Om å bli som barn igjen

 I går mediterte jeg over ordene fra Markus 10,15: "Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det." 

Da jeg hadde lest disse ordene kom jeg til å tenke på Serafim av Sarov, født i 1754 i Kursk i Russland, en russisk-ortodoks munk, beder og Kristusmystiker, som døde i de djupe Sarov-skogene i 1833. Han regne fremdeles som en av de mest betydningsfulle åndelige skikkelsene gjennom tidene i Russland, hvor tusenvis av mennesker oppsøkte den enkle munken for åndelig veiledning. Men han har hatt en veldig innflytelse langt utenfor Russlands grenser, ja, helt opp til vår egen tid.

En av den ærverdige munkens gaver var hans evne til å få kontakt med små barn. En gang, etter å ha møtt ham, bemerket et barn: «Serafim ser bare gammel ut, men han er virkelig et barn som oss.» Ifølge hans livshistorie ble denne munken noen ganger lei av menneskene og gjemte seg for dem i det høye gresset: «Han har rømt igjen!» Men kloke individer, som visste hvordan de skulle finne ham, sendte barn for å lete etter ham. Barna løp gjennom skogen og ropte på munken, og han, ute av stand til å motstå dem, kom ut av gresset. Han overga seg til kjærligheten.

Den som tror tar det med ro

 Alt skal være så effektivt i dagens samfunn. Hvor annerledes Guds rike er! Der kan ikke resultater måles så lett. Gud stresser ikke. Han har det ikke travelt. Akkurat det kan være frustrerende for oss.

I Guds rike må vi lære oss til å vente på hverandre. Der er den sist ankomne like viktig som den som kom først, ja det forventes mer av den som har lang fartstid enn den som nettopp har begynt. Effektivitet er ikke et viktig ord i denne sammenhengen, men omsorg er!

Lars arbeider med fire funksjonshemmede på et snekkerverksted. Han har fortalt om sine frustrasjoner og sine gleder, og hvor vanskelig det er å gjøre et godt arbeid og samtidig ta vare på de fire mennene han har ansvar for og deres behov. Han ønsker å være en dyktig og effektiv snekker, som han er utdannet som, men har kommet til den erkjennelse at produktene de lager er mindre viktige. Det som betyr noe er den voksende følelsen av å ha lykkes med noe, for de fire mennene. Det som kreves av ham er tålmodighet og en villighet til å la andre arbeide i sitt tempo i stedet for at du gjør jobben raskere selv. 

Ikke løp foran de menneskene Gud har betrodd deg. Gå ved siden av. Vær en som oppmuntrer!

"Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv." (Rom 12,10)

"Ta dere av den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker." (Rom 14,1)

"Den som tror, har ingen hast..." (Jes 28,16)

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 15

 Før du leser denne kommentaren anbefaler jeg at du leser skriftavsnittet i sin sammenheng: Matt 5,17-20. Jeg gjør igjen oppmerksom på at ikke alle versene blir kommentert.

Jeg våger denne påstanden, at det sterkeste og viktigste bibelordet i både Den hebraiske Bibelen og Den nye testamentets skrifter er Joh 19,30, som lyder slik: "Det er fullbrakt!" Rett forut for disse gripende og innholdsmettede ordene, skriver Johannes: "Jesus visste nå at alt var fullbrakt og for at Skriften skulle oppfylles..." (v.28) Korset er selve vendepunktet. Det er ett et før og ett etter korset. Og det er i lys av korset vi må se Matt 5,17-18: "Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå - før alt er skjedd."

Jesus foregriper begivenhetene når han taler om Lovens oppfyllelse. Selve nøkkelordet er uttrykket: oppfylle. Jesus kom på ingen måte for å oppheve loven og ordene til de gammeltestamentlige profetene, men han kom for å oppfylle den! Derfor kan apostelen Paulus skrive i 2.Kor 1,20: "For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære."

De profetiske skyggebildene i Det gamle testamente blir realisert i Jesu liv og gjerning. Det nye testamentets skrifter er en utdyping av disse gammeltestamentlige profetiene og avslører Guds endelige plan for menneskene.

Hebreerbrevets forfatter sier det slik: "Loven inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme. Ikke det sanne bildet av tingene." (Hebr 10,1) Ordet 'skygge' refererer til den gammeltestamentlige Loven eller Toraen, og forstås i kristen kontekst som en symbolsk representasjon av noe større og mer betydningsfullt. Den kan være en veiledning eller en indikator, men ikke selve målet. Loven er en skygge av de sanne offeret som ble  gitt gjennom Jesus Kristus og som gir forsoning og evig liv. Dette er virkelig radikalt!

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 14

 Etter de åtte saligprisningene, fortsetter Jesus beskrivelsen av Guds rikes barn, og det borgerne av dette Riket representerer, ikke i noe som skal skje i et fremtidig 1000-års rike, men her og nå. Om dette skulle handle om noe som først skjer i 1000-års riket, slik enkelte hevder, hvor vi vil oppleve paradisiske tilstander med fred og harmoni, hvorfor skulle det da trengs 'salt og lys?'

For det er det Jesus taler om:

'Dere er jordens salt!' (Matt 5,13)

Dette snakker om noe dennesidig. Noe som gjelder livene våre, våre hverdager. Det Jesus underviser disiplene om handler om den innflytelsen Rikets barn skal ha på jorden. Rikets barn er jordens salt. Ikke som en teori, ikke som et begrep, men saltet er lik: mennesker.

Og Jesus er ikke før ferdig med denne sterke proklamasjonen av hva Rikets barn er, før Han legger til noe annet som også særpreger Rikets barn. Det er at de er:

'Verdens lys'.

Teologen og filosofen, Eberhard Arnold (1883-1935), grunnleggeren av den anabaptistiske bevegelsen 'Bruderhof', skriver følgende i sin bok om Bergprekenen:

'Saltets natur er å være salt eller å være ingenting. Saltets essens er handling. I seg selv har det ingen hensikt. Salt tjener en hensikt. En hver som mottar Guds liv og griper den fremtiden som finnes i Jesus har tatt på seg saltets karakter'. (Eberhard Arnold: Salt and Light. Talks and Writings on the Sermon on the Mount. Plough Publishing House, 1986, side 13)

Senere - i det samme kapitlet - skriver Eberhard Arnold:

'Salt kan bare ha kraft så lenge det er annerledes ...' (s.15)

Med det mener Eberhard Arnold at om kristne skal ha påvirkningskraft i det samfunnet menigheten er plantet i, må saltet representere en motkultur, verdier som er annerledes enn det samfunnet menigheten er plantet i. Foruten dette saltet vil dette samfunnet være i en forråtnelsesprosess. Saltet hindrer forråtnelsen. Det er det samme Jesus sier:

'Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten å kastes ut og tråkkes ned av menneskene'. (Matt 5,13b)

Hvis Rikets barn blir som denne verdens barn skjer dette: Saltet mister sin kraft, og 'det duger ikke lenger til noe'. Det har ingen påvirkningskraft lenger. Rikets barn er ikke lenger en motkultur, men er blitt oppslukt av tidens krav og tidsånden. Det interessante er at verdens barn ikke har respekt for mennesker som ikke våger å stå for noe, og bli stående om det koster, og 'tråkker ned' de som ikke lenger representerer 'salt og lys'.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 12

 Jeg har så mye å takke den svensk-finske baptisten, teologen, forfatteren Harry Månsus (bildet) for. Blant annet har han hatt en positiv innvirkning på mitt teologiske ståsted og mitt syn på fredsarbeid og engasjement for klima og miljøbevissthet. Det var også Harry Månsus som hjalp meg til en djupere forståelse av det hebraiske ordet 'Shalom' gjennom boken 'Shalom jord'. Jeg kommer tilbake til dette.

Den syvende saligprisningen lyder slik: "Salig er de som skaper fred for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

Selve grunnlaget og utgangspunktet for denne form for fredsarbeid finner vi i diss ordene fra Efeserbrevet: "For han er vår fred..." (Ef 2,14) Så utdyper apostelen Paulus dette: "han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I sin kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær..." (v.15-17)

Han som er vår fred, kom med det glade budskapet om fred! Det glade budskapet ble først formidlet av engler: "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!" (Luk 2,14)

Med dette som utgangspunkt kalles Jesu disipler til å leve et liv i forsoning og tilgivelse, og bringe det glade budskapet videre: "Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!" (2.Kor 5,18-20)

Tilhørerne til Jesus denne dagen levde under åket av et brutalt militær-regime som okkuperte deres land. Mange av dem lurte nok på hvordan Gud ville befri dem fra den romerske okkupasjonsmakten. Blant dem var selotene. De ville gjøre opprør mot romerne ved bruk av vold. Og så kommer Jesus og sier at salig er de som skaper fred! Med andre ord: Jesus pekte på en annen vei, og med det pekte han på fullendelsen av Guds rike, som ikke ville komme gjennom vold, men gjennom å fremelske fred!

Fred er noe langt mer enn fravær av vold og krig, på samme måte som godhet er langt mer enn fravær av ondskap. Og det er her Harry Månsus kommer inn med forståelsen av begrepet 'Shalom'. Månsus forstår dette som en altomfattende tilstand av helse, velferd, harmoni og rettferd, som til og med ble utvidet til å omfatte våre fiender. Jesus sier at vi skal elske dem som hater oss, be for dem og gjøre vel mot dem. Se, så annerledes og radikalt Guds rike er!

Billedtekst: Sveriges Radio

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 8

 "Salige er de ydmyke for de skal arve jorden." (Matt 5,5) Alternativ oversettelse: "Salige er de saktmodige."

Hva betyr det litt gammelmodige uttrykket 'saktmodighet'? Ordet forstås kanskje annerledes enn vi antar: 'saktmodigheten' er sterk, ikke svak; aktiv, ikke passiv; modig, ikke motløs; tilbakeholden, ikke overdreven; beskjeden, ikke selvhevdende; og elskverdig, ikke arrogant. En saktmodig person blir ikke lett provosert, er ikke prangende, men er overbærende og anerkjenner gjerne andres prestasjoner. 

Den tredje saligprisningen vakte nok like stor oppmerksomhet og forbløffelse blant de som hørte Jesus denne dagen, som de to andre. For dette samsvarte ikke med de forventningene de hadde om en messiansk fremtid. Og, i dag, kolliderer det med vårt syn på styrke og framgang. Er det virkelig de saktmodige, de ydmyke, som skal arve jorden? Ikke de rike, mektige? 

Mange av tilhørerne håpet nok på en mektig programtale om hvordan Messias skulle fri dem ut av det klamme grepet til den romerske okkupasjonsmakten, ikke minst fri dem fra det tyngende skattetrykket og skape velstand og fred. I stedet fremhever Jesus ydmykheten eller saktmodigheten! Alt det vi forbinder med tafatthet og underlegenhet.

Jesus henter dette uttrykket fra Salme 37,1-11, som jeg anbefaler deg å lese i sin helhet. 

Observante lesere vil merke seg at kong David to ganger i denne salmen bruker uttrykket: "Arve landet". I vers 9: "...men de som venter på Herren skal arve landet." Og i vers 11: "Men de hjelpeløse skal arve landet og glede seg over varig fred." Her ser vi at 'saktmodighet' knyttes sammen med to ting: Det å vente på Herren og hjelpeløshet. Altså i betydningen av at man ikke stoler på egne krefter, men på Guds og setter sin lit til Herren.

Forsøk å forestille deg hvordan dette utsagnet og denne forståelsen av ordet 'saktmodig' må ha opplevdes for de som led under åket av en romersk okkupasjonsmakt. Veien til varig fred går først og fremst gjennom fred med Gud, som resulterer i fred med andre mennesker. Apostelen Paulus er inne på dette i Romerbrevet:

"Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten." (Rom 13,10)

"Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud." (Rom 12,17-19)

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 5

 Hva betyr det å være 'salig' i bibelsk forstand?

Det er to ord for 'salig' på gresk, som begge korresponderer med to hebraiske ord som har parallell betydning. Det ene er ordet 'eulogeo' som bokstavelig betyr 'å påkalle eller ønske gode ønsker eller intensjoner', slik som 'Gud velsigne deg for ditt harde arbeid' eller 'Gud velsigne deg for din trofasthet'.

Men Matteus bruker et annet gresk ord: 'Makarios', som i mo5tsetning til gode ønsker, beskriver dette ordet i en nåværende tilstand. Ordet bekrefter en nåværende åndelig kvalitet, og kan oversettes 'djupt lykkelig', 'velsignet', 'tilfreds' eller 'salig'.

Jeg vil si det slik at med Saligprisningene gjør Jesus en byttehandel: Å være fattig i ånden belønnes med himmelriket! Den som sørger, skal bli trøstet. De ydmyke skal arve jorden, osv.

Det Jesus beskriver er en tilstand av lykke og tilfredshet midt i nåværende omstendigheter. en forsikring om at  Guds løfter går i oppfyllelse. Delvis her i tiden, i sin fylde i framtiden. Jesus beskriver i Saligprisningene en forvandlet realitet som handler om at Guds rike bryter inn i tiden i hjertene til de som vil følge ham. Selv i håpløse situasjoner er Guds rike sikret for oss og vil en dag komme i hele sin fylde.

Det er en djup tilfredshet som følger med det å være salig i bibelsk forstand. Det er mettende, overstrømmende. Herren griper inn og gjør noe med omstendighetene våre, endrer dem. Midt i lidelser, sorg, smerte kan vi mettes med synet av din skikkelse, for å sitere Salmenes bok.

Saligprisningene er tilsynelatende selvmotsigelser, men er i virkeligheten åndelige realiteter. Eller Guds-rike kvaliteter.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 4

 Leo Tolstoj (bildet), som blir ansett som kanskje en største romanforfatteren noensinne, sentrerte hele sin tro og overbevisning rundt Bergprekenen, og så på Jesu ord om "å vende det andre kinnet til" (Matt 5,38-42) som selve hjørnesteinen i hans pasifistiske og ikke-voldelige overbevisning.

Det Tolstoj skrev om pasifisme og ikke-vold påvirket blant annet i en så betydelig grad, Mohandas Gandhi, at Gandhi hadde for vane å lese Bergprekenen to ganger om dagen de siste 40 årene av sitt liv. 

Den tysk-lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer, levde Bergprekenen så konkret at han ble ansett som fiende av nazi-regimet. På en kraftfull måte satte han ord på sin tro på budskapet i Bergprekenen gjennom boken 'Etterfølgelse'. Martin Luther King jr., baptistpastor, aktivist og borgerrettighetsforkjemper, bygget hele sin teologi og filosofi om like rettighet og en ikke-voldelig revolusjon på Bergprekenen. En annen som tok Bergprekenen på ramme alvor og levde den ut i hverdagslig liv var Frans av Assisi. Reformasjonens tredje gren, anabaptistene, bygget sin tro på prinsippene for etterfølgelse som uttrykkes i Bergprekenen.

Dette er bare noen få eksempler på mennesker som anså Bergprekenen so forpliktende for sin tro og overbevisning.

Jesus kaller oss til et liv i radikal etterfølgelse. Det er ikke nok å bare gjøre rom for Jesus i våre liv, eller stille opp frivillig for misjonsarbeid - Han kaller oss til noe mye mer radikalt - å legge ned våre liv for Ham, og bli ambassadører for Guds rike, ved å stille vår menneskelige styrke, gaver og ressurser ti disposisjon for ham.

Bergprekenen kan ikke løsrives fra Jesus, den er uløselig knyttet til Jesu person. Den er en del av Jesus. Du kan ikke ha Jesus for seg selv, og ikke gjøre det han sier. Jesus sier det så klart og tydelig i Joh 14,23-24: "Jesus svarte: Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg."

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 3

 Jeg tror Jesus mente hvert eneste ord i alt han sa, og hvis det er mulig å si det slik: særlig i Bergprekenen. Hvorfor skulle han undervise disiplene sine om noe som var uoppnåelig for dem? Ordene tilhører ikke et fremtidig 1000-års rike, men gjelder for alle Jesu disipler til alle tider. For hva skal vi med fredskapere i et fremtidig Fredsrike? Det er nå de trengs.

Bergprekenen er en praktisk håndbok i hvordan sant disippelskap skal leves ut. Den inneholder selve prinsippene for hvordan Guds rike ser ut.

Avslutningen av Bergprekenen - fortellingen om han som bygde sitt hud på henholdvis sand- eller klippegrunn, tas ofte helt ut av sin sammenheng. Hvem har vel ikke hørt prekener om hvordan vi bygger livene våre på Ordets klippegrunn eller på Jesus. Det høres både fromt og riktig ut, men det er likevel ikke det Jesus sier!

La oss se nærmere på hva som faktisk står skrevet i Matt 7, 24-29. Det er ganske så klart og tydelig, og ikke til å misforstå. Vi må bare lese sakte. Fortellingen om vedkommende som bygde huset sitt på fjell innledes med ordene: "Hver den som HØRER DISSE MINE ORD OG GJØR DET DE SIER, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell." 

Hva sikter disse ordene: "Disse mine ord" til? Opplagt til det Jesus hadde sagt før disse ordene falt, nemlig det vi kaller Bergprekenen i Matt 5-7. Det er de som har hørt den (eller i vårt tilfelle: har lest den), og som "gjør det de sier", som bygger huset sitt på fjell.

Og, den som bygger sitt hus på sand, er de som ikke lever ut budskapet i Bergprekenen! Dette er ikke mine ord, men det er det Jesus sier! Når jeg endelig forsto dette, forandret mitt kristenliv seg. Da kunne jeg ikke lenger forholde meg passivt og mer eller mindre parkere Bergprekenen til noe uoppnåelig eller til et fremtidig 1000-års rike. Da ble Jesu ord talt til hans disipler, radikale og utfordrende!

Jeg har helt sluttet med å holde prekener å bygge på Ordets klippegrunn eller andre metaforer, og leser ordene i kontekst. Da får de mening. Jeg tror vår sjelefiende har vunnet mange seire, ved at vi forkynnere har tolket dette ordet helt ut av den sammenheng det sies og dermed ubevisst  tonet ned radikaliteten i Jesu undervisning. 

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 2

 Har du tenkt på hva som var det gjennomgående tema i Jesu forkynnelse og undervisning? Var det menneskets behov for frelse? Guds kjærlighet til menneskeheten? Nødvendigheten av å bli født på ny? Det faktum at Jesus ville dø for våre synder?

Jesus talte om alt dette, og dette er alle essensielle sannheter. Men ingenting av dette var hovedtema for Jesu undervisning.

Kun et sted finner vi at Jesus taler om den nye fødsel. Det skjer i samtalen han har med Nikodemus, en av jødenes rådsherrer. Jesus nevner at han dør som løsepenge for oss bare en eneste gang. Det er kun fem eller seks steder i evangeliene hvor han bruker ordet 'frelse'.

Kanskje dette forvirrer deg? Vi er jo så vant til å understreke betydningen av å bli frelst.

Men leser du evangeliene nøye vil du oppdage at Jesu budskap handler om Guds rike. Det er nesten et hundre referanser til Guds rike i evangeliene. For det andre: Flesteparten av Jesu lignelser handler om Guds rike. Faktum er at Jesus selv sier at årsaken til at han kom til jorden var for å forkynne om Guds rike! "Men han sa til dem: Jeg må forkynne Guds rikes evangelium til de andre byene også, for til det er jeg utsendt." (Luk 4,43)

Det er ikke dette vi er vant til å høre, er det vel? Vi er vant til å høre at hovedårsaken til at Jesus kom til jorden var å frelse oss fra våre synder. Og det er definitivt en av hensiktene ved hans komme, men det er kun en av hensiktene!

Overalt hvor Jesus var, forkynte han Guds rike. Fra begynnelse til slutt: 

"Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær." (Matt 4,17)

"Jesus gikk omkring i hele Gallilea, underviste i synagogene deres og forkynne evangeliet om riket." (Matt 4,23)

"Deretter dro Jesus omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket..." (Matt 9,35)

"Men da folkemengden fikk vite det, fulgte de etter han. Og han tok imot dem og talte til dem om Guds rike..." (Luk 9,11)

Disiplene kjempet ikke for et politisk system, men for Guds rike. De la ned sine liv for dette riket og endte opp som martyrer. 

India-misjonæren skrev i sin tid boken: 'The Unshakable Kingdom and the Unchanging Person' (Riket som ikke kan rystes og den uforanderlige personen) gjorde et djupt og vedvarende inntrykk på meg når jeg leste den i 1980. Stanley Jones hadde tatt inn over seg det som er selve grunntemaet i Jesu undervisning, nemlig evangeliet om Guds rike. For Stanley Jones - som for apostlene - dreide ikke det kristne budskapet seg om å endre lover, kjempe for politiske kandidater, sørge for at Cæsar fikk en ny periode, men om Guds rike. Apostlene forkynte, underviste, utøvde barmhjertighet, ga de sultne mat og levde sitt liv i fellesskap i verden - et fellesskap som besto av mennesker som var adskilt fra verden.

fortsettes

John M. Perkins' visdom

«Midt i all smerten, undertrykkelsen og mangelen på mening i livet, må Kirken forkynne svaret som er gitt oss så tydelig i Skriften. Det er enkelt. Vi må være kjærlige som Jesus i denne splittede verden.»

«Gudlig lederskap handler ikke om å oppnå anerkjennelse eller ære; det handler om å tjene andre."

"Du må være litt av en drømmer for å forestille deg en verden der kjærlighet trumfer hat - men jeg tror ikke det er så ille å være en drømmer."

"Det er ingen forsoning før du anerkjenner den andres verdighet, før du ser deres syn - du må gå inn i folkets smerte. Du må føle deres behov.»

"Vi lever ut vårt kall til fulle når vi er et trossamfunn med armene svøpt om et smertefellesskap."

«Forskjellen mellom flytting og gentrifisering er motiv, enkelt og greit. Når vi bestemmer oss for å flytte inn i en bydel, bør vi alltid stille oss selv spørsmålet: Er dette bra for mine nye naboer? Å flytte inn i bydeler av bare egoistiske grunner uten hensyn til hvordan det vil påvirke innbyggerne i samfunnet, vil sannsynligvis til slutt gjøre skade på naboene dine.»

Gjennom hele Skriften leser vi om Guds omsorg for mennesker som er sårbare eller lider - de fattige, enkene og foreldreløse, utlendingene i landet, og så videre. Alle kristne burde føle en følelse av å kalle dit det er smerte i samfunnet vårt.»

«Hvis kirken tok på seg ansvaret for å ta vare på de fattige, å leve inkarnasjonelt, å delta i den ubeskrivelige gaven det er å gi, ville vår verden sett mye annerledes ut enn den gjør i dag. Rettferdighet er et forvaltningsspørsmål, omsorg for de fattige er et forvaltningsspørsmål, å elske vår neste slik vi elsker oss selv er et forvaltningsspørsmål. Vi har ressursene, men prioriteringene våre er ikke der ennå.»

«Rasisme slik vi kjenner det nå – spesielt for kristne – burde aldri ha vært det. Det er det evangeliet var designet for å gjøre. Det er opplevelsen vi får i pinsen og i den tidlige kirken.»

«Den kanskje sterkeste anklagen mot oss som kirke er at vi har slått oss til ro med en amerikanisert versjon av kirken som speiler hva kulturen sier, og det er ingen kollektiv følelse av tap, ingen følelse av anger. Vi har syndet dypt ... Selve ideen med evangeliet er at vi skulle være ett. Verden ville vite at vi er kristne på grunn av vår enhet og på grunn av vår kjærlighet."

-John M. Perkins, pastor, borgerrettighetsaktivist, bibellærer og filosof, født 1930/ norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen

Et valg om å følge Kristus

KIRKEN har bare seg selv å skylde på for sin sårbarhet for høyre- og venstreorientert politikk og vrangforestillinger - for sin manglende evne til å utvikle en robust bibelsk, Kristus-sentrert teologi om Guds rike med dets bibelske sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske implikasjoner.

Jeg tenker hovedsakelig på den nordamerikanske kirken og de delene av den globale kirken som er mest påvirket av den.

- Howard Snyder, metodist, professor emeritus. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

"Derfor sender Gud over dem en villfarelse som gjør at de tror løgnen. Slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde sannheten, men hadde sin glede i uretten." (2.Tess 2,11-12)

"For vel går vi fram på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler. Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,3-5)

 

Det eneste håpet jeg ser

 "Mitt rike er ikke av denne verden...". Disse ordene av Jesus, som han sier i forbindelse med sin korsfestelse og død, har levd sitt eget liv de siste ukene. I natt drømte jeg om dem. Det er i forbindelse med korsfestelsen Jesus sier at om han ville kunne han ha fått hjelp av tolv legioner av engler til å befri ham, men han takket nei. Guds rike bygges ikke ved hjelp av vold. Det er og blir et annerledes rike. Det var de gode nyhetene om Guds rike Jesus kom for å forkynne, og det var den helt sentrale forkynnelsen hos apostlene. Guds rike bygges ikke ved hjelp av kuler og krutt, men med tilgivelse, forsoning og fred. "Salige er de som skaper fred," sier Jesus i Bergprekenen. Det eneste håpet jeg ser i den beksvarte natta verden opplever nå er den radikale forkynnelsen om Guds rike og forsoningen som skjedde på Jesu Kristi kors.

Å leve i Guds rike

 "Når du lever i en kulturkrig-modus er det alltid en kamp å kjempe, alltid noe å ta stilling til og mennesker å frykte. 

Når du lever i Guds rike er det alltid en fremmed å ønske velkommen, en nabo å bli venn med, og en fiende å elske."

- Opprinnelse ukjent. Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen (c)

Det fremtidige Riket

 Det virker tydelig for de fleste at vi er inne i en tid med merkbare overganger. Da Herren selv kom til jorden, fikk han i oppgave ansvaret og salvelsen for å gå over fra Moseloven til åpenbaringen av Guds rike. Han sa ofte, "til den som har ører å høre, la ham høre." Den samme formaningen gjelder nå.

Mye av denne overgangen fra menighetens tidsalder til Rikets tidsalder. Dynamikken i menigheten slik vi har kjent den, forsvinner og Rikets dynamikk kommer i forgrunnen og vil til slutt resultere i Herrens gjenkomst og den fulle manifestasjonen av Rikets tidsalder profetert av Herren Selv. Kjernen i Rikets budskap er til "han som seirer" med vekt på "tronen" med Herren som tar sin plass som hodet for hans kropp.

Dette vil likeledes frembringe en vektlegging av hvordan Riket styres med Herren selv som Kongen. I følge Åpenbaringen 5:8-10 vil mysteriene som er åpenbart under denne regjeringsadministrasjonen produsere "prester og konger" som er bestemt til å regjere sammen med Messias.

Åpenbaringen 5:10-Og har gjort oss til konger og prester for vår Gud; Og vi skal regjere på jorden."

Paul Keith Davis / oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Det kommende Riket

Den tyske teologen, filosofen og kommunitetsstifteren Eberhard Arnolds tro var i fremtiden, men han levde fullt ut i nåtiden. I dette essayet skrevet i 1920, oppfordrer han leserne sine til handling basert på tro og forventning.

Tro på Gud betyr tro for fremtiden. De som lever i Gud ser ikke tilbake, men fremover. De som er i live, ser ikke tilbake over det korte spennet av sitt eget liv, og heller ikke over det større spennet av religiøs utvikling, for å finne en tidligere realisering av deres nåværende lengsel. De ser frem i tiden, mot målet, mot menneskehetens skjebne slik den burde være og slik den skal være.

Når vi legger vår hånd til Guds plog, ser vi fremover; livene våre er styrt av fremtiden. Men hvis vi fortaper oss i historisk spekulasjon og selvopptatte ærbødighet, er vi ikke skikket for Guds rike. Visst er vår tro i dag knyttet til Guds virke i fortiden, for Gud er den samme i går, i dag og for alltid. Men en pietisme som fordjuper seg i Bibelen kun for å få innsikt i religionshistorien er en svak og fattig ting, fordi den står i opposisjon til den allmektige, altomfattende, skapende Gud. Det er imidlertid en måte å meditere på Skriften på som kan løfte oss utover vårt lille ego og våre småsaker, en meditasjon som bærer oss inn i Guds hjerte, slik at vi allerede nå kan ta del i Guds altomfattende rike.

Men vår forventning til dette riket kan ikke være en passiv venting, en søt, myk beskjeftigelse med oss selv og våre likesinnede venner. Nei; hvis vi virkelig forventer Guds rike, vil vi bli fylt med guddommelig kraft. Da vil fremtidens sosiale rettferdighet – med sin hjerterenhet og guddommelige fellesskap – realiseres nå, uansett hvor Jesus selv er til stede. Vår tro på fremtiden må bringe forandring til nåtiden!

Forventningens ånd er handlingens ånd fordi det er troens ånd. Tro er tapperhet. Tro er virkelighet. Hvis vi har tro, selv bare et lite frø, kan vi ikke betrakte noe som umulig (Matt 17:20). For tro er det som gir oss et klart bilde av livets ytterste krefter. Den avslører Guds hjerte for oss som pulsen til hele den levende skapningen, og viser oss at livets hemmelighet er kjærlighet.

Hvis vi forventer Gud, vil vi bli renset av renheten til den vi forventer. Det er ingenting som hever samvittigheten mer enn en slik forventning; det eliminerer all relativitet og overvinner svak underkastelse til status quo. Den gjør oss i stand til å leve så trygt i fremtidens verden at vi som dens forkynnere våger, her og nå, å anta rikets uavbrutt, ubetingede karakter.

Vår forventning om fremtiden må bety visshet om at det guddommelige vil erobre det demoniske, at kjærligheten vil beseire hat, at det altomfattende vil erobre de isolerte. Og sikkerhet tolererer ingen begrensning. Gud omfavner alt. Når vi stoler på ham for fremtiden, stoler vi på nåtiden. Når vi har den innerste tro på ham, vil denne troen vise seg gjeldende for alle livets områder.

Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Hvile på ditt hjertets grunn

 Menneskehjertets dyp kan ikke måles. Selve hjertets natur er uendelig, siden det har sin rot i Guds uendelighet. Livet ditt blir bare meningsfylt dersom du prøver å oppdage ditt hjertes dyp, kjernen i ditt vesen. Det gamle mennesket må gjennomgå en hjertetransplantasjon for å finne igjen sitt opphav.

Efraim Syreren (306-373) sier at Gud la hele himmelriket inn i menneskets hjerte da han skapte det. Vår oppgave består i å grave dypt nok, slik at vi kan oppdage den skjulte skatten vi bærer på.

Du kan bare finne Gud hvis du leter i det hemmelige rommet i ditt aller innerste. Hvis du graver dypt, dypt inne i deg selv, finner du porten til Guds rike. Der står han selv og venter på deg. Den beste måten å grave på, er å avsette tid til indre bønn hver dag.

Når du har funnet gjertet ditt, skal du også prøve å bli der og bo der. Det er ikke lett. Våre forskjellige oppgaver i verden tvinger oss ofte til å leve med oppmerksomheten langt borte fra hjertet. Men hvis du er godt forankret i ditt eget sentrum, trenger det ikke være splittende om du bruker forstanden og oppmerksomheten på det oppgavene dine krever av deg. Hjertet ditt er det grunnlaget som alle dine indre og ytre evner hviler på, og midt i blant alle de utadrettede syslene dine kan hjertet være festet i Guds uendelighet og stillhet. 

Men et slik grunnlag får du bare hvis du avsetter tid til å ikke gjøre noe annet enn å være i ditt hjerte, foran Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 250

Guds rike er inne i dere

Jesu ord "Søk først Guds rike... så skal alt annet bli gitt dere også" oppsummerer best måten vi er kalt til å leve våre liv på. Med våre hjerter rettet mot Guds rike. Det riket er ikke et fjerntliggende land som vi håper å nå, og det er heller ikke livet etter døden eller en ideell tilstand. Nei. Guds rike er først og fremst den aktive tilstedeværelsen av Guds Ånd i oss, og gir oss den friheten vi virkelig ønsker.

Og så blir hovedspørsmålet: hvordan søer vi Riket først når vårt hjerte er opptatt av så mange ting? På en eller annen måte kreves det en radikal endring i hjertet, en endring som lar oss oppleve virkeligheten av vår eksistens fra Guds sted.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Til vern for landet - om bønn og faste for Norge, del 4

Gud har en annen regjeringsform enn vi er vant med. Herrens regjeringsform er konger og prester i hellig skrud, med løftede hender som tilber, velsigner og som går i forbønn! 

Gud vil ha et eiendomsfolk på jorden gjennom hvilken Han kan utøve sin innflytelse. Det kallet ble gitt til det jødiske folket og dette kallet ble formulert slik: "Dere skal være et kongerike av prester for meg og et helllig folk." (2.Mos 19,6) Kristi forsamling er utvalgt og utskilt til å væte en del av dette kallet: "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalt dere fra mørket til sitt underfulle lys Dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk..." (1.Pet 2,9-10a) V finner de samme tankene hos Johannes: "... som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far ..." (Åp 1,6)

Gud styrer ikke sitt kongerike gjennom verdslig makt eller våpen, men gjennom et kongelig og hellig presteskap bestående av blodkjøpte, bedende kvinner og menn og barn. Selv fra spebarn og diebarn kommer det lovsang, som er mektig til å rive ned åndelige festningsverker.

Dette hellige, kongelige presteskapet utruster Han til å stride for seg og vinne kamper for Guds rike. Hør bare: "For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke strid på kjødeig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de e mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og  enhver høyde som reiser mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tamke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,3-5)

Det er, ikke minst i en indidualistisk tid som vår, også i kristen samenheng, viktig å poengere at det er den forente Kristi menighet som utkjemper denne kampen. Vi merker oss ordene fra Ef 3,10-11:

"Slik skulle Guds manfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og mynighetene i himmelen. Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre."

fortsettes

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i jødisk kontekst, del 9

En strofe fra en salme av forfatteren Ronald Fangen (bildet) kommer varsomt til meg denne januardagen ved årets begynnelse: "Mens verdensriker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår."

Ordene passer så godt til bønnen i Fadervår: "Komme ditt rike..." (Matt 6,10) Og sangstrofen passer så inderlig vel i den urolige tid vi lever i. Om alle riker vakler i sin skrøpelighet, finnes det i følge profeten Daniel et evig rike, som ikke kan rokkes: "Fremdeles så jeg i mine nattlige syner, og se - en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham. Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål, skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et rike som aldri går til grunne." (Dan 7,13-14) 

Hebreerbrevets forfatter er inne på det samme Riket, når han skriver: "Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovet, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen.. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt." (Hebr 12,26-28)

Et rike som ikke kan rystes! 

Hvilket budskap, hvilket håp for 2023. Verdens riker synker og de faller. Det ene imperiet etter det andre. Konger, presidenter, statsminstre, statsledere, keisere, emirer - alle, alle må en dag bøye kne for Han som kalles Kongernes Konge og Herrenes Herre.

La riket ditt komme!' Det finnes ingen mer meningsfull bønn å be enn denne! Alt hva Gud representerer er innebefattet i de ordene. Alt hva himmelen huser av nåde, godhet, ømhet, helbredelse og legedom for kropp og sjel. 

Metodisten og evangelsten Stanley Jones, som virkelig hadde forstått betydningen av Guds rike, sa ved en anledning: "Jesu budskap var budskapet om Guds rike. Det var sentrum og omkrets i alt hva Han lærte og gjorde... Guds rike er mestertanken, mesterplanen, mesterhensikten, mesterviljen som forener alt og skjenker det forløsning, sammenheng, hensikt og mål." 

En av de som har talt mye om Guds rike er den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee. I en bibeltime Nee holdt i Danmark i oktober 1938 talte han om "Riket, menigheten og overvinnerne", og i den sammenhengen sa han blant annet:

"Menigheten er ikke Guds endelige mål, men bare Hans instrument for å nå målet. Målet er Guds rike. Hva er Guds rike? Den atmosfæren hvor Guds autoritet råder, hvor Han har makten, og hvor Han fullkomment blir adlydt."

Jeg våger en påstand:

Fra Jesu side var det aldri meningen at Hans etterfølgere skulle forkynne om frelse og den nye fødsel løsrevet fra forkynnelsen om Guds rike!

Guds rike er et absolutt avgjørende aspekt ved evangeliet.

Om vi forteller mennesker om frelse - men ikke sier noe om Guds rike - forkynner vi ikke evangeliet om Jesus Kristus.

Derfor er det så forunderlig at så få forkynner om Guds rike. Hva skyldes dette? Som jeg viste i forrige artikkel var forkynnelsen av Guds rike Jesu hovedanliggende, og det var det for apostlene også. Legg merke til hvordan Jesus instruerer sine disipler:

"Og når dere går av sted, skal dere forkynne og si: Himlenes rike er kommet nær." (Matt 10,7)

"Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike ..." (Luk 9,2)

"Helbred de syke der, og si til dem: Guds rike er kommet nær til dere." (Luk 10,9)

Dette er ikke de eneste henvisningene. I nær sagt hvert eneste skriftsted hvor Jesus gir instruksjoner til sine disipler, forteller Han dem at de skal forkynne om Guds rike. Her har du et slikt eksempel til: "Jesus sa til ham: La de døde begrave sine egne døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike." (Luk 9,60)

Når Jesus taler om de siste tider, sier Han:

"Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme." (Matt 24,14)

Det er interessant å se at det Jesus er konsentrert om i tiden mellom sin oppstandelse og sin himmelfart, er Guds rike:

"For dem (apostlene) viste Han seg også levende etter sin lidelse ved mange ufeilbarlige bevis. Han ble sett av dem i løpet av førti dager, og talte om de ting som hører Guds rike til." (Apgj 1,3)

Helt mot slutten av Apostlenes gjerninger leser vi om apostelen Paulus: "Så bodde Paulus i to hele år i sitt eget leide hus, og han tok imot alle som kom til ham. Med all frimodighet forkynte han Guds rike og lærte om alt det som hører Herren Jesus Kristus til, uten å bli hindret." (Apgj 28,30-31)

I sin tale på den internasjonale høgskolen i Helsingør, hvor Watchman Nee også holdt sin nå så berømte undervisning over de åtte første kapitlene i Romerbrevet, og som ble til boken "Det normale kristenliv", sa Nee også dette om Guds rike:

"Guds rike kan komme i denne tidsalder. Om det ikke blir i samme utstrekning som i den kommende tidsalder, så er det likevel av samme natur. Hvis vi i den Hellige Ånds kraft fortrenger de onde ånders makt her, da er Riket kommet her. Utstrekningen vil være større i neste tidsalder, men kvaliteten vil være den samme, selv om kvantiteten er forskjellig. Nå er det begrenset, da blir det ubegrenset, men også nå kan vi gjøre Rikets kraft virksom. Det er ikke bare et spørsmål om å utdrive djevelen, men at Guds makt fortrenger djevelens makt på et sted. Vi som hører Herren til, må sørge for at Riket kommer der hvor vi er ..."

Jesus kom med et underlig utsagn til fariseerne vedrørende Guds rike. Han sa:

"Guds rike kommer ikke slik at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her! eller: Se der! For sannelig, Guds rike er inne i dere." (Luk 17,20-21)

Hva slags rike er dette? Et rike som finnes i oss? Jesus introduserer i sannhet noe forunderlig nytt. Dette var ikke bare et nytt slags kongedømme. Det var også en helt ny type kongedømme. Det var et kongedømme fullstendig ulikt alt annet som jøder og hedninger noensinne hadde hørt før. Et rike som er i oss.

Det kan være at du tenker: Jesus taler om et åndelig rike, ikke et virkelig rike. Det stemmer i såfall ikke med det andre Han sier om Guds rike. Han snaker i aller høyeste grad om et virkelig rike. Så hva mente Jesus når Han sa at Guds rike var i oss?

Tertullian, en tidlig kristen forfatter, kommenterer dette slik:

"Nå, hvem er det som ikke forstår at utsagnet: "i dere" betyr i din hånd eller innenfor din makt? Det er, hvis du hører og gjør Guds befalinger." (Tertullian: Against Marcion, Book IV)

Alle kan velge å være en borger av dette Guds rike hvis vedkommende er villig til å gi seg helt hen til dette riket. Det koster alt, det koster ditt liv. For du må bli født på ny! Jesus sa:

"Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike." (Joh 3,3)

Guds rike har ingen nasjonale grenser, ingen jordisk konge, ingen militærkraft. De som hører til dette riket bor blant verdens riker, men de er ikke en del av disse rikene. Jesus sa:

"Fordi dere ikke er av verden ..." (Joh 16,19)

Vi bærer dette riket med oss, det lever i oss, fordi vi er i Ham, Han som er kongen i dette riket.

fortsettes