Oppdatering om Steve Saint

En liten oppdatering vedrørende Steve Saint (bildet):

Hans sønn uttaler nå at hjerteoperasjonen har vært vellykket. Familien takker for all forbønn og omsorg. Steve Saint vil forbli på sykehuset noen dager for noen mindre operative inngrep de nærmeste dagene.

Hans fremste bønneemne er dette: At Gud skal fortsette å skrive kapitlene i hans livsbok!

La oss fortsette å løfte Steve Saint, hans kone og resten av familien innfor Guds trone.

Be for Steve

Jeg vil gjerne oppfordre mine bedende venner om å be for Steve Saint i dag. Når disse linjene skrives, ved 16.30-tiden, skal Steve gjennomgå en hjerteoperasjon, hvor det blant annet skal settes inn en pacemaker. Steve Saint helsesituasjon er utfordrende for tiden. Han har, som bloggens lesere vet om, vært utsatt for en arbeidsulykke som har ført til at han delvis er lammet. Den siste tiden har han slitt med en infeksjon, men den er nå slått tilbake med antibiotika. Hans lege vil gjennomføre hjerteoperasjonen nå, fordi Steve er så svekket, blodtrykket høyt og han har pustebesvær.

Steve Saint er en av mine troshelter. Til tross for sin svært alvorlige helsetilstand lever han 100 prosent for Jesus, og tjener Ham med de små kreftene han har. Steve er sønn av Nate Saint, en av de amerikanske misjonærene som ble drept av hodejegere i Amazonas-jungelen på 1950-tallet.

Mine to troshelter - i rullestol

I går kveld ble jeg sittende i djupe tanker. Jeg tenkte på to av mine troshelter: Steve Saint (bildet) og Andrew White (bildet). Begge sitter i rullestol. Steve Saint etter en arbeidsulykke. Andrew White på grunn av MS. Begge tror på helbredelse. Begge er blitt gjenstand for mye forbønn. Verken Steve eller Andrew er blitt helbredet. Hvorfor ikke? Det vet jeg ikke. Det vet de ikke selv heller. Lidelsen er en uløst gåte.

Vi lever i en tid hvor det er stort fokus på helse. Alle skal være friske. Da har man lykkes i livet.

Jeg tror det er et stort bedrageri. Det viktigste i livet er ikke å være frisk. Det viktigste er å være elsket av Gud. Og det er vi. Om vi er funksjonshemmede, kronisk syke, om vi sliter psykisk eller fysisk, eller om vi er friske. Dessuten finnes det skjulte skatter i lidelsen. Selv om kroppen svikter, kan vi være bærere av en himmelsk fred og levende vann, fordi Den Hellige Ånd har tatt bolig i oss.

Det er slitsomt når friske mennesker anklager deg for manglende tro, manglende overgivelse, at du utnytter den situasjonen sykdommen skaper for å få medfølelse. Det er sårende også.

I Steve Saint og Andrew White finner jeg så mye tro, så mye overgivelse midt i deres kroppslige svakhet. Og de bærer så mye av Guds rike med seg.

En av medarbeiderne til apostelen Paulus, Trofimus, ble syk og måttes etterlates i Milet. Han ble ikke helbredet. Og apostelen Paulus selv, forteller at han var syk mens han oppholdt seg i Galata området. Hans medarbeider Timoteus slet med 'jevnlige sykdommer'. Han ble heller ikke helbredet. Hadde han for liten tro? Hadde han ikke oppsøkt 'salvede forkynnere'?

Nå må jeg sette punktum. Jeg skulle gjerne ha skrevet mer om dette, men smertene er så store og jeg blir svimmel, så jeg klarer ikke mer. Men jeg er likevel elsket av Gud. Det er jeg ikke i tvil om.

Dette skrives lørdag kveld. I morgen, altså Palmesøndag skal jeg tale i Hamarkirken (Misjonssambandet). Da skal jeg sitte. Det er noe jeg sjelden gjør når jeg preker. Men når beina ikke bærer, så blir jeg båret av Ham som elsker meg.

Verdighet

Det er et ord som stadig dukker opp for meg for tiden og det er ordet "verdighet". Verdighet er for meg synonymt med Jesus. Når jeg leser evangeliene - og vi burde lese fra dem hver dag - leser jeg om verdighet når jeg leser om hvordan Jesus møter mennesker, særlig de marginaliserte.

Han løfter dem alltid opp.

Han gir verdighet til de spedalske, ved å røre ved dem, og dermed bli ansett for selv å være uren i enkeltes øyne. Han går faktisk hjem til dem. Det var uhørt på den tiden:

"Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske ..." (Matt 26,6) - de ordene sier i grunnen alt.

Jeg savner i grunnen noe av den verdigheten overfor syke mennesker i dag. Det er så lett at mennesker som er syke blir gjort til noen man skal be for, gjerne der og da. Man ser ikke mennesket bak sykdommen. Bare forbønnsobjektet. Noen kommer nemlig aldri til å bli bra igjen, ikke før de er hjemme hos Gud. Ser vi de? Hvordan opptrer vi i forhold til de kronisk syke. Gir vi dem verdighet? Hvordan forholder vi oss til dem?

Det gjorde så inntrykk på meg å høre Steve Saint fortelle om tiden etter ulykken, som en tid paralyserte ham og det førte til at han i tid var sengeliggende. Gradvis har denne Herrens tjener, som opplevde at hans far ble martyr for sin tro, trent seg opp igjen, men fortsatt sliter han med kolossale smerter. Han går også dårlig og faller ofte.

Men det som smertet mest var at mange av hans venner sluttet å ringe eller komme på besøk. Til å begynne med var de der, men når han ikke ble frisk igjen og ulykken førte til permanente skader, ble de borte en etter en. Før ulykken hadde de kjempet om å få være hans venner.

Jeg forstår litt av hvordan dette føles. Noen av mine venner har forsvunnet etter at jeg ble syk. Og noen til etter at jeg fikk Parkinsons. De ringer ikke mer. Kommer ikke mer på besøk. Spør ikke lenger etter meg. Regner ikke med meg når andre av våre venner samles. Sykdom skaper avstand. Jeg kjenner flere andre kronisk syke som har det på samme måten.

I forgårs ble jeg sittende å se på et dokumentarprogram om St.Hallvardhjemmet i Oslo. Det var så gripende å se hvordan hjelpe- og sykepleierne der ga verdighet til de gamle, de demente, de som lå for døden. De behandlet dem med respekt - og nettopp - verdighet. Ikke minst når de led, når de ble forvirret og var fullstendig hjelpeløse.

Jeg har tenkt mye på ordene i Matt 25.

Der leser vi om Jesus som blir syk. Har du tenkt på det?

"Når så vi deg syk... og kom til deg?" spør disiplene. Og Jesus svarer:

"Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg."

Neste gang du ser en syk, en forkommen, en som ikke kan gjøre rede for seg, en som er redd, forvirret, kan det være Jesus.

"Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse mine minste, har dere heller ikke gjort mot meg."

Når Gud skriver vår livshistorie

Det er kanskje prematurt å skrive dette - fordi jeg fremdeles er i selve prosessen, men det er likevel godt å sette ord på det. Kanskje det kan bli til hjelp for noen.

Det er to personer som de siste årene har betydd mye for meg. Den ene heter Bob Sorge. Sorge er blitt kalt "mannen som ikke kan tale". Stemmen hans er redusert til hvisking. For 20 år siden ble stemmebåndene til denne fremragende lovsangslederen og pastoren skadet. Gjennom sin tøffe livsreise har Gud gitt ham et kraftfullt budskap om hva Gud gjør i lidelsens smelteovn: Det er ikke ilden som forandrer oss, men derimot den lengselen etter Gud som ilden skaper.

En annen er Steve Saint, sønnen til Nate Saint, den legendariske piloten, som var en av fem misjonærene som ble brutalt myrdet av en indianerstamme i Ecuador, 8.januar 1956.

Jeg har fulgt med stor interesse misjonsvirksomheten til Steve Saint gjennom mange år. Han er en av mine troshelter. I forbindelse med utprøving av noe teknisk utstyr som skulle brukes i misjonens tjeneste, ble Steve Saint utsatt for en ulykke i 2012 som førte til store lammelser i kroppen. Han har virkelig slitt med å holde fast ved livet, og med ørsmå skritt har han sakte men sikkert fått noe følelse tilbake i beina og armen, men han sliter daglig med store smerter og i perioder med depresjon.

Begge disse to - både Bob Sorge og Steve Saint - snakker om det samme: Om å la Gud skrive vår historie.

Steve Saint sier at vi alle har kapitler i våre liv vi ikke liker, kanskje det kapitlet vi lever akkurat nå. Men overlater vi livene våre i Guds hender, så vil Han skrive kapitlene og Han gir oss det løftet at om Han skriver kapitlene så vil det siste kapitlet av vår historie skape mening og vil passe perfekt med Hans plan, Hans hensikt, Hans historie!

Å overlate alt i Guds hender er en øvelse. Noen ganger en vanskelig øvelse. Det synes jeg.

Akkurat de kapitlene Han skriver nå i min livshistorie er kanskje de vanskeligste så langt. Så mye smerter, ustøhet, følelsen av å være uvel. Jeg merker mer til Parkinsons nå enn for noen uker siden. Ikke minst er øresusen blitt høyere. Til tider er den ikke til å leve med. Be gjerne om at jeg slipper den. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer av den.

Det er ikke alt som henger på greip. Jeg gleder meg til å få svar på noen hvorfor en dag. Når den dagen kommer er det ikke sikkert jeg trenger å få noe svar. Da er alt innlysende.

Bob Sorge og Steve Saint har vært og er fortsatt gode følgesvenner for meg. Bob Sorge, blant annet gjennom sine bøker om Job, Steve Saint gjennom sine videoer og artikler. De lærer meg noe om tålmodighet og det å ikke gi opp. Og å finne glede i de små tingene. I huset vårt, hagen vår, i vennskap, familie, tjeneste. Nå ser jeg frem til seminaret jeg skal holde på sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen, om åndelig modning i livskriser og om tidebønnene jeg skal lede der hver kveld. Seminaret er på fredag 21, mens selve stevnet er fra den 18.-23. juli. Gleden over å tjene Herren midt i lidelsen er fremdeles der.

Billedtekst: På en av mine favorittplasser, utenfor Minnehallen i Stavern. Foto: May Sissel Hansen

Når Gud skriver vår historie

'Mitt tema har vært: 

- La Gud skrive din historie!

Han lover ingen enkle kapitler, men Han lover at om Han får skrive vår historie, at vi i det siste kapitlet, om ikke før vil la alle de andre kapitlene bli forståelige og så vil Han ta oss med til Paradis og la oss leve med Ham der.'

Steve Saint, sønn av Nate Saint, som led martyrdøden i Ecuador. Steve har arbeidet utrettelig i misjonens tjeneste. For noen år siden ble han utsatt for en ulykke og har måttet kjempe seg tilbake til livet etterpå. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

La Gud skrive din historie

'Vi lærer langt mer gjennom de harde kapitlene enn gjennom de lette. Forbli svak og la Gud skrive din historie ... Han arbeider best gjennom svakhet så du og jeg har en fordel'.

Steve Saint (bildet), født i Ecuador, forretningsmann, pilot og forfatter. Mest kjent som sønn av Nate Saint, en av misjonærene som ble myrdet av Acua-indianerne. For en tid tilbake ble han utsatt for en ulykke på arbeidsplassen. Han opplever mye smerte og store lidelser på grunn av denne. Det har vært sterkt, men ikke minst trosstyrkende, å følge denne mannens rekonvalisenttid. Selv har jeg lært mye av Steve om hvordan man takler utfordrende dager.

La Gud skrive historien om ditt liv

Jeg leste noe i går som gjorde sterkt inntrykk på meg. Derfor har jeg valgt å oversette det, slik at bloggens lesere kan få del i det:

Steve (bildet) var bare fem år gammel da hans far, misjonspiloten Nate Saint, ble drept i 1956, sammen med fire andre menn, av Waodani stammen i Ecuador. Men som et resultat av kjærligheten og tilgivelsen som ble vist av martyrenes familier, er det nå en voksende forsamling av troende blant Waodani stammen.

Som et resultat av dette flyttet Steve til Ecuador, og ble venn med Mincaye, en av de som hadde drept hans far. Steve's motto er: 'La Gud skrive din historie'. Han sier: 'Det finnes mange mennesker som vil skrive sin egen historie og som vil at Gud skal være Redigereren når noe går galt. Jeg bestemte meg for lenge siden at jeg ville at Gud skulle skrive min historie.

Når Steve ble utsatt for en alvorlig ulykke i 2012 understreket han overfor familien sin:

'La Gud skrive dette kapitlet også!'

Hans tro fortsetter å bære ham fremover mot gjenopprettelse.

Historien fortsetter med å folde seg ut for alle etterfølgere av Jesus Kristus. Ingen av oss kjenner hva det neste kapitlet i våre liv skal handle om. Men i det vi ser på Jesus og løpet som ligger foran oss, la oss 'fullføre det løpet ... med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus' (Hebe 12,1.2).

Jesus skrev begynnelsen av vår historie, Han vil skrive neste kapittel og avslutningen like så.

When we stand with Christ in glory,
Looking o’er life’s finished story,
Then, Lord, shall I fully know—
Not till then—how much I owe. —McCheyne

Be for Steve Saint som er lammet fra nakken og ned

Steve Saint (bildet), sønn av den legendariske martyrmisjonæren Nate Saint, som ble drept sammen med blant annet Jim Elliot i deres forsøk på å nå Auca indianerne en gang på 50-tallet, har fått en ryggmargskade som har lammet ham fra nakken og ned.

Steve Saint, kjent over den vide jord for sitt lidenskapelige misjonsengasjement, pådro seg skaden i forrige uke. I dag - 19. juni - skal han opereres for å stabilisere nakken hans. Joni and Friends har sendt ut en anmodning om å be for operasjonen, og at Gud skal gjenreise Steve. Han trengs så sårt i det globale misjonsarbeidet.