene viste seg for mange av dem.

Han elsket det monastiske livet og munkene. Så snart en monk dukket opp i landsbyen hans for å utføre noe arbeid, holdt han seg ved dem gjeonnom hele deres besøk, memorerte deres ord, la merke til deres kommentarer og handlinger. Det var hans ære å gjemme dette i sitt hjerte. Han beundret dem og kjente stor lykke, en lykke som ikke kunne skjules. 

Han ventet, utålmodig, på dagen hvor han kunne forlate sitt hjem og finne veien til et kloster. Sannsynligvis hadde han hørt om hegumen Abd Al-Meseeh Al-Masoodi den store, som var monk i Al-Mohareq klosteret og han flyttet derfor til Al-Baramoos.

Han betraktet alle dager han ikke befant seg i dette klosteret som bortkastet. Endelig var han i stand til å unnslippe morens grep om ham og sin søsters følelsesutbrudd og han slo seg ned i Sheheet-dalen. Målet var Al-Baramoos klosteret.

Her begynte hans nye liv. Han var lydig i et og alt. Han levde, som en ung munk, og lærte av alle som var rundt ham. Han fikk utlike oppgaver og oppnådde mange dyder. Han ble en disippel av mange velsignede fedre.

Det som preget ham mest var hans hengivenhet til bønn. Han tilbrakte mer tid i bønn enn noe annet. Han var alltid sulten på å be. Han overskred sin monastiske regel, og trenet seg selv i å korsfeste sin kropps begjær gjennom bønn. En gang fortalte han en av sine åndelige fedre at han følte virkelig Kristi nærvær hver gang han sto opp for å be.

Han kjedet seg aldri.Når han ble lei, kunne ikke den følelsen overmanne ham. Han ville be, noen ganger knelende, med opprakte hender. Andre ganger stående, med armene i kors mot brystet. En tredje gang kunne han lukke øynene og hviske, og en fjerde kunne han synge med sin vakre stemme.

Han pleide å glemme alt rundt seg når han sto foran bønnealteret. Det guddommelige Nærværet fanget ham helt til han ikke lenger kunne føle beina på matten under ham. Hvis noen ropte på ham utenfor, hørte han det ikke. Det samme om noen banket på døra mens han ba, merket han det ikke.

Som tiden gikk, ble ansiktet hans mer og mer skinnenede, som en engels. Hans glede over å be økte, men han var sjelden å se utenfor sin celle.  Når noen av fedrene spurte ham om å ta del i en eller annen aktivitet, unnskyldte han seg og sa at han gledet seg over bønnen og at den var nok for ham. Han sa ikke dette fordi han var stolt, men i sin uskyld, som om han snakket med seg selv.

Mange ganger var han opptatt med å be, mens fedrene arbeidet. Alle fedrene respekterte hans følelser og ønsker, men hans åndelige far våket over ham med forsiktighet. Nå og da advarte han ham om nødvendigheten av ballanse.

(fortsettes)

Herren betror seg til sine venner

En god venn av meg kom på besøk i dag. Det satte jeg stor pris på. Han fortalte om en bekjent av oss som han nylig hadde møtt, og som en tid hadde oppholdt seg i Egypt. Der hadde han truffet en av de 'moderne ørkenfedrene'. En koptisk munk som levde tilbaketrukket i bønn.

Vår felles bekjente ville gjerne vite litt mer om denne mannens liv. Hva han ba om? Den koptiske munken kunne blant annet fortelle at han ba for verden, for statsledere med navns nevnelse. Hvordan holder du deg oppdatert ville vår venn vite? Du har jo verken radio eller TV eller aviser? Den koptiske munken så forundret på ham og svarte: "Gud holder meg orientert. Han forteller meg hva jeg skal be om og hvem jeg skal be for!"

Selvsagt!

For oss er det jo ikke det. Men for Herrens venner, for bederne, er det noe helt naturlig. Herren betror seg til sine venner.

Hva skulle vi ha gjort uten dem. Hva skulle verden gjort uten de stillfarne bederne, de som ikke gjør noe nummer ute av seg? Kanskje det jeg skriver nå overrasker deg, men Jesus ber ikke for verden. Han sier det rett ut i Joh 17,9: "Jeg ber ikke for verden..." Han ber for de som kommer til tro på Ham gjennom oss, men ikke for verden. Den oppgaven er nemlig vår!

I møte med disse som trekker seg tilbake, som lever i stillhet og bønn, tenker nok noen at deres liv er aldeles bortkastet. Men da har de ikke forstått forbønnens tjeneste!

Munken på bildet er ikke munken som omtales i denne artikkelen. Dette er fader Lazarus, opprinnelig fra Australia. Han lever nå i en hule i fjellene ved Rødehavet, alene, og er knyttet til hellige Antonius-klosteret drøyt 320 km sørøst for Kairo, Egypt. Mesteparten av tiden tilbringer han i bønn, men av og til kommer han også til klosteret for å feire gudstjeneste. I mer enn 40 år levde han som ateist, han er høyt utdannet som filosof. Men så fikk han et radikalt møte med Kristus, brøt over tvert og tilbringer resten av sitt liv i bønn. Igjen sier jeg, vi hadde ikke klart oss uten slike, de bærer verden i sine forbønner.

Når Herren kommer for å hente oss

I ørkenfedrenes visdomsord er det en fortelling om de siste øyeblikk i livet til abba Sisoes den store. Da han lå for døden, begynte ansiktet hans å skinne som solen. 

"Se, abba Antonios er kommet", utbrøt han kom og litt senere føyde han til: "Se, apostlenes kor er kommet."

Hele tiden ble ansiktet hans stadig mer lysende. Så syntes det som om han snakket med noen, og disiplene som sto rundt ham spurte hvem det kunne være. 

"Englene er kommet for å ta meg med", svarte han, "men jeg har bedt dem å gi mer tid - slik at jeg kan angre litt". 

Disiplene var overrasket over dette: "Du trenger ikke å angre, fader", innvendte de.

"I sannhet", svarte han, "inne i meg vet jeg ikke om jeg engang har begynt."

Så ble utstrålingen fra ansiktet hans enda mer blendende, og de hadde alle dyp ærbødighet for ham.

"Se, Herren er kommet", ropte abba Sisoes, og så døde han.

(Gjengitt i Biskop Kallistos Ware: Hvordan blir vi frelst". Hellige Trifon Skita 2014, side 48. Norsk oversettelse ved Jon Wetlesen)

Ord og stillhet

Arsenius brukte å si dette:

"Hvorfor, ord, slapp jeg dere ut? Jeg har ofte vært lei meg for det jeg har sagt, men ikke fordi jeg har vært stille."

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen