Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 13

 "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere." (Matt 5,10-12)

En setning fra introduksjonen til en nyutkommen bok av den amerikanske teologen Stanley Hauerwas: 'Jesus Changes Everything. A new world made possible', Plough Publishing, har grepet tak i meg, her i min oversettelse: "Veldig få moderate blir torturert og henrettet av Imperier."

Jesus kaller oss til en radikal overgivelse og etterfølgelse. Apostelen Paulus beskriver det normale kristenliv for sin unge disippel og medarbeider, Timoteus: "Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim 3,12)

Ikke kan, men skal. Jeg minnes Jesu ord i den såkalte Sletteprekenen, Lukas sin versjon av Bergprekenen, i Luk 6,26: "Ve dere når alle taler vel om dere. Det samme gjorde også fedrene med de falske profetene." Når normalen for en Jesu etterfølger er forfølgelse, må vi spørre oss selv om vi lever for bekvemt og ikke radikalt nok? Ordet om korset er fortsatt en dårskap og en anstøtsklippe! 

Peter skildre også det normale kristenliv i sitt første brev, i 1.Pet 4,12-16: "Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe uventet. Gled dere jo mer dere får del oi Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet. Salige er dere når dere bli spottet for Kristi navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andre saker. Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet."

Ingen tid ligner så mye på den første kristne tid som vår. Det gjelder også blant annet antallet forfulgte kristne. Den første kirken ble hardt forfulgt i ulike perioder frem til keiser Konstantin. Tusenvis mistet livet. I føle Åpne Dører sår 310 millioner kristne i dag ansikt til ansikt med forfølgelse verden over. Over 4400 er blitt drept i 2024. I mer enn 50 land pågår det forfølgelse av kristne.

"Salige er de...", sier Jesus! Hvordan kan han si noe slikt? Fordi det venter en himmelsk belønning for de som holder ut! Jesus hilse de hellige i menigheten i Smyrna, dagens Izmir i Tyrkia, med disse ordene: "Jeg vet om de trengsler du må lide...Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel...Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans." (Åp 2,8-11)

Og når apostelen Paulus får sitt kallsbrev er det med disse ordene: "Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære fram mitt navn for hedningefolk og konger og for Israels barn. Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyl." (Apg 9,15-16) Jeg tror ingen andre har fått et slikt kallsbrev eller stillingsbeskrivelse noen gang. Når han mot slutten av sitt liv er samlet med de eldste i byen Efesos, sier han: "Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke, men Den hellige ånd vitner for meg i by etter by om lenker og forfølgelse som venter meg. Men for meg er liv og død ikke verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde." (Apg 20,22-24)

For, det er sant det som står skrevet i Apg 14,22: "De styrket disiplene og formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler."

Det gjelder også i Norge. Ting kan endre seg, og den friheten vi har til å samles og tale fritt er ingen selvfølge.

fortsettes 

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 12

 Jeg har så mye å takke den svensk-finske baptisten, teologen, forfatteren Harry Månsus (bildet) for. Blant annet har han hatt en positiv innvirkning på mitt teologiske ståsted og mitt syn på fredsarbeid og engasjement for klima og miljøbevissthet. Det var også Harry Månsus som hjalp meg til en djupere forståelse av det hebraiske ordet 'Shalom' gjennom boken 'Shalom jord'. Jeg kommer tilbake til dette.

Den syvende saligprisningen lyder slik: "Salig er de som skaper fred for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

Selve grunnlaget og utgangspunktet for denne form for fredsarbeid finner vi i diss ordene fra Efeserbrevet: "For han er vår fred..." (Ef 2,14) Så utdyper apostelen Paulus dette: "han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I sin kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær..." (v.15-17)

Han som er vår fred, kom med det glade budskapet om fred! Det glade budskapet ble først formidlet av engler: "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!" (Luk 2,14)

Med dette som utgangspunkt kalles Jesu disipler til å leve et liv i forsoning og tilgivelse, og bringe det glade budskapet videre: "Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!" (2.Kor 5,18-20)

Tilhørerne til Jesus denne dagen levde under åket av et brutalt militær-regime som okkuperte deres land. Mange av dem lurte nok på hvordan Gud ville befri dem fra den romerske okkupasjonsmakten. Blant dem var selotene. De ville gjøre opprør mot romerne ved bruk av vold. Og så kommer Jesus og sier at salig er de som skaper fred! Med andre ord: Jesus pekte på en annen vei, og med det pekte han på fullendelsen av Guds rike, som ikke ville komme gjennom vold, men gjennom å fremelske fred!

Fred er noe langt mer enn fravær av vold og krig, på samme måte som godhet er langt mer enn fravær av ondskap. Og det er her Harry Månsus kommer inn med forståelsen av begrepet 'Shalom'. Månsus forstår dette som en altomfattende tilstand av helse, velferd, harmoni og rettferd, som til og med ble utvidet til å omfatte våre fiender. Jesus sier at vi skal elske dem som hater oss, be for dem og gjøre vel mot dem. Se, så annerledes og radikalt Guds rike er!

Billedtekst: Sveriges Radio

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 11

 "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud." (Matt 5,8)

Man har kommet langt i åndelig modenhet og vandring med Herren, når man har kommet til samme erkjennelse som profeten Jeremia: "Hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes. Hvem kan forstå det? Jeg, Herren er den som gransker hjerter og prøver nyrer." (Jeremia 17,9-10)

Det er bare når vi erkjenner at hver eneste velsignelse vi får fra Gud - hvert uttrykk av barmhjertighet og trøst - er gitt oss av hans ufortjente nåde, at vi kan ane hva det betyr å ha et rent hjerte. Det skjer når vi erkjenner vår egen åndelige fattigdom og ser vårt eget hykleri, den fattigdom og hykleri som består av at vi tror at vi er rene som et resultat av vår egen trofasthet og lydighet i stedet for den ufattelige og ufortjente nåden det er. Det er når vi erkjenner vår egen religiøsitet og ser vår egen synd, at vi kan tro at alt, absolutt alt skyldes ufortjent nåde.

Apostelen Paulus hadde fått lys over dette. Hans åndelige utvikling handler om en erkjennelse av at han var en synder, og den erkjennelsen ble djupere og djupere med årene. Cirka år 59 e.Kr beskriver han seg slik: "For jeg er den minste av apostlene..." (1.Kor 15,9) Noen år senere, cirka år 64 e.Kr, bruker han disse ordene for å beskrive seg selv: "Jeg som er den minste av de hellige..." (Ef 3,8) Et år senere er erkjennelsen blitt enda djupere: "...for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største..." (1.Tim 1,15)

Dette er en sann og moden åndelig utvikling. Det er når vi komme fram til denne erkjennelsen av å se sin egen åndelige fattigdom og synd, og har tatt imot Kristi rettferdighet, at vi blir gitt håpet om at vi skal se Gud.

Dette vil inspirere og lede oss til å leve transparente liv, våge å vise vår egen svakhet og sønderbrutthet og vise nåde og barmhjertighet mot andre. Da vil vi få se vår neste som skapt i det samme gudsbildet som oss selv. 

Et av de mest kraftfulle eksemplene på et 'rent hjerte' finner vi i Matt 21. Etter at folkemengdene hyllet Jesus på hans ferd inn i Jerusalem, etter å ha renset Tempelet for pengevekslerne, kom mange blinde og lamme til Jesus for å bli helbredet. Jeg vet ikke om vi får med oss hvor radikalt dette er. For Jesus bryter nemlig med en gammeltestamentlig tradisjon her. I 2.Sam 5,8 leser vi at kong David forbød blinde og lamme å komme inn i Tempelet. Og som om det ikke var nok forbød presteskapet dem å ofre. (3.Mos 21,17) Årsaken var at de som skulle tre inn i Tempelet måtte være uten lyte, hvis ikke ble Tempelet urent. Å være blid og lam ble den gangen ansett å ha en lyte. Det ironiske er jo at de tillot pengevekslerne å være der. Her opptrer Jesus som øversteprest som bærer fram det fullkomne offer, seg selv, og gjør hjertene rene! Så også for oss.

Det finnes en hendelse i livet til Frans av Assisi som ikke slipper taket i meg. Som med de fleste i sin samtid var det en ting Frans fryktet mer enn noe annet: spedalskhet. 

En dag han kommer ridende utenfor Assisi støter han på en spedalsk mann. Da overmannes han av frykt og avsky. Men så skjer det at Frans gripes av kjærlighet til den spedalske og han stiger ned av hesten, bøyer seg ned, griper den spedalskes hånd og kysser den! Evangeliene forteller oss at Jesus berørte de spedalske, til tross for at han da etter Moseloven å ansees so uren, og han gikk inn i huset til Simon med tilnavnet 'den spedalske'.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 10

"Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet." (Matt 5,7)

Jeg glemmer aldri da jeg 'oppdaget' ordene i Rom 2,4. Det var overveldende. "Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" Leste jeg rett? Sto det 'Guds godhet'? Det måtte være feil. Jeg måtte lese det en gang til og enda en gang til. Sto det virkelig 'Guds godhet' og ikke 'strenghet'? Jeg hadde lest rett! Det ER Guds godhet som får oss til å vende om. Bare kjærligheten og nåden skaper endring, og varig endring, i våre liv. Vi trenger ikke mer strenge ansikter, pekefingre, men vi trenger barmhjertighet og ømhet.

Når vi oppdager dette, går det opp for oss at det virkelig er sant det som sies om kvinnen som fikk tilgitt så mye synd: "Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite." (Luk 7,47)

Den femte saligprisningen må sees i lys av lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren i Matt 18,21-35. I denne lignelsen møter vi en konge som vil gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. En av dem skylder ham mye penger, nærmere bestem 10.000 talenter.

Wikipedia forteller oss at 10.000 talenter er en vektenhet som tilsvarer 200 tonn. Talenter var sannsynligvis laget av sølv, og regnet ut i dagens kroneverdi tilsvarer det cirka 6000 kr.- pr. kilo. Multipliserer vi dette kommer vi opp i en verdi av omtrent 1,2 milliarder. Tjeneren ville da trenge 2000 år på å betale gjelden! Med andre ord: Tjenerens situasjon var helt håpløs. Det var ingen mulighet for ham å betale gjelden.

Dette ettergir kongen tjeneren! Han gjør tjeneren gjeldfri. Kongen viser barmhjertighet.

Men så skjer det at tjeneren på vei ut av palasset, glad og lykkelig over å være gjeldfri støter på en som skylder ham penger, 100 denarer. Da viser kongens tjener seg fra sin verste side. Glemt var det faktum at han selv var tilgitt så mye. Han tar strupetak på mannen og tvinger ham til å gjøre opp for seg. Rått og brutalt. Han viser stor ubarmhjertighet. Hundre denarer utgjorde hundre dagslønner eller tilsvarende 200.000 kr.- i dagens pengeverdi. Ikke det at det ikke var mye penger, men sammenlignet med den kongelige tjenerens egen gjeld var det småtterier.

Den gang, som nå, trengs det barmhjertige mennesker som viser barmhjertighet. Som er så rause som Gud har vært mot dem, som viser i praksis at Gud tilgir, reiser opp igjen, som fremelsker forsoning. Salige er disse, sier Jesus.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 9

 "Salig er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes." (Matt 5,6)

Saligprisningene i Bergprekenen står ikke alene hver for seg. Disse maksimer, i betydningen sammentrengte setninger som gir uttrykk for en allmenn sannhet, uttrykt i aforisme må ses i sammenheng med de andre, som en bevegelse mot Kristus.

Før vi i det hele tatt kan hungre og tørste må Herrens Ånd skape hungeren og tørsten i oss! Ellers blir dette bare vakre ord, og ingen ting mer. Apostelen Paulus er inne på dette i Kjærlighetens høysang, hvor han skriver: "Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, gir meg selv for å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet." (1.Kor 13,3)

Bare når vi omfavner vår egen sønderbrutthet og åndelige fattigdom kan vi begynne å hungre og tørste. Vi må be Ånden berede vårt hjertes åker, slik at jordsmonnet blir mykt. Det sikreste tegnet på at Ånden arbeider og virker i oss, er ikke Åndens gaver, men myke hjerter!

Men hva menes det å hungre og tørste etter rettferdighet? Hvilken rettferdighet er det snakk om? 

Teologen og forfatteren John Driver skriver, her i min oversettelse: "Kort fortalt beskriver ordet 'rettferdighet' kvaliteten på relasjonen som karakteriserer livet i Guds rike. I Evangeliet etter Matteus betyr ordet 'rettferdighet' en god relasjon til Gud som oppnås når man underlegger seg Guds vilje. I den sammenhengen Bergprekenen står handler ordet 'rettferdighet' tydelig og klart om at Guds vilje innebærer at man ordner sitt liv i overenstemmelse med de verdier som kroppsliggjøres gjennom Kristi lære." (John Driver, Kingdom Citizens. Herold Press 1980, side 65).

Vi ser her at rettferdigheten manifisteres gjennom en aktiv hengivelse til Gud, og en frukt av denne relasjonen er et liv levd for Gud og vår neste. Det beste eksempelet på dette er ordene fra Matt 22,36-40: "Mester, hvilket bud er det største i loven? Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet, men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene."

En rett hengivelse til Gud får konsekvenser for vår relasjon med vår neste! Gud har et hjerte for de fattige, for enker og farløse, for de fremmede og marginaliserte. Det var også de Jesus var sammen med når han var her på jord. Hvem er vi venner med?

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 8

 "Salige er de ydmyke for de skal arve jorden." (Matt 5,5) Alternativ oversettelse: "Salige er de saktmodige."

Hva betyr det litt gammelmodige uttrykket 'saktmodighet'? Ordet forstås kanskje annerledes enn vi antar: 'saktmodigheten' er sterk, ikke svak; aktiv, ikke passiv; modig, ikke motløs; tilbakeholden, ikke overdreven; beskjeden, ikke selvhevdende; og elskverdig, ikke arrogant. En saktmodig person blir ikke lett provosert, er ikke prangende, men er overbærende og anerkjenner gjerne andres prestasjoner. 

Den tredje saligprisningen vakte nok like stor oppmerksomhet og forbløffelse blant de som hørte Jesus denne dagen, som de to andre. For dette samsvarte ikke med de forventningene de hadde om en messiansk fremtid. Og, i dag, kolliderer det med vårt syn på styrke og framgang. Er det virkelig de saktmodige, de ydmyke, som skal arve jorden? Ikke de rike, mektige? 

Mange av tilhørerne håpet nok på en mektig programtale om hvordan Messias skulle fri dem ut av det klamme grepet til den romerske okkupasjonsmakten, ikke minst fri dem fra det tyngende skattetrykket og skape velstand og fred. I stedet fremhever Jesus ydmykheten eller saktmodigheten! Alt det vi forbinder med tafatthet og underlegenhet.

Jesus henter dette uttrykket fra Salme 37,1-11, som jeg anbefaler deg å lese i sin helhet. 

Observante lesere vil merke seg at kong David to ganger i denne salmen bruker uttrykket: "Arve landet". I vers 9: "...men de som venter på Herren skal arve landet." Og i vers 11: "Men de hjelpeløse skal arve landet og glede seg over varig fred." Her ser vi at 'saktmodighet' knyttes sammen med to ting: Det å vente på Herren og hjelpeløshet. Altså i betydningen av at man ikke stoler på egne krefter, men på Guds og setter sin lit til Herren.

Forsøk å forestille deg hvordan dette utsagnet og denne forståelsen av ordet 'saktmodig' må ha opplevdes for de som led under åket av en romersk okkupasjonsmakt. Veien til varig fred går først og fremst gjennom fred med Gud, som resulterer i fred med andre mennesker. Apostelen Paulus er inne på dette i Romerbrevet:

"Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten." (Rom 13,10)

"Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud." (Rom 12,17-19)

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 7

 Den andre saligprisningen lyder slik: "Salige er de som sørger, for de skal trøstes." (Matt 5,4)

Hva mener Jesus å si når han sier at: "Salige er de som sørger". Er det noen salighet? Den som har opplevd sorg ved å miste noen som sto en nær, vil heller si, tvert om! Det er en grusom opplevelse som tapper en for kraft og energi, og som lammer ens følelsesliv og etterlater en nummen, fortvilet, fryktsom og ensom.

Midt i denne sterke kontrasten mellom det smertefulle vi opplever og Jesu ord om saligheten, åpenbarer svaret seg for oss: Jesu liv og det livet han kaller oss til, står i sterk kontrast til verdens måte å tenke på. Saligprisningene i Bergprekenen kan bare forstås når de ses i sammenheng med hvem Jesus er.

Når jeg leser den andre saligprisningen går tankene mine til den store messianske profetien i Jesaja 53, hvor Messias beskrives på følgende måte: "...en mann av smerte, kjent med sykdom..." (v.3) 

Vi ser det tydelig også i den såkalte Kristushymnen i Fil 2,5-8 som jeg anbefaler deg å slå opp og lese. 

Der setter Jesus til side sine rettigheter, sin makt og sine privilegier og ble som en av oss, ble menneske for å gi oss håp om frelse. Han satte til side streben etter verdens lykke og glede. I stedet valgte han korset for vår skyld. Som vi, i etterfølgelse av ham, fornekter verdslig lykke, vet vi også at vi vil være i selskap med alle de som sørger. Vi sørger over verden, med alle sine tomme løfter om makt, overflod og umettelige begjær. Vi sørger over verdens overfladiske erstatninger av Guds velsignelser. Vi sørger med de som opplever smerte, både selvpåført og av andre. Vi er velsignet i denne sorgen, fordi vi er delaktig i Kristi lidelser og deler lidelsesfellesskap med ham.

Kristus gråt over Jerusalem: "Jerusalem, Jerusalem, du som slår profeten i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville ikke jeg samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine." (Matt 23,37) Og han gråt over Lasarus, jfr Joh 11.

Jesus gråter og sørger over verdens synd og sønderbrutthet, over krig og lidelser. Vi er velsignet hvis vi kjenner på den samme sorgen, og vi vet at vår sorg en dag skal byttes ut med glede: "...for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd." (Jes 61,3)

Bibelen oppfordrer oss til å lide sammen med de som lider: "Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter." (Rom 12,15) Esekiel identifiserte seg helt med de som sørget over eksilet i Babylon, jfr Esekiel 3,15.

De som hørte Jesus tale om de sørgende tenkte nok på disse ordene fra en av valfartssalmene: "De som sår med gråt skal høste med fryderop." (Salme 126,5-6)

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 6

 "Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres." (Matt 5,3) Alternativ oversettelse: "Salige er de som er fattige i seg selv."

Uttrykket "fattige i ånden" har vært en kilde til debatt gjennom hele kirkens historie. Fremmet Jesus fattigdom som et ideal, et grunnlag for velsignelse? Vi husker jo fortellingen om Den rike unge mannen, som fikk beskjed om å selge alt han eide og gi det til de fattige, for å følge Jesus. Den hellige Frans av Assisi (bildet) tok denne saligprisningen på ramme alvor, og tolket den bokstavelig. Skulle vi gjøre det samme?

Eller indikerer ordene "i ånden" at Jesus talte om noe åndelig? En hjertets holdning og ikke en faktisk, materiell fattigdom?

Hvorfor må det være enten det ene eller det andre? Det er i så fall en typisk vestlig tankegang, hvor vi skiller den åndelige verden fra den materielle. Jesus og hans disipler, som var preget av en østlig, jødisk tankegang, så dette som to dynamiske aspekter, som ikke skal skilles ad, men som et hele!

Det er rimelig å ants at disiplene, når de hørte dette uttrykket, så trigget det umiddelbart deres assosiasjoner tekster fra den hebraiske Bibelen. Som for eksempel Salme 34,7: "Den hjelpeløse ropte, og Herren hørte, han frelste ham fra alle hans trengsler." Eller Sefanja 3,12: "Jeg lar det bli igjen hos deg et ydmykt og fattig folk. De skal ta sin tilflukt til Herrens navn."

Så familiære som disse ordene enn måtte være for de som hørte Jesus denne dagen, må sammenhengen mellom en tilstand av åndelig fattigdom og det å arve himmelriket ha kommet som et sjokk på dem.

Nå var ikke jødene fremmede for tanken om at Gudsriket brøt igjennom i nødstider, når de var i eksil, men i tidligere tider var deres redning knyttet til at de beseiret sine fiender og ble satt fri fra deres fangenskap. Men her skifter Jesus perspektiv. I stedet for at de kom ut av deres fangenskap og inn i deres arv, proklamerte Jesus at midt i deres fattigdom arver de hans rike! med andre ord: frihet fra den romerske okkupasjonsmakten sto ikke på Jesu agenda. Dette var ikke den messianske revolusjonen de forventet. I stedet introduserer Jesus et rike de svake, slagne og fattige var de velsignede arvingene. Ydmykhet og et angrende hjerte utgjør den fruktbare jorda i Guds rike. Jeg vil anbefale at du tar deg tid til å lese Marias lovsang i Luk 1,46-55 i lys av den første saligprisningen.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 1

 Jeg var visst litt for tidlig ute med å publisere artikkelserien om englenes og forbederens rolle. Den krever litt mer bearbeidelse før jeg kan fortsette. I stedet publiseres første del av en artikkelserie om Guds rike og Bergprekenen som jeg lenge har tenkt å publisere. 

Det er mye snakk om Gud i vår verden i disse dager. Politiske kandidater siterer gjerne skriftsteder i den hensikt å vinne tilhengere. Men hvor mange av oss griper den virkelige betydningen av Jesu liv og lære og faktisk lever i henhold til dem. Jesu undervisning revolusjonerte de religiøse og politiske ideologiene i Hans samtid og fortsetter å gjøre det i vår egen tid. Idet han avviste egoismen, underviste Jesus om selvfornektelse til andres beste. I sterk kontrast til de forventningene som fantes om at Messias skulle beseire og regjere, ble Jesus født i fattigdom. Han vokste opp ubemerket og døde som en kriminell. Saligprisningene, som rammer inn evangeliet, foreskriver dyder de fleste av oss helst vil unngå. Det er det som gjør dem så radikale. Hvorfor fremmer Jesus idealer som tomhet, fattigdom og ydmykhet? Det skal vi se nærmere på i denne artikkelserien. Bergprekenen handler om praktisk kristen tro.

Jeg slutter ikke å forundres over å møte kristne som på ramme alvor mener at Bergprekenen ikke gjelder oss, men at den enten er ment for et fremtidig tusenårsrike, eller kun er et slags "sjelespeil" som skal vise oss at den er umulig å holde.

Det første vi må spørre oss selv om er hvem som er mottagerne av denne undervisningen Jesus gir?

Matteus forteller at det ikke er den store folkemengden som hadde trengt seg rundt Jesus på grunn av de store undergjerningene Han gjorde. Vi leser at "store folkeskarer fulgte Ham - fra Galilea, Dekapolis, Jerusalem, Judea og fra området bortenfor Jordan." (Matt 4,25) Men det er ikke disse som får del i den undervisningen som Jesus gir om Guds rikes prinsipper og lover. Matteus forteller: "Da Han så folkemengdene, gikk Han opp i fjellet. Og da Han hadde satt seg, kom disiplene Hans til Ham. Han åpnet sin munn for å tale, lærte dem og sa: Salige er..." (Matt 5,1-3a)

Det kommer veldig tydelig frem at det er Jesu disipler som får del i denne undervisningen. Evangeliet er jo evangeliet (De gode nyheter) om Guds rike. Vi ser dette både ved begynnelsen og ved avslutningen av Jesu virke. Mellom påske og Kristi himmelfartsdag så er det Guds rike Jesus underviser disiplene om:

"Han ble sett av dem i førti dager, og talte om de ting som hører Guds rike til." (Apg 1,3b)

Det står ingenting i Bergprekenen eller noe sted i Det nye testamente at det Jesus underviser om ikke gjelder for oss som tror på Ham nå, eller at Han sikter til den tid som omtales som Tusenårsriket.

Jesus kaller oss til en radikal etterfølgelse - nå! Ikke i morgen, men i dag. Og Han mener selvsagt hvert eneste ord. Ved Guds nåde gir Han oss kraft til å etterleve prinsippene som gjelder for Hans rike. Bergprekenen er et eksempel på hvor annerledes Guds rike er. Det er et rike bokstavelig talt snudd på hodet. Dette er ikke verdens visdom, men Guds visdom! Dette er praktisk kristendom. Dette er ikke en tale holdt for å vise oss at det er umulig å holde disse prinsippene.

Jeg synes professor Oskar Skarsaune sa det så flott i avslutningen av sin avskjedsforelesning på MF nylig:

"Jeg leste under arbeidet med denne forelesningen Dietrich Bonhoeffers utrolig sterke bok 'Etterfølgelse'. Den handler om radikalt kristent disippel-liv. Der Bergprekenen er livsveiledningen for kristne, der Jesus-ordene etterleves i hverdagen, i all sin radikalitet. Paradoksalt tror jeg dette er - ikke den beste, men den eneste oppskrift på sann kirkevekst. Før, under, og etter Konstantin."

fortsettes

Det eneste håpet jeg ser

 "Mitt rike er ikke av denne verden...". Disse ordene av Jesus, som han sier i forbindelse med sin korsfestelse og død, har levd sitt eget liv de siste ukene. I natt drømte jeg om dem. Det er i forbindelse med korsfestelsen Jesus sier at om han ville kunne han ha fått hjelp av tolv legioner av engler til å befri ham, men han takket nei. Guds rike bygges ikke ved hjelp av vold. Det er og blir et annerledes rike. Det var de gode nyhetene om Guds rike Jesus kom for å forkynne, og det var den helt sentrale forkynnelsen hos apostlene. Guds rike bygges ikke ved hjelp av kuler og krutt, men med tilgivelse, forsoning og fred. "Salige er de som skaper fred," sier Jesus i Bergprekenen. Det eneste håpet jeg ser i den beksvarte natta verden opplever nå er den radikale forkynnelsen om Guds rike og forsoningen som skjedde på Jesu Kristi kors.