tirsdag, august 31, 2021

Pave Benedikts profetiske advarsel


"Den åndelige krisen som har innhentet Vesten er den mest alvorlige siden Romerrikets fall mot slutten av det femte århundre. Kristenhetens lys flimrer over hele Vesten. Det finnes mennesker i dag som kan komme til å se kristendommens effektive død i vår sivilisasjon. Ved Guds nåde, kan troen fortsatt vokse i Sør og i Kina, men utelukker en dramatisk reversering av dagens trend, den vil forsvinne helt fra Europa og Nord-Amerika. Dette behøver ikke bety verdens ende, men det er sluten på en verden. Bare de som er bevisst blinde som fornekter dette. Altfor lenge har vi nedtonet og ignorert tegnene. Nå er flommen over oss - og vi er ikke rede." 

- Pave emeritus Benedict XVI gjengitt i Rod Dreher: The Benedict Option. A Strategy for Christians in a Post-Modern Nation. Sentinel , side 8. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Pave emeritus Benedikt. Foto: By Pope_Benedict_XVI_Blessing.jpg: Rvin88derivative work: Jüppsche - Pope_Benedict_XVI_Blessing.jpg, CC BY 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=14930801

John Bunyan - pilegrimen som fant den bunnløse nåden


Når augustdagen glir over i september 1668 dør John Bunyan (bildet), baptistpastoren som skrev: 'Pilegrims vandring'. Han dør, sterkt svekket av fengselsopphold, av en forkjølelse han pådrar seg under en reise til London. John Bunyan ble 60 år gammel. 

Han ble født 28.november 1628, og døde 31. august 1688. Boken han er mest kjent for - Pilegrims vandring. Første utgave kom ut i London i 1678. Fremdeles leses den av tusenvis av mennesker hvert eneste år. Ved siden av Bibelen skal den visstbok være verdens mest oversatte bok. Den verdenskjente C.H. Spurgeon, pastor for baptistkirken Metropolitan Tabernacle, forteller i sin selvbigografi at han hadde for vane å lese igjennom den boken en gang i året. Han ga den også i gave før han fridde til hun som skulle bli hans kone, Susanna. På norsk er den kommet i en rekke utgaver.

Da menighetens lokaler hvor Bunyan var pastor ble stengt av myndighetene, fortsatte de å samles i skogen. Han ble fengslet 12. november 1662. og ble sittende inne så å si sammenhengende i 10 år. I fengselet skrev han ikke mindre enn ni bøker. Deriblant 'En pilegrims vandring'. 

Pilegrims vandring forteller om hans eget liv. Om hans omvendelse, prøvelser og om hans opplevelser med Gud. For John Bunyan hadde kamper - voldsomme kamper. "Kristen" - som er pseudonym for ham selv i denne boken, og hans "reise"var ting og besværlig og full av farer og kamp. Men "Kristen" seiret. Og hvilke resultater har ikke Bunyans kamp og seier gitt! I sitt forholdsvis korte liv og hvorav mange år i fengsel - vant han mange mennesker for Gud. Men de som fant Jesus som sin Frelser ved å lese hans mange bøker, de kan telles i tusener. Som ingen annen forfatter hadde han en evne til å tolke sjelens innerste følelser. Mye av det han skrev var allegorisk.

Han skrev også en selvbiografi med den meget talende tittelen: "Bunnløs nåde for den største synder." I 2008 var det 60 år siden den ble utgitt på Norsk Litteraturselskap. I forordet til denne boken skriver Bunyan:

"En kristen bør ofte minne seg selv om hvordan nådens verk begynte i ham selv."

Som et eksempel på dette nevner John Bunyan apostelen Paulus:

"Paulus pleiet også å handle på samme måte, selv når hans liv sto på spill. Når han sto foran sine dommere, kom han ihu og vitnet om den dag og den stund da nådenes verk tok til i hans liv, og ved det følte han seg styrket."

Kanskje noe å tenke på for oss også!

I sin siste preken sa han blant annet: Hvis du ser en sjel som har Guds bilde i seg, da elsk ham, elsk ham!'

Hans siste ord var: 'Ta meg, jeg kommer til deg'.

Her er noe John Bunyan skrev om bønn, i min oversettelse: 

Når vi ber er det bedre å ha et hjerte uten ord enn å ha ord uten et hjerte.

Be ofte, for bønn er sjelens skjold, et offer til Gud og en svøpe for djevelen.

Bønn vil gjøre at et menneske holder opp med å synde, eller synd vil lokke et menneske til å holde seg borte fra bønn.

I alle dine bønner glem ikke å takke Herren for Hans nåde.

Bønnens ånd er mer verdifull enn skatter av gull og sølv.

De sannheter jeg kjenner best er de jeg har lært meg på mine knær. Jeg kjenner ikke en ting godt før den er brent inn i mitt hjerte gjennom bønn.

mandag, august 30, 2021

Med ørnen svevende over hodet mitt

 

Den er mektig der den svever høyt over landsskapet. På vei til nevrologen i dag, så jeg ørnen igjen. Det er en stund siden jeg har sett ørner, men nå - på denne utfordrende dagen - så jeg den igjen. Hver gang gjør det et sterkt inntrykk, og det skjer på noen av mine mest vanskelige dager. For meg er det en himmelhilsen. Slik også i dag.

Jeg søkes nå av nevrologen til utredning på Rikshospitalet. Jeg har blandede følelser med hensyn til dette. Det skal også forsøkes på nytt med medisiner som kanskje kan hjelpe mot nakkstivheten som gir meg svimmelhet, og for smertene. De har jeg prøvd tidligere, og tålte dem ikke, men nå har Parkinsons utviklet seg så mye at jeg har ikke noe valg annet enn å prøve.

Takk for forbønn.

I Guds nærvær er det ro


 Den internasjonalt anerkjente forfatteren Joyce Huggett, som døde 79 år gammel i 2017, skriver noe som jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i, og som kan hjelpe oss til å praktisere Guds nærvær i våre hverdagssituasjoner:


Å praktisere Guds nærvær betyr ganske enkelt å være oppmerksom på sannheten i Apostlenes gjerninger 17,28, at Gud aldri er langt borte fra noen av oss. For det er i Ham vi lever, beveger oss og er til.

Noen ganger tenker jeg på det slik: Nå da jeg bor utenfor England, blir jeg stadig flinkere til å holde kontakten med England. Jeg er meget takknemlig for BBC's programmer som sendes både dag og natt. Alt jeg trenger å gjøre er å stille inn radioen, så er jeg forbundet med hjemlandet. Slik sender også Gud sitt budskap hele døgnet, budskapet om unedelig kjærlighet. For å få fobindelse med denne kjærligheten, trenger vi bare å innstille hjertene og sinnene våre på den slik at vi blir bevisst at den er der. Uansett hva vi da holder på med, kan vi holde kontakt med Guds hemmeligheter: At Han virkelig finnes, at Han er kjærlighet, at Han bryr seg om oss, at Han alltid arbeider til det beste for oss, at Han steg inn i vår verden fo å ta bolig i våre liv, at Han bor i oss. Som David Adam sier det: 'Vi kan vibrere i Hans nærvær.'

Kvekeren Thomas Kelly kaller denn bevissthet overfor både det hellige og det verdslige 'å leve i samtidighet'. Han hevder at vi kan øve oss opp til å bli bevisst Guds nærvær og den verden vi lever i på samme tid. Han sammenligner oss med skilpadden og utfordrer oss: 'Skilpadden svømmer rundt i vannet, men oppmerksomheten er rettet mot eggene som ligger på bredden. Gjør derfor alt det du må i denne verden, men la tankene være rettet mot Gud.'

For en tid tilbake deltok jeg i en nattverdgudstjeneste. Gudstjenesten hadde knapt begynt da en liten venninne på knapt tre år ble enig med seg selv om at hun foretrakk mitt selskap fremfor morens. Følgen var at hele gudstjenesten ble et liv i samtididighet. På den ene siden fulgte jeg nøye i Miriams stillferdige (og ikke fullt så stillferdige) prat, tegnet og leste for henne. På den andre siden fulgte jeg fortsatt nøye med i liturgien. De to opplevelsene konkurrerte ikke med hverandre. I stedet utfylte de hvernadre og gjorde gudstjenesten enda rikere.

Mange av oss bruker store deler av vår tid på å tenke, og til og med snakke med oss selv - når vi går, arbeider, sover, våkner - spesielt hvis vi er sinte eller reddee. Fordi det er slik, krever det ikke så mye å omstille seg til Guds kanal, slik at vi taler med den Gud som alltid er nær oss like vel som til oss selv.

I boken Dialogue with God (Dialog med Gud) beskriver Mark Virkler hvordan han har arbeidet for å leve i denne bevissthet slik at han nå kjører, så tilber han samtidig: 'Jeg deler min kjærlighet med Jesus, synger kjærlighetssanger til Ham og er åpen for at Han taler til meg i tankene mine.'

Gjennom en personlig krise ble forfatteren Sue Monk Kidd overbevist om at Gud kommer til oss midt i vår hverdag. I God's Joyful Surprise (Guds gledelige overraskelse) lar hun oss få del i denne erfaring:

Hver dag samlet Guds nærvær seg i meg som regnvann. Jeg følte at Han kom og kom og kom ... gjennom en lyd, en lukt, en berøring, en bevegelse, vanlige ting som formet dagen min ... Jeg kunne stirre på de kjedeligste ting og bli oppmerksom på Hans kjærlighet. En krukke med melk i kjøleskapet, en gammel genser, dampen som steg fra suppen min, en stille himmel, et tre som hadde blitt dratt opp med roten ... alt var kjærlighetsgaver. 'Nyt Meg. Drikk av Meg,' virket det som Gud sa: 'Finn Min kjærlighet over alt!'

Disse to forfatterne hadde ikke snublet over en ny åndelig dimensjon. De hadde ganske enkelt våknet og er blitt klar over at Jesus sa: Jeg vil aldri forlate dere, og mente det.

søndag, august 29, 2021

Kvinner fra den unge kirken som forbilder


Dagfinn Stærk har gjort det igjen! Han har gitt norske kristne en gave til livsreisen i form av en bok om kvinnelige forbilder! De som satte djupe spor etter seg i den tidlige kirken og som ga inspirasjon til andre om hvordan man i praksis kunne etterfølge Kristus. Stærk skriver for et bredt publikum, med et lettfattelig språk. Han formidler historie, ikke bare faktakunnsksp, men på en så levende måte at man blir satt tilbake i historien og lever med i fortellingen. Stærk skjønnmaler ikke, men forteller historien om disse markante kvinneskikkelsene med deres feil, mangler og skrøpeligheter.

Dermed blir denne boken en bok om disippelskap, en praktisk hjelp til vår egen vandring med Kristus.

Den hellige historien har stor plass til kvinnene! Det viser både Det gamle- og Det nye testamente, og den tidlige kirkens historie. Dagfinn Stærk, som også har gitt oss bøkene: 'Steinene roper', om kirkens røtter i Nord-Afrika (2017) og i 2019: 'Kirkens røtter' en introduksjon til et skattkammer - begge med svært gode anmeldelser - deler i denne boken historien om 'kvinnene fra Avertinerhøyden',  ssom var kvinner fra Romas styrtrike overklasse, som ble en kolossal utfordring for både kristne og det keisertro Roma på 300-400 tallet. Her er de fascinerende og spennende istoriene om rike og fattige, lærde og udannede, fromme fra bens ben av og andre som fikk livsforvandlende møter med Jesus senere i livet. Alle har det til felles at de fikk betydning for kirken og troens innhold og form. For første gang på norsk får vi en samlet fremstilling av disse troens kvinner, deres liv og deres overbevisning.

Tro nå ikke at dette bare er en bok foe kvinner! Denne burde alle sannhetssøkende menn også lese - og la seg utfordre av djerve kvvinner. Hva hadde kirken vært uten kvinnene?!

Takk, Dagfinn Stærk, for at du graver djupt i den hellige historien og gir oss del i dine oppdagelser!

Dagfinn Stærk: Kvinnelige forbilder. Portretter fra den unge kirken. Efrem forlag, 2021. 184 sider

Min drøm - et skrøpelighetens felleskap


Jeg drømmer om et skrøpelighetens fellesskap, hvor det er plass for mennesker hvis liv har gått i stykker, hvor det er plass for de kronisk syke, for enslige, for de som sliter med angst og depressjon, de arbeidsledige, de marginaliserte, de funksjonshemmede, de som ikke orker mer stress og jag. 

Jeg drømmer om et raust fellesskap hvor det er stor takhøyde, hvor det er mulig å tvile, og spørre og undre seg, hvor det er tid nok til bare å være. Hvor det er rom for både å leve med begrensninger, og en tid for å dø. Et fellesskap hvor det er tid for å lytte, og som ikke har alle svarene. 

Jeg drømmer om et fellesskap som feirer nattverden som skrøpelighetens måltid, et måltid for de som ikke mestrer livet, som må begynne om igjen og om igjen, og som hver dag er avhengig av nåden. 

Jeg vil gjerne være en del av et slikt fellesskap.

lørdag, august 28, 2021

Gud lar seg erfare - samtidig er Han uutgrunnelig


I tanken kan man reise langt! For tiden er jeg ofte innom Athos, munkeøya (bildet), noen mil sørøst for Tessaloniki. Hit har mennesker kommet i mer enn 1000 år for å hengi seg til bønn. Den bønnen som først og fremst forvaltes på Athos er svært enkel: Kyrie Iesou Christe, eleison me - Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg. Denne bønnen kalles 'Jesusbønnen' eller 'Hjertets bønn' og den har for meg vært en kjær følgesvenn gjennom mange år. Det er den bønnen jeg ber mest og den er blitt en del av min bønnerytme.

"På 1300-tallet ble det strid om munkene på Athos og deres åndelige erfaringer gjennom å be Jesusbønnen. Det provoserende vitnesbyrdet var at hjertets bønn kunne åpne bederens blikk for det uskapte lyset, Gud selv. For teologer som ville holde orden og ha rede på grenselinjen mellom det guddommelige og det menneskelige synes dette å være kjetteri. Men kirken skulle komme til å akseptere paradokset at Gud lar seg erfare og samtidig forblir uutgrunnelig." (Professor Per Holmberg ved Göteborg universitet. Oversatt fra tidsskriftet Pilgruim nr 4/Årgang 27/2020, side 8)

Dette har vært til stor hjelp for meg de siste årene: At Gud lar seg erfare, men at Han er og forblir et mysterium. Det vi kan vite om Gud er at Han alltid er større enn våre forklaringer og strenge teologiske definisjoner. Gud sprenger de menneskelig erfaringene og strukturene og ordene. 

Og Han lar seg erfare gjennom bønnen, ikke minst gjennom 'Hjertets bønn'.

fredag, august 27, 2021

Nærmere 70 kristenledere oppfordrer til bønn før valget


Etter initiativ fra Nasjonalt bønneråd oppfordrer nærmere 70 kristenledere til bønn foran stortingsvalget:

Vi er takknemlige for å bo i et velfungerende demokrati, med fred og velstand. Vår bønn er at Gud må få sin vei med vår nasjon. Paulus formaner oss spesielt å “be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt”. (1. Tim 2,2). Vår oppfordring er derfor: Gå sammen i bygd og by og be for landet de siste ukene frem mot valgdagen 13. september!    

Vi ber for alle som stiller til valg. Vi ber også for medias rolle i videreformidlingen av valgkampen. Må det bli en redelig og respektfull tone mellom kandidatene, og må velgerne få et sant bilde av hva hvert parti står for.

Vi ber for selve demokratiet, at ytringsfrihet og meningsmangfold skal ha gode kår, og at folket ser verdien av å bruke stemmeretten. Vi ber om rom for ulike livssyn, inkludert kristen tro i den offentlige debatten. Må vi få ekte toleranse og et oppgjør med alle former for rasisme og antisemittisme.

Vi ber om politikere som er motivert av nestekjærlighet og rettferdighet. La oss få en regjering som gir folk hjelp til å leve og som forsvarer livets ukrenkelighet, enten det gjelder spørsmål om bioteknologi, ufødte barn, gamle eller syke.

Vi ber om politikk som styrker familiene, så barna kan få oppleve det nære fellesskap med mor og far. Vi ber om et valgresultat som fremmer en god oppvekst for barn og unge, og forsterker bekjempelse av vold og overgrep.

Vi ber om politikere med visdom og dømmekraft som tenker langsiktig og forvalter landets naturgitte ressurser godt. La oss se gründerskap og innovasjon av nyttige produkter og tjenester som både skaper arbeidsplasser og samtidig bygger samfunnet, slik haugianerne gjorde. 

Vi ber om politikere som bidrar til god mottakelse av innflyttere til landet og beskyttelse og hjelp til mennesker i andre deler av verden; fattige, flyktninger, fanger og forfulgte. Vi ber om politikk som bidrar til rettferdige og fredelige løsninger på konflikter, og vi ber om fred for Norges grenser.

Alv Magnus
Alexander Mentzoni
Andreas Nordli
Anita Thrana
Anne Christiansen
Anne Lise Søvde Valle
Arne Borgersen
Arnfinn Clementsen
Arnt Jakob Holvik
Asbjørn Simonnes
Benedicte Mella

Bertil Andersson

Birger Wroldsen
Bjørn Bjørnø
Bjørn Olav Hanssen
Dag Øyvind Juliussen
David Haddeland
Egil Elling Ellingsen
Einar Ekerhovd
Eivind Arnevåg
Elin Linde Fagerbakke
Elisabeth Mork
Erik Furnes

Erling Thu

Geir Fagerbakke
Geir Morten Rogstad
Grete Jarlesdatter Vangstad
Gunnar Brudeli
Gøran Byberg
Halvor Lindal
Hanne Eliassen
Hans Kristian Skaar
Håkon Fagervik
Ingjerd Breian Hedberg
Jens Kåre Lindal
Jarle Haugland

Jarle Skullerud

Jo Hedberg
Joakim Magnus
John Malvin Eriksen
Jon Steinar Kjøllesdal
Jørgen Aass
Kjetil Vestel Haga
Kristoffer Stokke
Lars Christian Gjerlaug
Leif J. Johannessen
Linda Askeland
Linn Myhr

Noralv Askeland

Per Bardley
Per Arne Gjerde
Randi Anne Skårdal
Rolf Ekenes
Rolf Gunnar Heitmann
Rolf Kjøde
Runar Byberg
Sten Sørensen
Stephan Christiansen
Svein Granerud
Søster Mirafora

Terje Aadne

Terje Dahle
Tarjei Cyvin
Therese Egebakken
Tone Baller
Trond Løberg
Øivind Augland
Øystein Gjerme
Øystein Hilleren
Øyvind Haraldseid

Øyvind Åsland 

Om å bære egne og andres svakheter

"Hver person må bære andres svakheter. Hvem er perfekt? Hvem kan skryte av at han har holdt sitt hjerte rent? Derfor er vi alle syke, og den som fordømmer sin bror, oppfatter ikke at han selv er syk fordi en syk person fordømmer ikke en annen syk person. "

- Eldste Ephraim av Philotheou & Arizona (bildet), 1927-2019), norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen)
 

torsdag, august 26, 2021

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 10


Kol 1,21-23: "Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra det håpet som evangeliet gir." (Kol 1,23)

Det er viktig å tenke at vi ikke bærer troen, men det er troen som bærer oss. Troen er noe vi bekjenner med hele kirken. Det er lett å tenke at dette skjer på det individuelle plan og troen er jo personlig, samtidig som den er kollektiv. Det kan være godt å tenke på når man er ekstra sliten og fremsier Den apostoliske eller Den nikenske trosbekjennelsen, at man tror slik kirken tror. Troen er ikke noe man skal finne på selv. Den apostoliske troen er en overlevert tro fra apostlene til oss. Det er den grunnfestede og stødige troen. Min tro kan vakle, det gjør ikke kirkens felles overleverte tro. 

Det kjennes fremmed ut når Paulus innleder avsnittet etter urkristnes trosbekjennelsen med ordene: "Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med deres onde gjerninger." (Kol 1,21) Men det er et ugjendrivelig faktum at synden skapte skillsmisse mellom Gud og mennesket. "Men nå har han forsonet dere med seg selv, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod." (v.22) "Hellige, uten feil og uangripelig ville han føre dere fram for seg." Av sammenhengen ser vi at dette er Guds verk alene. Det er ingen ting i oss selv som hverken gjør oss hellige, uten feil og uangripelige, men ene og alene Kristi rettferdighet.

Forsoningens mål er hellighet. Forsoning innebærer en annen slags forpliktelse, nemlig å stå fast i troen og aldri gi slipp på det håp som evangeliet gir oss. Forsoning handler om at vi aldri mister tilliten til Guds kjærlighet. Ut fra forsoningens vidunder vokser det fram en urokkelig troskap og et uovervinnelig håp.

fortsettes

onsdag, august 25, 2021

Beslaglagt av Kristus


'Hun er gal', skal de Gaulle ha sagt om Simone Weil (bildet). Den franske presidenten forstod seg ikke på den jødiske kvinnens livsglede. "Skjønnheten er på jorden er eneste endelige. Den gir seg selv, aldri noe annet. Den er Kristi ansikt som ser ut mot oss. I eukaristien er Kristus skjønnheten," svarte hun. 

Den franske mystikeren Simone Weil (1909-1943) vokste opp i en sekulær, intellektuell jødisk familie. Hun tok eksamen i filosofi og litteraturvitenskap, underviste på jenteskoler på den franske landsbygda, men ble avskjediget to ganger, hun samarbeidet med kommunistene i Tyskland, var aktiv i fagbeveglsen, støttet den franske generalstreiken mot arbeidsløshet og reduksjon i lønninger, - alt for  å lære arbeiderklassen å kjenne på ramme alvor - engasjerte seg på republikkens side i den spanske borgerkrigen og slutter seg til de Gaulle frie franske tropper i London for å bekjempe nazistene. 34 år gammel dør hun av underernæring.

Men før hennes tragiske død ble hun "beslaglagt av Kristus"! Slik beskriver hun sitt møte med Kristus. 

Det var under et besøk i Assisi i 1937 at hun fikk sitt første åndelige gjennombrudd. Hun følte seg "tvunget av noe sterkere enn meg selv". Året etter tilbrakte hun i et benediktinerkloster i Solesmes. Her gjorde hun seg djupe erfaringer med Jesu lidelse. Disse erfaringene satt djupe spor som aldri forlot henne.

Men hun var ikke udelt begeistret for Den romersk-katolske kirken. Hun var redd "kirkens patriotisme". Weil hadde studert grundig nazistenes ideologi, og var skremt over utviklingen. Ikke minst over at så mange kristne lot seg lure av alt snakket om familiens betydning og sterke understrekning av nasjonalismen. For Simone Weil handlet den kristne tro om solidaritet med de fattige og marginaliserte i samfunnet. Hun fant Kristus "på den nederste plassen". 

"Kristus", sa Simone Wail, er den som er "ekskommunisert. Den som er stengt ute. Den som sulter. Som bare kan finnes utenfor bymuren."

Radikale ord. 

tirsdag, august 24, 2021

Skogens gull på døra


Årets moltetur har vært det absolutte høydepunktet i året for meg. Lukten av myr og solvarm molte er noe særegent, og noe jeg forbinder med så mye glede. Turer alene med niste og te på termos. Stillheten. Fant ikke alltid så mye. Det var i grunnen nok med å sikre moltekremen til julaften. Nå er dette historie. 

Men noen forstår hvor viktig dette er for meg, og de siste ukene har Finn Arne Austdal og Ivar Johnsen sikret at vi har molte til jul. Fantastisk! Jeg er så takknemlig. Det er som himmelsendte gaver og et himmelsk håndtrykk.

Om å gå glipp av det viktigste


 "Det som står på spill er i siste instans det hellige, det innerste i oss." 

Jeg har levd med den setningen noen dager nå. Dvelt ved den. Så mye stjeler vår oppmerksomhet, og det gode kan bli det aller bestes fiende. Vi kan ha aldeles rett, og likevel ta grundig feil. Fremfor alt annet må vi derfor ta vare på det indre rommet, der ånden vår har sin bolig i sjelen. Sann åndelighet er den viktigste roten til integriteten.

Det er mulig å bli så opptatt av å tyde tidens tegn, at man mister Tegnet. Vi kan bli så opptatt av nåde, at vi går glipp av Nåden. Vi kan bli så opptatt av læren, at vi ikke blir kjent med Læreren. 

Når alt kommer til alt, hva er det viktigste?

Den første kjærligheten!

"Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet." (Jesus i Åp 2,4)

Uten den første kjærligheten blir alt bare ord og ytre former. 

Ta vare på ditt indre liv.

mandag, august 23, 2021

Blåbærengelen


I dag ringte det på døra. Det er sjeldent. Utenfor sto en engel. Hun hadde med seg nyplukket blåbær fra fjellet, og vaniljesaus uten sukker! Det var May Sissel som tok imot engelen, og da hun kom opp i stua hvor jeg satt, og viste meg blåbærene, kom tårene. Hvilken godhet! Hvilken omsorg! Natta som var var veldig tøff, med mye uro og svimmelhet og smerter, og så kommer det en engel med blåbær om morgenen! 

"Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang." (Salme 30,6b)

"... har noen hatt engler som gjester, uten å vite det." (Hebr 13,2)

Engelen hadde et navn. Den het: Bjørg Brunsgaard. Takk for at du gjorde dette. Det varmer veldig.

Hvorfor er middelaldrende menn så stygge mot unge engasjerte kvinner?


Hva er det som får middelaldrende og godt voksne menn - og noen kvinner - til å gå aldeles av skaftet, bli ufine og direkte vemmelige mot unge jenter som engasjerer seg i miljøkampen? Hva er det som provoserer dem så kraftig at disse mennene og kvinnene blir aldeles uspiselige? Det er et sinne der ute som er helt utrolig. Det må da være mulig å være uenig i sak, og ikke opptre så uverdig og sjofelt.

Vi så det med Greta Thunberg. Alt provoserte med henne. Utseende, klær, væremåte og synspunkter. 

Nå har vi fått vår egen Greta: 17 år gamle Penelope Lea, som ble miljøengasjert allerede som åtte-niåring. Hennes engasjement får menn på min alder og yngre til å rase. Det ble så opphetet og stygt at TV 2 hvor Penelope Lea opptrådte, måtte stenge kommentarfeltet.

Første gang Penelope Lea fikk hatmeldinger var hun bare 12 år!

Vi voksne er ikke akkurat gode rollemodeller.

Det må være fint at unge mennesker engasjerer seg. Det er jo de som får se de verste følgene av hvordan min generasjon har ødelagt det skaperverket Gud satte oss til å forvalgte! Fortsetter vi å oppføre oss så dårlig kan det ende unge mennesker lar være å engasjere seg. Omkostningene blir for store og tøffe. Og så er min generasjon opptatt av å bekjempe mobbing! 

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 9


Kol 1,19-20: Denne trosbekjennelsen avsluttes med det mest sentrale i den kristne tro: forsoningen! "For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset."

Hensikten med Jesu komme var forsoningen mellom Gud og mennesker. Den er helt og holdent Guds initiativ. Jesus kom for å lege bruddet og bygge bro over den avgrunnen som finnes mellom Gud og mennesker. Det var fordi Gud elsket verden at han ga sin Sønn. Guds eneste mål ved å sende sin Sønn var å vinne mennesker tilbake til Gud, eller for å bruke det uttrykket Paulus bruker her i Kolosserbrevet: forsone alle ting med Gud.

Vi må ikke glemme at det er Jesu Kristi blod som gjør dette mulig. Når det kommer til vår frelse kommer vi aldri utenom blodet. Apostelen Peter kommer med en sterk understrekning av dette faktum i sitt første brev: "Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme livet dere overtok fra fedrene, det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte" (1.Pet 1,18-19). Korset er selve beviset på at det ikke finnes noen grense for hvor langt Guds kjærlighet er villig til å gå for å vinne menneskehjertene tilbake.

I vers 20 merker vi oss at i Kristus forsonte Gud alle ting med seg selv. Det greske ordet som brukes her: 'panta' er intetkjønn. Poenget er at forsoningen ikke begrenser seg til mennesket alene, men til hele skapningen, både levende og døde. Den visjonen Paulus bærer fram er enestående. Hans visjon var et univers der ikke bare mennesker men alle ting var forløst. Det er ingen tvil om at Paulus, eller den som skrev denne trosbekjennelsen, hadde gnostikerne i tanken når han skrev dette. Gnostikerne så på materien som ond, og dermed var også hele verden ond. Dette er derimot ingen kristen tanke. Fra et kristent ståsted er det Guds verden og den har del i den altomfattende forsoningen, hvor også naturen er innebefattet. Dette kommer klart til uttrykk i Romerbrevet: "Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier." (Rom 8,22) 

Vi merker oss en liten detalj, som egentlig er kolossal: forsoningen innebefatter ikke bare alt på jorden, men også alt i himmelen. Forsoningen er altså altomfattende.

fortsettes

søndag, august 22, 2021

Omtenksomhetens nådegave


Tenk at det finnes mennesker som kan dukke opp på en søndag bare for å velsigne May Sissel og meg med en bukett med velduftende blåbærlyng og røsslyng! Som vet at jeg ikke kan gå i blåbærskogen mer, men som tar med seg en smakebit hjem til oss, Så omtenksomt. Og det på en ekstra vanskelig dag for meg.

Stor takk til Elin Vesterås Rebne, og Ronny og Ruben! Dette varmet og gledet oss veldig. Dere er gode venner!
Buketten er så vakker og dufter så godt!

Bibelmeditasjon: Den fattige Kristus


Kristus byttet himmelen mot en stall, Han skrev i støvet som vinden feide vekk, han døde på en lånt trestamme, kroppen Hans ble lagt i en lånt grav.

"Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom." (2.Kor 8,9)

Hjertets fattigdom og rikdom


Fattigdom er hjertets kvalitet som får oss til å forholde oss til livet, ikke som en eiendom som skal forsvares, men som en gave som skal deles. Fattigdom er den stadige viljen til å si farvel til i går og gå videre til nye, ukjente opplevelser. Fattigdom er den indre forståelsen av at timer, dager, uker og år ikke tilhører oss, men er de milde påminnelsene om vårt kall til å gi, ikke bare kjærlighet og arbeid, men selve livet, til dem som følger oss og vil ta vår plass. Han eller hun som bryr seg, blir invitert til å være fattig, for å fjerne seg fra illusjonene om eierskap og for å skape rom for den som leter etter et sted å hvile. Paradokset i omsorg er at fattigdom er en god vert. Når våre hender, hoder og hjerter er fylt med bekymringer, bekymringer og bekymringer, kan det knapt være noe sted igjen for den fremmede å føle seg hjemme.

Henri J. M. Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

lørdag, august 21, 2021

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 8


Kol 1,17-18: Denne trosbekjennelsen åpner opp for veldige perspektiver når den beskriver Kristi preeksistens:  "Han er før alt." (Kol 1,17) Da blir alt vi synes stort smått i sammenligning. Kristus er fra evighet og til evighet. For tanken er dette svimlende. Apostelen, seeren og mystikeren Johannes taler om dette i prologen til sitt evangelium: "Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys." (Joh 1,2-4) 

Jesus selv omtaler sin preeksistens ved tre anledninger. I sin yppersteprestlige bønn: "Far, gi meg nå din herlighet og ære, som jeg hadde hos deg før verden ble til." (Joh 17,5) og når Han presenterer seg selv i Joh 8,58: "Før Abraham var, er jeg."  Ytterligere, i sin yppersteprestelige bønn taler Jesus om at Faderen har elsket Ham "før verdens grunnvoll ble lagt." (Joh 17,24)

Han, Kristus, var før begynnelsen, fra evighet.

"... og i ham blir alt holdt sammen" 

Han er selve SAMMENHENGEN! Alt det fragmenterte finner sin helhet i Kristus. Han binder ting sammen.  Og: Han opprettholder det Han selv har satt i verk. Alt består ved Ham. I en bibeloversettelse (Schindler) heter det om dette verset: "kun i ham får alt sammen kosmisk harmoni" (Studiebibelen, bind IV, side 198). 

Han som altså er før alt, og som binder alt sammen, Han er også "hodet for kroppen, som er kirken", både den lokale og den universelle. Kirken har ikke noe verdslig overhode. Kirken har kun en Herre, og det er Kristus. Ingen pave, kardinal, metropolitt, biskop eller for den saks skyld keiser, konge eller president eller statsmakt står over Kristi kirke. Kirken har kun en autoritet og det er Kristus. 

Kristi kropp - det vil si den organismen Gud handler gjennom og som får del i Hans gaver. Guds hus i den nye pakt er aldri en bygning, men mennesker. Denne kroppen er en tjener for Hodet, og helt maktesløst uten det. 

"... han er opphavet..." Det greske ordet for 'opphav' eller 'begynnelse' er: 'arche', som handler om en begynnelse i dobbel betydning. Det betyr ikke bare den første i en rekkefølge, slik som for eksempel den første bokstaven i alfabetet eller tallet 1 i en tallrekke. Men det betyr opphavet eller det som alt kommer fra, selve kraften som satte det hele i bevegelse.

"Den førstefødte av de døde, så han i ett og alt kan være den fremste." Kristus var den første som sto opp fra de døde. Den kristne tros sentrum korset og oppstandelsen. Den kristne tro uten oppstandelsen er fullstendig galskap, og i beste fall ren morallære. Jesu Kristi oppstandelse er selve nøkkelen til hans herredømme.

fortsettes

Solrenningen - en bibelmeditasjon over Joh 20,1


Hun har fulgt meg i flere dager nå, Maria fra Magdala. Jeg ser henne der hun med tårevått ansikt haster videre i gryningen. Sorgen som har tatt strupetak. Fortvilelsen som sitter som ei kråkeklo rundt magesekken. Den vevre skikkelen, lut av bekymring. 

Mørkekreftene kjente hun godt. De hadde valset over henne, og slått henne ut. Hun hadde huset dem, mørkekreftene og blitt et vergeløst offer for dem.  Men så hadde de måtte gi tapt for Lyset. 

Siden har hun fulgt Tømmermannen fra Nasaret.  Han som er lyset.

Nå var det satt punktum for det livet. 

Morgentåken innhyllet henne. Den passet godt til sinnsstemningen hennes. Og fortvilsen hun kjente på. Nå gikk Maria Magdalena gjennom dødsskyggens dal. Alt håp var ute.

Men så skjer det noe i solrenningen. 

Graven er tom. 

Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden Han lå.

Men disse dagene, ifølge med Maria Magdalena har jeg smakt på fortvilelsen, angsten, dødsmørket, hun kjente på. Jeg kommer til å følge henne videre i møte med selve Påskelyset. Men jeg går sakte fremover. Dveler ved teksten. Smaker på ordene til Johannes. Lever meg inn i livet til Maria Magdalena. Slik leser jeg Bibelen.

fredag, august 20, 2021

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 7


Kol 1,15-16: Jesus er Guds eikon! Gnostikerne derimot, mente at Jesus bare var en av mange mellommenn mellom Gud og mennesker og selv om Han var stor, var Han bare en delvis åpenbaring av Gud. Paulus avviser dette fullstendig: "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte." (Fil 1,25) Med andre ord: Slik Jesus er, slik er Gud. Dette er en del av Jesus selvpresentasjon. Når Filip sier til Jesus: "Herre, vis oss Far, det er nok for oss," så svarer Jesus: "Kjenner du meg ikke Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: Vis oss Far? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv. Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far er i meg." (Joh 14,8-11)

Denne tidlige kristne trosbekjennelsen tar utgangspunkt i at Kristus er den usynlige Guds bilde. Her brukes et gresk ord som vekket mange assosiasjoner hos dem som leste dem, nemlig det greske ordet 'eikon', hvor vi henter ordet 'ikon' fra. Ordet betyr 'bilde'. Når den som forfattet disse linjene brukte dette ordet i den sammenhengen, slås det fast at Jesus er det fullkomne uttrykket for Gud. For å se hvordan Gud er, må vi se på Jesus. 

Men det er mer i dette ordet enn som så. Dette var noe å tygge på både for jøde og greker og for en gnostiker:

Både Det gamle testamente og de bøkene som ble skrevet mellom de to testamentene har mye å si om visdom. Blant annet kapittel 2 og 8 i Salomos ordspråk. Der heter det at Visdommen er evig som Gud selv. I Visdommens bok, et utenombibelsk skrift, 7,26, blir 'eikon' brukt om visdommen. Der er Visdommen et 'eikon' av Guds godhet. I Det nye testamente blir denne Visdommen kroppsliggjort i Kristus. Paulus skriver i 1.Kor 1,23-24: "Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom."

Grekerne, hedningene, var på sin side opptatt av 'logos', av 'ordet'. Eller 'Guds-fornuften'. For dem handlet det om at det var 'logos' - 'ordet', 'fornuften', som skapte verden. Dette kunne gnostikerne være enige i. 'Logos' styrte stjernene i sine baner og fastsatte naturlovene. I kristen tro er det slik at Kristus er dette 'logos', selve Ordet, som er blitt inkarnert, kroppslligjort i Guds eikon, bilde. Kristus er selve BILDET eller PORTRETTET av Gud.

Det andre greske ordet som brukes i denne trosbekjennelsen er ordet 'pleroma'. Kristus er Guds 'pleroma'. Ordet kan oversettes 'fylde'. Kristus er ikke bare en 'skisse' av Gud, noe ufullstendig. Kristus er Guds fulle åpenbaring, Han er fylden av alt det Gud representerer! Det er ikke noe å legge til. Ingen over, ingen ved siden av.

Så kommer vi til noe som  er særdeles aktuelt i vår tids nyåndelighet og religiøse strømninger, og som vi blant annet møter hos Jehovas vitner, nemlig troen på at Kristus er et skapt englevesen. Men Kristus er ikke skapt, Han er født. Den tidlige kirken slår fast i Den nikenske trosbekjennelsen: '... født av Faderen fra evighet, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen...' Det sto en kamp om kristologien da som nå, derfor er kirken tindrende klar i sin bekjennelse og rydder en hver tvil til side. Denne trosbekjennelsen likedan: "den førstefødte før alt det skapte." (Fil 1,15)

Ifølge gnostikerne ble skaperverket utført av en fjern gud, som ikke bare var likegyldig, men direkte fiendtlig til den sanne Gud. Denne trosbekjennelsen understreker at Guds medarbeider under skapelsen er Hans Sønn.

Han er den førstefødte, som står over alt det skapte, jfr. Kol 1,15. Det er to ting vi skal merke oss: den førstefødte var i jødisk tankegang svært alminnelig å bruke som et hedersnavn. Et eksempel på dette er 2.Mos 4,22 hvor Herren sier om Israel: "Israel er min førstefødte sønn." Meningen her er at Israel som nasjon er Guds kjæreste barn. For det andre er 'den førstefødte' en betegnelse på Messias. Et eksempel på dette er Salme 89,28 hvor det heter om Messias: "Jeg gjør ham til min førstefødte, den høyeste blant kongene på jorden." Når denne trosbekjennelsen sier at Sønnen er den førstefødte, som står over alt det skapte, da menes det at den høyeste ære blant hele skapningen tilhører Ham. 

Det er ved Sønnen alle ting ble skapt. Dette gjelder alt, både i himmelen og på jorden, både det synlige og det usynlige. Gnostikerne ga englene stor plass, noe vi også ser i den moderne nyreligiøsiteten. Apostolisk tro gir Kristus førsteplassen. Englene er ham underordnet. Kristus er skaperen, og han har ikke bare skapt alt, men alt er skapt til ham. Til hans ære. Sønner er altså ikke bare den som handler i skapelsen, men han er også målet for all skapningen. Det vil si: alt er skapt for å høre ham til, og det var i skapningens tilbedelse og kjærlighet han skulle ha sin lyst og sin glede.

fortsettes

torsdag, august 19, 2021

Noe å tenke over


"Rett før han døde hørte jeg Dr. Reuben A. Torrey (bildet) preke om Den Hellige Ånd. Han var temmelig svak og stemmen hans ganske skjelven, men det var likevel en av de største prekener jeg har hørt, og selv om mange år har gått kjenner jeg fremdeles den velduftende sødmen. Det er en setning som er blitt stående: 

'Vi trenger ikke bekymre oss for å få mer av Den Hellige Ånd, men se til at Han får mer av oss. Vi kan ha alt vi vil av Ham hvis Han får alt av oss.'

Dette er ord verd å grunne på."

- A.W Tozer sitert i biografien: 'In Pursuit of God. The Life of A.W Tozer' skrevet av James L. Snyder. Christian Publications 1991, side 162. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å grunne på Guds ord


 Det finnes mange ulike måter å lese Guds ord på. I de siste årene har jeg vært tiltrukket av å lese Bibelen meditativt. Denne formen for hellig lesning har gitt meg del i så mange velsignelser. Jeg snakker om å lese bibelteksten s-a-k-t-e og med ettertankeDette er en gammel måte å studere Guds ord på, faktisk eldre enn kristendommen. Allerede de jødiske rabbinerne sa at Guds lov er Hans nærvær som vi åpner oss for når vi leser, grunner og ber. Vi kjenner dette igjen fra det apostelen Paulus skriver om Timoteus: "helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus." (2.Tim 3,15. Norsk Bibel 88/07)

Denne formen for skriftlesning kalles lectio divina, ikke bare fordi det er Guds ord man leser, men også fordi Gud er med den som leser! Vi er alltid to som leser: Den Hellige Ånd og jeg.

Lectio Divina er den oppmerksomme og konsentrerte lesningen av Guds ord.

Dette er ikke noe nytt, det har heller ikke noe å gjøre med New Age eller buddhisme eller Østens religioner. Lectio Divina er så bibelsk som det kan bli! En god definisjon finnes også i Jos 1,8: "Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn. Du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. Da skal du lykkes på dine veier, og da skal du gå klokt fram."

Men det er Benedikt av Nursia, født i 480 og død i 543, som ansees å være det 'moderne' opphavet! Derfor snakker vi også om den benediktinske metoden, eller den benediktinske måten å lese Guds ord på. En stor del av Benedikts klosterregel handler om å avsette tid til den hellige lesningen.

Går vi djupere inn i hvordan Benedikt tenkte, så ser vi at Lectio Divina for Benedikt handler om å motta en åpenbaring av Guds kjærlighet. Og stedet - par excellence - er selvsagt Den Hellige Skrift, Bibelen. I Bibelen åpenbarer Gud seg på den næreste måte.

Åpningsordet i Benedikts regel er: lytt. Lytt, fortsetter han, oppmerksomt og med kjærlighet, med ditt 'hjertes øre' - dette vakre lille uttrykket som antyder at vi ikke bare skal lytte med hjerne og intellekt, men med hele oss selv, våre følelser og forestillingsevne.

"Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene." (Åp 1,7)

Esther De Waal, som har skrevet en bok om Benedikts regel, sier det slik:

"Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn."

Lectio Divina er å oppleve det Åp 3,20 forteller om: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.

Skal vi oppleve dette må vi ta oss tid. Da må vi avsette tid daglig for å lese Guds ord, sakte og oppmerksomt, drøvtygge det. Det betyr at vi kanskje ikke leser så store stykker ad gangen, men leser det vi leser konsentrert og under bønn. Etter hvert blir Guds ord en del av oss, fordi ordet tar plass i vårt tankeliv. Apostelen Paulus oppfordrer oss til nettopp dette når han skriver: "La Kristi ord BO rikelig blant dere ...." (Kol 3,16) Ikke bare komme på besøk av og til, når vi ser oss i stand til å sette oss ned noen minutter, og kanskje mens vi er trett og uoppmerksomme, men BO hos oss. Vi må slå djupe røtter i ordets muld. Det er først når vi gjør det at vi blir "tre tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blader visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,3) De tidligste benediktinske munkene lærte seg store deler av Skriften utenat. Det er slett ingen dum ide!

Kirkefedrene leste Skriften på denne måten. Og både i Middelalderen og Sen-Middelalderen ser vi at denne formen for bibellesning skjer systematisk i klostrene. Da snakker man om tre momenter som samlet utgjør lectio divina: lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)

I den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med og blandet sammen med indre bønn. Man snakket om ruminatio - drøvtygging. Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen.

Bernhard av Clairvaux hadde en venn som het Wilhelm av St. Thierry (1085-1148), og denne Wilhelm skrev følgende til ordenbrødrene i Mont-Dieu:

"Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellon vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."

Selve fornyeren av det koptiske klostervesen, abuna Matta al-Miskin, eller Mattues den fattige, og som har vært den åndelige veilederen for biskop Thomas, fikk en dag besøk av disippel av Jesus som sa: "Fader, lær meg å be." Abuna Matta, som da holdt til i Makarios-klosteret, svarte: "Gi meg Bibelen din." Han åpnet Det nye testamente ved begynnelsen av Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: 'Slik skal du be.'

Først leste han det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet armene mot himmelen, begynte å gråte... Så leste han videre og glemte fullstenig at disippelen stod der ved siden av ham.