Når Herren skriver vår historie

Jeg skal fortsette litt der jeg slapp i går. I fortellingen Johannes gir oss om den samtalen som fant sted mellom Jesus og Peter, forutsier Jesus noe av det som skal skje med Peter i framtiden:

"Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet opp om deg og gikk dit du selv ville. Men når du bli gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil." (John.21,18). Forunderlige ord! Peter har mange ganger gjennom livet bundet om den vide tunikaen sin, som var vanlig klesplagg på den tiden, og vadet ut til båten som lå fortøyd ved Genesaretsjøen. Han har hatt stor frihet. Han har kjent hvordan båten har båret i storm og stille, og dratt mang en fiskefangst over båtripa. Litt tidligere i dette kapittelet leser vi om nok en fisketur, og nok en gang leser vi at Peter binder kappen om seg og kaster seg ut i sjøen for å komme fram til Jesus som har gjort opp bål i strandkanten.

Men det kommer en tid hvor rollene byttes. Livet endres for Peter. Nå er det en annen som skal binde beltet om livet på han og føre ham dit han ikke vil. Jesus snakker om den død Peter skal ære Gud med.

Alt går ikke vår vei bestandig. Ikke om vi vil gå Guds vei. Livet kan snus.

Dette synes jeg er utfordrende, men jeg vil la Gud skrive min historie. Da blir det ikke som jeg vil, men som Han vil. Men det er best slik. Jeg forstår ikke helt hva Gud gjør i mitt liv akkurat nå. Motbakkene er bratte.

I går kveld skrev jeg ned følgende:

I Herrens fang vil jeg kvile,
overlate all uro og angst
til Ham som elsker meg ubetinget.
Jeg har ikke funnet Ham,
Han har funnet meg.