Lyset skinner i mitt mørke

 Jeg holder på å lese Jobs bok i min daglige bibellesning for tiden. Det er ingen systematisk lesning, sammenhengende fra kapittel til kapittel, men heller hva jeg finner passende for min egen livssituasjon som er preget av mye sykdom. Jeg finner mye trøst i Jobs bok.

I går, 2.august 2025, oppholdt jeg meg lenge i kapittel 29, som er begynnelsen på Jobs andre talerunde, og da spesielt de seks første versene. Du må gjerne lese dem i sin helhet før du leser videre, for sammenhengens skyld. Job ser tilbake på sitt liv før tragedien rammet ham, og han mistet alt. Men det er også elementer i teksten når han står midt oppe i tragedien.

Det er spesielt en setning jeg dvelte lenge ved: "...og jeg gikk gjennom mørket i hans lys..." (v.3b)

Det er et sterkt vitnesbyrd. Job underslår ikke det faktum at han opplever mørke. Det er ingen fornektelse av realitetene. Han opplever et mørke. Det oppleves veldig reelt. Det opplever jeg selv til tider. Da en kjenner på motløshet når smertene river og sliter i deg, i intense bølger som varer i opptil en halv time og man kjenner seg forlatt av Gud. 

Men nå sier Job noe fortrøstningsfullt. Når han går gjennom mørket skjer det "i hans lys". Det har jeg også gjort meg erfaringer med. Det finnes et lys i mørket!

Dette minner meg om et løfte gitt til Israel, slik profeten Jesaja gjengir det i Jesaja 60,1-3: "Reis deg, bli lys! For lyset ditt komme, Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, skodde dekker folkene. Men over deg går Herren opp, hans herlighet viser seg over deg. Folkeslag skal gå mot ditt lys, konger mot din soloppgang."

Og i prologen til Evangeliet etter Johannes, heter det: "Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det...Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden..." (Joh 1,5 og v.9)

Lyset som skinner i mørket er "verdens lys", Jesus, jfr. Joh 8,12.

Mens jeg dvelte lenge ved denne setningen fra Job: "...og jeg gikk gjennom mørket i hans lys", kom jeg til å tenke på det den profetiske seeren Johannes forteller om Det nye Jerusalem, byen med de faste grunnvoller som skal stige ned fra himmelen: "Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys." (Åp 21,22-23) Det er særlig det siste jeg merket meg ved.

Job deler også en annen ting jeg merket meg ved:

Det står slik i oversettelsen fra 2011: "...da Gud var min fortrolige i mitt telt." (v.4 b) Norsk Bibel 88 oversetter dette verset slik: "...da Guds vennskap hvilte over mitt telt." Jeg tar med meg begge disse uttrykkene inn i mine hverdager: Gud er min venn, og nærmeste fortrolige. Han er mitt lys, i mitt mørke.

På Guds fang

Det er helt feil årstid, jeg vet, men jeg går nå her og nynner på 'romjulsdrøm', av Alf Prøysen! Det er en setning som ikke vil slippe tak i meg: 'Da væla var et hus med fire vegger, og saligheta var et bessmorfang.'

Men jeg husker fars fang! Jeg var bare 12 år gammel da far døde. Jeg har ikke kommet over det ennå, selv om det har gått 54 år. Fanget til far var 'saligheta' for meg. Tryggheten. ømheten, roen. 

Jeg ble sittende og tenke på dette, når jeg leser dette verset fra prologen til Evangeliet etter Johannes: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Joh 1,18)

Professor Luc de Villers, ved L'Ecole Biblique i Jerusalem, oversetter dette slik: "Guds eneste Sønn, som kom for å føre oss inn i Faderens favn..."

Johannes hadde personlig erfaring erfaring med dette. Han beskriver seg selv som "den disippelen Jesus elsket", og at han ved det siste måltidet Jesus hadde med disiplene "lå ved Jesu bryst", altså i fanget til Jesus, tett inntil hans hjerte.

En bønn jeg ber ofte, er denne: 'Elsk meg med ømhet'! Jeg trenger denne ømme berøringen av Guds kjærlighet og rause nåde. Jeg trenger tryggheten av å ligge på Guds fang og kjenne hans gode favntak.
 

Skjult i en klippe på nødens dag

 Det har vært noen dager med smerter som har vært helt hinsides. Nesten så jeg ikke har klart å puste. Samtidig har det vært forunderlige dager, dager da jeg har opplevd noe av det som står i 1.Kor 2,9:  "Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, om det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det som Gud har beredt for dem som elsker ham." Det er virkelig sant at Gud har beredt litt av hvert for dem som elsker ham!

Guds evige hensikt var å åpenbare seg selv i Sønnen, og Jesu hensikt er å vise oss og føre oss til Faderen.

Det er noen ord fra Joh 17,25-26 som har blitt så levende for meg disse dagene: "Rettferdige Far! Verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg. Og disse har erkjent at du har utsendt meg. Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du har elsket meg med, skal være i dem, og jeg jeg i dem."

Jesus kom for å åpenbare Fars kjærlighet til oss og introdusere Fars navn. Det blir større og større for meg. I Joh 16,27, leser vi: "For Faderen selv elsker dere..." Når Jesus lære disiplene å be er det dette bildet av Gud han introduserer dem for: "Vår Far..."

Mens smertene er på det mest intense får jeg en talemelding fra en venn. Han kjenner ikke til hvordan disse smertefulle dagene har vært, men han deler et syn hvor han ser meg i en hule, og hulen omdannes til Guds bankende hjerte for verden. Det var ikke tilfeldig, for selv om dagene er smertefulle har Gud beredt noe for dem som elsker ham. Dette er dager badet i Guds Farskjærlighet. Det er virkelig sant at Gud skjuler oss i sin klippe på nødens dag.

"En ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel. For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp." (Salme 28,4-5)

Hver dag har nok med sin egen plage

 I dag har jeg ikke mye å bidra med. Natten har vært svært tøff. Alarmen for lavt blodsukker gikk i 02.tiden og fram til 04.30 kjempet vi med å få blodsukkeret opp. May Sissel måtte mate meg. Da det endelig snudde etter tre timer ble blodsukkeret for høyt og da kom de sterke smertene. Hos meg innebærer høyt blodsukker sterke muskelsmerter. Så i natt har det blitt lite søvn på oss. Enkelte dager er livet hardt å leve. Jesus sa det rett ut: "Hver dag har nok med sin egen plage." Det ordet har hjulpet meg mange ganger. Alt er ikke herlig og halleluja-stemning. Likevel kan vi ære Gud også når vi har smerter. Jeg takker for livet. Det er en stor gave.

Bare Gud er nok

 Egentlig er det bare en ting du kan be Gud om uten forbehold. Det er bønnen om at han skal være alt for deg. Du trenger ikke fortelle Gud hvordan han best kan oppfylle dine eller andres behov. Han har alt, og når han gir seg selv, gir han deg alt på en gang. Hvis du har han, da finnes det ikke mer å be om eller lete etter.

I første del av Fadervår er bønnen helt rettet inn på Gud selv: la ditt navn holdes hellig, la ditt rike komme, la din vilje skje. Selvfølgelig kan du be om det du tror du trenger, men disse spesielle bønnene skal alltid bygge på overgivelse og lengsel etter Gud selv.

Jo nærmere du kommer Gud, desto mer ligger tyngdepunktet på første del av Fadervår. Jo mer du stoler på Gud, desto mindre trang får du til å spesifisere bønnene dine etter egne og andres behov. Senere kan Gud kalle deg til et spesielt forbønnsoppdrag, men da er det han selv som spesifiserer bønnene dine.

Det finnes en uro og en omsorg som ikke er fra Gud. Det er den uroen som kommer av at du prøver å bære verdens nød på dine egne, smale skuldre, i stedet for å legge den over i Guds hender.

Den som overlater verden til Gud, har fremdeles virkelig medlidenhet med mennesker i nød. Men denne medlidenheten bæres av en dyp fred, en visshet om at den allmektige Gud elsker alle og til sist kan la alt gå inn i sin plan for å redde verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 31

Om å gjøre Herren til sin bolig

 Nettene er fortsatt vanskelige for meg. Hjelpeløsheten, det å må ha hjelp til å komme inn og ut av senga er ingen god følelse. Av og til blir jeg redd. 

Men det er også en øvelse i den totale overgivelsen i Guds hender. Salme 31,6 og vers 16 er blitt en daglig følgesvenn, og jeg ber disse ordene med tillit til Gud: "I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud...Mine tider er i din hånd."

Men jeg har også landet i Salme 90,1-2: "Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt. Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet til evighet er du, Gud."

Å gjøre Herren til sin bolig, er selve hemmeligheten. Herren er en bolig, fra slekt til slekt. Dette kan lett bli fine ord. Så jeg må gjøre meg erfaringer av å bo i Gud. I mellomtiden søker jeg og finne "nattely i skyggen av Den veldige." (Salme 91,1)

Glem ikke alle hans velgjerninger - et personlig vitnesbyrd

 I dag fikk May Sissel og jeg lyst til å fortelle om noen av de mange bønnesvarene og oppmuntringene vi har opplevd den siste tiden. Vi vil gjerne følge rådet til kong David i Salme 103,1-2: "Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger. Vi har virkelig fått oppleve sannheten i ordene fra Salme 23: "Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager." 

Det er nesten så vi ikke vet hvor vi skal begynne. Det er sant at det er store kontraster. De siste månedene har vi opplevd at Bjørn Olav har fått et nytt hjerteinfarkt og lever med store smerter på grunn av Parkinson. Men midt oppe i dette opplever vi Herrens nærvær og godhet på en forunderlig måte. For å begynne med det siste først: Bjørn Olav har lenge kjent på at han skulle be for et bestemt sted i Norge. Det er 6 år siden vi besøkte dette stedet sist. Mens han går og forundrer seg over hvorfor han skulle be for akkurat dette stedet, får han en melding på telefonen, med forespørsel fra en pastor om han kunne komme for å tale på et felleskristent arrangement på stedet. Snakk om bekreftelse! En annen dag dukker det opp et ektepar på døren med fjellørret og multe. De ville dele noe av Guds velsignelser med oss. Noen av dere vil huske at vi ble frastjålet ved fra garasjen vår tidligere i sommer. Noen ble minnet av Herren om å erstatte den veden for oss.

Så har vi blitt bedt ut på lunsj og middag, fått flere vakre blomsterbuketter på døra, fått overraskende pengegaver når vi har trengt det som mest, flere har hjulpet oss med å grave dreneringsgrøft i hagen vår, andre har hjulpet oss å pusse opp soverommet, hjelp til å frakte ting med henger og fått nydelig kurdisk suppe på døren.

Takk til alle som har vist omsorg og godhet i en vanskelig tid - ikke minst til Herren for hans uendelige nåde og godhet mot oss. Takk til alle dere som har sendt oss meldinger med oppmuntringer og alle dere som har bedt for oss og som fortsatt ber for oss.

Gud holder deg i sine hender

 "Hvem har målt vannene med sin hule hånd og målt ut himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe og veid fjell på vekt og hauger i vektskåler?" (Jes 40,12)

Hvem har målt vannene med sin hule hånd?

Og likevel...jeg blir minnet om profetens ord noen kapitler senere..."Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult meg i sin hånds skygge. Han har gjort meg til en blank pil og gjemt meg i sitt kogger." (Jes 49,2) 

Vår fantastiske, uutgrunnelige Gud holder ikke bare alle hav og stjerner i sine mektige hender...HAN holder hver og en av dere!!!

 I skyggen av sin hånd har han gjemt deg ... ditt hjerte, ditt sinn ... ditt liv. Han holder det hele i hule hender.

 Noen trenger å høre dette i dag ... din Gud holder DEG ... ømt, forsiktig, målrettet og kraftfullt i sin evige hånds beger. Ingenting kan rive deg fra hans mektige hånd. Ikke tvil på det, for Han holder deg skjult under sine vinger når denne stormen går forbi deg.

- Dana Jarvis/Heartbeat of the Father. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 6

 I sitt siste brev, det brevet apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus, skriver han: "Om dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige tider..." (2.Tim 3,1) I andre oversettelser står det: 'vanskelige tider'. Den siste tiden før Jesu gjenkomst kommer til å bli så vanskelig for dem som har stilt seg utenfor det antikristelige økonomiske systemet at de må hente lærdom fra profeten Elia for å kunne stå seirende. Hva er det så profeten Elia kan lære oss? Jeg har funnet tre ting: 

1. Elia var i harmoni med skapelsen. For ham ble skaperverket en del av hans beskyttelse. Herren ga Elia befaling om å gå og gjemme seg ved bekken Krit. Der sørget Herren for ferskvann under tørketiden, og der kom ravner med brød og kjøtt til ham: "Og Herrens ord kom til ham, og det lød så: Gå herfra og ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Krit øst for Jordan. Du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å gi deg mat. Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til bekken Krit øst for Jordan og oppholdt seg der. Ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen, og de kom med brød og kjøtt om kvelden, og han drakk av bekken." (1.Kong 17,2-6) 

Johannes døperen, som også var et Elia-menneske, var i harmoni med skaperverket. Han levde i ørkenen men fikk likevel alt han trengte. Han gjorde klær av kamelhår og levde av gresshopper og vill honning. Om Jesus heter det: "Der i ørkenen var han i førti dager, og ble fristet av Satan. Han holdt til blant de ville dyr, og englene tjente ham." (Mark 1,13) 

2. Elia fikk leve med Herrens ubegrensede ressurser. Hos enken i Sarepta fikk han være med i et pågående bespisningsunder over lang tid, der Gud velsignet oljen og melet så det ikke tok slutt. Kanskje dreide det seg om en tid på tre år da han levde sammen med denne enken og fikk oppleve Guds under ved hvert måltid. Dette kan du lese om i 1.Kong 17,8-16.

Jesus levde i sin Fars overflod, og fikk øse av Guds ubegrensede ressurser slik at hans egne daglige behov ble tilgodesett og han kunne ta seg av andres behov. 

3. Elia ble betjent av engler. I forbindelse med flukten fra den falske profetinnen Jesabel, som sto ham etter livet, ble Elia to ganger vekket av en engel, som betjente ham med mat og drikke: "Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Der satte han seg under en gyvelbusk, han ønsket seg døden og sa: Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine. Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken. Da rørte en engel ved ham og sa til ham: Stå opp og et! Da han så opp, fikk han se at ved hodet hans lå det en kake, stekt på hete steiner, og at det sto en krukke med vann. Og han åt og drakk og la seg ned igjen. Men Herrens engel kom igjen andre gangen og rørte ved ham og sa: Stå opp og et! Ellers blir veien for lang for deg. Da sto han opp og åt og drakk. Og styrket ved denne maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds berg, Horeb." (1.Kong 19, 4-8) 

Jesus ble betjent av engler og Elisja, som var tjeneren til Elia, var omsluttet av en englehær, da fienden omringet ham. 

Tiden før Jesu gjenkomst vil være preget av økt engleaktivitet. Vi skal ikke lese lenge i Bibelen før vi ser det. Englene kommer til å spille avgjørende roller i endetidsdramaet. Derfor kan vi også forvente hjelp fra dem: "Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder og sine tjenere til flammende ild...Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?" (Hebr 1,7 og v. 14)

fortsettes

En utrolig historie om Guds omsorg

En prest som går gjennom kirken sin

Midt på dagen,

Besluttet å ta en pause ved alteret

For å se hvem som kommer for å be.

Akkurat da åpnet bakdøren seg,

Og en mann kom ned midtgangen,

Presten rynket pannen da han så mannen

Hadde ikke barbert seg på en stund.

Skjorta hans var revet og slitt,

Og frakken hans var slitt og frynsete,

Mannen knelte ned og bøyde hodet,

Så reiste seg og gikk bort.

.

I dagene som fulgte, nøyaktig på samme tidspunkt hver gang.

ser presten denne mannen,

Hver gang han knelte bare et øyeblikk,

En matboks i fanget.

Vel, prestens mistanker vokste,

Om ran en hovedfrykt,

.

Han bestemte seg for å stoppe og spørre mannen,

'Hva gjør du her?'

Den gamle mannen sa at han var en fabrikkarbeider

Og lunsjen var på en halvtime

Lunsjtid var hans bønnetid,

For å finne styrke og kraft.

Jeg blir bare et øyeblikk

Fordi fabrikken er langt unna;

Mens jeg kneler her og snakker til Herren,

Dette er litt av det jeg sier:

.

'Jeg KOM BARE INNE FOR Å FORTELLE DEG, HERRE,

HVOR GLAD JEG HAR VÆRT,

SIDEN VI FANT VENNSKAP til hverandre

OG DU TOK BORT MIN SYND.

VET IKKE MYE OM  HVORDAN JEG KAN BE,

MEN JEG TENKER PÅ DEG HVER DAG.

SÅ, JESUS, DETTE ER BEN,

BARE INN I DAG.'

.

Presten følte seg dum,

Fortalte Ben at det var greit.

Han sa til mannen at han var velkommen

til å  be der når som helst.

«Det er på tide å gå, og takk,» sa Ben

Mens han skyndte seg til døren.

Så knelte presten der ved alteret,

Noe han aldri hadde gjort før.

Ha kalde hjerte smeltet, varmet av kjærlighet,

Da han møtte Jesus der.

Mens tårene rant nedover kinnene hans,

Han gjentok gamle Bens bønn:

.

«Jeg kom nettopp innom for å fortelle deg, Herre,

HVOR GLAD JEG HAR VÆRT,

SIDEN VI FANT VENNSKAP til hverandre

OG DU TOK  BORT MIN SYND.

JEG VET IKKE MYE OM HVORDAN JEG KAN BE,

MEN JEG TENKER PÅ DEG HVER DAG.

SÅ, JESUS, DETTE ER MEG,

BARE INN I DAG.'

.

Etter middag en dag, la presten merke til det

Den gamle Ben hadde ikke kommet.

Ettersom flere dager gikk og fortsatt ingen Ben,

Han begynte å bekymre seg litt.

På fabrikken spurte han om ham,

Fikk vite at han var syk.

Sykehuspersonalet var bekymret,

Men han hadde gitt dem en spenning.

.

Uken Ben var med dem,

Førte til endringer i avdelingen.

Smilene og gleden hans smitter.

Forandrede mennesker var hans belønning.

Oversykepleieren kunne ikke forstå

Hvorfor Ben kunne være så glad,

Når ingen blomster, samtaler eller kort kom,

Ikke besøk han hadde.

.

Presten ble ved sengen sin,

Han ga uttrykk for sykepleierens bekymring:

Ingen venner hadde kommet for å vise at de brydde seg.

Han hadde ingen steder å henvende seg.

Gamle Ben så overrasket ut

Og med et hyggelig smil;

«Sykepleieren tar feil, hun kunne ikke vite,

Han har vært her hele tiden.

Hver dag ved middagstid kommer han hit,

En kjær venn av meg, skjønner du,

Han setter seg rett ned og tar hånden min,

Lenker seg ned og sier til meg:

.

«Jeg kom bare innom for å fortelle deg, BEN,

HVOR GLAD JEG HAR VÆRT,

SIDEN VI FANT DETTE VENNSKAPET,

OG JEG TOK BORT SYNDEN DIN .

JEG TENKER ALLTID PÅ DEG

OG JEG ELSKER Å HØRE DEG BE,

OG SÅ BEN, DETTE ER JESUS,

BARE SJEKKER INN I DAG .'

Oversatt fra Cavanis Fathers, Filippinene av Bjørn Olav Hansen etter en ide av Britt Norheim

.

 

La Gud bære deg

 Gud er stor, likevel foretrekker han det lille fremfor det store. Det kan kanskje virke overraskende. Men kjenner vi ikke noe lignende selv. Hele kulturen vår går ut på å prestere og kunne så mye som mulig, likevel er det ikke først og fremst de sterke og fremgangsrike som vekker vår sympati. Den som er dyktig, blir beundret, men ikke elsket. Men hvis en som er dyktig, viser seg liten og sårbar , da blir det lett å elske vedkommende. 

Vi åpner spontant for den som blotter sine sår. Riktignok gjør vi det ikke alltid av kjærlighet, men av beregning. Det at vi ikke liker de flinke så godt, henger kanskje sammen med at vi er redde for selv å havne i skyggen. Vi vil jo ikke overstråles av andre.

Men Gud er ikke som vi. Hans kjærlighet til det lille blir en absolutt ren kjærlighet. Han vil formidle seg selv til oss, han vil gi oss sitt eget liv. Og han vet at vi bare kan ta imot hvis vi åpner oss og innrømmer at vi er små og avhengige.

Hvis du tror at du kan gå fremover på den åndelige veien av din egen kraft, så må du gjerne prøve. Underveis kommer du nok til å lære ett og annet om din egen dyktighet. Men det er bedre om du tror at du ikke kan. Da får Gud muligheten til å gi deg sin kraft. Han er alltid villig til å bære dem som ikke kan gå, bare de lar seg bæres. Og hvis du blir båret av Gud, kommer du mye fortere framover.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 59

Profetisk: Du som er sliten

 Jeg ser deg. Du føler at du blir sliten på grunn av fiendens grusomhet. Ditt hjerte har blitt tynget av denne verdens ondskap som øynene dine har sett og ondskapen som har knust hjertet ditt. Jeg så deg tynget av fiendens grusomhet.

Jeg oppmuntrer deg i dag, at Gud allerede har ordnet ting. Grusomheten må ta slutt. Det vil ta slutt! Herrens rettferdighet har kommet og byrden vil bli fjernet.

Jeg så et banner med ordet "Justice" skrevet på. Den stiger opp midt i disse stormene. Og han vil reise seg for å vise deg medfølelse. For Herren er en rettferdighets Gud. Han reiser et banner for dem som frykter ham; at det kan vises i sannhet.

Jeg ble tiltrukket av disse versene for oppmuntring:

"Gi flyktningene fra Moab-helligdommen med deg. Vær et trygt sted for dem som er på flukt fra drepemarkene.

  "Når alt er over," svarer Juda, "veltet tyrannen, drapet til slutt, alle tegn på disse grusomhetene er for lengst borte,

En ny regjering av kjærlighet vil bli etablert i den ærverdige David-tradisjonen. En hersker du kan stole på vil lede denne regjeringen, en hersker som brenner for rettferdighet, en hersker som er rask til å ordne opp."

Jesaja 16

Han har allerede ordnet ting og vi vil se hans herlighet manifestere seg på jorden!

«Nå var det en lang krig mellom Sauls hus og Davids hus. Men David ble sterkere og sterkere, og Sauls hus ble svakere og svakere.»

II Samuel 3:1

Du vokser deg sterkere i ham. Du er ikke svak. Du er sterk i ham. Og hans rettferdighet vil rulle videre som en elv og rettferdighet som en evig strømmende bekk. Og når du gir etter for hans rettferdighet og for prosessen med hans utfrielse, vil du komme til kunnskap om Guds Sønn. Og for den som seier: Et fullkomment menneske, i mål av Kristi fyldes vekst. (Ef 14; Amos 5; Salme 60:4)

​- Amy Thomas Davis/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Du er sett

 Når vi ser på Gud og virkelig møter ham, merker vi at han alltid ser på oss først og møter oss med et blikk fullt av kjærlighet. "Videntem videre", sier Augustin: Vi ser ham som ser på oss. Blikket hans kommer først, og det omfatter alt. Jeg er alltid kjent av Gud før jeg kjenner ham. Vi lærer ikke Gud å kjenne ved å se på ham, men ved å la ham se på oss og holde ut under blikket hans. Vi blir ikke kjent med sola ved å stirre rett inn i lyset, men ved å slå blikket ned og utsette oss for solstrålene. Det er Guds blikk som gjør oss til det vi er. Han er alltid først.

Hvert eneste menneske bærer i seg en dyp lengsel etter å bli sett og møtt med en kjærlighet av en annen. Det hører med til kjærlighetens vesen at man ikke vil skjule noe for den man elsker. Man vil avsløres fullstendig, med lys og mørke, og bli bekreftet med kjærlighet slik man er. 

Det ligger en helt spesiell glede i å la seg gjennomlyse av Gud og bevisst oppgi all motstand. Hans blikk er fylt av kjærlighet og gjør oss helt gjennomsiktige. 

Vi kan si at det kristne livet ikke er noe annet enn å leve under Guds kjærlige blikk, øyeblikk for øyeblikk. Der kan intet urent bestå. Hvis du våger å utlevere deg til hans blikk og lar han se ned i ditt innerste dyp, da blir du ren uten at du selv vet hvordan. Men alt avhenger av om du virkelig lar ham få se alt. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 28

Hvor skal vi gå?

 Apostelen Peter hadde gjort seg djupe erfaringer med Herren når han kunne si: "Herre, hvem skal vi gå til? Du har jo det evige livs ord..." (Joh 6,69)

Vitnesbyrdet du bærer kommer fra strykene, ikke der elven går stille.

Vi som har vokst opp med Marie Monsens bok: 'En hjelp i trengsler', er også vokst opp med den reviderte oversettelsen av Bibelen fra 1930. Selv om jeg leste denne boken på begynnelsen av 1980-tallet har jeg ikke glemt det bibelordet som boken innledes med, hentet fra Salme 46,2: "Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet såre stor." Men jeg forsto ikke det siste. Hva betydde: såre stor?"

Så har livet gjort noen bråe svinger og av erfaring forstår jeg at han er alt jeg trenger i liv og død. 

I Pollestads oversettelse av Bibelen heter det i Salme 46,2 og jeg tar med vers 3 og 4 for sammenhengens skyld: "Gud er for oss en tilflukt, en styrke, en hjelper i nøden, alltid å finne. Vi frykter ikke om jorden ryster, om fjellene vakler i havets hjerte, om vannet buldrer og froder av skum, om fjellene bever i opprørt hav."

Bare Gud er nok

 Egentlig er det bare en ting vi kan be Gud om uten forbehold. Det er bønnen om at han skal være alt for deg. Du trenger ikke fortelle Gud hvordan han best kan oppfylle dine eller andres behov. Han har alt, og når han gir seg selv, gir han deg alt på en gang. Hvis du har ham, da finnes det ikke mer å be om eller lete etter. 

I første del av Fadervår er bønnen helt rettet inn på Gud selv: la ditt navn holdes hellig, la ditt rike komme, la din vilje skje. Selvfølgelig kan du be om det du tror du trenger, men disse spesielle bønnene skal alltid bygge på overgivelse og lengsel etter Gud selv.

Jo nærmere du kommer Gud, desto mer ligger tyngdepunktet på første del av Fadervår. Jo mer du stoler på Gud, desto mindre trang får du til å spesifisere bønnene dine etter egne og andres behov. Senere kan Gud kalle deg til et spesielt forbønnsoppdrag, men da er det han selv som spesifiserer bønnene dine.

Det finnes en uro og en omsorg som ikke er fra Gud. Det er den uroen som kommer av at du prøver å bære verdens nød på dine egne, smale skuldre, istedet for å legge den over i Guds hender. 

Den som overlater verden til Gud, har fremdeles virkelig medlidenhet med mennesker i nød. Men denne medlidenheten bæres av en dyp fred og visshet om at den allmektige Gud elsker alle og til sist kan la alt gå inn i sin plan for å redde verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 31

Jeg har gjort Herren til min bolig i en usikker verden

Det er mye med Parkinson som er skremmende. Jeg er inne i en fase hvor jeg er ustø, svimmel, stiv og med mye smerter. Det skaper uro og usikkerhet. Jeg må derfor skape trygge rom rundt meg. Huset vårt, er et slikt trygt sted. Her er jeg kjent, her har jeg noe å holde meg fast i. Men nå er også huset gyngende grunn under føttene, om jeg kan si det slik. Vi har fått noen store utfordringer:

Fordi min beveglighet er betydelig mindre er adkomsten til huset en utfordring for både May Sissel og meg. Det begynner å bli langt å gå fra garasjen til huset vårt med rullator, og adkomsten er ubrukelig med rullestol. Behovet for en ny adkomst er stor, men dette koster mye penger - penger vi ikke har. Den andre utfordringen er et bad, som må tilrettelegges for meg. det er mer en 30 år gammelt, og jeg kommer ikke lenger inn i dusjen.

Det er heller ikke bare å flytte. Huset gir meg trygghet i en utrygg hverdag.

Så du forstår at vi har mye å  tenke på disse dagene, May Sissel og jeg. Be gjerne for oss.

Jeg tenker mye på en Salme for tiden: "Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike - ja, fra evighet til evighet er du Gud." (Salme 90,1-2)

Gud er min bolig. Jeg søker min trygghet hos Ham. Jeg bor ikke i fryktens hus, men kjærlighetens, fordi jeg har gjoort Herren til min bolig.

I Guds hender som Hans elskede barn

Jeg er så takknemlig for å våkne til en ny dag. Det kjennes ikke ut som om noen selvfølge etter noen intense og smertefulle dager, med høy feber - inntil 40,8 på det høyeste. Det er ikke mye jeg orker, eller klarer, men jeg fortsetter å be 'min bønn' - Far, i dinne hender overgir jeg min ånd, du forløser meg, du trofaste Gud.

Så er jeg blitt så glad i denne 'trosbekjennelsen' til biskop emeritus Martin Lönnebo, som fremdeles lever, han er vel 90 nå: "Du er evig. Du er nær meg. Du er lys og jeg er din."

Og så  ber jeg: "Her er jeg, ditt elskede barn."

Så ser jeg for meg at Herren Jesus legger min hånd i sin og velsigner meg.

Da er det inderlig godt å leve.

George Müller ba og leste Bibelen på sine knær

Det sies at George Müller (bildet) (1805-1898) skal ha lest Bibelen mer enn 200 ganger, mange av dem bedende på sine knær. Før sin død, ble han spurt av en reporter om hva han fortsatt kunne tenke seg å gjøre på sine knær, svarte han : "Å lese mer av Bibelen fordi jeg vet for lite om Kristi storhet."

Dette var en evangelisk kristen, direktør for barnehjemmet Ashley Down i Bristol, England, hvor han tok seg av 10 024 foreldreløse barn gjennom hele livet basert på Guds løfte i Salme 68:6 "Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige bolig."

Kjent som en skikkelse som helt og holdent var involvert i utdanningen til barna han hadde omsorg for, ble han til og med anklaget for å gi en utdanning utover den vanlige normen for den tiden. Han grunnla 117 skoler som tilbød undervisning basert på kristne verdier til 120 000 barn, mange av dem uten foreldre.

Han sa: «Hvis jeg, en fattig mann, kan bygge og administrere et barnehjem uten å be noen om penger eller hjelp, bare gjennom bønn og tro, kan dette, sammen med Herrens velsignelse, oppmuntre Guds barn i tro og livsstil, også bli et sterkt vitnesbyrd til de vantro om Guds eksistens."

Den berømte forfatteren Charles Dickens besøkte selv noen av barnehjemmene til George Müller for å se selv behandlingen som ble tilbudt barna. Dickens var så imponert at han skrev artikler for flere aviser, en anbefaling som ikke kan ikke kjøpes for penger. 

Så selv etter fylte 70 reiste Müller intenst, nådde 42 land, snakket til og med med myndighetene i Det hvite hus, og delte med andre sin rike erfaring med Gud.

På dagen for Müllers begravelse stanset fabrikkene i Bristol opp. Tusenvis av mennesker kom for å vise sin siste ære til mannen som ble forvandlet av Gud fra å være en tyv som forrådte sine nærmeste venner, til en mann som stilte seg selv til Guds disposisjon og samlet inn tilsvarende 180 millioner dollar ville gjennom bønn og tro på Jesus.

Müller skrev om sin omvendelse: «Da jeg overga meg fullstendig til Gud, var kjærligheten til penger borte, kjærligheten til et hjem var borte, kjærligheten til rikdom var borte, kjærligheten til verdslige ting var borte. Gud har blitt mitt alt. Jeg fant alt i Ham, det er ikke noe annet jeg ønsket. Og jeg ble hos Ham, en lykkelig mann, en veldig lykkelig mann, som bare søkte å oppnå Guds ting. "

Mange flere liv har blitt forvandlet på grunn av Müllers tro og mot. Selv om han ikke lenger er blant oss, eksisterer fortsatt arbeidet som han har satt i gang, og Müllers budskap gjenlyder i dag: "Gud er ekte, Han er en Gud som du kan stole på!"

Det er tilstrekkelig å stole på den levende Gud, sa Müller, og ikke bekymre seg for jordiske ting, for bekymringens begynnelse er slutten på troen; og troens begynnelse er slutten på bekymring.

- Karen Stanton/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Guds omsorg i sykdom og nød

Posteringene til Sally McClung, kona til den nå avdøde forkynneren og misjonslederen Floyd MacClung, er noe av det mest oppbyggelige jeg leser på Facebook. Hennes ærlighet og sårbarhet i møte med sykdom og lidelse gjør sterkt inntrykk. Som denne, som jeg har valgt å oversette til norsk: 

"Kjære bedende venner,

I løpet av de åtte årene jeg kjempet mot kreft, var det så mange ganger jeg trengte Herrens hjelp og nærvær. Da jeg først ble diagnostisert med kreft og fikk kirurgi og cellegift, var Floyd med meg for å hjelpe, oppmuntre og støtte meg. Så ble han syk. For resten av operasjonene og cellegiftbehandlingene mine måtte jeg klare meg alene. Heldigvis hadde jeg sønnen min som flyttet hit for å hjelpe oss da faren hans ble syk og mange kjære venner som brydde seg om og støttet meg. Jeg er så takknemlig for all deres kjærlighet og omsorg.

Men det var fortsatt mange ganger jeg følte meg alene. Jeg visste sannheten i Ordet at Gud var med meg, men jeg kunne ikke alltid "føle" hans nærvær. Gang på gang ropte jeg til Herren, og i hans ømme barmhjertighet og nåde – kom han i sin kraft og overveldet meg med en bevissthet om hans nærvær. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men det var en håndgripelig bevissthet om at han var her hos meg. Jeg "følte" ham! Jeg visste at han brydde seg om meg.

Sannheten er at han er med oss ​​enten vi føler det eller ikke, men jeg har vært takknemlig for de gangene jeg kunne føle hans nærvær. Andre ganger klamrer jeg meg fast til løftet om at Han er med meg.

Jeg har et familiemedlem som ganske ofte ser engler. Jeg har aldri sett en (som jeg vet om!) - men jeg tror at engler passer på meg i mange situasjoner også.

Enten vi ser eller føler disse tingene, kan vi være trygge på at Gud er med oss ​​når vi går gjennom de vanskelige tingene i livet. Han forlater oss aldri og forlater oss aldri. Det er klippen vi står stødig på når vi går gjennom livets prøvelser.

«Da Jakob våknet av søvnen, tenkte han: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg var ikke klar over det.» "1 Mosebok 28:16

"Og han sa: 'Mitt nærvær vil gå med deg, og jeg vil gi deg hvile.' "2 Mosebok 33:14

"Du gjør meg kjent for meg livets vei, i ditt nærvær er det full glede." Salme 16:11

"Jeg vil aldri forlate deg eller forlate deg." Hebreerne 13:5

"Hvor skal jeg gå fra din ånd? Eller hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?" Salme 139:7

"Selv om jeg går gjennom dødsskyggens dal, vil jeg ikke frykte noe ondt, for du er med meg." Salme 23:4

"La oss da med frimodighet nærme oss nådens trone, så vi kan motta barmhjertighet og finne nåde til hjelp i nødens tid." Hebreerne 4:16

Gud er nærmere enn luften vi puster inn. Vi kan ikke se luften rundt oss, men den er der. Vi kan ikke alltid føle Guds nærvær med oss, men Han er der! Måtte Gud hjelpe oss å være klar over hans konstante tilstedeværelse rett hos oss. Når vi fullt ut forstår at han er MED oss, kan vi møte hva som helst. Han er så flink!

I kjærlighet,

Sally

Hvile og god omsorg midt i tjenesten

3.søndag i påsketiden/Prekentekst: Mark 6,30-44

Hvilen hører med til tjenesten. Apostlene gjør opp status for det de har vært med på så langt, og så inviterer Jesus dem til å slappe av! Det er så lett å glemme denne sunne kombinasjonen, og i sin tjenesteiver brenne lyset i begge ender. "Han sier til dem: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt." (v.31a) Å, som vi trenger disse øde stedene med Jesus! Folket trengte seg inn på Jesus - og på apostlene - fra alle kanter: "For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise." (v.31b) Det er ikke et nederlag om man kjenner behov for å ta en pause fra tjenesten man står i for Jesus. Det er motsatt. Det er et tegn på sunnhet. Vi trenger alle tid 'for å være for oss selv'. Vi er ikke bare ånd, men sjel og kropp! Jesus sa ved en anledning: "De fattige har dere alltid iblant dere". Med andre ord: behovene vil alltid være der! De blir ikke borte. Men driver man rovdrift på seg selv, vil kroppen og sjelen ogg ånden vår til slutt si tydelig fra!

La oss derfor ta imot invitasjonen fra Jesus om å trekke oss tilbake, til de øde stedene, for å hvile oss - sammen med Jesus.

Denne søndagen i kirkeåret kalles "hyrdesøndagen" og har som fokus Guds omsorg for mennesket, her i form av noe å spise for de som er sultne. Gud har omsorg for hele mennesket, ikke bare for deres åndelige behov. Evangeliene har flere brødunder-beretninger. Vi har denne, som utgjør dagens prekentekst, hvor 5000 menn foruten kvinner og barn, mettes. I Matt 15,29-39 er det snakk om 4000. Markus har med begge beretningene. Først den som forteller om 5000 og senere i Mark 8,1flg den som handler om de 4000. Det er likevel en forskjell på dem, så vi må formode at det er snakk om to hendelser. I den første er det snakk om "fem brød og to fisker" (Mark 6,38), mens det i den andre beretningen er snakk om "sju brød" (Mark 8,5) og "noen få småfisker" (Mark 8,7)

Vel så interessant som antallet mennesker som får del i praktisk hverdagsomsorg fra Jesu side er det som skjer når Jesus bryter brødet og ber velsignelsesbønnen. 

Jeg merker meg ordene som brukes i Mark 6,41: "Så tok han de fem brødene og de to fisskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen. Så brøt han brødene og ga dem til disiplene for at de skulle gi til folket..." 

"Brøt" og "ga". Det er det samme Jesus gjør når Han innstifter nattverden! Og da som nå ber også Jesus velsignelsesbønnen. Hvilken bønn er det snakk om? Den jødiske, som ifølge gammel jødisk tradisjon lyder slik: "Velsignet være du, Herre vår Gud, universets (eller altets) konge, som lot brødet vokse fram fra jorden."