Han forsøkte å rope, men klarte det ikke. Fader Simon kom raskt til, han var irritert. I det Moses så ham, falt han i koma igjen. Dagen etter vaket han mellom mellom å være ved bevissthet og være i koma. Når han var våken stønnet han i smerte, samtidig ba han fedrene om tilgivelse. Den tredje dagen øket smertene, og det til tross for de smertestillende midlene de gav ham. Det ble klarere og klarere at det gikk mot slutten.
Ved middagstid, ba fader Moses forlate ham og la ham være alene med fader Simon. Han fortalte ham hva som hadde skjedd. Fader Simon gråt under hele samtalen, han syntes så synd på sin åndelige sønn. Mot slutten av samtalen tilsa fader Simon syndernes forlatelse til fader Moses, han oppmuntret ham og trøstet ham. De ba sammen og takket Gud som gav ham en mulighet til å omvende seg.
Når solen gikk ned var kroppen hans svulmet opp. Ansiktet ble mørkt og han sluttet å snakke. De kunne ikke flytte ham til sykestuen, de var redd han ville dø underveis. Når fader Mina følte at slutten nærmet seg, inviterte han alle munkene slik at de kunne bli velsignet av ham og be for ham. De kom sammen i hans celle og de ba en takkebønn sammen etterfulgt av et langt litani fra en av fedrene. De kysset ham og en etter en forlot de hans celle og gikk tilbake til sin egen.
En og en halv time senere, rundt klokken 21.00 ringte klosterets kirkeklokke og annsonserte at fader Moses var død.
På trappen som ledet til den gamle klosterkirken satt fader Mina sammen med fader Simon, og lyttet til det som hadde skjedd.
Fader Simon sa:"De fortalte ham, godhetens fiender: Vi vil komme til deg fra oven. Du må vente på oss ved gjerdet, nær området hvor middagsbordet står. Til avtalt tid, ventet den stakkars mannen på dem. Han hørte tordendrønn og at det blåste opp til storm. Lynglimt skar gjennom luften og bleknet hen. Plutselig så han en stor vogn komme, som ble dratt av fire ild-hester. Den berørte gjerdet og en stemme lød: Fortsett, hopp inn i vognen."
Han adlød. Han løftet den høyre foten for å trå inn i vognen, men det han egentlig gjorde var å tråkke ut i løse luften. Han falt fra toppen av gjerdet, ni meter rett ned. Han nådde bakken som om det skulle vært en stor stein som hadde falt. Klart og tydelig hørte han latteren og hånsordene mens han skrek i smerte.
Fader Simon fortsatte:"Ja, han bekjente alt og la ikke skjul på noe. Kanskje er det slik at Herren ikke vil tillate at hans arbeid og kamper er bortkastet. Han ga han en mulighet til å omvende seg, ellers ville evigheten våre tapt for ham."
Fader Philemon var en rettferdig munk, hvis liv vitnet om hans hellighet. En natt gikk han ut og satte seg på stein-trappa ved porten til klosteret. Da hørte han lyder. Det var en gruppe med demoner. De var kommet for å sjekke opp stedet hvor de hadde vunnet seieren over fader Moses. Det var til og med rundt samme tidspunkt, etter midnatt. Kanskje fader Philemon hadde kommet til den plassen for en hensikt. Når de var kommet fram, ropte han til dem, i Herrens navn, at de ikke skulle bevege seg. Det var som om de var korsfestet til stedet. Han begynte å be høyt, med et rent hjerte og med et djupt vennskap med Gud.
Demonene skrek men han brydde seg ikke. Skrikene deres økte i styrke men han ignorerte dem og fortsatte med å be. Han ba Gud høyt om at de måtte bli til skamme. De tryglet ham om å løslate dem. Han spurte dem:"Hvordan våger dere å angripe Guds skaperverk, dere onde. Dere kjenner deres bestemmelsested. Det er ildsjøen."
De svarte ham, disse stygge fremtoningene, at de ikke hadde fullført deres oppgave. Fader Moses døde ikke før han hadde omvendt seg. For det var de veldig lei seg. De ga lovnader om at de ikke ville vende tilbake til dette stedet igjen. Han gjorde korsets tegn tre ganger rettet mot dem:"Måtte Gud vanære dere."De ble omgjort til røyk og forsvant.
Billedtekst: Koptisk bønne-snor i lær.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar