Det er krig, munk! Del 6:

Her er sjette og siste del av denne artikkelserien:

Han forsøkte å rope, men klarte det ikke. Fader Simon kom raskt til, han var irritert. I det Moses så ham, falt han i koma igjen. Dagen etter vaket han mellom mellom å være ved bevissthet og være i koma. Når han var våken stønnet han i smerte, samtidig ba han fedrene om tilgivelse. Den tredje dagen øket smertene, og det til tross for de smertestillende midlene de gav ham. Det ble klarere og klarere at det gikk mot slutten.

Ved middagstid, ba fader Moses forlate ham og la ham være alene med fader Simon. Han fortalte ham hva som hadde skjedd. Fader Simon gråt under hele samtalen, han syntes så synd på sin åndelige sønn. Mot slutten av samtalen tilsa fader Simon syndernes forlatelse til fader Moses, han oppmuntret ham og trøstet ham.  De ba sammen og takket Gud som gav ham en mulighet til å omvende seg. 

Når solen gikk ned var kroppen hans svulmet opp. Ansiktet ble mørkt og han sluttet å snakke. De kunne ikke flytte ham til sykestuen, de var redd han ville dø underveis. Når fader Mina følte at slutten nærmet seg, inviterte han alle munkene slik at de kunne bli velsignet av ham og be for ham. De kom sammen i hans celle og de ba en takkebønn sammen etterfulgt av et langt litani fra en av fedrene. De kysset ham og en etter en forlot de hans celle og gikk tilbake til sin egen. 

En og en halv time senere, rundt klokken 21.00 ringte klosterets kirkeklokke og annsonserte at fader Moses var død.

På trappen som ledet til den gamle klosterkirken satt fader Mina sammen med fader Simon, og lyttet til det som hadde skjedd. 

Fader Simon sa:"De fortalte ham, godhetens fiender: Vi vil komme til deg fra oven. Du må vente på oss ved gjerdet, nær området hvor middagsbordet står. Til avtalt tid, ventet den stakkars mannen på dem. Han hørte tordendrønn og at det blåste opp til storm. Lynglimt skar gjennom luften og bleknet hen. Plutselig så han en stor vogn komme, som ble dratt av fire ild-hester. Den berørte gjerdet og en stemme lød: Fortsett, hopp inn i vognen."

Han adlød. Han løftet den høyre foten for å trå inn i vognen, men det han egentlig gjorde var å tråkke ut i løse luften. Han falt fra toppen av gjerdet, ni meter rett ned. Han nådde bakken som om det skulle vært en stor stein som hadde falt. Klart og tydelig hørte han latteren og hånsordene mens han skrek i smerte. 

Fader Simon fortsatte:"Ja, han bekjente alt og la ikke skjul på noe. Kanskje er det slik at Herren ikke vil tillate at hans arbeid og kamper er bortkastet. Han ga han en mulighet til å omvende seg, ellers ville evigheten våre tapt for ham."

Fader Philemon var en rettferdig munk, hvis liv vitnet om hans hellighet. En natt gikk han ut og satte seg på stein-trappa ved porten til klosteret. Da hørte han lyder. Det var en gruppe med demoner. De var kommet for å sjekke opp stedet hvor de hadde vunnet seieren over fader Moses. Det var til og med rundt samme tidspunkt, etter midnatt. Kanskje fader Philemon hadde kommet til den plassen for en hensikt. Når de var kommet fram, ropte han til dem, i Herrens navn, at de ikke skulle bevege seg. Det var som om de var korsfestet til stedet. Han begynte å be høyt, med et rent hjerte og med et djupt vennskap med Gud. 

Demonene skrek men han brydde seg ikke. Skrikene deres økte i styrke men han ignorerte dem og fortsatte med å be. Han ba Gud høyt om at de måtte bli til skamme. De tryglet ham om å løslate dem. Han spurte dem:"Hvordan våger dere å angripe Guds skaperverk, dere onde. Dere kjenner deres bestemmelsested. Det er ildsjøen." 

De svarte ham, disse stygge fremtoningene, at de ikke hadde fullført deres oppgave. Fader Moses døde ikke før han hadde omvendt seg. For det var de veldig lei seg. De ga lovnader om at de ikke ville vende tilbake til dette stedet igjen. Han gjorde korsets tegn tre ganger rettet mot dem:"Måtte Gud vanære dere."De ble omgjort til røyk og forsvant.

Billedtekst: Koptisk bønne-snor i lær.

Det er krig, munk! Del 5:

En tid etter denne samtalen, var det sjeldnere og sjeldnere at fader Moses gikk ut fra cellen sin. Fedrene fra de andre klostrene kom for å spørre etter ham. Rykter ble spredt. Hans hender skulle gløde og han skulle visstnok sveve i luften. De sa også at han hadde forsvunnet fra cellen sin og klosteret. Ja, cellen hadde også forsvunnet og dukket opp igjen! 

En natt, dukket englene opp som han hadde fortalt sin åndelige far om. De kom etter tiden for midnattsbønnene, rundt halv tre tiden om natten. De talte vel om ham om det gode arbeidet han hadde gjort og fortalte ham at de hadde gode nyheter: himmelen hadde anerkjent hans arbeid. De sa: "Gud har befalt at du skal få belønning for dine kamper, ditt strev, din våkenhet og din tålmodighet, mer enn alle dine kamper. Du skal hjem til himmelen, akkurat slik som Elijah."

De fortsatte hviskende, med en advarende lur stemme."Pass deg! Ikke fortell noe av dette til din åndelige far, han vil ikke tro deg fordi han ennå ikke har nådd det nivået av hellighet som du har. Hvis han hørte det vi har fortalt deg, så ville han forsøke å forhindre deg. Du vil bli nektet denne belønningen og denne æren. Djevelen kan da komme til å kjempe imot deg og rive deg ned fra det nivået du befinner deg på. Latskap vil snike seg inn i hjertet ditt og du vil miste din krone."

Moses svarte raskt:"Nei, nei dere behøver ikke å bekymre dere om den saken."

Englene fortsatte:"Dagen etter morgendagen, rundt midnatt, ved ett tiden, skal du be lenge som du pleier. Så skal du klatre opp på klosterets nordlige mur, den som vender østover. Vent på oss, så vil vi plukke deg opp i en vogn slik at du vil bli tatt opp i herligheten. Men som vi har sagt, pass deg så du ikke forteller dette til noen."

Så forsvant englene.

Det var som om hele verden dirret foran øynene hans og jorden beveget seg under hans føtter. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Skulle han glede seg? Skulle han gråte? Var det døden eller skulle han virkelig rykkes bort inn i herligheten? Skulle han fortelle dette til sin åndelige far eller ikke? Hvorfor var han så rådvill og hva kunne han egentlig fortelle? Hans åndelige far ville jo ikke forstå ham, han ville forsøke å forhindre ham. Hvordan kunne han være ulydig mot en guddommelig befaling? Hvordan kunne han være mistenksom i noe som ethvert menneske ønsket seg?

Han kunne ikke sove den natten. Da morgenen grydde, spiste han ingenting. Han ba ikke engang. Hvorfor skulle han be? Bønn er jo for de som begynner på den åndelige veien, han var jo allerede kommet fram. Gud hadde kalt ham på en måte som aldri hadde skjedd noe menneske før. Han var å ligne med profetene, Elijah fra Tishve. Hvilken ære!

Hvor mange ganger har de ikke foraktet meg og anklaget meg, men jeg har holdt ut. Endelig har Gud kronet meg for mine kamper,"sa han til seg selv.

Han begynte å banke på døra fra innsiden av cellen sin, syngende:"Fai Pe Pi Ehooh... Fai Pe Pi Ehooh." (Dette er dagen, fra Salme 118,24)

Det han ikke visste var at et ondt råd også var samlet, på samme tid, som sang med stygge stemmer:"Fai Pe Pi Ehooh....Fai Pe Pi Ehooh."

Han sang med glede og ubevisst. De sang med full bevissthet, med skadefryd, idet de var sikre på seieren. 

Den spesielle natten var veldig kald og det blåste. Tre munker bakte brød til nattverden i Betlehem, og gjorde seg klar for liturgien. 

Omlag klokken halv tre om natten, hørte de en lyd som av en kollisjon, etterfulgt av et hjerteskjærende smerteskrik. Så var alt helt stille. Fedrene rev opp døra og løp ut for å se hva som hadde skjedd. De løp mot det stedet hvor de hadde hørt ropet, idet de korset seg og ba korte bønner, idet de undret seg over hva dette kunne være? Underveis, idet de passerte klosterets nordlige port kunne de høre stygge og forferdelige stemmer som lo. Stemmene ble borte men startet på igjen inntil de forsvant helt og alt var taust. Når de tre fedrene åpnet porten, kunne de høre en svak stønnende lyd. Da så de kroppen til en munk gjennomvætet av blod. De tente en fyrstikk for å kunne se. Det var fader Moses. 

De bar ham raskt inn i klosteret. Mange av munkene, som hadde bedt i sine celler, hadde allerede samlet seg for å se hva som hadde skjedd. De bar ham til hans celle. Fader Makari, som hadde vært lege før han ble en del av klosterfellesskapet, løp til cellen for å forsøke å hjelpe . Idet han undersøkte ham fant han flere brudd i hans hender, legger og ribben og han hadde sannsynligvis indre blødninger. Han forbant de sønderknuste benene og de bar ham til et tre-skur. Der gav de ham litt saft å drikke. Han klarte med stor anstrengelse å reise seg litt opp for å ta en munnfull. Alle munkene samlet seg rundt ham og undret seg over hva som hadde skjedd. Hegumen Mina, abbeden, kom og ba munkene om å forlate ham slik at han kunne hvile og be for ham. Så satte han seg ned sammen med to av fedrene, inkludert fader Makari, og de forsøkte å trøste ham. Men han klarte ikke å stoppe å stønne på grunn av sterke smerter.

Han falt i koma. Fedrene satt rundt ham, de var overrasket, full av smerte og bekymring for fader Moses. De løftet sine hjerter i bønn for ham. Ingen av dem kunne svare på dette spørsmålet. Hva var det som egentlig hadde skjedd? 

Moses våknet. Fremdeles stønnende i smerte. Han ba dem tilgi ham og om syndenes forlatelse fra fedrene som var samlet rundt ham. De trøstet ham. Han sa:"jeg har syndet. Jeg underordnet meg ikke advarslene fra min åndelige far. Jeg falt for djevelens forførelse. De forførte meg."

fortsettes

Det er krig, munk! Del 3:

En lang samtale fant sted mellom fader Moses og hans åndelige far, hegumen Simon:

'Jeg er enig med deg at du bare ber morgenbønn og ved midnatt, da vil du holde tankene dine rene resten av tiden. Dette holder.'

'Men jeg liker så godt å be mer. Er det noe galt i det?'

'Det er ikke noe galt i å be; men det som er galt er at du er ulydig.'

'Jeg brøt befalingen om å be.'

'Frykten er at du ber for å be.'

'Jeg forstår ikke riktig hva du mener.'

'Jeg er redd for at grunnen til at du ber er for at du ønsker å bli en bedende munk som får sin stolthet tilfredsstilt ved at han har nådd et slikt høyt nivå i bønnens verden. Det er vel kjent at bønn er kjærlighet, ydmykhet og omvendelse.' 

'Det er sant. Det er hva jeg tror også; det er ingen forskjell.'

'Hvis det er hva du tror, skulle du ikke bli trist og sint når jeg ber deg endre måten du ber på.'

'Hva ville du si, hvis jeg fortalte deg at jeg av og til hører oppmuntrende stemmer?'

'Det er jo velsignet, men de behøver nødvendigvis være guddommelige stemmer hver gang.'

'Og jeg føler også stor trøst i bønnen, spesielt når jeg ber mye.'

'Kanskje det ikke er snakk om trøst men om selvtilfredsstillelse. Han som gjør det han selv vil, vil gi rom til djevelen, djevelen som forårsaker tom tilbedelse. Den som adlyder sin åndelige far bærer mye frukt, ydmykhetens velsmakende frukt.'

'Jeg vil forsøke. Husk, min far at det er med motvillighet jeg adlyder deg.'

'Husk min sønn, at middelveien har reddet mange.'

'Tilgi meg og frikjenn meg. Veien er lang og hard og jeg har ikke så mye erfaring.'

Fader Simon tilsa han syndenes forlatelse og gikk bort idet han ba til Gud at han måtte beskytte ham mot den krigen djevelen hadde erklært mot ham. Godhetens fiende hadde funnet et får som hadde forlatt flokken. Hva angår Moses begynte disse tankene å skape problemer for ham og djevelen hvisket i øret hans: 'din far sier dette fordi han er sjalu på deg. Han har ikke nådd det åndelige nivået som du har oppnådd.'

Moses talte til seg selv, og protesterte:'hvem er det som sier vi ikke skulle be. Istedenfor å rykke fremover i bønn trekker vi oss tilbake og minsker bønnen?

fortsettes

Det er krig, munk! Del 2:

Det hendte, i forbindelse med en midnattsgudstjeneste en søndag i Kiahk, at en av fedrene la merke til at fader Moses manglet. Dette var uvanlig siden fedrene pleide å delta ved gudstjenestene i Kiahk og særlig ved påsketider, selv eneboerne gjorde det.

Den natten, gikk klosterets abbed, fader Mina Al-Mahalawy til cellen hans for å undersøke hva som hadde skjedd. Han ble overrasket da han hørte underlige stemmer som kom ut fra hans celle, noe som lignet på hvisking og stygge lyder. Istedenfor å banke på, lyttet han. Han ble enda mer overrasket over å høre at noen av lydene lignet en slange som hveset. Han var forferdet og visste at dette var et svært dårlig tegn. Han forsøkte ikke å forklare hva han hadde hørt eller analysere det som hadde skjedd. Han gikk tilbake til kirken, litt fraværende og bekymret. Rett før gudstjenesten var slutt gikk han tilbake til cellen til fader Moses og lyttet. Denne gangen, hørtes det ut som om han sang sine bønner. Han var forundret og bevarte dette i sitt hjerte. 

Morgenen etter, møtte han ham gående sakte, akkurat slik som han hadde for vane, med sine slitte klær og ødelagte sko. Han spurte ham, hvorfor han ikke hadde kommet til kirken den dagen for å be og tilbe sammen med sine brødre. Han unnskylte seg, høflig, om at han ikke hadde følt seg riktig bra. Han var frarøvet velsignelsen fra sine brødre. Så sa han i det han dro seg i skjegget:"Om Gud vil, ses vi neste søndag."

Fader Mina sa ingenting, selv om tvilen var i ferd med å spise ham opp. Han var virkelig bekymret for denne munken. Han gikk til fader Simon, fortalte ham om sine bekymringer og ba om at han måtte gripe inn for å redde hans åndelige sønn.

Det synes normalt at en munk bruker mye tid til å be og elsker bønnen, i det han tilbringer all sin tid i bønn. Det var akkurat det fader Moses gjorde, han glemte å spise og han slapp unna arbeidet sammen med sine brødre. Når han ba ba han langsomt, han sang langsomt og mye mer enn det som er vanlig i følge deres egen tradisjon. Mange fedre klandret seg selv, når de begynte å sammenligne seg selv med fader Moses.

På den andre siden, de som kjempet og opplevde seier i deres åndelige liv, de som kjempet en krig med demonene og Kristus vant på deres vegne, var ikke uvitende lenger, på djevelens snarer. De var trenet i ødemarken og hadde evner og erfaringer, de opplevde at varselklokkene ringte og det blinket rødt.

(fortsettes)

Det er krig, munk! Del 1

Historien jeg er i ferd med å dele med deg har grepet meg sterkt, ja, rystet meg. Den avdekker hvordan vår sjels fiende kan bedra den mest 'åndelige' iblant oss. Ja, kanskje er de mest utsatt for djevelens listige angrep. Hør bare! Jeg har forsøkt å oversette den til norsk, fra en bok skrevet av biskop Macarius, biskop i Al-Minya, Egypt. På grunn av lengden kommer den i flere deler. Jeg håper mange vil lese den:

"Hans navn er Moses. Moses Al-Masoodi. Eller Moses Al Baramoosi.

Helt siden han var ung elsket han det monastiske livet. Hans mor fortalte ham mange historier om de store monastiske fedrene, deres kamper i klostrene, deres kamper mot demoner og hvordan englene viste seg for mange av dem.

Han elsket det monastiske livet og munkene. Så snart en monk dukket opp i landsbyen hans for å utføre noe arbeid, holdt han seg ved dem gjeonnom hele deres besøk, memorerte deres ord, la merke til deres kommentarer og handlinger. Det var hans ære å gjemme dette i sitt hjerte. Han beundret dem og kjente stor lykke, en lykke som ikke kunne skjules. 

Han ventet, utålmodig, på dagen hvor han kunne forlate sitt hjem og finne veien til et kloster. Sannsynligvis hadde han hørt om hegumen Abd Al-Meseeh Al-Masoodi den store, som var monk i Al-Mohareq klosteret og han flyttet derfor til Al-Baramoos.

Han betraktet alle dager han ikke befant seg i dette klosteret som bortkastet. Endelig var han i stand til å unnslippe morens grep om ham og sin søsters følelsesutbrudd og han slo seg ned i Sheheet-dalen. Målet var Al-Baramoos klosteret.

Her begynte hans nye liv. Han var lydig i et og alt. Han levde, som en ung munk, og lærte av alle som var rundt ham. Han fikk utlike oppgaver og oppnådde mange dyder. Han ble en disippel av mange velsignede fedre.

Det som preget ham mest var hans hengivenhet til bønn. Han tilbrakte mer tid i bønn enn noe annet. Han var alltid sulten på å be. Han overskred sin monastiske regel, og trenet seg selv i å korsfeste sin kropps begjær gjennom bønn. En gang fortalte han en av sine åndelige fedre at han følte virkelig Kristi nærvær hver gang han sto opp for å be.

Han kjedet seg aldri.Når han ble lei, kunne ikke den følelsen overmanne ham. Han ville be, noen ganger knelende, med opprakte hender. Andre ganger stående, med armene i kors mot brystet. En tredje gang kunne han lukke øynene og hviske, og en fjerde kunne han synge med sin vakre stemme.

Han pleide å glemme alt rundt seg når han sto foran bønnealteret. Det guddommelige Nærværet fanget ham helt til han ikke lenger kunne føle beina på matten under ham. Hvis noen ropte på ham utenfor, hørte han det ikke. Det samme om noen banket på døra mens han ba, merket han det ikke.

Som tiden gikk, ble ansiktet hans mer og mer skinnenede, som en engels. Hans glede over å be økte, men han var sjelden å se utenfor sin celle.  Når noen av fedrene spurte ham om å ta del i en eller annen aktivitet, unnskyldte han seg og sa at han gledet seg over bønnen og at den var nok for ham. Han sa ikke dette fordi han var stolt, men i sin uskyld, som om han snakket med seg selv.

Mange ganger var han opptatt med å be, mens fedrene arbeidet. Alle fedrene respekterte hans følelser og ønsker, men hans åndelige far våket over ham med forsiktighet. Nå og da advarte han ham om nødvendigheten av ballanse.

(fortsettes)