Det er bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize som skriver dette i et brev i 1970. Jeg har lest brevet på nytt, og forsøkt å oversette det til norsk. Jeg tror nemlig at flere av oss har noe å lære. I hvert fall jeg.
"Å være en kristen innebærer at vi alltid lever i påskens mysterium: å stadig på nytt oppleve en slags død men samtidig ane en oppstandelse," skriver bror Roger og så legger han til:
"Siden står alle veier åpne for oss, og vi kan leve videre og gjøre bruk av såvel det dårlige som det gode. Og feststemningen bryter fram igjen, selv om vi ikke riktig forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskelige prøvelsene, i sønderbrutte menneskelige relasjoner. Hjertet sønderknuses, men hardner ikke til; det livner opp på nytt. Hvordan kan man da få fram denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst gjennom å bekrefte vår egen menneskelighet. Takket være Kristus er ingenting tapt. Han sammenfatter alt, og så kan lovsangen bryte fram hver morgen. Hva som enn rammer oss i løpet av dagen, så vil en indre kraft ta tak i det vanskelige og bruke det. Det sønderbrutte menneske kan igjen reise seg."
På sluuten av dette brevet skriver bror Roger:
"For å kunne bevare denne indre festen, er ansiktene viktigere enn ordene. De gjenspeiler vennskap - og vennskapet, det er Kristi ansikt. Det finnes ingenting som er vakrere enn et ansikt som gjennom kamp og strid er blitt forklaret. Vakre ansikt finnes bare hos de som har vært gjennom sorg og de som er gjennomlyste....Fra mine unge år og gjennom hele mitt liv har det vært mitt ønske å aldri dømme noen. Det viktigste for meg når jeg står overfor et menneske har vært å kunne forstå henne."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar