Ånden viser deg din svakhet

 Hvis du prøver å ta evangeliet på alvor, kommer du før eller siden til å stå ansikt til ansikt med din egen fattigdom. Du kommer til å oppdage at det finnes mye mer mørke og ondskap i deg enn du kunne ane. Du blir klar over at du ikke kan leve opp til evangeliets høye idealer, og at du av egen kraft ikke kommer noen vei.

I denne fortvilte situasjonen er det Ånden som hjelper og trøster deg. Ja, det er faktisk dette han har villet lede deg til, nettopp for å kunne gi deg sin hjelp.

Ånden gjør deg ikke først og fremst sterkere. Han lærer deg i stedet å akseptere og til og med elske din egen fattigdom. Det ligger en ubeskrivelig glede i å oppdage at dine egne ressurser ikke strekker til.

Hvis du vil vite om du har begynt å forstå noe av evangeliets budskap, kan du bare se på hvordan du reagerer når du oppdager din egen elendighet. Finner du dyp fred og glede når du innser at du trenger hjelp fra en annen, eller blir du motløs og nedslått?

Den Hellige Ånd lærer deg å forstå at nettopp hjelpeløsheten er din store rikdom. Gud kan ikke motstå et menneske som vet om sin nød og strekker armene opp mot ham.

"Ta bort fristelsene," sa en gammel ørkenfader, "og ingen kommer til å bli frelst". I fristelser og vanskeligheter erfarer du din egen svakhet. Ofte tar det lang tid å erkjenne og akseptere den. Men Ånden lærer deg at nettopp svakheten åpner en dør inn til Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 160

Min drøm - et skrøpelighetens felleskap

Jeg drømmer om et skrøpelighetens fellesskap, hvor det er plass for mennesker hvis liv har gått i stykker, hvor det er plass for de kronisk syke, for enslige, for de som sliter med angst og depressjon, de arbeidsledige, de marginaliserte, de funksjonshemmede, de som ikke orker mer stress og jag. 

Jeg drømmer om et raust fellesskap hvor det er stor takhøyde, hvor det er mulig å tvile, og spørre og undre seg, hvor det er tid nok til bare å være. Hvor det er rom for både å leve med begrensninger, og en tid for å dø. Et fellesskap hvor det er tid for å lytte, og som ikke har alle svarene. 

Jeg drømmer om et fellesskap som feirer nattverden som skrøpelighetens måltid, et måltid for de som ikke mestrer livet, som må begynne om igjen og om igjen, og som hver dag er avhengig av nåden. 

Jeg vil gjerne være en del av et slikt fellesskap.

Sårede helbredere

"Ingen slipper unna å bli såret. Vi er alle sårede mennesker, enten det er fysisk, følelelsesmessig, mentalt eller åndelig. Det viktigste spørsmålet er ikke: 'Hvordan kan vi skjule våre sår?, så vi slipper å bli ille berørt, men 'Hvordan kan våre sår tjene andre?'

Når våre sår opphører med å være en kilde til skam, og heller bli en kilde til  helbredelse, er vi blitt sårede helbredere."

- Henri Nouwen
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Min livsregel, del 2: Tilgjengelig

Det andre ordet i min livsregel som jeg forsøker å leve etter, er ordet:

tilgjengelig

Det er blitt et litt vanskelig ord å leve opp til, men jeg ønsker å være tilgjengelig. I alle møter jeg har, alle seminarer, gudstjenester, stiller jeg meg til disposisjon for samtaler og forbønn. Det er blitt mange slike gjennom årenes løp. Jeg vil ikke være en 'utilgjengelig predikant', som trekker seg unna umiddelbart etter at han har talt, som 'vernes', mot mennesker som vil hilse eller slå av en liten prat. Det er toppen på selvhøytidelighet.

Men det er vanskelig fordi sykdom setter sine begrensninger. Når jeg valgte ordene som er nøkkelord i min livsregel, så var situasjonen min annerledes. Men jeg har valgt å beholde dette ordet: tilgjengelig.

Tilgjengelig for Gud:
For Hans planer for mitt liv.
For at min agenda for dagen kan endres, fordi Han ville det annerledes for meg.
Tilgjengelig for bønneoppdrag.

Tilgjengelig for mennesker:
Nå må jeg si, så langt jeg kan.
I hvertfall tilgjengelig i forbindelse med gudstjenester, seminarer og møter.
Men de som ringer meg, erfarer at jeg ikke svarer så ofte som før. Det er ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg oftere har utfordrende dager helsemessig enn før. Det er ikke sikkert jeg klarer å svare, verken på telefon eller mail. Men får jeg det til svarer jeg gjerne.

Men når jeg klarer vil jeg være tilgjengelig for alle. Jeg gir gjerne bort en klem. Jeg låner deg gjerne mitt øre, og jeg ber gjerne for deg - så langt jeg kan. Svarer jeg deg ikke på telefon eller email, er det fordi jeg ikke kan.

fortsettes

Min livsregel, del 1: Sårbarhet

I den livsregel jeg har valgt å leve etter for mitt eget livs vedkommende, finnes det tre nøkkelord. Det første ordet er:

Sårbarhet.

Jeg ønsker å fremme en ærlighetsteologi hvor det er plass for å være svak, hjelpeløs. Hvor det er plass for undringen, spørsmålene, tvilen. Hvor man våger å snakke sant om livet, hvor sår legges til sår.

Vår tid er preget av at man skal lykkes, få til noe, av perfeksjonisme. Det er et kappløp om tiden. Jeg møter så mange kristne som er slitne, frustrerte, som opplever en 'åndelg nevrose', som også preger deres trosutøvelse preget av skyldfølelse av ikke å strekke til, av en manglende fred, et haltende bønneliv. Av hele tiden å skulle noe.

Alle disse menneskene solidariserer jeg meg med.
Gjennom egen sårbarhet.

Jeg vil kle av meg min styrke, og bli fullstendig avhengig av Herren.
Det er ikke mangel på styrke som er vårt problem.
Det er for mye menneskelig styrke.
Så mye at Gud ikke kan bruke oss som Han ønsker.

Men å vise sårbarhet og svakhet er ikke like akseptert i alle kristne sammenhenger. Derfor er det få ting jeg har fått så mye pepper for som når jeg snakker om 'svakhetens teologi', og noen kristne reagerer også fordi jeg snakker åpent om hvordan jeg opplever å leve med kronisk sykdom. Noen anser det som vantro, og at jeg burde bekjenne at jeg er frisk. Men da ville jeg jo lyve. Andre mener at jeg bruker sykdommen for å få sympati. Det siste oppleves som svært sårende og krenkende. Jeg  vil jo bare være ærlig og sann med eget levd liv. Men for de som sier slikt er nok svakhet og sårbarhet truende.
(fortsettes)

Skjønnheten i sårbarheten

Noe av det jeg skriver her har jeg vært inne på tidligere, men slutter ikke å undre meg over vår tids forakt for svakheten og sårbarheten, som vi også finner blant kristne. Alt skal være så sterkt - også våre møter. Hvilke mål brukes egentlig når vi skal definere hva som er et 'sterkt møte'? Er det min egen subjektive opplevelse? Man snakker ned trossøsken som gleder seg over stillhet og det det hellige Gudsnærværet, mens det man selv er med på er 'så sterkt'. Er ikke stillheten sterk?

Hvem sitter på fasit om hva som er et 'sterkt møte'? Hvis andre ikke opplever det så sterkt, er de da mindre åndelig enn meg?

Åndelig overlegenhet er farlig: jeg har Ånden; ikke de andre. Jeg er moden, ikke de andre. Jeg har erfaringer; djupere enn de andre.

Ser vi ikke skjønnheten i det hverdagslige? I det vanlige? I nettopp svakheten og sårbarheten? I ufullkommenheten? En forkynner som snakket ned Roy Godwin i sosiale medier nylig, synes Roy er så ordinær. Han kunne ikke forstå hvorfor noen ville gå for å høre ham! Når ble det å være ordinær et problem? Det synes for meg at alt er galt for enkelte kristne, bare ikke det en selv gjør. Er denne forkynneren så spesiell selv? Gleder Herren seg over den nedsnakkingen vedkommende bedriver? Fører det vil mer salvelse og velsignelse i hans egen tjeneste?

Den kroppslige svakheten jeg selv opplever har gjort ulike ting med meg. Ikke alt like godt, men den har ført til at jeg er blitt mye mer avhengig av Gud, enn når jeg var sterk.

Superapostlene

Jeg har tenkt litt på historien om trollmannen Simon, som vi leser om i Apostlenes gjerninger. En av de tingene som karakteriserte hans liv var dette: 'Han hadde gitt seg ut for å være noe stort.' (Apg 8,9)

I 2.Kor 11,5 skriver Paulus om disse 'veldige aposlene',  og Johannes forteller i sitt tredje brev om en viss Diotrefes, som 'gjerne vil være den fremste blanr dem', jfr 3.Joh v.9.


Jeg tenker på dette når jeg leser om de mange som kaller seg apostler og profeter, og som både snakker og skriver om sin store tjeneste og sine store visjoner. Det er stadige profetiske ord som gis dem, og som de gir selv.

I de senere år har jeg blitt kjent med menn og kvinner som virkelig øver innflytelse, og ser tegn og under i sin tjeneste, men de snakker ikke om dem. Annonserer dem aldri. Bærer ingen tittel.

De er små i egne øyne.
De gir Herren all ære.
De bygger ikke sin egen tjeneste.
De hjelper andre frem.

Hvem av disse to gruppene har Herrens velbehag over sine liv? Også Jesu disipler ville gjerne være blant de fremste. Det er vel noe som ligger til vår falne  menneskenatur dette.

Til dem sa Jesus:

'Dere vet at fyrstene hersker over sitt folk, og deres stormenn har makt over dem. SLIK SKAL DET IKKE VÆRE BLANT DERE. Men den som vil være den første blant dere, skal være den anndres trell.' (Matt 20,27)

Hva er idealet i Guds rike?

Det lille barnet.

Hudløs og ærlig

Ikledd hudløs ærlighet og sårbarhet. Omtrent slik vil jeg beskrive en som, ved siden av Jean Vanier, har vært min medvandrer, støtte og inspirator i mange år nå og som har hatt avgjørende betydning for mitt eget åndelige liv. Jeg snakker selvsagt om hollendern Henri Nouwen (bildet), som døde brått 21. september 1996, bare 64 år gammel.

Henri Nouwen lærte meg betydningen av å se min egen svakhet og sårbarhet, og den totale avhengigheten av Jesus. På mange måter kroppsliggjorde Nouwen det som går under navnet 'svakhetens teologi'. Han våget å være bånn ærlig med sin angst, sin redsel for avvisning, sin tvil. Samtidig pekte han på den alttilstrekkelige Jesus, som elsker oss som vi er. Jeg husker jeg leste hans bok: Life of the Beloved, mens tårene rant. Først fordi det gikk hull på en verkebyll i eget liv. Dernest fordi jeg fikk gjøre meg en erfaring av å 'være den elskede'.

"Selvforakten," skriver Henri Nouwen i denne boken, "er det åndelige livets verste fiende, for den taler mot den røst som sier at vi er den elskede. Å være Den elskede er å ha funnet den djupeste sannheten om tilværelsen."

Med 'den elskede' sikter Nouwen til Faderens ord til Sønnen ved to helt avgjørende faser av Jesu liv: ved Hans dåp, altså ved begynnelsen til Jesu gjerning på jord, og når Han er oppe på Forklarelsens berg, ved begynnelsen til den veien som skulle føre til så mye lidelse og til Hans død. I den sammenhengen sier Faderen til Sønnen:

"Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede."

Det er ikke bare Sønnen som trenger å høre disse ordene, skriver Nouwen, men også vi - og flere ganger i livet, særlig ved avgjørende veikryss.

Den andre boken som fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv var: "Den bortkomne sønnen vender hjem", om Jesu lignelse i Luk 15. Verbum forlag har utgitt den i flere opplag. Det er i denne boken Nouwen lanserer en ny overskrift på denne lignelsen: Den handler ikke om den bortkomne sønnen, heller ikke om den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren! Med ett får vi et helt annet perspektiv på lignelsen.

Henri Nouwen er historien om den lærde teologiske professoren og psykologen, som brøt med det akadmiske miljøet, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada. Å komme til dem var som å komme hjem, forteller han. Her ble han elsket for hvem han var, ikke for hva han gjorde. Nouwen fikk spesielt ansvar for en multihandikapet ung mann ved navn Adam, som han gav mat, vasket og delte hverdagen med. Senere skrev han bok om Adam, med den karakteristiske tittelen: Adam, God's beloved. Det skulle komme mange bøker fra Nouwen, noen av dem oversatt til norsk. Her finnes det åndelig mat for noen og enhver, og jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere fant skattene som Nouwen gravde fram. Selv var han dypt påvirket av ørkenfedrene og den ortodokse kirke.

Fremfor alt er Henri Nouwen en medvandrer i troen. En som gjennom sin egen sårbarhet er med på å lege andre. Så heter da også en av hans bøker: A wounded healer. Det er sant dette at det er bare gjennom vår egen sårbarhet at vi kan bringe legedom til andre.

Betyr dette at jeg går god for alt det Henri Nouwen har skrevet eller sagt? Slett ikke. Men han har mye å lære meg, selv om jeg ikke er katolikk, som Nouwen.

Når Herren skriver vår historie

Jeg skal fortsette litt der jeg slapp i går. I fortellingen Johannes gir oss om den samtalen som fant sted mellom Jesus og Peter, forutsier Jesus noe av det som skal skje med Peter i framtiden:

"Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet opp om deg og gikk dit du selv ville. Men når du bli gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil." (John.21,18). Forunderlige ord! Peter har mange ganger gjennom livet bundet om den vide tunikaen sin, som var vanlig klesplagg på den tiden, og vadet ut til båten som lå fortøyd ved Genesaretsjøen. Han har hatt stor frihet. Han har kjent hvordan båten har båret i storm og stille, og dratt mang en fiskefangst over båtripa. Litt tidligere i dette kapittelet leser vi om nok en fisketur, og nok en gang leser vi at Peter binder kappen om seg og kaster seg ut i sjøen for å komme fram til Jesus som har gjort opp bål i strandkanten.

Men det kommer en tid hvor rollene byttes. Livet endres for Peter. Nå er det en annen som skal binde beltet om livet på han og føre ham dit han ikke vil. Jesus snakker om den død Peter skal ære Gud med.

Alt går ikke vår vei bestandig. Ikke om vi vil gå Guds vei. Livet kan snus.

Dette synes jeg er utfordrende, men jeg vil la Gud skrive min historie. Da blir det ikke som jeg vil, men som Han vil. Men det er best slik. Jeg forstår ikke helt hva Gud gjør i mitt liv akkurat nå. Motbakkene er bratte.

I går kveld skrev jeg ned følgende:

I Herrens fang vil jeg kvile,
overlate all uro og angst
til Ham som elsker meg ubetinget.
Jeg har ikke funnet Ham,
Han har funnet meg.

Det andre kallet

Det blir personlig det jeg skal dele med deg i dag. For mange år siden fikk jeg et kall. Et kall om å følge Kristus. Vi er tilbake i det forrige årtusen, til begynnelsen av 1970-årene. Kallet utkrystaliserte seg etter hvert i en tjeneste som pastor. Jeg ble ordinert. Ordene som ble lest ved min ordinasjon har jeg ikke glemt: "Forkynn Ordet, står klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all  tålmodighet og iherdig undervisning... Men du må være endruelig i alt du gjør. Ber lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,2 og v.5)

Jeg ber om å få være trofast mot det kallet så lenge jeg lever.

Men i den siste tiden har jeg opplevd at det også finnes et kall til. Det andre kallet, om du vil. Det kallet må også omfavnes og gjøres til ditt. Det er i den prosessen jeg er, og dette er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Noensinne. For meg handler det om å akseptere det faktum at livet mitt er blitt ganske annerledes enn det jeg tenkte, og drømte om. Det handler om å akseptere den situasjonen jeg befinner meg i. Om å omfavne livet mitt der jeg befinner meg akkurat nå. Joda, jeg tror helt og fullt på helbredelse, men jeg er syk. Det kan jeg ikke komme bort fra. Jeg kan ikke bekjenne meg ut av realitetene. Jeg må forholde meg til livet som er nå. Vi trenger alle en realitetssjekk.

"Det andre kallet kommer gjerne senere i livet, når vi oppdager at vi ikke lenger kan gjøre store eller heroiske ting for Jesus. Da er det tid forsakelse, ydmykelse og ydmykhet. Det andre kallet innebærer at vi føler vi ikke lenger er til nytte, ikke verdsatt. Det første kallet, er kanskje gjort ved middagstid, under en skinnende sol. Det andre kallet kommer ofte om natten. Vi føler oss alene og redde fordi vi befinner oss i en verden av forvirring." (Jean Vanier i boken "Community and Growth.")

Jeg har tenkt mye på dette: Det er en beretning fra evangeliene som jeg i alle disse årene har vendt tilbake til. Gjerne flere ganger om året, og det er Joh 21,15-23. Om du kunne gjøre meg den tjenesten å lese disse versene om igjen, nå?

Dette er historien om det andre kallet. Peter fikk kallet første gang langs Genesaretsjøen. Etter at han var kommet hjem fra fiske. Nå kaller Jesus ham på nytt. Også denne gangen langs Genesaret, eller Tiberias. Første gangen handler kallet om å følge Jesus. Andre gangen om dette: Elsker du meg? Det gjør fra et kall til tjeneste til et kall til en relasjon.

"Elsker du meg mer enn disse?"

Hva betyr mest: Tjene Jesus eller elske Jesus?

Vet du, tjenesten kan bli større enn Jesus! Tjenesten kan bli det som identifiserer meg. Da bærer det galt av sted. For hvem er jeg når jeg ikke lenger er i aktiv tjeneste?

Det er vanskelig å omfavne det andre kallet i livet. For det handler om å akseptere ens egen svakhet og skrøpelighet og omfavne den!

Igjen, Jean Vanier, her i min oversettelse: "De som kommer nær til mennesker som er i nød gjør det først og fremst i et generøst ønske om å hjelpe dem og gi dem en form for lettelse. De føler seg ofte som frelsere og setter seg selv på en pidestall. Men med det samme de kommer i kontakt med dem, berører dem, etablerer en kjærlig og tillitsfull relasjon med dem, åpenbarer mysteriet seg selv. Ved den hjertets usikkerhet vi finner hos mennesker i nød finnes Jesu nærvær. Og så oppdager vi de fattiges sakrament og trer inn i medlidenhetens mysterium. Mennesker som er fattige synes å bryte den maktenes, rikdommens og evnenes barrierer, og stolthetens, og gjennomtrenger det menneskelige hjerte som bygger beskyttelsesmurer rundt seg selv."

Be for meg i denne prosessen. Jeg trenger det mer enn noensinne. Jeg går et vanskelig veistykke nå.

Puslebrikkene som mangler, del 1

Evangeliet er mot-kulturelt! Jo lenger jeg lever, jo mer synes jeg å se akkurat det. I hvert fall om vi tar evangeliene på ramme alvor.

I den siste tiden har to skriftsteder levd sitt eget liv i meg. Det ene er et vers fra Magnificat, hvor Maria, fylt av Den Hellige Ånd, synger:

"Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave..." (Luk 1,52)

Vi lever i en tid med så mye konkurranse. Om å lykkes, komme seg frem og opp. Hvor verdien på et menneske handler om din arbeidsevne. Når du blir syk er NAV opptatt av å finne ut hva som er din 'rest-arbeidsevne'. Det er der verdien din ligger. Hva du er flink til og lykkes med, og som samfunnet kan dra nytte av. Norge er blitt et samfunn for de sterke, med en forakt for svakhet. I enkelte kristne miljøer møter vi det samme: forakten for svakhet. Der skal troen være sterk. Der skal man bekjenne de rette tingene.

Men evangeliet er ikke gode nyheter for de vellykkede, de sterke, de rike. Evangeliet er gode nyheter for de fattige. For de lave. For de små. For de marginaliserte.

Mange har brukt mye av livsreisen til å skape indre barrierer for å kunne beskytte seg mot vår egen frykt og sårbarhet. I møte med Jesus lærer vi derimot å leve fra hjertet, og på grunn av Hans nåde tør vi opp, lærer å slippe taket og vise hvem vi egentlig er.

Studerer vi evangeliene ser vi at i kretsen rundt Jesus fantes de som ikke fikk til livet. Der finner vi de mislykkede, de elendige, de ingen ville vite av.

Med årene har jeg lært at de mest foraktede er de som også kan helbrede oss, hvis vi blir deres venner. For de viser oss at vi kan være svake, kan mislykkes, kan være små - og redde.

Om Jesus heter det: "Han er steinen som ble VRAKET av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein." (Apg 4,11)

Mange svake, marginaliserte, syke, funksjonshemmede vrakes. Men de er viktige byggesteiner. Problemet er at bygningsmennene ser dem ikke.

Jeg har også lært dette: Det enkelte menneskets egentlige verdi handler ikke om dets intelligens, men om hjertets visdom. Jeg har funnet at Gud har valgt å manifestere seg selv gjennom mennesker med funksjonshemminger, gjennom de lave, de små, gjennom deres sårbarhet og deres hjerters enfoldighet.

Jeg blir også mer og mer klar over at Det nye testamente ikke viser til en indvidualistisk tro. Den kristne troen handler ikke om meg, mitt og mine - men om VI! Den handler om en kropp hvor hver enkelt av oss et et lem. En del. En viktig del. Men vi er ikke alene. Alt avhenger ikke av oss. Troen er altså ikke en individuelt prosjekt. Husk at når vi fremsier trosbekjennelsen så bes den i flertallsform, ikke i entall. Jeg tror sammen med kirken.

(fortsettes)

Bryt ikke av det knekte strået

"En del mennesker vil gjerne kvitte seg med det som en anelse skadet. I stedet for å reparere det, sier de: "Æsj, jeg har ikke tid til å fikse det, så jeg kan likesågodt kaste det i søppelbøtta og kjøpe noe nytt." Ofte behandler vi også mennesker på den måten. Vi sier: "Han har et problem med spriten; hun er ganske deprimert; de har misskjøttet firmaet ... det er best at vi ikke engasjerer oss."

Når vi vender folk ryggen på grunn av de brister vi synes å se, hemmer vi dem. Vi ignorerer deres gaver, som ofte blir glemt i bristene.

Vi er alle knekte strå, enten det er synlig eller ikke. Om vi lever i medfølelse, oppdager vi at styrken finnes i svakheten og at all sant fellesskap egentlig er de svakes kollektiv."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gaven

"Kontakt med mennesker som er svake og som roper ut etter fellesskap er en av de viktigste tingene som gir næring til livet vårt. 

Når vi virkelig lar oss berøre av den gaven deres nærvær er, etterlater de seg noe verdifullt i våre hjerter. 

Hvis vi forblir på det nivået at vi skal 'gjøre' noe for mennesker, kan vi skjule oss bak den barrieren overlegenheten utgjør. Vi må ta imot de fattiges gave med åpne armer."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 186. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Frukt som vokser fra sårbarheten

"Det er forskjell mellom det å være fremgangsrik og det å være fruktbærende. Fremgang kommer av styrke, kontroll og verdighet. Et fremgangsrikt menneske har kraft til å skape noe, kontrollere utviklingen og forme det. Fremgang gir lønn og ofte berømmelse. 

Det som bærer frukt oppstår derimot gjennom svakhet og sårbarhet. Og frukten er spesiell. Et barn er en frukt som fødes frem i sårbarhet, fellesskap er en frukt som modner gjennom sønderbrutthet som man deler, og nærhet er en frukt som vokser frem når man rører ved hverandres sår.

La oss minne hverandre på at det som gir sann glede ikke handler om fremgang men om å bære frukt."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sårbar som en fugl

"Livet er dyrebart. Ikke fordi det er uforanderlig, som en diamant, men fordi det er sårbart, som en liten fugl.

Å elske livet er å elske dets sårbarhet, søke omsorg, oppmerksomhet, ledelse og støtte. Livet og døden hører sammen gjennom sårbarheten. Det nyfødte barnet og den døende oldingen minner oss på at livet er dyrebart.

La oss ikke glemme at livet er dyrebart og sårbart i de periodene  da vi er sterke, fremgangsrike og populære."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En ny fase i Jean Vanier's liv

Jeg ble så veldig grepet av innholdet i det siste nyhetsbrevet fra Jean Vanier (bildet) så jeg valgte å oversette det til norsk:

Fredag 13.oktober ble jeg rammet av et hjerteinfarkt og ble hurtig brakt til intensivavdelingen ved sykehuset i Compiégne. En sykebil med ulende sirener klargjorde veien.

Testresultatene viste at hovedblodåren som gir næring til mitt hjerte var tilstoppet. Dette krevde et inngrep av en kirurg som klarte å plassere en stent i den blokkerte arterien. Etter operasjonen, ség en djup tretthet inn over meg. Jeg trengte virkelig hvile. Dette er årsaken til at jeg befinner meg på et veldig spesielt hvilested. Et hus bispedømmet eier helt nede ved strandkanten. Hit ønskes kristne grupper og enkeltpersoner til en tid av legedom og hvile. Det er her jeg befinner meg akkurat nå, støttet og våket over av Odlie, som har fått oppgaven med å sørge for meg og mine medisinske behov i min alderdom.

Jeg føler meg bra, men det er opplagt at hjertet mitt er blitt svakere og derfor er jeg det også. Nå trenger jeg en lang pause så jeg kan gjenvinne min styrke og bedre akseptere et liv uten alt for mange aktiviteter. Sammen med lederen for gården, Antoine Paoli, så har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal ta noen av de oppsatte retreatene, konferansene eller møtene før etter begynnelsen på februar. Tre måneder med skikkelig hvile uten noen form for aktivitet.

Dette er en radikal endring som kaller meg til å leve et veldig stille liv i denne perioden, borthjemt her i hjemmet mitt - Huset til Lasarus - her i Trosly. Et liv hvor jeg lærer å leve sammen med min egen sårbarhet og svakhet, og på denne måten bli mindre: 'La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem,' sa Jesus. Et liv hvor jeg over alt annet kan lære og fortsette å lære en lengre bønn: å forbli i Gud, forbli i Jesus som sa: 'bli i min kjærlighet.' Det er på en måte som en ny fødsel.

Christine McGrievy, lederen for min L'Arche kommunitet her i Trosly har gitt meg et viktig oppdrag: å holde meg nær Gud for alle behovene i L'Arche og jeg legger til: for Tro og Lys fellesskapene også. Bare å bli der, for å leve ut essensen i vår spiritualitet, i samfunn med Gud med alle mine brødre og søstre i L'Arche, Tro og Lys og vår store åndelige familie som er spredt utover den vide jord.

Det er en ganske radikal forandring! Og så, steg for steg, for vi se hva jeg kan påta meg fra februar av og etter det. For at dette livet skal bli mulig å leve til Christine og Odly ta seg av alle de viktige tingene. Jeg vil også ta meg tid til å lese (både den seriøse og den lettere), jeg vil gå turer i hangen forå lytte på fuglene... og jeg vil ha 'gleden' av å ikke spise så mye saltholdig mat og holde meg unna foie gras pâte til jul. Dette livet vil ikke bare være himmelvendt men også jordvendt hvor det er så mange gleder og vidunderlige ting.

Jeg vil være i kommunion med hver og en av dere slik at jeg bedre kan leve det Gud synes å spørre meg om nå, men jeg vil trenge støtten og kjærligheten fra hver av dere. Takk skal dere ha. Fred og kjærlighet til hver av dere,

Jean

Hvorfor er vi så redd for svakheten?

Omtrent på denne tida i 2013 skrev jeg en serie med artikler som handlet om det enkelte - meg selv inkludert - har introdusert som 'svakhetens teologi'. Lite ante jeg at disse artiklene skulle skape så mye sinne som de gjorde, og da særlig hos noen tilårskomne menn. Jeg fikk ingen reaksjoner fra kvinner. Bare menn.

Disse menn ble opprørte over at jeg snakket om 'svakhetens teologi', enda Det nye testamente fremhever svakheten som noe positivt og nettopp det faktum at 'kraften fullendes i svakhet'. (2.Kor 12,9).

En av reaksjonene som kom var at jeg omtalte Guds svakhet. Men apostelen Paulus skriver da så klart at det ikke er mulig å misforstå: "Han ble korsfestet i svakhet ..." (2.Kor 13,4)

Jeg har tenkt mye på disse kraftige reaksjonene i ettertid, og jeg ble minnet om dette i går når jeg skrev om de mange kristne som er slitne av alle de høye bekjennelsene. Er det en sammenheng her? At enkelte skal fremstå så sterke fordi det er en forakt for svakhet i visse kristne sammenhenger? Er svakhet en trussel? Særlig for menn? Menn i en viss alder?

Jeg undres. Jeg har ikke noe godt svar, men jeg undres.

Jeg ber om at vi alle må bli mer menneskelige og dermed mer tilgjengelige for andre. Særlig for de som ikke tror, og som blir skremt av vår 'vellykkethet'.

Billedtekst: En som våget å være svak, også kroppslig svak, var bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize.

To viktige innspill

"Kanskje den mest essensielle kvaliteten for alle som lever i et fellesskap eller kommunitet er tålmodighet; en anerkjennelse av at vi, andre og hele fellesskapet må ta seg tid til å vokse. Ingenting oppnås iløpet av en dag. Hvis vi vil bo i en kommunitet, trenger å bli venn med tiden.

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 134. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det er alltid enklere å akseptere svakheten hos mennesker som har en funksjonshemming - vi er der ganske nøyaktig fordi vi aksepterer den - enn vår egen svakhet, som vi opplever som en overraskelse! I oss selv ønsker vi bare å se de gode kvalitetene. Vekst begynner med at vi aksepterer vår egen svakhet.

- Jean Vanier i Community and Growth, side 131. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En spesiell dag

Dagen i dag blir litt spesiell. Mesteparten av den skal tilbringes på nevrologisk avdeling på Sykehuset Innlandet, Lillehammer. Jeg skal møte nevrolog, nevrologisk sykepleier, fysioterapeut og ergoterapeut. Både gleder og gruer meg. Vi skal blant annet se nærmere på eventuelle medisiner, et treningsopplegg og hvilke hjelpemidler jeg kan få bruk for. Dagene går litt opp og ned. Merker mer av Parkinsons. Muskelstivheten merkes mest om morgenen, så det tar litt lenger tid før jeg er i gang. Forsøker å gå en tur hver dag, men det er ikke alltid jeg får det til. Jeg blir lett berørt, så tårene kommer lett. Skjelvingen kommer og går, mest i høyrearmen.

Jeg har pleid å håndsskrive alle mine prekener og gjort notater underveis til artikler jeg skulle skrive, men nå forstår jeg ikke så mye av hva jeg skriver lenger. Så den tiden er nok over. Det er vemodig. Skulle skrive navnet mitt på apoteket i går, men kjente ikke igjen signaturen min. Heldigvis synes farmasøyten det var godt nok. Hun kjenner meg. Det er greit å bo på et lite sted!

Dessverre har jeg ikke klart å følge opp en del av de telefonsamtalene jeg får, så dere som venter på at jeg skal ringe opp igjen, må ha litt ekstra tålmodighet. Det kan være lurt å ringe May Sissel om det tar litt tid! Jeg har vanskeligheter med å skrive tekstmeldinger, så om dere får noen uforståelige tekstmeldinger fra meg, så får dere be om tydningens gave! Er de forståelige er de nok helst skrevet av May Sissel.

Takk for alle klemmer, gode ord, forbønn, oppmuntringer. For all nåde og raushet. Alt dette verdsettes.

Så et lite hjertesukk: Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så problematisk for noen at jeg er åpen og ærlig med hvordan jeg har det. Noen av mine venner reagerer og mener at jeg er for åpen. Noen mener at jeg bruker sykdommene som jeg sliter med på å få oppmerksomhet.

Slik er det ikke. Jeg har valgt å være helt åpen med hvordan jeg har det, fordi jeg tror på åpenhet. Jeg tror ikke på at man skal stramme seg opp og vise at man er bedre enn man er, eller skjule sin svakhet og skrøpelighet, for å fremstå som sterk. Derfor skjuler jeg heller ikke mine tårer, mine spørsmål til Gud, men deler livet akkurat slik det er. Det som takker meg for det er flere enn de er folk som klager.

Ingen av mine ikke-kristne venner klager på min åpenhet og ærlighet. De som klager over den er alle kristne. Det skremmer meg. En jeg hadde en epost-korrespondanse med her om dagen, valgte faktisk å overse fullstendig at jeg skrev at jeg hadde fått Parkinsons og var sliten. Det gjør inntrykk at noen som står i en forkynnertjeneste velger å overse at en annen kollega er syk. Det gjør noe med meg at noen mener man skal fremstå som sterk og uten lyte.

Jeg er ikke slik, vil ikke være slik, og ønsker ikke å bli slik.  For jeg har funnet ut at det er sant at "når jeg er svak, da er jeg sterk." (2.Kor 12,10)

Jeg ønsker å være en ærlighetsteolog.

Er det plass for syke mennesker i Guds rike og kirke?

Er det behov for mennesker som sliter med sykdom og som er fysisk redusert i Guds rike?  Finnes det noen tjenester for dem? Du synes kanskje spørsmålet er litt merkelig og at svaret er et opplagt ja? Det er kanskje fordi du selv ikke er satt til side og opplevd langvarig, kronisk sykdom. Svaret er nemlig ikke nødvendigvis ja. Med langvarig og ikke minst ved kronisk sykdom er det ikke bare sykdommen som setter spor. Ensomheten gjør det også. Og følelsen av å være ubrukelig. Venner slutter å ringe. Du blir ikke bedt med på noe lenger. Du er kort og godt ikke regnet med. Jeg har kjent på noe av dette selv etter at jeg ble alvorlig syk. Noen av mine venner har for lengst sluttet å ringe eller ta kontakt. Det er sikkert mange årsaker til dette. De er travle, de har sine forpliktelser, men det er noe underlig med dette: Da man var frisk hadde de alltid tid.

Jeg får av og til høre at jeg klager for mye. Syter. Jeg burde visst være mer positiv. Hvem sier dette? Friske mennesker. Jeg forsøker bare å være ærlig med eget levd liv. Jeg er av og til sliten av å være et objekt for forbønn. Hvis jeg ikke blir helbredet, er jeg likevel et fullverdig menneske? Eller er jeg da en tviler? En vantro? En Gud har forlatt? Eller er jeg et helt menneske, elsket av Gud, selv om jeg er og vil forbli syk resten av livet.

Jeg har funnet ut at det er en forakt for svakhet i mange kristne sammenhenger. Det skremmer meg.

Jeg undrer meg på årene fremover? Når Parkinsons sykdommen kanskje setter flere spor i kroppen, er det da noen menigheter som vil ha meg til å undervise eller forkynne? Eller er det ikke plass for kronisk syke i menigheten?

Nå lurer du kanskje på hvorfor det er et bilde av en eldre kvinne på denne siden? Det er fordi det Lille søster Magdaleine av Jesus! En av mine store troshelter. Hun var kronisk syk, fysisk begrenset, men reiste likevel verden rundt. Utrettelig på oppdrag for Jesus. Trøstet, oppmuntret, forkynte de gode nyhetene, ba for de som ønsket forbønn, underviste. Hennes liv var et sterkt vitnesbyrd om Jesus. Hun bar med seg Guds nærvær over alt hun kom. Men hun var et skjørt, skrøpelig menneske. Vel kjent med sykdom.

Ved en anledning sa hun det slik:

"Elsk hverandre, se Jesus i enhver av de andre. Glem aldri at dere har ofret alt av kjærlighet til Jesus. Han må ha førsteplassen hos dere. Dere må ikke foretrekke noen fremfor Ham. Han har alle rettigheter! Dere er intet. Han har alle rettigheter! Dere er intet. Han er alt. Vær kjærlige og gode. Man angrer aldri at man har vært for god. Men man angrer ofte det motsatte. Ha et hjerte som er stort og vidt for verden..."

Jeg vil bli som lille søster Magdeleine av Jesus.