Det er mye med Parkinson som er skremmende. Jeg er inne i en fase hvor jeg er ustø, svimmel, stiv og med mye smerter. Det skaper uro og usikkerhet. Jeg må derfor skape trygge rom rundt meg. Huset vårt, er et slikt trygt sted. Her er jeg kjent, her har jeg noe å holde meg fast i. Men nå er også huset gyngende grunn under føttene, om jeg kan si det slik. Vi har fått noen store utfordringer:
Fordi min beveglighet er betydelig mindre er adkomsten til huset en utfordring for både May Sissel og meg. Det begynner å bli langt å gå fra garasjen til huset vårt med rullator, og adkomsten er ubrukelig med rullestol. Behovet for en ny adkomst er stor, men dette koster mye penger - penger vi ikke har. Den andre utfordringen er et bad, som må tilrettelegges for meg. det er mer en 30 år gammelt, og jeg kommer ikke lenger inn i dusjen.
Det er heller ikke bare å flytte. Huset gir meg trygghet i en utrygg hverdag.
Så du forstår at vi har mye å tenke på disse dagene, May Sissel og jeg. Be gjerne for oss.
Jeg tenker mye på en Salme for tiden: "Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike - ja, fra evighet til evighet er du Gud." (Salme 90,1-2)
Gud er min bolig. Jeg søker min trygghet hos Ham. Jeg bor ikke i fryktens hus, men kjærlighetens, fordi jeg har gjoort Herren til min bolig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar