Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 10

"Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet." (Matt 5,7)

Jeg glemmer aldri da jeg 'oppdaget' ordene i Rom 2,4. Det var overveldende. "Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" Leste jeg rett? Sto det 'Guds godhet'? Det måtte være feil. Jeg måtte lese det en gang til og enda en gang til. Sto det virkelig 'Guds godhet' og ikke 'strenghet'? Jeg hadde lest rett! Det ER Guds godhet som får oss til å vende om. Bare kjærligheten og nåden skaper endring, og varig endring, i våre liv. Vi trenger ikke mer strenge ansikter, pekefingre, men vi trenger barmhjertighet og ømhet.

Når vi oppdager dette, går det opp for oss at det virkelig er sant det som sies om kvinnen som fikk tilgitt så mye synd: "Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite." (Luk 7,47)

Den femte saligprisningen må sees i lys av lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren i Matt 18,21-35. I denne lignelsen møter vi en konge som vil gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. En av dem skylder ham mye penger, nærmere bestem 10.000 talenter.

Wikipedia forteller oss at 10.000 talenter er en vektenhet som tilsvarer 200 tonn. Talenter var sannsynligvis laget av sølv, og regnet ut i dagens kroneverdi tilsvarer det cirka 6000 kr.- pr. kilo. Multipliserer vi dette kommer vi opp i en verdi av omtrent 1,2 milliarder. Tjeneren ville da trenge 2000 år på å betale gjelden! Med andre ord: Tjenerens situasjon var helt håpløs. Det var ingen mulighet for ham å betale gjelden.

Dette ettergir kongen tjeneren! Han gjør tjeneren gjeldfri. Kongen viser barmhjertighet.

Men så skjer det at tjeneren på vei ut av palasset, glad og lykkelig over å være gjeldfri støter på en som skylder ham penger, 100 denarer. Da viser kongens tjener seg fra sin verste side. Glemt var det faktum at han selv var tilgitt så mye. Han tar strupetak på mannen og tvinger ham til å gjøre opp for seg. Rått og brutalt. Han viser stor ubarmhjertighet. Hundre denarer utgjorde hundre dagslønner eller tilsvarende 200.000 kr.- i dagens pengeverdi. Ikke det at det ikke var mye penger, men sammenlignet med den kongelige tjenerens egen gjeld var det småtterier.

Den gang, som nå, trengs det barmhjertige mennesker som viser barmhjertighet. Som er så rause som Gud har vært mot dem, som viser i praksis at Gud tilgir, reiser opp igjen, som fremelsker forsoning. Salige er disse, sier Jesus.

fortsettes

Midt i krigens redsler er ukrainske kristne i gang med hjelpearbeidet

Her er et brev jeg har mottatt fra lederen for kirkesamfunnet De mennonittiske brødre i Ukraina, som jeg har oversatt til norsk. Brevet er sendt 24. februar (før invasjonen) fra Roman Rakhuba, leder av Associated Mennonite Brethren Churches i Ukraina, som har sin base i byen Zaporozhye:

"Hilsen fra Ukraina til alle våre brødre og søstre! Tusen takk for at du bryr deg om oss og ber for oss... For øyeblikket er det kaos i Zaporozhye og i andre deler av Ukraina... En liten gruppe kirkemedlemmer samles nå i kirken i Zaporozhye med det mål å utstyre et bombeskjul i kirkekjelleren og finne ut hva jeg skal gjøre videre...

Vårt første og fremste mål nå er ikke å la folk få panikk. Det andre målet er å hjelpe mennesker i nød ved å gi dem mat, medisiner og trygge steder... Per i dag er mer enn tjue mennonittiske kirker og mer enn tjue kirker av andre kirkesamfunn forent i et forsøk på å hjelpe mennesker rundt oss –  vi er rundt 4000 mennesker totalt. Alle disse kirkene påvirker omtrent 100 000 mennesker med deres tjeneste. Vi samarbeider aktivt med bystyret...

I dagens situasjon har vi man ge behov og utgifter. Vi kjøper elektriske generatorer, mat og prøver å fylle opp med drivstoff... Så våre viktigste behov er i bønn for sikkerheten til folket vårt og for økonomen vår.

Vi tror på Guds kraft og at han vil hjelpe oss, vi setter vårt håp til ham om at vi vil overvinne dette og holde oss trygge og i live. Takk for alt du har gjort for oss, det inspirerer oss utrolig! Måtte du og dine familier bli velsignet med vår Frelsers Jesu Kristi kjærlighet.

Med vennlig hilsen Roman Rakhuba."

Om å be om Guds bamhjertighet

Det er sannsynligvis ingen bønn i kristendommens historie som har blitt bedt så ofte og nært som bønnen "Herre, se i nåde til meg." . . . Dette ropet om barmhjertighet er bare mulig når vi er villige til å innrømme at vi på et eller annet sted selv har noe å gjøre med tapene våre. Å rope om barmhjertighet er en erkjennelse av at det å skylde på Gud, verden eller andre for våre tap ikke gir full rettferdighet til sannheten om hvem vi er. For øyeblikket er vi villige til å ta ansvar, selv for smerten vi ikke forårsaket direkte, blir skylden konvertert til en erkjennelse av vår egen rolle i menneskelig brudd.

Bønnen om Guds barmhjertighet kommer fra et hjerte som vet at dette menneskelige brudd ikke er en dødelig tilstand som vi har blitt de triste ofrene for, men den bitre frukten av det menneskelige valget om å si nei til kjærlighet.

- Heni Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vær barmhjertige mot hverandre

Den svenske pinsehøvdingen Stanley Sjöberg (bildet), 83 år tar et kraftig oppgjør med den dømmende holdingen enkelte kristne har til andre kristne. Han gjør det på sin Facebook-profil.

'En del personer er så dømmende når de nevner dem som tilhører det kristne fellesskapet, men som ikke har samme kirketilhørighet som de selv er en del av. Negative bedømninger kommer fra de som er 'karismatiske'. De mest urettferdige er de angrepene som kommer fra 'pinsevenner'  som i dømmende ordvalg retter sine angrep mot katolikker og ortodokse kirker og deres medlemmer,' skriver Sjöberg.

Stanley Sjöberg bekjenner åpent at han har vært en av de som har dømt andre kristne. Han har vært både 'tankeløs og urettferdig i min holdning i slike sammenhenger,' slik han selv uttrykker det.

'Men,' sier han, 'glem ikke at det var syrisk-ortodokse kristne som døde som martyrer fordi de holdt fast på sin tro på Jesus. Mer enn en million armenske kristne ble henrettet av tyrkiske muslimer. Enda flere ble drept sv kommunistene i det gamle Sovjet og Kina.'

Så legger han til:

'Når slike ting som dette har skjedd har kristne fra ulike kirker stått sammen i sin bekjennelse og møtt døden i felles troskap. Selv i vår tid skjer dette i for eksempel Nord-Korea og når islamister viser forakt mot sine kristne medmennesker. Vær klar over at det finnes troende kristne som av ulike årsaker har et taust, hemmelig Kristus-fellesskap, slik det også var under det første århundret under Romerriket. De hadde hemmelige tegn som vitnet om deres tro og ingen kan dømme dem for dette.'

'Døm ikke,' skriver Stanley Sjöberg, 'de som med sin tro og Kristustilhørighet har mislykkes i viktige veivalg der de ikke var tilstrekkelig sterke i sin tro, men som hadde en vilje til å følge Kristus. Bare Gud vet om akkurat dine feilsteg og om du har fått nåde, bør du også gi nåde til dine medmennesker. La oss være barmhjertige mot hverandre.'

Kjenner du igjen Jesus?

Mot slutten av sitt liv sa munken Pavle Gruzdev (bildet): 'Jeg elsker alle de som tror, iog alle de som ikke gjør det.' Og så fortalte han en historie. Som alltid en historie fra hans liv, for alt vedhans liv var så livsnært. Historien er fra Tulajev i Russland i 1947:

Det er natt. Mennesker står i brødkø. Et vindu åpnes i morgengryet og en stemme roper: 'Det er ikke nok brød til alle. Det har ingen hensikt å  stå der lenger.'

Bakerst i køen står en kvinne med to barn. De er så tynne at kroppen deres knapt klarer å bære deres sjel. Det er klart at det ikke vil være brød igjen til dem. Da trer en mann ut av køen, han sto helt fremst, den sjette eller sjuende i brødkøen, og ned til kvinnen og barna, henter dem og gir dem sin plass.

'Stå her i stedet for meg!'

Kvinnen roper i det mannen går: 'Og hva med deg? Vil du...?'

Mannen rister på hodet og går.

'Til ham,' sier den gamle munken, 'vil Herren si: Kom!'

'Men nå, Herre, hvordan vil vi kjenne deg?'

'Hvordan kan dere ikke kjenne meg? Så dere kvinnen og barna? Det var meg.'

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Eggselgeren og verdighet

Hun spurte ham: 'Hva tar du for eggene dine?' Den gamle selgeren svarte: 'Fem kroner pr stykk.' Hun sa til ham: 'Gi meg seks egg for 1,50 ellers vil jeg ikke ha noen.' Den gamle selgeren svarte: 'Betal den prisen du vil. Kanskje det er en god begynnelse, for jeg har ikke vært i stand til å selge et eneste egg i dag.'

Hun tok eggene og gikk derfra med følelsen av å ha vunnet. Hun satte seg i den flotte bilen sin og dro til en dyr restaurant hvor hun møtte en venn. Hun sa til vennen at han kunne bestille hva han hadde lyst på, uten å tenke på prisen. Det hele kostet 450 kroner, og hun betalte med en 500-lapp. Kelneren kunne bare beholde vekslepengene.

Denne hendelsen syntes kanskje å være en helt normal oppførsel for denne kvinnen. Men hva kommer det av at vi alltid skal vise at det er vi som har makten når vi kjøper noe fra fattige? Og hvorfor er vi sjenerøse mot de som ikke trenger vår sjenerøsitet?

Jeg leste noe en gang:

Min far pleide å kjøpe enkle ting fra fattige mennesker til en høy pris, selv om han egentlig ikke trengte dem. Noen ganger hendte det at han betalte ekstra mye. Så jeg spurte ham hvorfor? Da svarte faren min: 'Det er barmhjertighet pakket inn med verdighet.'

- Don McGregor. Norsk oversttelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'Jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok i mot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg.' Matt.25,35-36.

Gir du verdighet til mennesker du møter?

Barn møter Jesus gjennom kristne sommerleire i flyktningeleire i Midt-Østen

Idet flere flyktninger fra Midt-Østen er i ferd med å vende tilbake til sine respektive hjemland, arbeider organisasjonen 'Triumphant Mercy' med å nå barna med evangeliet før de reiser. Det skjer gjennom sommerleire med Bibelen i fokus.

"Før de reiser tilbake har vi lært dem litt matematikk, arabisk og engelsk," forteller Nuna fra Triumpant Mercy til Mission News Service. Hun legger det: "Det vi virkelig ønsker å fokusere på er å fortelle barna om Jesus slik at de kan lære Ham å kjenne. Vi ønsker å legge igjen et såkorn i hvert av disse barna. Vi ønsker ikke bare å gi dem litt kunnskap, vi ønsker at de skal erfare Gud. Derfor planlegger vi så mange sommerleire for barn som mulig."

Hver av sommerleirene har en måneds varighet. Hovedfokus er Bibelen, men det er mye plass til moro og spill, og gjennom disse aktivitetene kan barna også få hjelp til å sette ord på mye av det vanskelige og traumatiske som de har vært med på. De som arbeider med disse sommerleirene kan fortelle at mange barns liv blir forandret gjennom dem.

La oss huske disse viktige sommerleirene i våre bønner denne sommeren.

Fri til å være barmhjertig

Vi bruker en stor mengde energi til kritisk dømme andre mennesker. Det går ikke en dag uten at noen gjør eller sier noe som vekker vårt behov for å ha en mening om ham eller henne. Vi hører så mye, ser så mye og vet så mye. Denne følelse av at man må ha alt klart for seg og felle en dom kan være ganske ubarmhjertig.

Ørkenfedrene sa at det var en tung byrde å dømme andre, men at det å bli dømt av andre er en lett byrde. Om vi bare kunne slippe behovet for å dømme andre, får vi en djup indre frihet. Når vi slipper å dømme, er vi fri til å være barmhjertige. 

La oss minnes Jesu ord: 'Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt.'

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vær barmhjertig mot deg selv

"Vi trenger stillhet i livet. Vi lengter etter stillheten, men når vi går inn i den møter vi mange indre ulyder som ofte er så forstyrrende at et stresset og splittet liv virker å være å fortrekke. To irriterende 'lyder' dukker raskt opp i stillheten: begjæret og vreden. Begjæret fjerner alle utilfredstillende behov og vreden alle trasige relasjoner. Men det er svært vanskelig å håndtere begjæret og vreden.

Hva skal vi da gjøre! Jesus sa: 'Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer.' (Matt 9,13) Offer betyr her at man overlater, utestenger, brenner bort eller døder. Det kan vi ikke gjøre med begjæret og vreden. Det skulle ganske enkelt ikke fungere. Men vi kan være barmhjertige mot oss selv og forvandle disse fiender til venner."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Du vet - du vet

Jeg lever i Salme 139 om dagen og har gjort det lenge. I den nye oversettelsen - Bibelen 2011 - understrekes det noe som har stor betydning for meg i den situasjonen jeg befinner meg i for tiden:

"Herre, du ransaker meg og du vet - du vet ..." (v 1)

Det er litt av en forsikring: Herren vet. Han forstår. David som skriver dette, inspirert av Den Hellige Ånd, må liksom understreke dette: du vet, og må gjenta det: du vet.

Det holder.

Det er ikke alt man klarer å sette ord på når dagene er onde. Når sykdom tar overhånd og man blir liten. Veldig liten. Da er det godt Han vet. At jeg ikke behøver å si så mye. Da er det godt at tårene også er et bønnens språk. Sammen med fortvilelsen og avmakten. Du vet.

Han kjenner meg.

Det er Han som har vevd meg i mors liv, skriver David i denne salmen. Da vet Han også hvordan kroppen min fungerer - også når den svikter.

Noen ganger skulle jeg gjerne ta "soloppgangens vinger og slå meg ned der havet ender" (v.9) - bort fra redselen om natten - og i tanken gjør jeg det, når beina ikke lenger bærer. Da, sier David: "din høyre hånd holder meg fast."  Du vet.

Det hender jeg skulle ønske at "mørket kunne skjule meg og lyset omkring meg bli natt" (v.12). Du vet, du vet.

Det holder i grunnen at 'du vet' og at det er du som holder meg i hånden. Ikke jeg som holder din hånd.

Salige er de barmhjertige

Jeg har tenkt mye på en av saligprisningene i det siste:

'Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet'. (Matt 5,7)

Saligprisningene i Bergprekenen - Jesu undervisning om lovene som gjelder for det Riket Han er kommet for å opprette - er praktiske. Jesus lover at de som viser barmhjertighet skal få det samme i gjengjeld.

De andre saligprisningene kan synes i første rekke å gi mer: De som er fattige i sin ånd - hele himmelriket er deres; de som sørger skal trøstes; de ydmyke skal arve jorden; de som hungrer etter rettferdigheten skal mettes; de rene av hjertet skal se Gud; de som skaper fred skal kalles Guds barn og de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld de skal også få himmelriket.

Men de barmhjertige skal selv få barmhjertighet. Det er vel kanskje også vårt største behov på denne siden av evigheten! Hva mer kunne Gud gi til de barmhjertige enn barmhjertighet?

Til den kristne forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus:

'Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven'. (Rom 13,10).

Vi er kalt til å vise alle mennesker det samme som vi selv har erfart: barmhjertighet. Tenk hvilken kjærlighet Jesus var vist oss ved å gå lidelsens vei, død på et kors for våre synder. Samme rause nåde er vi kalt til å gi videre: Velsignet er den som ER barmhjertig. Som tilgir. Som rekker en hånd ut til alle. Som taler vel om alle.

'Fremfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder'. (1.Pet 4,8)

Jeg trenger Guds barmhjertighet. Hver dag. At Han ser i nåde til meg. En måte å få del i den barmhjertigheten er selv å vise andre barmhjertighet. Hvor raus er du og jeg?

Guds navn er Barmhjertighet

Jeg har ikke fått lest boken til pave Frans ennå, men det skal jeg. Når jeg leser tittelen på boken: 'Guds navn er barmhjertighet', kommer jeg til å tenke på noe apostelen Paulus skriver til menigheten i Rom:

'Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse'. (Rom 2,4)

Guds godhet. Ikke Hans strenghet. For det er egentlig kun kjærlighet som virkelig kan endre oss, ikke noe annet.

Verden anno 2016 trenger å møte Guds barmhjertighet mer enn noe annet. En favnende Gud, som løper den i møte som vender om og søker tilbake til Farshuset, slik vi kjenner Ham i lignelsen om Den bortkomne sønnen. Den lignelsen som egentlig ikke handler om den bortkomne sønnen eller den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren.

Så pave Frans har utvilsomt rett når han løfter frem Guds barmhjertighet som et budskap vår tid trenger. Det er ikke likegyldig hva slags Gudsbilde vi har. Det bildet preger oss nemlig mer enn vi kanskje aner.

For meg har det vært Guds ømhet som mer enn noe annet har tiltrukket meg de senere årene. Min bønn har vært: 'Elsk meg med ømhet!' Berør meg der jeg trenger legedom. Hold meg når jeg trenger å bli holdt. Elsk meg når jeg ikke er særlig attraktiv og livet rakner.

Mennesker som møtes av barmhjertighet og ømhet berøres og dras inn til Guds hjerte.

Vår djupeste lengsel er jo å bli sett og bekreftet. Djupest sett er det bare Gud som kan gjøre det. Derfor trenger vi et møte med Hans barmhjertighet.

I Klagesangene leser vi: 'Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss'. (Klag 3,22) Jo lenger jeg lever jo mer takknemlig kjenner jeg at jeg er for nåden.

Jeg har heller ikke sett filmen om Snåsamannen. Men jeg har sett forfilmen om Joralf Gjerstad og det slår meg:

De mange som kommer til ham møter et barmhjertig menneske! Kanskje det er noe av hemmeligheten bak mannen? Rausheten - nåden den gamle mannen viser. Og gir. Dermed blir mennesker så berørt.

Kanskje vi kan lære dette av paven og Snåsamannen: å vise barmhjertighet fordi Gud er barmhjertig. Mot alle mennesker.

'Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre!' (Rom 13,8)