Ære av Faderen

 "Den som tjener meg skal få ære av Faderen," sier Jesus (Joh 12,26). Disse ordene overstiger vår fatteevne. At du skal ære Faderen, ser du kanskje som normalt. Men at Faderen skal ære deg, hvordan er det mulig? 

I religiøs sammenheng får vi ofte høre at hovmod er menneskets største last og synd. Og det er sant at når mennesket er hovmodig og prøver å handle uten Gud, fører det til mange andre synder. Men på en annen måte kan vi også si at menneskets største feil er mangelen på selvrespekt. De fleste lider nok mer av selvforakt enn av hovmod. Og egentlig er det bare t sider av samme sak: vi regner ikke med Gud.

Mennesket har en uendelig verdi, og Gud vil at vi skal være klar over det. Hvert øyeblikk blir vi skapt og nyskapt av Gud, og det er noe helt spesielt. Det viser at du har så stor betydning at Gud er interessert i deg hvert eneste øyeblikk. At Gud blir menneske og vil dø for deg på et kors, det gjør det enda mer tydelig hvor viktig du er i hans øyne. Og det at Gud vil regne deg som samarbeidspartner i arbeidet for verdens frelse, gir deg en utrolig verdi.

Selv bør du alltid tenke at du står med tomme hender framfor Gud. Men Gud gjør noe stort ut av det lille, unnselige du har.

Å få ære av mennesker kan lett føre til selvtilfredshet. Men den æren Faderen gir deg, fyller deg med sannhet og ydmykhet, så du ser at alt egentlig kommer fra ham.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 290

Jesus solidariserer seg med de marginaliserte

Dette bildet illustrerer veldig godt det som i dag finner sted i Oslo tingrett. En aldrende biskop står tiltalt for å ha tatt troen sin på ramme alvor, og vist medmenneskelighet og gitt verdighet til et menneske. Når alt koker ned til alt er det dette saken mot biskop Gunnar Stålsett handler om. Han har vært mer lydig mot Gud enn mot mennesker.

Jesus delte selskap med datidens marginaliserte, og hadde selv kjent på kroppen hva det vil si å være flyktning. Som kjent måtte Han og hans foreldre flykte til Egypt for å komme seg unna en despot. Dette er også en del av juleevangeliet, som kanskje ikke snakkes så mye om i adventstiden.

Jesus er fremdeles på lag med de fattige, undertrykte, enkene. de foreldreløse - og Hans etterfølgere er kalt til det samme.

To menn har vist dette i praksis dette året - og måtte betale omkostningene for det: Arnr Viste og biskop emeritus Gunnar Stålsett. Med sine ord og ikke minst med sine liv og handlinger har de vist alle oss andre hva det vil si å være en Jesu disippel i 2019.

Men det koster. Det har det alltid gjort.

Hvem står du sammen med?

Eggselgeren og verdighet

Hun spurte ham: 'Hva tar du for eggene dine?' Den gamle selgeren svarte: 'Fem kroner pr stykk.' Hun sa til ham: 'Gi meg seks egg for 1,50 ellers vil jeg ikke ha noen.' Den gamle selgeren svarte: 'Betal den prisen du vil. Kanskje det er en god begynnelse, for jeg har ikke vært i stand til å selge et eneste egg i dag.'

Hun tok eggene og gikk derfra med følelsen av å ha vunnet. Hun satte seg i den flotte bilen sin og dro til en dyr restaurant hvor hun møtte en venn. Hun sa til vennen at han kunne bestille hva han hadde lyst på, uten å tenke på prisen. Det hele kostet 450 kroner, og hun betalte med en 500-lapp. Kelneren kunne bare beholde vekslepengene.

Denne hendelsen syntes kanskje å være en helt normal oppførsel for denne kvinnen. Men hva kommer det av at vi alltid skal vise at det er vi som har makten når vi kjøper noe fra fattige? Og hvorfor er vi sjenerøse mot de som ikke trenger vår sjenerøsitet?

Jeg leste noe en gang:

Min far pleide å kjøpe enkle ting fra fattige mennesker til en høy pris, selv om han egentlig ikke trengte dem. Noen ganger hendte det at han betalte ekstra mye. Så jeg spurte ham hvorfor? Da svarte faren min: 'Det er barmhjertighet pakket inn med verdighet.'

- Don McGregor. Norsk oversttelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'Jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok i mot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg.' Matt.25,35-36.

Gir du verdighet til mennesker du møter?

Om å vise verdighet

I dag gråt jeg. Av to grunner. Jeg skulle fornye passet mitt i forbindelse med en reise til Den hellige øya Lindisfarne i pinsen. Jeg møtte en svært hyggelig kvinnelig ansatt ved passavdelingen ved Gjøvik politistasjon. Hun observerte med det samme at høyrehånda mi skalv, og da jeg spurte om jeg kunne sitte når vi snakket sammen, skaffet hun med en gang en stol til meg. Den måtte hun fysisk hente fra bakrommet. Da kom tårene.

Så oppsto det en vanskelig situasjon for meg når jeg skulle skrive signaturen min. Dessverre var det ikke mulig å bruke et stempel jeg har, som ble skaffet til veie mens jeg ennå hadde håndskrift. Så jeg måtte skrive det beste jeg kunne. For meg ble det hele uleselig. Bare skriblerier. Uforståelige tegn. Knapt det.

Da kom tårene for andre gang. Jeg som har vært et skrivende menneske et langt liv. Så mye sorg i en tapt hånndskrift!

Men saksbehandleren forstod. Ikke bare verbalt, men med hele seg. Så medfølende når hun snakket til meg. Jeg ble sett midt i mi sårbarhet.

Maken til god kundebehandling er det lenge siden jeg har opplevd.

Hun ga verdighet i en for meg veldig stesset og vanskelig situasjon.

Så viktig dette er - å vise og skape verdighet.

Billedtekst: Et gammelt, nå makulert pass, forteller om levd liv på reiser til Russland og Israel.

Hvilken verdighet!

"Tenk, menneske, på den høye verdigheten Gud har skjenket deg, da Han skapte og formet deg til sin elskede Sønns avbilde i kroppslig henseende og til likhet med seg selv i åndelig henseende."

- Frans av Assisi (1182-1226)

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem..." (1.Mos 1,27-28)

"Han (Jesus) er den usynlige Guds bilde ..." (Kol 1,15)

Verdighet

Det er et ord som stadig dukker opp for meg for tiden og det er ordet "verdighet". Verdighet er for meg synonymt med Jesus. Når jeg leser evangeliene - og vi burde lese fra dem hver dag - leser jeg om verdighet når jeg leser om hvordan Jesus møter mennesker, særlig de marginaliserte.

Han løfter dem alltid opp.

Han gir verdighet til de spedalske, ved å røre ved dem, og dermed bli ansett for selv å være uren i enkeltes øyne. Han går faktisk hjem til dem. Det var uhørt på den tiden:

"Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske ..." (Matt 26,6) - de ordene sier i grunnen alt.

Jeg savner i grunnen noe av den verdigheten overfor syke mennesker i dag. Det er så lett at mennesker som er syke blir gjort til noen man skal be for, gjerne der og da. Man ser ikke mennesket bak sykdommen. Bare forbønnsobjektet. Noen kommer nemlig aldri til å bli bra igjen, ikke før de er hjemme hos Gud. Ser vi de? Hvordan opptrer vi i forhold til de kronisk syke. Gir vi dem verdighet? Hvordan forholder vi oss til dem?

Det gjorde så inntrykk på meg å høre Steve Saint fortelle om tiden etter ulykken, som en tid paralyserte ham og det førte til at han i tid var sengeliggende. Gradvis har denne Herrens tjener, som opplevde at hans far ble martyr for sin tro, trent seg opp igjen, men fortsatt sliter han med kolossale smerter. Han går også dårlig og faller ofte.

Men det som smertet mest var at mange av hans venner sluttet å ringe eller komme på besøk. Til å begynne med var de der, men når han ikke ble frisk igjen og ulykken førte til permanente skader, ble de borte en etter en. Før ulykken hadde de kjempet om å få være hans venner.

Jeg forstår litt av hvordan dette føles. Noen av mine venner har forsvunnet etter at jeg ble syk. Og noen til etter at jeg fikk Parkinsons. De ringer ikke mer. Kommer ikke mer på besøk. Spør ikke lenger etter meg. Regner ikke med meg når andre av våre venner samles. Sykdom skaper avstand. Jeg kjenner flere andre kronisk syke som har det på samme måten.

I forgårs ble jeg sittende å se på et dokumentarprogram om St.Hallvardhjemmet i Oslo. Det var så gripende å se hvordan hjelpe- og sykepleierne der ga verdighet til de gamle, de demente, de som lå for døden. De behandlet dem med respekt - og nettopp - verdighet. Ikke minst når de led, når de ble forvirret og var fullstendig hjelpeløse.

Jeg har tenkt mye på ordene i Matt 25.

Der leser vi om Jesus som blir syk. Har du tenkt på det?

"Når så vi deg syk... og kom til deg?" spør disiplene. Og Jesus svarer:

"Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg."

Neste gang du ser en syk, en forkommen, en som ikke kan gjøre rede for seg, en som er redd, forvirret, kan det være Jesus.

"Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse mine minste, har dere heller ikke gjort mot meg."

Verdighet i livets sluttfase

Det er til å bli fortvilet av: på nyhetene i går handlet det om at Regjeringen skal sette i gang nok en utredning om Hospice i Norge. Trenger vi enda flere utredninger og uttalelser om en bedre verdighet rundt døden?

Sammenlignet med Norden forøvrig har vi bare så vidt kommet i gang med utbygging av hospice i Norge. I Norge har vi fire, fem om vi regner med det gode tilbudet som Fransiskushjelpen driver i Oslo. I Danmark finnes det 17 og flere er under oppførelse. I Norge mangler vi penger og egentlig en forståelse for viktigheten av en verdig død. Mange av de som ønsker å dø på et hospice blir avvist. Ene og alene på grunn av mangelen på plass. De som rammes er sårbare mennesker, som trenger hjelp i livets sluttfase. Det får de da også de som bor på sykehjem og institusjoner, men med all den erfaringen vi sitter inne med så vet vi at de som jobber på disse sykehjemmene og institusjonene får stadig dårligere tid og er allerede overarbeidet som de er. Derfor får vi alle disse historiene om en uverdig avslutning på livet.

Døden er fortsatt tabu. Vi vil alle møte den, men helst ikke snakke om den. Verken politikerne eller oss selv. Kanskje det nå er på tide at vi gjør noe med dette? Vi skryter jo av at vi lever i et moderne, velferdssamfunn - men det gjelder nok ikke døden.

Verdighet

'Vi gir verdighet til hverandre ved måten vi lytter til hverandre på, i en ånd av tillit og ved å dø fra oss selv slik at andre kan få leve, vokse og gi.

Kanskje for første gang i menneskehetens historie, er det en voksende følelse blant mange at vi tilhører den samme menneskeheten, en lengsel etter fred og enhet blant alle mennesker, som lever på denne jorda og som vi alle elsker og respekterer'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Fellowship, side 36 og 34. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Innse din verdighet

'Da vår Herre Jesus ble født som sant menneske, han som aldri opphørte å være sann Gud, gjorde Han seg selv til den nye skapelsens begynnelse. Sitt opphav formidlet Han til menneskeslekten, Han gav oss et åndelig vesen. Hvem kan utforske dette mysterium, hvem kan beskrive denne nåde? Ondskapen blir til uskyld, det gamle blir nytt, de fremmede blir adoptivbarn, og de som stod utenfor blir arvinger.

Våkn opp, du menneske, og innse din verdighet! Tenk på at du er skapt i Guds bilde, og selv om bildet ble fordervet i Adam, så er det blitt gjenopprettet i Kristus.

Ta i bruk de synlige ting på et passende vis, slik som du tar i bruk jorden, havet, himmelen, luften, kildene og elvene. For alt vakkert og vidunderlig som du finner i dem skal du prise og ære Skaperen.

La det fysiske lyset berøre ditt fysiske sinn, men lukk det sanne lys inn i ditt hjertes favn, 'det som lyser for hvert menneske' og om hvilket profeten sier: 'Se opp til ham og strål av glede, så skal dere aldri rødme av skam'. For om vi er Guds tempel og Guds Ånd bor i oss, da er det som hver troende har i sin sjel, større enn himmelhvelvingens under'.

Leo den store (død 461)