En drøm om en nasjonal krise

 

En anmodning om forberedelse: Nasjonal krise Vi i Jeg er Norge vil dele videre en profetisk drøm som har gjort sterkt inntrykk på oss. Den ble gitt til Bjørn Olav Hansen natt til 29. juli 2025, og vi deler den nå i samråd med ham:   «Jeg befant meg på Stortinget. Det var en nasjonal krise i Norge. Stortingssalen var full av stortingsrepresentanter. Alle var kledd i sort og alle sto. Statsminister Støre sto på Stortingets talerstol. Han begynner å be og ber om Guds beskyttelse og velsignelse over landet. Jeg ser på klokka. Den viser fem på tolv. Plutselig bryter stortingssalen ut i en spontan sang: "Min Jesus lever, derfor vil jeg leve…" Utenfor Stortinget er det helt stille. Ikke et menneske i gatene. Over hele Norge bes det til Gud for Norge.» Hva betyr det?  Drømmen forteller om en krisesituasjon. Den viser også til at både storting og folket i sin helhet vender seg til Gud.  Vi får også en detalj som er at klokka er fem på tolv.  For å ikke fortolke ut over det som drømmen sier, så ser vi at det kan inntreffe noe som er alvorlig og på nasjonal skala.  Dette er noe vi mange i landet vårt har fått ulike tiltaler om i lengre tid. Ikke minst det siste året har vi i Jeg er Norge mottatt mange henvendelser fra folk som har sett angrep på landet. Vi vet ikke hvilken krise drømmen snakker om, men vi ønsker å ta på alvor de varslene som kommer.  Hva gjør vi?  Det som er viktig er å vende oss til Gud. Ikke i panikk, men i overgivelse og tillit, og i bønn for land og folk.  Det største som kan skje i landet vårt er at ledelsen og hele folket vender seg til Gud! Dette ber vi om at må skje. Mer enn noe annet trenger dette landet å vende tilbake til Jesus.  Tidspunkt Fem på tolv kan bety at det er veldig snart.  Det kan også vise til at det er i lys av endetiden. Vi vet at midnatt er et bilde på tidspunktet Jesus skal komme tilbake (Matt. 25: 6).  Uansett opplever vi at tiden vi lever i er en tid av hast. Ikke av panikk, men av alvor. Av å våke og be. Av å ta tiden til bruk. Av å leve forberedt, og å forberede folk rundt oss.  Det er også grunnen til at vi velger å dele dette nå.  Når man ikke har alle svar ville det være enklere å la være / vente / være stille. Men vi kjenner et rop og en sterk anmodning om å være fokusert nå; innvie seg for Gud, overgi seg til det livet Han kaller oss til og la alt annet falle vekk.  Vårt ønske er ikke å virvle opp frykt. Vårt ønske er å være trofaste mot det profetiske ordet og Guds ledelse. Så må hver og en prøve det innfor Gud og følge Ham helhjertet i denne tiden.

To ørner - en drøm

 I natt hadde jeg en underlig drøm. Det var vinter, og jeg var ute på ski. I det jeg skal til å kjøre nedover en bakke skjer en kraftig eksplosjon. Skadeomfanget er stort, og vi er flere som er ute og leter. Med ett står to enorme ørner svevende i luften. De er så store at de sperrer hele veien. De er fryktinngytende. Da forstår jeg med ett: de er engler, og de inviterer meg til å fly med dem.

Ser vi Kristus i vår neste?

 Natt til fredag hadde jeg en underlig drøm. Jeg drømte at jeg var i ferd med å krysse en gate da jeg ble stanset av en mann som tydelig var beruset. Han forsøkte å hindre meg i å gå videre. Plutselig får jeg det for meg at jeg skal velsigne ham, selv om situasjonen oppleves ganske truende. Jeg tegner korsets tegn i hans panne, og rett for øynene mine skjer forvandlingen! Mannen blir klinkende edru, et smil brer seg om munnen hans, han griper tak i meg og vi begynner å danse begge to.

I går kom jeg til å tenke på noen ord av hl.Silouan av Athos, her i min oversettelse:

"Vi lider fordi vi ikke har noen humanitet. Mennesket lærer ikke ydmykhet, og på grunn av deres stolthet kan de ikke motta Helligåndens nåde og derfor lider hele verden."

Ser vu Kristus i vår neste?

Den rette tid er nå

 I natt drømte jeg om såkorn. Såkorn til ulike vekster. Jeg skulle kjøpe dem i en butikk, men det var så få av dem. Utvalget var ikke så stort. Jeg kjente på en fortvilelse. Da sier en stemme: 'Det er feil årstid. Det er ikke såkorn nå. Det gjelder å være klar over hvilken årstid det er i livet ditt.' 

Dette minner meg om noe jeg leste i Philokalia - de gamle fedrenes lære om den indre bønnen,  her om dagen: Ikke vær bekymret hvis du ikke umiddelbart mottar fra Gud det du ber om. Han ønsker å gi deg noe bedre - å få deg til å holde ut i bønn. For hva er bedre enn å nyte Guds kjærlighet og være i fellesskap med ham?

Om dette har også Corrrie ten Boom sagt noe klokt, her i min oversettelse: "Dette er hva fortiden er til for: enhver erfaring Gud gir oss, enhver person han sender i vår vei handler om den perfekte forberedelse for fremtiden som bare han kjenner." 

Telt, oppbrudd, nattely

 De to siste nettene har jeg drømt om telt. Om raske omskiftninger, endringer. Om oppbrudd. Jeg har vært på reise, og lett etter steder jeg kunne finne ly for nattemørket.

I morgengryet hører jeg i drømme en kjær venn fra slutten av 1970-tallet, Lars Kapelrud, synge sin egen vise: "La oss bryte opp og brenne broene, ja la oss vende hjem. La oss sørge for at våre teltplugger står løse i jorden."

Det er som om Herren minner meg om at det nye året er oppbruddets tid. Et år hvor vi må være klare for raske omskiftninger. Et år hvor vi trenger å søke ly hos Herren.

Det er et ord fra Salme 91 som jeg bønneleser hver dag: "Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige..."

Er ikke dette bildet blendende vakkert? Dette ordet kan også oversettes: "Bli over natten" og "Den som sover i Guds hus om natten."

Fantastisk!

Det er akkurat det jeg trenger: "sove i Guds hus om natten." Mens Han, Den veldige, Den allmektige Gud, våker over meg, da er jeg trygg. Og natt kan forstås både som den fysiske natten, men også om de tider i våre liv, da vi opplever det Johannes av Korset kaller: "sjelens mørke natt." Da kan vi finne nattely hos Gud. Jeg har gjort Gud til min bolig.

En drøm om Vladimir Putin

Natt til 13.mai 2024 drømmer jeg at jeg er innkalt til en pressekonferanse. Når jeg ankommer stedet der pressekonferansen finner sted er det overraskende ingen andre deltagere. Jeg er også ukjent med hva pressekonferansen handler om. Plutselig er jeg alene med Vladimir Putin! Han virket veldig liten. Selv er jeg ganske omtumlet. Jeg er alene med Russlands eneveldige hersker. En moderne tsar. Det utveksles ingen ord. Vi befinner oss av alle steder i Oslo. 

Møtet mellom oss er raskt over. Jeg går ut av rommet. Hvem vil tro meg, når jeg sier at jeg har møtt selveste Putin? Ingen!

Jeg tar toget hjemover. Der, i en av togkupeene sitter han: Vladimir Putin. Ingen synes å bry seg. Ser de ham ikke? Etter en tids reise går han av toget og jeg bestemmer meg for å følge etter. Han forsvinner ned i en kjeller. Jeg venter. Jeg tenker at jeg må få tatt en selfie som bevis, for ellers vil ingen tro at jeg har møtt Putin. Jeg banker på, døren er åpen og jeg går inn. Putin ligger i en seng, jeg går bort til ham, og i det han forsøker å reise seg opp, legger jeg hendene mine på brystet hans og begynner å be. Putins kropp rister. Det er som om bønnen treffer ham. Det neste jeg ser er en liten gutt. Halve ansiktet hans er dekket av et blødende sår. Gutten gråter og er utrøstelig.
 

Drøm natt til 24.04.24

 I natt drømte jeg at jeg var på et prestekontor. Inn kommer det en loslitt kar, med mange plastposer med klær i. Han er drukken. Han sier han er kommet for å gifte seg. Da jeg spør hvem bruden er, blir han med ett taus.

Jeg går ut et ærende og da jeg kommer tilbake er det flere uflidde og loslitte menn. De skal tydeligvis gifte seg alle sammen, og etter hvert forstår jeg med samme kvinne!

Jeg snakker med en som er så annerledes enn de andre mennene, han er så ren, er det en engel? Han ber meg se nærmere på mennene. Da er det at jeg ser det, de har alle Armani-dresser under de loslitte klærne! Da sier engelen: Disse er tyver og bedragere!

Da våkner jeg med ordene fra 2.Kor 11,2-4: "For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo forlovet dere med en mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne."

Forunderlige hendelser i kjølvannet av en drøm

Det har skjedd forunderlige ting etter at jeg drømte om en gresk ortodoks munk og beder som levde og virket på Kreta på 1300-tallet under navnet Johannes eneboeren. Det jeg er i ferd med å fortelle deg er en forundrlig historie om Guds ledelse. La meg før jeg deler noe av det som har skjedd i etterkant, gjengi selve drømmen:

"I natt drømte jeg om en ortodoks munk jeg ikke engang visste eksisterte. Det vil si det var to drømmer. Den første er jeg litt usikker på var en drøm, eller et syn. Jeg hadde akkuraat satt meg i hvilestolen min da jeg plutselig så følgende: En mann satt på en stol, og foran ham sto det mennesker i kø for å snakke med ham. Var han en profet? Jeg vet ikke. Jeg stilte meg i kø, og da det endelig var min tur klarte jeg ikke å si noe fornuftig. Det jeg stotret frem var nærmest uforståelig, og det motsatte av hva jeg egentlig mente. 

Så, om natten, drømte jeg at jeg deltok på en stor konferanse eller en samling med masse kristne. Jeg så flere, som jeg hilste på. Men det viste seg at møtene var over da jeg var kommet frem. Jeg dras mot et bokbord, og blant alle bøkene finner jeg noen unnseelige skrifter av ørkenfedrene, og så: en vakker bok. Jeg ser ennå omslaget foran meg! Azurblått hav. En hvit steinkirke. Og tittelen: St.John the Hermit of Crete. Jeg grep den, og våknet."

En av flere som fattet interesse for drømmen var Øystein Lid, journalist i avisen Dagen, og selv en ortodoks kristen. Han og familien hans skulle få dager etterpå reise til Kreta på høstferie. Tilfeldig? Neppe! Familien Lid skulle reise til Kreta 7.oktober, som skulle vise seg å være selve festdagen for Johannes eneboeren av Kreta. Øystein Lid hadde ikke hørt om denne Joahnnes eneboeren før, han heller, men hadde gjort noen søk på nettet og merket seg dette. 

Under ferieoppholdet bodde familien Lid på et hotell hvor det hang et fotografi som var prikk lik det jeg så på bokomslaget, jeg hadde sett i drømmen! 

Det skulle vise seg at klosteret Johannes eneboeren grunnla på Kreta fremdeles er aktivt, og familien Lid bestemte seg for å besøke det. Der skulle det vise seg at det bor en ortodoks munk ved navn fader Sofronios. Han har ALS, er kjent for sin forbønnstjeneste. Mange kommer for å besøke ham. Jeg er ganske sikker på at det var han jeg så i den første delen av drømmen. På grunn av ALS sykdommen kan fader Sofronios hverken gå, snakke eller bruke armene. Han kommuniserer via dataskjerm med øynene.

Takket være Øystein Lid har vi fått kontakt med hverandre, og vi har hatt den første mailutvekslingen. Fader Sofronios har ALS,  og har hatt det de siste 10 årene. Jeg har Parkinson, o hatt det de siste seks årene. Begge har vi en bønnens tjeneste.

I tiden forut for denne drømmen må jeg innrømme at jeg var langt nede. Jeg er blitt rullestolavhengig, opplever store smerter, er svært sårbar og var i villrede om hva jeg nå skulle gjøre med liv og tjeneste. Så gir Gud meg denne drømmen, og gjennom den leder Han meg til fader Sofronios, som har ALS og som fortsetter tjenesten som forbeder og sjelesørger og åndelig veileder, til tross for at han bare kan kommunisere med øynene! Guds veier er uutgrunnelige.

Nå er jeg veldig spent på hva Gud har for meg gjennom kontakten med fader Sofronios. Øystein Lid delte drømmen min med ortodokse nonner på Kreta, og de ble oppmuntret av den.

Billedtekst: Hellige Johannes eneboerens kloster.

En underlig drøøm om en ortodoks munk

I natt drømte jeg om en ortodoks munk jeg ikke engang visste eksisterte. Det vil si det var to drømmer. Den første er jeg litt usikker på var en drøm, eller et syn. Jeg hadde akkuraat satt meg i hvilestolen min da jeg plutselig så følgende: En mann satt på en stol, og foran ham sto det mennesker i kø for å snakke med ham. Var han en profet? Jeg vet ikke. Jeg stilte meg i kø, og da det endelig var min tur klarte jeg ikke å si noe fornuftig. Det jeg stotret frem var nærmest uforståelig, og det motsatte av hva jeg egentlig mente. 

Så, om natten, drømte jeg at jeg deltok på en stor konferanse eller en samling med masse kristne. Jeg så flere, som jeg hilste på. Men det viste seg at møtene var over da jeg var kommet frem. Jeg dras mot et bokbord, og blant alle bøkene finner jeg noen unnseelige skrifter av ørkenfedrene, og så: en vakker bok. Jeg ser ennå omslaget foran meg! Azurblått hav. En hvit steinkirke. Og tittelen: St.John the Hermit of Crete. Jeg grep den, og våknet.

Hvem var denne hellige Johannes eneboeren av Kreta? Tenk om det ikke eksisterte noen Johannes av Kreta? Jeg hadde aldri hørt om ham før. Så når jeg sto opp googlet jeg navnet, og her er litt av det jeg fant: 

Hellige Johannes ble født og vokste opp i Egypt. Sammen med 35 andre fromme menn dro han til Kypros for å leve i askese. Der ble de kjent for sine evner til å kurere sykdommer. Historiene om hellige Johannes og hans menn nådde de andre asketene på øya, og 39 av disse ble med i gruppen. Etter en stund dro alle videre til Attaleia (Antalya) i det nåværende Tyrkia, hvor ytterligere 24 asketer sluttet seg til dem.

Det asketiske samfunnet, som nå består av 99 menn, ba til Gud om å vise dem et sted hvor de ville kunne leve et tilbaketrukket liv, ettersom de ble møtt med tilbedelse og ære fra mennesker overalt. Av den grunn ba Gud dem gå til Kreta, og i år 1300 seilte de fra Tyrkia mot Kreta. På grunn av en voldsom storm var det umulig å legge til kai ved sørkysten av Kreta, så de snudde for å legge i havn på øya Gavdos. Da stormen hadde stilnet etter 24 dager, dro asketene ut igjen. Men da de skulle gå om bord i skipet, hadde Gud gjort Johannes usynlig, så de dro ved en feiltakelse uten ham. Ved deres ankomst til Kreta fant asketene ut at Johannes ikke var blant dem. De innså at han fortsatt måtte være på Gavdos, og fra stranden ba de ham om å komme. På øya hørte John ropet deres. Han ba en bønn, kastet tunikaen i vannet og seilte – stående på tunikaen – til Kreta på tre timer.

På Kreta dro nå asketene opp i landet, og de slo seg ned i grottene Zoures og Characas nær landsbyen Azogyres, litt nord for Palaiochora.

Fra hulene forkynte de evangeliet til innbyggerne på Kreta, og derfor ble de senere kalt De hellige fedre (Agii Patéres). Til tross for hardt og fysisk krevende arbeid levde de et veldig spartansk liv og levde kun på brød og grønnsaker.

Hvorfor disse to drømmene? Jeg vet ikke. Det er et bønneemne for meg nå.

En drøm

Den eldre predikanten ble invitert til å tale. Det var mørkt i salen der noen satt ganske spredt. Han sto der stille og taus. Tausheten varte lenge, så mye at noen ble utålmodige og gikk. De gikk inn i en annen sal, som nærmest var flombelyst. Det kom støy ut av dette rommet.

Så begynte den eldre predikanten å tale. Stillferdig. Det var tyngde i ordene. Plutselig begynte han å lyse, og lyset spredte seg i salen. Det var små lys som brant og det lyste så sterkt i mørket som omgav de som satt der. Fra den andre salen kunne man av og til høre støyen.

Fra en drøm natt til fredag  22.september 2023/Bjørn Olav Hansen (c)

En drøm om Den evangelisk-lutherske frikirke

I natt drømte jeg at jeg var på en ledersamling i Den evangelisk-lutherske frikirke. Hvorfor jeg var der vet jeg ikke. Men under samlingen så jeg, som i et syn, en stor sekk. Når den ble åpnet viste det seg at den inneholdt såkorn. Deler av såkornet var begynt å spire, men mesteparten av det var ikke modent.

Etter ledersamlingen satte deltagerne seg på et tog for å reise videre. Tilsyneelatende gikk alle av på feil stasjon. På perrongen var det lagt ut en matte, som passasjerene tråkket på. Under denne matten lå det en buktende slange. Inærheten av togstasjonen ble det utkjempet et stort slaag. Det var full krig.

Men midt i krigsmørket går hver av deltagerne med hver sin pose med dyrebart såkorn. Såkornet har begynt å spire allerede.

En underlig drøm om en bjørn, en hund og en røyskatt

I natt drømte jeg om et vakkert landskap inne i en skog. Jeg hadde vært sammen med venner, og var på vei hjemover, da en bjørn kommer buksende ut av skogen i firsprang mot meg. Underlig nok ble jeg ikke redd. Bjørnen er så vakker og den ville lekeslåss og vi lekte en stund på en slette. Den viste meg stor godhet og ømhet, og ville stadig slikke meg i ansiktet. Etter en stund dro den sin vei, og jeg ble etterlatt alene.

Plutselig kommer en hund løpende. I fullt firsprang. Det er en Schäfer. Det skjer det samme med hunden, som med bjørnen. Den vil lekeslåss. Hunden viser stor omsorg mot meg.

Så løper hunden av gårde, og med etter kommer det en røyskatt smygende. Den vil også leke, og når vi har lekt en stund kommer bjørnen tilbake og viser meg stor ømhet. Så vokner jeg og skriver drømmen ned.

Jeg legger meg til å sove igjen, og begynner straks å drømme om et vakkert landskap. Det er et malt landskap. Plutselig blir landskapet som er litt 'tåkete' omgjort til et blendende vakkert bilde av Løven og Lammet, og da våkner jeg og kjenner en usigelig glede.

Drømte jeg om Tusenårsriket? "ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen, og ormen får støv til mat. Ingen skal gjøre noe ondt og ingen skal ødelegge noe på hhele mitt hellige berg, sier Herren." (Jes 65,25)

Billedtekst: En serbisk-ortodoks munk med en levende bjørn.

Den skremmende mangelen på åndelige fedre - en drøm

Jeg er fremdeles rystet av drømmen! I en drøm oppsøkte jeg en kristen leder som hadde vært mye i offentlighetens lys. Han var kjent for bygget opp en stor virksomhet. Så hadde han falt i synd. Han måtte gå av som pastor, og hadde flyttet til et lite sted. Da jeg fant ham var han bare skyggen av seg selv. Jeg så ham bak et vindu i et alt for stort hus, der han satt bak et bord. Det var bare ham i det store huset, et hus med mange tomme rom. På bordet lå det en haug med t-skjorter, og mannen holdt på å sette noen merkellapper på dem. Etter hvert forstod jeg at dette var hans måte å livnære seg på. 

Jeg banket på døren, og lukket den forsiktig opp.

"Kan jeg komme inn," spør jeg forsiktig.

Mannen svarer ikke. Den tidligere pastoren ser redd ut. Forsagt. Det er tydelig at han ikke setter pris på besøket. Det virker som om han er redd for at han skal få kjeft. Jeg velger likevel å gå inn i rommet. Mannen er taus. Jeg setter meg på en liten krakk. Vi ser på hverandre, og er tause sammen lenge. Så begynner han å snakke, om hverdagslige ting. Men jeg merker meg sorgen i stemmen hans.

Så sier jeg plutselig: "Du har vært farløs, som meg!"

Det er som om en demning brister. Den tidligere pastoern skaker og rister i høylydt gråt. Så stotrer han fram: "Ja, jeg har vært farløs. Jeg har bare hatt meg selv å klamre meg til!"

Vi omfavner hverandre og gråter sammen.

Så kommer det et ord til meg: "For selv om dere skulle ha ti tusen læremestre i Kristus, så har dere ikke mangee fedre. For meg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet. Jeg formaner dere altså: Bli mine etterfølgere!" (1.Kor 4,15-16)

Så modellerer apostelen Paulus det å være en åndelig far, i relasjonen han har til Timoteus, som han kaller "mitt kjære og trofaste barn i Herren", v.17.

Det er en stor, stor tragdeie at det finnes så mange farløse - og morløse - pastorer, ledere og lekfolk der ute, som også er opplærte til at de skal klare seg selv. De er utrygge, skjelvende og redde og eroverlatt til å klare seg som best de kan selv.

Hvem er din åndelige far eller mor?

En underlig drøm om en okse, en maur og en ørn

Natt til fredag 27.januar 2023 har jeg en underlig drøm. Jeg befinner meg i en småby. En okse står bundet til et gult hus. Det er fred og fordragelighet. Oksen vil bli mmed meg. Men den viser seg langt fra å være fredelig. Så jeg kommer meg unna. På min vandring videre, får jeg plutselig problemer med det høyre øret. Det er et fremmdlegeme inne i øregangen. Dette blokkerer hørselen. Når jeg får dette fremmedlegemet ut, viser det seg å være en maur.

Senere beveger jeg meg inn i et nytt landskap, med slake bakker. Oppe på et høydedrag er det en flyplass, hvor det lander en del småfly. Jeg får den bestemte følelsen av at dette er en fordekt virksomhet. Flystripen er inne mellom trær, som skjuler innsyn.

Kommet opp bakketoppen bærer det bratt utfor. Mens jeg får kommer det en svær fugl og setter seg på nakken min. Jeg begynner å slå rundt meg, men oppdager at det er en ørn. Ørnen tar tak i meg og jeg flyr med den. Høyt svever vi og jeg ser alt i fugleperspektiv. Det er som om Guds ruah - Guds åndedrag blåser og ørnen svever på luftdraget.

 Hva betyr så dette? Det må jeg spørre Gud om.

Drømmen om de røde fjellene

Akkurat slik var de - fjellene jeg så i drømmen! Som om de var farget røde av blod. I drømmen var jeg i et reisefølge i et kupert landskap. Vi gikk langs en sti. Etter en stund ble stigningen bratt. Jeg trillet en sykkel. Vi kom frem til et lite tettsted. Her måtte vi gjøre et valg. Veien delte seg. Den ene førte nedover i et dalsøkk, den andre brattt oppover. Vi valgte den bratteste. Etter å ha gått en stund førte denne veien inn i en ganske mørk tunnel. Det var tid for å sette fra seg sykkelen.

Tunnelen var lang, men i enden av den fikk vi se veien sno seg i fjellsiden høyt der oppe. Det kom flere tuneller og  etter det vi kunne se ganske så luftige passsasjer. 

Da hører jeg en stemme si: "Snu! Tiden er ikke inne!"

Det er da jeg kommer ut av tunnelen jeg gikk gjennom og ut i lyset at  jeg så de røde fjellene! 

Hele landskapet var badet i rødt, og fjellene skinte, som på bildet. Jeg ble dratt mot dem. I dette landskapet hadde jeg vandret. 

Når jeg skriver ned denne drømmen kommer jeg til å tenke på ordene fra Åp 12,11: "De har seiret over ham ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden."

10.12.22

Om å mate en dinosaur - en drøm

I natt drømte jeg at jeg satt i en djup ørelappstol. Jeg spiste og noe av brødet drysset ned på teppet. Plutselig for jeg en innskytelse om at jeg skulle se under stolen, og jeg la meg ned på gulvet. Da la jeg merke til at det var som et lett regn av bittesmå brødsmuler som falt ned fra stolen i en sakte strøm. Jeg lå slik en liten stund, og da oppdaget jeg at noe rørte seg der inne i halvmørket. Noen underlige skapnninger som fikk næring av brødsmulene som falt ned fra ørelappstolen. 

Jeg ble liggende stille for å se dette selsomme synet. Da så jeg hva skapningnee lignet på: bittesmå dinosauruser med sine umiskjennelige lange halser. Og de vokste. Desto mer brødsmuler desto mer vekst. Til slutt stanget den ene dinosaurusen i stoltaket, og dens brå bevegelser førte til at stolen veltet.

Det gikk fra å være et fascinerende syn, til forferdelse.

Hva var dette? Jeg tror drømmen er et bilde på hvordan vi mater tankene våre og synden vår til at de får makt over livene våre, og til slutt ødelegger oss. Det var ikke tilfeldig at jeg satt i en ørelappstol, som er et bilde på ro og hvile og søvn, og dermed manglende årvåkenhet. Dinosaurusene er eldgamle, men med sine lange halser fanger de tidlig opp sitt bytte.

"For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)

En drøm om Guds herlighet

Natt til onsdag drømte jeg om Guds herlighet som senket seg ned over et bestemt sted på jorda. Så vakker Guds herlighet er. Ubeskrivelig vakker. I drømmen ble jeg også vist det vi tror er noe, men som egentlig - sammenlignet med Guds herlighet ikke har noen virkelig verdi. Men som vi likevel higer og jager etter. Jeg kom til å tenke på en strofe fra en sang: "da blir det smått det som før syntes stort, da bliir det lite alt det jeg har gjort".

Et skriftsted som mer enn noe annet setter ord på min dypeste lengsel er dette:

"For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn." (Hab 2,14. Norsk Bibel 88/07)

Tenk når Guds rike seirer fra pol til pol, og jorden er blitt ny! Når Herrens herlighet skal dekke alt, og hvor vi enn befinner oss så omslutter den oss! Det er ingen synd mer, ingen sykdom eller lidelse, ingen farvell. Underlig er det å tenke på det som kommer. Guds rike er jo her nå, men dette Riket kommer jo også til oss. Jeg fryder meg over dette, samtidig som jeg gleder meg over at Guds herlighet er noe som kan oppleves nå også. I større eller mindre grad. For Guds manifesterte nærvær har vært opplevd flere steder på jorda. Blant annet i forbindelse med vekkelsen på Hebridene i årene 1949 til 1952. Flere av de som opplevde denne vekkelsen kunne fortelle at spesielle lysfenomener opptrådte om natta, og folk som ikke var frelst kom i syndenød. Guds nærvær over øya, og spesielt i området rundt Lewis, kunne kjennes rent fysisk.

I Det gamle testamente kan vi lese om Guds herlighetssky - shekinah. I 1.Kongebok kan vi lese dette: "Så skjedde det da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus. Prestene kunne ikke bli stående og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Herrens herlighet fylte Herrens hus." (1.Kong 8,10-11. Norsk Bibel 88/07)

Denne herligheten var Guds shekinah, og det er denne herligheten som skal fylle jorden en dag. Guds herlighet bringer vekkelse, og hvis det er vekkelse vi lengter etter, må vi gjøre plass for Guds herlighet. For å gi plass for Guds herlighet må vi lære oss betydningen av lovsang og tilbedelse. For det er tilbedelsen av Gud, når vi virkelig gir Ham all ære, pris og opphøyer Ham, at herligheten kommer. Lovsangen og tilbedelsen vår trekker Guds herlighet ned.

Det står et forunderlig ord i Hosea 2,21-23:

"Det skal skje på den dag at jeg vil bønnhøre, sier Herren. Jeg vil bønnhøre himmelen, og den skal bønnhøre jorden. Jorden skal bønnhøre kornet og mosten og oljen, og de skal bønnhøre Jiser'el. Jeg vil plante henne for meg i landet. Jeg vil miskunne meg over Lo-Ruhama (den som ikke får miskunn), og jeg vil si til Lo-Ammi: Du er mitt folk! - og det skal svare: Min Gud!" (Norsk Bibel 88/07)

Vi lovpriser og sår dermed inn i himmelen, og så høster vi tilbake velsignelser på jorden! La oss gjøre det.

Hva er Guds herlighet? Det er Guds nærvær. Intet er mer dyrebart, intet er mer forvandlende enn det. Til den kristne forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus: "Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd." (2.Kor 3,18. Norsk Bibel 88/07)


Akkurat som jorden har en atmosfære av luft, er Guds herlighet himmelens atmosfære. Når den himmelske herligheten kommer ned på jorden - og det skjer av og til - så er det en del av himmelens atmosfære som kommer ned til oss, og som vi får del i. Det er en smak av Hans manifesterte nærvær. Når du opplever det er det livsforvandlende. Ingenting annet kan tilfredsstille deg om du har fått smakt Guds manifesterte nærvær. Da skapes en dyp lengsel etter mer.

Hos profeten Jesaja kan vi lese:

"Over hvert sted på Sions berg og over hennes forsamlinger skal Herren skape en sky og en røk om dagen og en glans av luende ild om natten. For over alt herlig er det et dekke."

La oss gå for intet mindre enn Guds herlighet og Hans ære. Intet mindre.

En drøm

Det har vært tunge dager i de siste ukene, med mye mismot. En konstant høyfrekvent lyd i venstre øre har tatt det meste av energien. Dette kan skyldes smertedempende medisin jeg står på for Parkinson, og jeg har nå kuttet de ut. Det har dempet noe av øresusen, men helt borte er den ikke. Utfordringen nå er at jeg ikke har noe smertestillende jeg kan ta, og det øker smertenivået mye. Å stå i store smerter er ikke greit. Så du forstår at det er grunner for å bli fortvilet.

Natt til lørdag hadde jeg en underlig drøm, som jeg vil dele med dere:

Jeg drømte at jeg la ut på en reise. Det var bekmørkt ute. Et unaturlig mørke. Absolutt ingenting å se. Så med et brøt solen frem, og hele landskapet var svøpt i solskinnet. Det var strålende vakkert. Jeg kjørte på en kjent vei mot et kjent mål, men bestemmer meg underveis for å ta en annen vei. På den rotet jeg meg bort, og kjørte av veien fordi jeg var uoppmerksom. Tilbake på veien stanset jeg i en by, og inne på et kjøpesenter satte jeg meg på en kafe. Ved et bord satte jeg meg for å synge. Jeg sang for meg selv: "Vandrer jeg viden om, solen går ned, mørkt blir det, kun en sten å hvile ved. I mine drømmer jeg finner til deg dog vei, nærmere deg min Gud, nærmere deg!"

Med ett blir jeg var en eldre dame som står ved siden av meg. Jeg kjenner henne igjen. Hun har vært død i mange år nå. Hun heter Solveig. Da sier hun: syng for meg! Og så synger jeg: "Stigen jeg skuer reist mot himlen opp. Englene ferdes der mot høyest topp. Nåde er all din vei, oppad den fører meg. Nærmere deg min Gud, nærmere deg!"

Så ser Solveig opp med sitt vakre smil: Bjørn Olav, du er ikke alene! Vi er mange som er med deg!

Så går Solveig, og jeg er alene ved bordet. Jeg reiser meg, griper trillekofferet min. Reisen min er ikke over. I det jeg går ut døra ser jeg en gruppe nonner. De smiler til meg. Jeg kjenner dem alle ved navn. De sier til meg: Våre bønner følger deg! Jeg er omgitt av engler.

Idet jeg går ut døra ligger det et vakkert landskap foran meg med bølgende kornåkre klare for innhøsting.

Drømmen om vekkelseskappen, del 2

Den walisiske vekkelsen - del 2 av 'Drømmen om vekkelseskappen: 

I gårsdagens innlegg delte jeg den første av to sammenhengende drømmer mottatt av Gina Gholston. Den første drømmen var i juli 2021 og endte med uttrykket: «To Be Continued». Del 2 ble mottatt for en uke siden; Jeg vil dele den drømmen med deg i morgen.

Settingen for den første drømmen var Wales. Evan Roberts, en av lederne for den walisiske vekkelsen, ga vår generasjon kappen han hadde båret i den store utgytelsen. I løpet av drømmen vokste den til en mye større kappe for å skape bredere resultater. Til slutt ble de som mottok den fraktet av Den Hellige Ånd tilbake til Amerika. Hvis du ikke har lest drømmen, vil jeg på det sterkeste anbefale at du tar en pause og ser på torsdagens innlegg. Det vil oppmuntre deg enormt.

Ved å fremheve denne oppvåkningen, forteller Den Hellige Ånd oss ​​ikke at Han vil gjenskape nøyaktig hva som skjedde i den walisiske oppvåkningen. Vi skal heller ikke søke Evan Roberts’ vekkelseskappe. Den Hellige Ånd eier og deler ut kappen. Vi søker Gud, ikke mennesker. Vi skal heller ikke prøve å kopiere det Den Hellige Ånd gjorde i fortiden. Vi kan imidlertid bli inspirert og instruert av det. Og også, ved å hedre det Den Hellige Ånd gjorde da, så vel som innsatsen til dem han brukte, kan vi drikke fra den samme kraft- og salvelsesbrønnen. Ved å bruke denne vekkelsen som et bilde på hva Han er i ferd med å gjøre, sier Gud til vår generasjon: «Jeg er i ferd med å bringe frem en jordrystende, nasjonsforandrende utøselse av min Hellige Ånd. Det vil skape store befrielser, frelse, helbredelser og samfunnsmessig transformasjon.»

Den walisiske vekkelsen

Jeg føler at i dag, før jeg deler oppfølgerdrømmen i morgen, bør jeg fortelle om noen fakta om den walisiske vekkelsen; de vil være hjelpsomme og oppmuntrende. Den Hellige Ånds besøk i Wales i 1904-1905 var utbredt og føltes overalt. Det var virkelig en vekkelse der Gud, som svar på bønn, utøste sitt nærvær ensidig, og uten fokus på noen leder.

Gudstjenestene var fulle, fulle av mennesker, sultne etter å motta fra Herren. Waliserne elsker å synge, og denne vekkelsen ble noen ganger kalt The Singing Revival (Den syngende vekkelsen).

The Bible College of Wales forteller: «Sangen ville gå over i forbønn mens høye rop om 'nåde' steg til himmelen som røkelse. Over hele landet ble det hørt vitnesbyrd om forherdede sjeler som mottok frelse og liv ble forandret. Virkningen av Herrens hånd var tydelig. Historier om domstoler som ble forlatt på grunn av mangel på kriminalitet og barer som ble stengt var vanlig. Underholdning, som fotballkamper, manglet oppmøte da folk var så sultne på Hans nærvær. Salget av lommetestamenter var enormt ettersom folk hungret etter livets brød.

«Det ble fortalt en historie om hvordan hestene i gruvene ble forvirret fordi de ble drevet av menn som brukte banning og spark, men de forsvant. Vekkelsen grep nasjonenpå en slik måte at Western Mail i Cardiff publiserte «Revival Editions.» Hvor ofte ser man religiøse nyheter på forsiden i en nasjonal og sekulær avis? I disse utgavene erstattet vekkelsesnyheter aktuelle saker, og vitnesbyrd erstattet tabloider, og fortalte om hvordan waliserne var mer interessert i Gud og hans rike enn denne verdens anliggender. Baksiden av avisen inneholdt til og med en salme og en oppsummering av antall konverteringer til dags dato.» Utrolig!

Evan Roberts var en av lederne for denne vekkelsen.

Revival-library.org forteller oss: «Det store vendepunktet i livet hans [Roberts] var da han besøkte et møte på Blaenannerch der Seth Joshua forkynte. Han var kanskje den mektigste predikanten i Wales på den tiden og holdt evangelistiske møter over hele nasjonen. I ett møte hørte Roberts evangelisten be 'Herre, bøy oss' og ordene festet seg til hans hjerte og sinn. Den Hellige Ånd sa til Evan: ‘Det er det du trenger.’ Han visste at han måtte vie seg til Gud før Ånden ville komme gjennom hans tjeneste.

«Dagen etter følte han det som om han brast inne i kapellmøtet. «Jeg kjente en levende kraft som gjennomsyret min barm. Det tok pusten fra meg og beina skalv veldig. Denne levende kraften ble sterkere og sterkere etter hvert som hver og en ba, til jeg følte at den ville rive meg i stykker. Jeg falt på kne med armene over setet foran meg. Ansiktet mitt var badet i svette, og tårene rant i bekker. Jeg ropte: "Bøy meg, bøy meg!!" Det var Guds kjærlighet som bøyde meg... for en bølge av fred som oversvømmet min barm... Jeg ble fylt av medfølelse for dem som må bøye meg for dommen, og jeg gråt. Etter det ble menneskesjelens frelse høytidelig imponert på meg. Jeg følte meg tent av ønsket om å gå gjennom hele Wales for å fortelle om Frelseren.'

«Vekkelsen startet i sør og noen dager senere brøt ut også i nord; i løpet av få uker hadde den spredt seg til alle deler av Wales som en præriebrann. Folk begynte å strømme til kirkebyggene. Noen ganger ble alle kirkene i en by fylt med mennesker, opptil 24 timer i døgnet. Noen steder var det forkynnelse, andre steder var det bare sang og vitnesbyrd, andre steder ble det bare ledet folk til å be høyt.

«Den nasjonale sysselsettingen var først og fremst i kullgruvene. Dette var steder med fryktelig ugudelighet, med mye banning, spott og gambling. Men nå ble det holdt gudstjenester hundrevis av fot under jorden. Noen ganger samlet 300 menn seg for å høre opplesning av Skriften, synge salmer og be bønner.

"Av vekkelsens resultater var en av de mest fantastiske effektene på domstolene i hele Wales. Kriminelle saker ble redusert til et minimum. Lister over domfellelser ble til ingenting. Dommerne hadde, i stedet for de vanlige lange listene over saker som ventet på rettssak, blanke ark, uten et eneste navn.

"En avisrapport sa: 'Sannelig har Gud besøkt sitt folk i Wales. Det er ikke snakk om at én by skal vekkes, men at hele fyrstedømmet står i brann. Politidomstolene er inaktive, familiefeider fredes, gammel gjeld betalt, familiealteret gjenreist, og bibelstudier blir en lidenskap. Dette er Guds finger. Ikke bare har den en stor plass i de religiøse ukebladene, men de viktigste Cardiff-tidsskriftene gir spalter til Revival hver dag, og noen av Londons viktigste aviser gir en hel spalte hver morgen.»

«Men fremfor alt var det konvertittene, hundrevis av dem! Etter noen få uker var det 10.000, og etter et par måneder var det 30.000. Da 6 måneder hadde gått var det over 70 000 nye kristne og etter 9 måneder steg tallet til rundt 100 000 nye konvertitter. «Snart spredte vekkelsen seg til andre steder i Sør-Wales. Team av unge mennesker hjalp predikanter som Roberts, Sydney Evans, Seth Joshua, Joseph Jenkins og R.B. Jones. Vekkelsen tok deretter tak i Nord-Wales. I løpet av seks måneder hadde 100 000 kommet til Kristus!

«Den walisiske vekkelsen var snart det viktigste samtaleemnet i hele den kristne verden. Uansett hvor nyhetene ble delt, så det ut til å forårsake lidenskapelig bønn og begynte å tenne vekkelsesbranner overalt. Kristne over hele Storbritannia henvendte seg til bønn, og medlemskapet i kirken økte over hele landet.

«I Skandinavia ble en nåværende vekkelse tent til en mektig flamme, som et resultat av den walisiske vekkelsen. Tyskland ble på samme måte påvirket da flammen spredte seg over Europa. Østerrike, Polen, Slovakia, Ungarn, Balkan og Russland opplevde oppvåkninger.

«USA følte ettersjokket etter den walisiske vekkelsen nesten alle steder. Bønn, overbevisning om synd og omvendelse skjedde spontant, noe som resulterte i uvanlig kirkevekst. I 1906 ble den moderne pinsebevegelsen født på Azusa Street, i Los Angeles, etter en rekke lokale vekkelser gjennom 1905. Nyhetene om den walisiske vekkelsen hadde oppmuntret til mer bønn og plutselig kom Den Hellige Ånd ned. Det ble holdt daglige møter de neste tre årene. Besøkende strømmet dit for å fange Åndens kraft, og de ble ikke skuffet. Ingen kunne ha forestilt seg at dette var begynnelsen på den største og mest effektive misjonsbevegelsen verden noen gang hadde sett.

«Nesten ingen land i verden ble ekskludert fra effekten av denne utrolige vekkelsen. Nesten hver nasjon, på hvert kontinent, mottok ny kraft fra himmelen, og en ny lidenskap for bønn og de tapte. Hundretusener kom til Herren.»

fortsettes

Drømmen om vekkelseskappen, del 1

Den amerikanske forbederen Dutch Sheets skriver i et av sine siste blogginnlegg om to drømmer forbederen Gina Gholston (bildet) har hatt den siste tiden, drømmer til stor oppmuntring. Jeg har valgt å oversette dem til norsk, slik at også norske forbedere kan ha gleden av å få del i dem. Den første drømmen er fra juli i fjor og oppfølgeren i forrige uke. La dem oppmuntre ditt hjerte og sinn. Gina sier:

"5. juli 2021 drømte jeg at jeg var sammen med en gruppe mennesker som besøkte et sted av stor betydning i vekkelseshistorien. Vi kom til den gamle kirken, bygget av grå/hvit stein, og gikk inn. [Gina beskriver så kirken i detalj.]

«Vi trodde vi var alene, men begynte å høre en mannsstemme klinge bak talerstolen. Selv om vi ikke kunne se mannen, kunne jeg som drømmeren av denne drømmen se at han lå på kne med høyre hånd løftet mot himmelen; han var i djup, strevsom bønn - så intens, så full av lidenskap og oppriktighet! Det var som om han ble tømt for hvert ord. Mens han snakket, gynget han frem og tilbake på knærne, med hånden løftet hele tiden. Ansiktet hans var rødt på grunn av den ekstreme intensiteten i bønnen hans. Fire eller fem ganger gjentok han den samme bønnen:

'Akk, dette korset som jeg må bære, 'er ikke en oppgave for meg. Dens vekt er lett, for min glede er å gjøre alt du ber meg om! Jeg snur meg nå. . . å se ditt ansikt; det er alt som betyr noe for meg! Jeg løfter øynene mine; Herre, hør mitt rop. VIS MEG DIN HERLIGHET!’

«Da han ba, var det som om en elektrisk strøm kunne føles påtagelig; vi ble alle brakt til tårer da tyngden av Guds nærvær fylte hele rommet. Vår gruppe gikk ærbødig til venstre for oss og satte seg på en kirkebenk, uten å ville forstyrre mannen.

«Jeg har ikke ord for å forklare dette, men hele atmosfæren er fylt med Guds glede. Jeg skulle ønske jeg var i stand til å artikulere tilstrekkelig hvordan det føltes! Vi kunne føle at Gud var så fornøyd med denne mannen og hans bønn. Følelsen av Guds velbehag var nesten påtakelig.

«Da han fortsatte å be, hulket vi alle, overveldet av Herrens nærhet, og mannen hørte oss. Han reiste seg fra knærne og gikk mot talerstolen. Jeg la merke til at han var en høy, ung mann og hadde på seg klær fra tidlig på 1900-tallet. Han lente seg over prekestolen og så oss der. Med albuene på prekestolen og ansiktet hvilende i hendene, så mannen på oss og sa, med dype følelser, nesten hviskende: ‘Du kom! Du er her!'

«Han reiste seg rett opp, og vi så at han var kledd, ikke med naturlige klær, men med noe som så ut til å være en type kappe. Kjortelen var veldig tykk, klumpete og lang, og rørte gulvet, gammel og ekstremt tung. Så sa han til oss: ‘Jeg har ventet på deg!’ Han la hånden på kappen og sa: ‘Jeg hadde på meg denne for min tid, og det var alt jeg ønsket meg! Det var alt jeg ønsket!’

«Jeg var nesten redd for å snakke, men jeg spurte ærbødig: 'Hva er det?'

"Han svarte med så stor respekt for det: 'Det er vekkelsens kappe!'

«Jeg spurte da: 'Hvem er du?'

"Han sa," Det er ikke viktig. Det som er viktig er at du kom for å få denne kappen. Du har blitt sendt hit for dette formålet.'

«Vi hadde trodd at vi var der bare for å se bygningen, men vi forsto nå at vi bevisst og overnaturlig hadde blitt brakt dit av Gud for å motta denne kappen. Denne erkjennelsen var overveldende for hver enkelt av oss.

«Den unge mannen begynte så å fortelle oss historier om kappen – hvordan han hadde mottatt den, og historier om opplevelsene han hadde i sin tid mens han bar den. Vi skjønte da at denne kappen var "korset" han snakket så intenst om i bønnen. Selv om det var tungt, hadde det ikke vært en byrde for ham, men hans livs største glede!

«Da han snakket til oss, la vi merke til at kappen, som fortsatt var på ham, vokste overnaturlig, utvidet seg for hvert ord han sa, og fylte scenen. Han sa: 'I min tid ropte jeg til Gud og ba om at minst 100 000 sjeler skulle bli berørt og forandret av Den Hellige Ånds kraft. I din tid må den imidlertid være mye større.’ Kappen fortsatte å vokse, og han fortsatte å snakke, og ga oss instruksjoner og åpenbaringer om denne kappen. Han gjorde det fordi det ble gitt til oss slik at vi skulle bære det for vår tidsalder.

«Da vi lyttet i ærefrykt til det han sa, traff den fulle erkjennelsen oss at vi skulle bære denne kappen, og vi så alle på hverandre med et blikk som sa: «Det kan vi ikke bære! Det er for tungt! Den er for stor!’ Vi ble overrasket over at han fortsatt var i stand til å stå under vekten av den mens han snakket. Jeg ble så overveldet av omfanget av det som skjedde at jeg hulket. Jeg reiste meg fra kirkebenken, gikk inn i en midtgang og falt på kne. Det gjorde alle. Da jeg visste at vi var sendt av Gud for å motta denne kappen, stilte jeg spørsmålet vi alle tenkte: ‘Hvordan kan vi bære det? Det er SÅ stort!’ Dette virket naturlig nok umulig!

"Mannen svarte:" Du kan ikke bære denne kappen og se fremover eller rundt deg. Hvis du gjør det, vil den bli misbrukt og revet; det vil bli tungvint og til og med slitsomt for deg. Du må alltid se oppover og bli fullstendig trollbundet av Herren. Fokuser på ham! Forfølge ham! Lengter etter ham! Og snart vil vekten av kappen bli absorbert av lidenskapen i ditt hjerte for mer av ham.'

«Da sa han med dyp glede: «Nå . . . det er din tid til å bære kappen!'

"I kor, fortsatt gråtende, sa vi: 'Vi mottar det! Vi vet ikke helt hvordan, men vi mottar det!’ Så, ut av dypet av våre vesener, begynte vi å be den samme bønnen mannen hadde bedt i begynnelsen av drømmen. Det ble ropet fra hvert vårt hjerte:

'Akk, dette korset som jeg må bære er ikke en oppgave for meg. Dens vekt er lett, for min glede er å gjøre alt du ber meg om! Jeg snur meg nå for å se ansiktet ditt, det er alt som betyr noe for meg! Jeg løfter øynene mine; Herre, hør mitt rop. VIS MEG DIN HERLIGHET!’

«Mannen gikk ned fra prekestolen, tilbake på scenen, og var borte. (Jeg vet ikke hvem mannen var, men jeg tror det var Evan Roberts, en ung mann som var medvirkende til den store walisiske vekkelsen som fant sted tidlig på 1900-tallet. Og jeg føler at Moriah Chapel i Wales, der vekkelsen begynte , var kirken der vi sto.)

«Fortsatt på våre knær, og slapp den intense bønnen som nå var blitt vår bønn, ble kappen løftet fra scenen og lagt på oss. Den dekket oss, og var nå stor nok til å fylle hele kirken! Da den dekket oss, ble kappen til et glidefly, løftet oss opp og begynte å transportere oss. Vi ble båret av kappen over havet, deretter over land og fjell. Vi landet, vendt mot vest.

«Mens kappen fortsatt dekket oss, visste vi alle at vi var i fjellene i North Carolina, på stedet der Den Hellige Ånd kom over en liten gruppe menn på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet (nå kalt Fields of the Wood). Disse mennene lanserte senere kirkesamfunnet 'Guds kirke'. Ute foran oss, i et spenn på omtrent tjue fot i bredden, så vi hvite steiner som utgjør bokstaver, omtrent fire fot høye, som staver ordene: «FORTSETTELSE».

Dette er slutten på den første drømmen.

fortsettes