Et Kristusliv levd ut i hverdagen

Det er noe i måten 'Jesu lillesøstre' og 'Jesu lillebrødre' formidler evangeliet på som tiltaler meg. Mest fordi det er et så troverdig vitnesbyrd. Som protestanter har vi mye å lære av denne katolske ordenen.

'Jesu lillesøstre' er et kontemplativ fellesskap hvis primære 'er å være bønnens kvinner'. I stedet for å leve dette kallet ut i et kloster, søker de heller å leve blant mennesker som ikke er så lett å nå gjennom andre forer for kirkelig virksomhet, blant annet utgjør minoriteter i samfunnet, eller de hvis daglige liv er preget av å bli utsatt for rasisme, fattigdom eller vold. Det å være tilgjengelig for andre står i sentrum for deres liv.

Selv sier de: 'Det vi gjør er smått, men likevel noe som vi føler kan være et viktig tegn på håp og legedom i en sønderbrutt verden.'

Dette er ikke en passiv måte å forholde seg til omgivelsene på: 'Å være nærværende er noe vi har lært av Jesus gjennom inkarnasjonen. Det er et dynamisk liv hvor man ganske enkelt plasserer seg selv i hverdagslige situasjoner slik at ens liv blir rotfestet og avhengig av det som skjer der.'

Det er svært tankevekkende at Jesus tilbrake 30 år av sitt liv i Nasaret, hvor han levde og arbeidet blant menneskene der på en slik ordinær måte at det knapt nok er nevnt i evangeliene. Dette var år da han i sannhet tok på seg våre menneskelige kår, slik at han resten av livet og i sin død med rette kunne være 'mannen fra Nasaret.'

I stedet fot å ha jobber knyttet til ulike kirkelige stillinger har 'Jesu lillesøstre' og 'Jesu lillebrødre' valgt vanlige jobber ute blant folk flest. De sørger for sin egen innte. De bor i små kommuniteter i vanlige hus, leiligheter, campingvogner eller telt. Foruten den ordinære jobben de har, hvor m,ange av dem arbeider skift, for eksempel i industrien, har hvert bosted sitt eget lille kapell, hvor de samles for å følge sin egen bønnerytme.

Mennesket Jesus

'Jeg er aldri Gud så nær som når jeg er underveis,' sa Lille søster Magdeleine av Jesus (bildet).

Det er en kvinne jeg er blitt så glad i. Hun utstrålte så mye av Jesus. Vel kjent med sykdom og lidelse.

Hennes biograf, Angelika Daiker, skriver at Lille søster Magdaleine var grepet av Guds lidenskap for menneskene. Hun utlegger inkarnasjonens mysterier i alle dets aspekter: barnet i Betlehem, Jesu skjulte liv i Nasaret, hans liv på veiene og hos menneskene, hans lidelsesvei...Hun ser alle aspekter av hans liv i lys av inkarnasjonen og Guds menneskelighet.

'Din vei: kjærligheten selv, som ble menneske i Jesus', skriver hun lillesøstrenes regel: 'Ditt oppdrag: gjøre plass for Jeus i ditt hjerte og i dine omgivelser, slik at han kan være Herre og Mester. Han vil selv ta hånd om dette oppdraget, du kan bare utføre det i ham og gjennom ham. Ditt navn: Jesu lille søster uttrykker hvem du lever for, hva som er meningen med ditt liv. Ditt kjennetegn: Kristi hjerte og kors, forbundet med hverandre, er tegn på din bestemmelse til kjærlighet og hengivelse. Jesus som forbilde innbyr til å ta ham på alvor i hans menneskelige skikkelse: Jesus, Guds sønn som ble menneske, levde i enkelhet blant menneskene, han hørte til blant dem i kjærlighet, det var hans glede å være blant menneskene. Han nølte ikke med å skjule sin guddommelige storhet og levde som menneske. Han ga vår menneskelige tilværelse en helt ny verdighet. Den som betrakter Jesus, kommer til å ligne han: vær saktmodige, fulle av kjærlighet, milde som Jesus.'

Gud åpner dørene når vi lever evangeliet

Jeg fikk siste nr av det amerikanske magasinet 'Sojourners' i går. Det er alltid spennende å lese det. I november nummeret er det et intervju med Jean Vanier. Jean Vanier, som nettopp fylte 90, forteller blant annet om en film som lages om ham og bofellesskapene for funksjonshemmede og funksjonsfriske, som han har grunnlagt.

Men det var noe annet som fanget min interesse denne gangen, noe Jean Vanier forteller om en av Jesu lillesøstre. Hun nevnes ikke med navn. Hør bare, her i min oversettelse:

"Vanier fortalte meg om en av Jesu lillesøstre som hadde sin tjeneste i et tøft nabolag i Frankrike hvor mange muslimske kvinner bærer burka. Denne ordensøsteren hadde et sterkt ønske å møte noen av disse kvinnene og bli venner med dem, men hun visste bare ikke hvordan det ville kunne la seg gjøres. 

En dag hun ruslet rundt i nabolaget og støtte på en gutt som kastet stein og ropte ut skjellsord mot en kvinne i burka. Hun knelte ned foran gutten og sa: 'Du burde ikke gjøre slikt, det er ikke pent, og  du burde be om unnskyldning!' Kvinnen i burka hadde stanser opp og var vitne til det som skjedde. Gutten spurte ordensøsteren: 'Vil jeg bli tilgitt?' Hun svarte: 'Ja!' Og gutten gikk bort til den muslimske kvinnen og sa at han var lei seg.

Ordensøsteren bøyde seg nok en gang ned til gutten og sa: 'Du er vakker fordi du kan si unnskyld.  Det viser hvor vakker du er!'

Etter denne hendelsen har ordensøsteren fått mange venner blant de muslimske kvinnene."

Tenk hva våre handlinger i Jesu ånd og kjærlighet kan utrette! Tenk hvor mange vi kunne nå med evangeliet om vi levde evangeliet!

Er det plass for syke mennesker i Guds rike og kirke?

Er det behov for mennesker som sliter med sykdom og som er fysisk redusert i Guds rike?  Finnes det noen tjenester for dem? Du synes kanskje spørsmålet er litt merkelig og at svaret er et opplagt ja? Det er kanskje fordi du selv ikke er satt til side og opplevd langvarig, kronisk sykdom. Svaret er nemlig ikke nødvendigvis ja. Med langvarig og ikke minst ved kronisk sykdom er det ikke bare sykdommen som setter spor. Ensomheten gjør det også. Og følelsen av å være ubrukelig. Venner slutter å ringe. Du blir ikke bedt med på noe lenger. Du er kort og godt ikke regnet med. Jeg har kjent på noe av dette selv etter at jeg ble alvorlig syk. Noen av mine venner har for lengst sluttet å ringe eller ta kontakt. Det er sikkert mange årsaker til dette. De er travle, de har sine forpliktelser, men det er noe underlig med dette: Da man var frisk hadde de alltid tid.

Jeg får av og til høre at jeg klager for mye. Syter. Jeg burde visst være mer positiv. Hvem sier dette? Friske mennesker. Jeg forsøker bare å være ærlig med eget levd liv. Jeg er av og til sliten av å være et objekt for forbønn. Hvis jeg ikke blir helbredet, er jeg likevel et fullverdig menneske? Eller er jeg da en tviler? En vantro? En Gud har forlatt? Eller er jeg et helt menneske, elsket av Gud, selv om jeg er og vil forbli syk resten av livet.

Jeg har funnet ut at det er en forakt for svakhet i mange kristne sammenhenger. Det skremmer meg.

Jeg undrer meg på årene fremover? Når Parkinsons sykdommen kanskje setter flere spor i kroppen, er det da noen menigheter som vil ha meg til å undervise eller forkynne? Eller er det ikke plass for kronisk syke i menigheten?

Nå lurer du kanskje på hvorfor det er et bilde av en eldre kvinne på denne siden? Det er fordi det Lille søster Magdaleine av Jesus! En av mine store troshelter. Hun var kronisk syk, fysisk begrenset, men reiste likevel verden rundt. Utrettelig på oppdrag for Jesus. Trøstet, oppmuntret, forkynte de gode nyhetene, ba for de som ønsket forbønn, underviste. Hennes liv var et sterkt vitnesbyrd om Jesus. Hun bar med seg Guds nærvær over alt hun kom. Men hun var et skjørt, skrøpelig menneske. Vel kjent med sykdom.

Ved en anledning sa hun det slik:

"Elsk hverandre, se Jesus i enhver av de andre. Glem aldri at dere har ofret alt av kjærlighet til Jesus. Han må ha førsteplassen hos dere. Dere må ikke foretrekke noen fremfor Ham. Han har alle rettigheter! Dere er intet. Han har alle rettigheter! Dere er intet. Han er alt. Vær kjærlige og gode. Man angrer aldri at man har vært for god. Men man angrer ofte det motsatte. Ha et hjerte som er stort og vidt for verden..."

Jeg vil bli som lille søster Magdeleine av Jesus.

To åndelige forbilder, del 2

Fordi Gud ble menneske i Jesus Kristus, er menneskelighet det viktigste aspektet ved ordenslivet til Jesu små søstre. Fordi Gud er blitt menneske i Jesus Kristus, kan det heller ikke i det åndelige liv finnes noe kosteligere enn det å være menneske.

Lille søster Magdeleine (bildet) skriver:

"Viktigere enn ditt liv som ordenssøster er ditt liv som menneske og kristen. Lev det i den fylde og skjønnhet som ligger i disse ordene. Kristus, vår Gud, er sant menneske: vær ikke redd for å være menneske, helt og fullt. Jo dypere din menneskelighet går, jo mer fullkomment kan du overgi den til Gud."

Hennes biograf, Angelika Daiker, skriver at lille søster Magdeleine vegrer seg for å skille Gud og menneske, og oppfatte det menneskelige som hindring for Gud. Gud vil bli synlig i menneskenes menneskelighet.

Jeg tenker på dette når jeg leser de første sidene i Bibelen. Om mennesket som er skapt i Guds bilde:

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem." (1.Mos 1,27).

Det betyr jo at Gud både har mannlige og kvinnelige egenskaper. Begge er jo skapt i Guds bilde. Begge bærer noe av Gud med seg. Guds bilde finnes i alle mennesker, uansett hudfarge, uansett nasjonalitet, om de tror på Gud eller ikke. ALLE mennesker.

"Jeg priser deg," skriver kong David, og legger til: "fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben ble ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet." (Salme 139,14-16)

Lille søster Magdeleine skriver:

"Du kommer til å vekke forargelse fordi du spiser sammen med mennesker som er utelukket fra det gode selskap, fordi du dukker ned i folkedypet, fordi du omgås kvinner med tvilsomt rykte, fordi du lar små barn legge beslag på deg."

Skal vi følge Jesus må vi utenfor komfortsonen vår! Sant disippelliv koster.

(fortsettes)

To åndelige forbilder, del 1

Jeg har slått følge med lille søster Magdeleine (bildet) (1898-1989). Til tross for stor kroppslig svakhet la hun ut på strabasiøse reiser verden over for å dele evangeliet og leve ut evangeliet med andre. Jeg har heller ingen stor kroppslig styrke, men livet mitt er Hans.

Lille søster Magdeleine er grepet av Guds lidenskap for menneskene. Det er også hennes pasjon. "Så høyt har Gud ELSKET verden at han ga sin Sønn, den enbårne ..." (Joh 3,16)

Gud er blitt menneske, Han er inkarnert, og dette inkarnasjonens mysterium utlegger lille søster Magdeleine i alle dets aspekter: barnet i Betlehem, Jesu skjulte luv i Nasaret, Hans liv på veiene og hos menneskene, Hans lidelsesvei. Hun ser alle aspekter av Hans liv i lys av inkarnasjonen og Guds menneskelighet.

Det skriver hennes biograf, Angelika Daiker.

Det store forbildet, foruten Jesus, for lille søster Magdeleine, ja, slik kalte hun seg: lille søster, var Charles de Foucauld, bedre kjent som broder Charles av Jesus. Han har i mange år også vært mitt forbilde. Broder Charles gav alt for Jesus. Han hadde heller ingen sterk helse. Tvert om.

Jesus som 'den eneste' tok nemlig all plass i hjertet til broder Charles og ble hans store lidenskap. Denne holdningen er hans livs mysterium, nøkkelen til å forstå både ham og lille søster Magdeleine. Som broder Charles bygger også lille søster Magdeleine sin spiritualitet på Jesus. Fra Ham skulle også Jesu små søstre, som er den orden lille søster Magdeleine grunnla, få sin vei, sitt oppdrag, sitt navn og sitt kjennetegn.

Lille søster Magdeleine skrev:

"Din vei: kjærligheten selv, som ble menneske i Jesus. Ditt oppdrag: gjøre plass for Jesus i ditt hjerte og dine omgivelser, slik at Han kan være Herre og Mester. Han vil selv ta hånd om dette oppdraget, du kan være utføre det i Ham og gjennom Ham. Ditt navn: Jesu lille søster uttrykker hvem du lever for, hva som er meningen med ditt liv. Ditt kjennetegn: Kristi hjerte og kors, forbundet med hverandre, er et tegn på din bestemmelse til kjærlighet og hengivelse."

Lille søster Magdeleine tar Jesus på ramme alvor. Ikke minst Hans menneskelighet:

"Jesus, Guds Sønn som ble menneske, levde i enkelhet blant menneskene, han hørte til blant dem, i kjærlighet, 'det var hans glede å være blant menneskene'. Han nølte ikke med å skjule sin guddommelige storhet og leve som et menneske. Han ga vår menneskelige tilværelse en helt ny verdighet."

Hennes biograf skriver: "Når lille søster Magdeleine snakker om Jesus som 'eneste forbilde', da ser hun Jesus konkret for seg som håndverker, som Marias og tømmermannen Josefs sønn. Hun ser ham som er født i armod og døde i dypeste fornedrelse. Hun ser ham som valgte den siste plass. Hun ser Jesus som han som forvoldte forargelse hos fariseerne og yppersteprestene. Den Gud som er blitt menneske, er utgangspunktet og mål for hennes spiritualitet. Han er Du for hennes kontemplasjon, Han er den Andre også i møtet mellom mennesker. For å lære ham å kjenne, for å bli ham lik, er det viktig å kjenne Evangeliet, stadig på nytt å meditere over det og studere det. Evangeliet er basis for forholdet til Jesus."

Selv sier lille søster Magdeleine:

"Les evangeliet og les det om igjen og om igjen. Mediter over det til dere kan det utenat... Vær minst like stolte over Evangeliet som muslimene er over Koranen... og det er ikke lite! Når dere omgås slik med Evangeliet, kommer dere til å bli enkle mennesker, dere kommer til å bli ledet på samme vei som bror Charles av Jesus, den som så tydelig er Jesu vei: For å forkynne Evangeliet er jeg rede til å gå til verdens ende og leve til dommedag ..."

(fortsettes)

Nådens lynavledere

"Gamle mennesker og syke kan gi seg selv til Gud og bli de mest verdifulle medlemmene av et fellesskap - som nådens lynavledere. 

Det er et mysterium den hemmelige styrken som finnes i kropper som er svake og skrøpelige. Det ser ut som om de gjør noe hele dagen, men de forblir i Guds nærvær.

Deres manglende mobilitet forplikter dem til til å holde deres sinn og deres hjerter fast ved det mest grunnleggende, på kilden til selve livet.

Deres lidelse og deres smerte bærer frukt; de gir liv."

Jean Vanier, her sammen med en av mine troshelter, lillesøster Magdeleine av Jesus, som til tross for stor kroppslig svakhet, tjente Herren trofast. Hun bygget opp et stort arbeid blant de fattige, og reiste i mange land, selv med sin lidelse. Sitatet fra Jean Vanier er hentet fra Community an Growth, side 155. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

I sporene til en som fulgte det umuliges Mester, del 2

Lillesøster Magdeleine av Jesus het opprinnelig Marie-Magdeleine Hutin og ble født i Paris 26. april i 1898. Hun var nesten 40 år når hun reise til Algerie for å leve 'kontemplativt midt i verden'.

Hennes store forbilde - Charles de Faucauld - ville være Kristi nærvær blant muslimene i det nordlige Afrika. Han ville forkynne først og fremst gjennom levd liv. 20 år etter hans martyrdød ville Marie-Magdeleine Hutin det samme: bringe Kristus til steder der Hans navn og gjerning ikke var kjent.

Hun som skulle bli Lillesøster Magdeleine av Jesus gikk veier som få andre hadde gått: hun søkte et åpent, kontemplativt klosterliv uten noen klosterbygning, levd blant alminnelige mennesker.

'Herren bekymrer seg svært lite om menneskelig forstand og om kvaliteten på de redskapene Han velger seg. Det som synes vanvittig i menneskelige øyne, er ikke sjelden guddommelig visdom', sa hun ved en anledning.

Og det Lillesøster Magdeleine gjorde var i grunnen ganske vanvittig. I menneskelig forstand skulle hun ikke ha klart å utføre noe av det hun gjorde. Til det var helsen for skrall. Likevel gikk hun, beina bar henne til de mest avsidesliggende og ugjestmilde strøk av vår verden. Hennes store lidenskap var Jesus. Og gi evangeliet videre.

Utgangspunktet hennes er vel så umulig som det vel er mulig å bli. Familien rammes av den ene krisen etter den andre. Hør bare:

Da 1.verdenskrig bryter ut, er Magdeleine 16 år. Krigen blir forferdelig for denne familien. Hennes farmor blir skutt av tyske soldater i oktober 1914. I januar 1916 faller hennes bror Andre, bare 20 år gammel. Han sto henne spesielt nært. Knapt et halvt år senere får familien også vite at Jules er falt, 27 år gammel. I 1918 dør så Magdeleines eldres søster av spanskesyken. To andre brødre er døde som barn. Når krigen er over, er Magdeleine den eneste gjenlevende av seks barn. Og i 1925 dør så hennes store helt, faren, av influensa. Dermed er bare hun og moren igjen.

Likevel: til tross for alle disse harde slagene fortsetter Magdeleine å følge Jesus! Uten bitterhet.

(fortsettes)

I sporene til en som fulgte det umuliges Mester, del 1

En tid fremover skal vi gå i sporene etter lillesøster Magdeleine av Jesus (bildet). Hun er et av mine store forbilder. Jeg har nevnt henne ved noen anledninger, men denne artikkelserien er et forsøk på å tegne en skisse av hennes innholdsrike liv. Ikke minst om hennes etterfølgelse av Jesus, som satte djupe spor etter seg, og hva den konkret innebar.

Du kjenner henne kanskje ikke? I 1936 begynner hun sitt livsverk i Algerie, inspirert av Charles de Foucauld, en av det 19.århundres store kontemplative, som i mange år levde som eneboer blant muslimene i Nord-Afrika. Gjennom et halvt århundre er hun ustanselig på reisefot, på tross av sykdom og motstand. Hennes misjon? Hun grunnlegger små kommuniteter av søstre, som uten støtte fra noen veldedige organisasjoner, arbeider med sine hender og deler vanlige arbeideres kår. Gjennom levd liv blir de levende vitnesbyrd om Jesus. Magdeleine og hennes 'lillesøstre' arbeider den gangen som nå blant samfunnets minste - de fattige, utstøtte og undertrykte. De lever 'kontemplativt midt i verden', som den 'kjærlighetens surdeig' lillesøster Magdeleine formulerte som deres kall.

Hva er det som fascinerer meg så sterkt med denne veve skikkelsen?

Det er flere ting, men la meg her innledningsvis være personlig og si at hun har hjulpet meg til å gi hele mitt liv til Jesus - gang på gang. Lillesøster Magdeleine var nemlig en person som ikke gav opp, selv om kroppen hennes gav henne store utfordringer. Slik min kropp gir meg. Til tross for en svært skrøpelig helse, og med få fysiske krefter, var hun stadig på farten - jorden rundt. Det var dager da alt stanset opp - som hos meg - men da la hun på nytt sitt liv i Herrens hender. Motbakkene var mange, men hun gav ikke opp. Hun ga seg over! Der ligger hemmeligheten til et godt liv.

Hun kalte Jesus for 'det umuliges Mester' og hun sa: 'Han tok meg ved hånden og jeg fulgte Ham blindt'.

Det er også blitt mitt motto, for det er også min erfaring at Herren Jesus er 'det umuliges Mester' og Han har også grepet min hånd. Jeg har tatt Ham i hånden og Han har sannelig vært trofast.

At Herren Jesus var for henne - for å sitere henne på hennes eget språk, fransk, - Maĩtre de I'impossible - forklarer også at hun ofte søke det mange ville kalle 'umulige steder', steder der kristne knapt hadde vært før eller som var såkalte 'lukkede' land.

Lillesøster Magdeleine gikk fordi Herren hadde bedt henne om det.

(fortsettes)

Når vi blir forvandlet til Kristi bilde

Dette bildet har fulgt meg denne påsken. Klarer ikke helt å slippe tak i det. Blikket mitt dveler ved noen av ansiktene, og jeg tenker på ordene til apostelen Paulus i 2.Kor 3,18:

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd'.

Et ansikt kan bli forklaret. I det kan vi se Jesus selv. Hos disse kvinnene ser jeg noe av Herrens skjønnhet.

Det kan være jeg tar feil, men jeg tror disse skjønne søstrene tilhører 'Jesu lillesøstre'.

Jesu lillesøstre ble grunnlagt i 1939 av Magdeleine Hutin. Hun hadde broder Charles av Jesus som sitt store forbilde, en franskmann som forsøkte å leve evangeliet blant muslimer i det nordlige Afrika, og som endte sitt liv som martyr. Lillesøster Magdeleine, som hun kalte seg, skapte en orden av blåkledde. Det vil si at søstrene tok seg vanlig arbeid og levde sitt stillferdige liv i små boenheter midt ute blant ordinære mennesker. Der ble de - med sine liv - vitner om den Herre Jesus.

Og det er denne måten å tenke på og praktisere det kristne livet som tiltaler meg. Disse kvinnene - og den mannlige grenen: Jesu lillebrødre - tok bokstavelig talt 'den nederste plassen', og levde blant vanlig arbeidsfolk, for å kunne tjene dem og gi dem evangeliet - mest gjennom sitt levde liv.

Når jeg har sett på dette bildet av disse Jesu lillesøstre, er jeg også blitt minnet om noe broder Charles av Jesus skrev, mens han var på en retreat i Nasaret i 1897:

"Jeg vil forsøke å lære Deg å kjenne bedre, Gud, slik at jeg kan bedre elske Deg. Jo mer jeg lærer Deg å kjenne, jo mer kommer jeg til å elske Deg, fordi hos Deg er alt fullkomment og verd å beundre og å elske. Å lære Deg å kjenne, selv om det gjelder bare en liten side av Deg, det er å se skjønnhet som stråler med en ennå strørre glans, ennå mer gjennomskinnelig, det er å henrykkes enda mer av kjærlighet. Du er tanker, ord og gjerninger, Gud - Du gjenspeiler uopphørlig Deg selv, Din egen fullkommenhet og Du ser i Deg Dine verk, Dine nåværende og kommende gjerninger, under alle århundrer og til alle tider."