Den rette tid er nå

 I natt drømte jeg om såkorn. Såkorn til ulike vekster. Jeg skulle kjøpe dem i en butikk, men det var så få av dem. Utvalget var ikke så stort. Jeg kjente på en fortvilelse. Da sier en stemme: 'Det er feil årstid. Det er ikke såkorn nå. Det gjelder å være klar over hvilken årstid det er i livet ditt.' 

Dette minner meg om noe jeg leste i Philokalia - de gamle fedrenes lære om den indre bønnen,  her om dagen: Ikke vær bekymret hvis du ikke umiddelbart mottar fra Gud det du ber om. Han ønsker å gi deg noe bedre - å få deg til å holde ut i bønn. For hva er bedre enn å nyte Guds kjærlighet og være i fellesskap med ham?

Om dette har også Corrrie ten Boom sagt noe klokt, her i min oversettelse: "Dette er hva fortiden er til for: enhver erfaring Gud gir oss, enhver person han sender i vår vei handler om den perfekte forberedelse for fremtiden som bare han kjenner." 

Utvalgt redskap i en tid som denne

De siste dagene har jeg tenkt mye på en modig mann som gikk motstrøms i den tiden han levde, en mann som var villig til å betale en høy pris for sin tro og overbevisning. Han het Wilhelm ten Boom (bildet), og var legendariske Corrie ten Booms bestefar.

Den hollandske familien ten Boom har alltid hatt en sterk kjærlighet til Israel og det jødiske folk. Det mest kjente familiemedlemmet, Corrie ten Boom, mistet nesten hele sin familie i nazistenes konsentrasjonsleire, fordi de hadde gjemt jøder under krigen.

Wilhelm ten Boom (bildet), Corries bestefar, kjøpte i 1837 et hus i  Haarlem (bilder) i Holland for 400 Gylden og åpnet urmakerforretning der. For mange år siden besøkte jeg denne urmakerforretningen, for å se stedet hvor Corrie ble født. Jeg kjøpte til og med en klokke der, men den er blitt borte.

I 1844 fikk Wilhelm ten Boom besøk av presten i menigheten hvor han gikk, Dominee Witteveen. Gud hadde lagt noe på  hans hjerte. Corrie forteller om dette i boken sin: 'I min fars hus', med undertittelen: 'Årene før Skjulestedet' som Ansgar forlag ga ut i 1977:

"Wilhelm, du vt at Skrifren ber oss om å be om fred for tiJerusalem og velsignelse for jødene."

"Å ja, Domenee, jeg har alltid elsket Guds folk. De har gitt oss vår Bibel og vår Frelser."

Så forteller Corrie ten Boom:

"Denne samtalen var begynnelsen til et bønnefellesskap mellom bestefar og hans venn. De begynte å be målbevisst for det jødiske folk. Dette var ikke vanlig blant kristne på den tiden. Jødene var spredt over hele verden uten noe eget land eller nasjonal identitet. Jerusalem var en by med sår fra århundres stridigheter. Verdens oppmerksomhet var ennå ikke vendt mot Midt-Østen. Og likevel møttes en liten gruppe hollandske troende i et lite hus i Haarlem, i en urmakerforretning (som senere ble kalt Beje), for å lese i Bibelen og be for jødene. På guddommelig måte, langt ut over det vi mennesker kan forstå, svarte Gud på deres bønner."

 

Om å være føre var - også i Norge

 I går lyttet jeg til en tale av Corrie ten Boom (bildet), hvis familie reddet så mange jøder under 2.verdenskrig og som selv satt fanget i den beryktede konsentrasjonsleiren Ravensbrück under forferdelige forhold. Det var noe hun sa som gjorde slikt inntrykk på meg at jeg bestemte meg for å oversette det til norsk.

Corrie  ten Boom forteller om en afrikansk pastor som kom for å takke henne:

"Han var så takknemlig for at jeg kom il Rwanda for fem år siden. Du fortalte oss om hvordan Gud sørget for deg mens du satt fengslet. Vi likte budskapet du kom med, men det var så fjernt for vår virkelighet. Vi hadde ingen erfaring med å sitte i fengsel. Men så kom borgerkrigen. Jeg har vært i fengsel i to år, og mange av medlemmene i menigheten vår. Og alt du fortalte oss for fem år siden har hjulpet oss."

Dett slo meg: Dette er fjernt for vår virkelighet her i Norge, men kan plutselig bli en virkelighet også her. Det koster å følge Jesus.

Lovsangen som ikke fikk oppmersomhet i himmelen

Corrie ten Boom pleide å fortelle en historie om en gammel munk som sang en julesang hver julaften for brødrene sine i klosteret, og for besøkende som kom fra landsbyen for de spesielle gudstjenestene. Stemmen hans var ikke akkurat vakker, men han elsket Herren og sang fra hjertet. Ett år sa abbeden for klosteret: «Jeg beklager, bror Don, vi vil ikke trenge deg denne julen. Vi har en ny munk som har en vakker stemme.»

Mannen sang vakkert, og alle var fornøyde. Men den natten kom en engel til abbeden og sa: "Hvorfor sang dere ikke en julekveldssang?"

Abbeden ble veldig overrasket. "Vi hadde en vakker sang," svarte han. "Hørte du det ikke?"

Engelen ristet trist på hodet. "Det kan ha vært inspirerende for deg, men vi hørte det ikke i himmelen."

«Du skjønner,» ville Corrie si, «den gamle munken med den raspete stemmen hadde et personlig forhold til Herren Jesus, men den unge munken sang for sin egen fordel, ikke for Herrens.»

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når bekymring vil ta meg fangen

En strofe fra en av salmene til Lina Sandell er noe av det første som møter meg denne vakre mai-dagen:. 'Skulle da bekymring ta meg fangen ...' Bare de ordene.

Men jeg kjenner innholdet av dem så alt for godt. Bekymringer kan virkelig FANGE oss. Gjøre oss forkrøblet, innelåste i oss selv. Og det er nok å bekymre seg for. Mest for det som aldri kommer til å skje. Når det settes punktum for levd liv her på jorda, kommer vi nok til å oppdage at mye av det vi bekymret oss for, aldri fant sted.

'Bykymring er som en motor som går på tomgang,' skriver Corrie ten Boom, og så legger hun til: ''Du forbruker energi, men du kommer ingen steder, det er ingen drivkraft.' (Corrie ten Boom: Gi deg ikke - gi deg over. Ansgar forlag 1979, side 12)

Corrie ten Boom har også sagt:

'Når vi har bekymring bærer vi morgendagens byrde med dagens krefter; vi bærer to dager samtidig. Vi har begynt på morgendagen før tiden.' (side 43)

Jeg bekymrer meg. Akkurat nå fordi smertenivået er ganske høyt, og jeg har problemer med å sove. Det skyldes både operasjonssårene og rigiditeten fra Parkinsons. Det er veldig slitsomme netter. Selv om jeg får tid til å be mye, fordi jeg er våken, blir jeg trett og av og til mismodig. Jeg kjenner meg igjen i Lina Sandells ord om 'min forsakte ånd'.

Men så forsetter Lina Sandell å synge:

'allting hviler i min Faders hånd...'

Der er tryggheten, der er hvilen - i overgivelsen.

Da ber jeg:

'Hjelp meg da og hvile trygt og stille
blott i dine løfter herre kjær
og ei troens rike trøst forspille
som i livets ord meg lovet er.
Hjelp meg Gud å nynne på den sangen
så mitt hjerte mer og mer den kan
blott en dag et øyeblikk om gangen
til jeg når ditt gode land.'

I bønn i Haarlem, Holland på 1800-tallet for jødene og Israel

Den hollandske familien ten Boom har alltid hatt en sterk kjærlighet til Israel og det jødiske folk. Det mest kjente familiemedlemmet, Corrie ten Boom, mistet nesten hele sin familie i nazistenes konsentrasjonsleire, fordi de hadde gjemt jøder under krigen.

Wilhelm ten Boom (bildet), Corries bestefar, kjøpte i 1837 et hus i  Haarlem (bilder) i Holland for 400 Gylden og åpnet urmakerforretning der. For mange år siden besøkte jeg denne urmakerforretningen, for å se stedet hvor Corrie ble født. Jeg kjøpte til og med en klokke der, men den er blitt borte.

I 1844 fikk Wilhelm ten Boom besøk av presten i menigheten hvor han gikk, Dominee Witteveen. Gud hadde lagt noe på  hans hjerte. Corrie forteller om dette i boken sin: 'I min fars hus', med undertittelen: 'Årene før Skjulestedet' som Ansgar forlag ga ut i 1977:

"Wilhelm, du vt at Skrifren ber oss om å be om fred for tiJerusalem og velsignelse for jødene."

"Å ja, Domenee, jeg har alltid elsket Guds folk. De har gitt oss vår Bibel og vår Frelser."

Så forteller Corrie ten Boom:

"Denne samtalen var begynnelsen til et bønnefellesskap mellom bestefar og hans venn. De begynte å be målbevisst for det jødiske folk. Dette var ikke vanlig blant kristne på den tiden. Jødene var spredt over hele verden uten noe eget land eller nasjonal identitet. Jerusalem var en by med sår fra århundres stridigheter. Verdens oppmerksomhet var ennå ikke vendt mot Midt-Østen. Og likevel møttes en liten gruppe hollandske troende i et lite hus i Haarlem, i en urmakerforretning (som senere ble kalt Beje), for å lese i Bibelen og be for jødene. På guddommelig måte, langt ut over det vi mennesker kan forstå, svarte Gud på deres bønner."

Når livet endres og vi må slippe taket og finne vår identitet på nytt

I forlengelsen av det jeg skrev om hvordan Guds kall og tjenesten for Gud kan forandre seg gjennom årenes løp, blant annet gjennom endringer i våre liv gjennom sykdom, alderdom og andre omstendigheter, henviser søster Sofie til Corrie ten Boom (bildet):

"Under 2. verdenskrig organiserte den hollandske forfatterinnen Corrie ten Boom en motstandsbevegese som reddet hundrevis av jøder fra utryddelsen. Hun gjorde det med sitt eget liv som innsats, hvilket krevde heroisk mot. Etter krigen tok hun initiativet til et annet risikofylt oppdrag. Men hun konstanterte at hun ikke hadde mot til å gjennomføre dette. Det var ikke lenger hennes kall. Mot var ikke hennes 'eiendom',  og hun måtte ganske enkelt akseptere det. Men så kunne hun gå inn i andre oppgaver og tjene på en ny måte gjennom å skrive og forelese."

Så legger søster Sofie til:

"Når man gjør saker for andre identifiserer man seg lett med sin funksjon og de privilegier den fører med seg. Kanskje våker man over den og er forferdelig redd for å slippe taket i den, for det ville innebære at man døde litt og ble konfrontert med sin egen indre tomhet."

Så sant dette er.

Hvor har jeg min identitet? I det jeg gjør eller i hvem jeg er? Og hvem er jeg i så fall? Dette er tanker jeg sysler med om dagen, og som opptar meg.

Om å bøye nakken i stormen

Jeg føler meg litt som denne karen her om dagen. Når sykdom strammer grepet og tar litt overhånd, og lever sitt eget liv, er det lett å gi etter. Og i en viss forstand må man også det. Det er ikke alt man kan styre. Når muskler stivner, og gjør helt andre ting enn det du vil de skal, når øresusen har bestemt seg for å ta kvelertak på dagen og natten blir en fiende - ja, da er det lett å kaste inn håndkleet og si at nok er nok. Men det er lite du kan gjøre med det.

Men en tittel på en bok skrevet av Corrie ten Boom er blitt meg til hjelp:

"Gi deg ikke - gi deg over."

Det er hemmeligheten.

Bøye nakken i motvinden. I stormen.

Overgi sin skrøpelige kropp, sin sjel, til Gud.

Jeg øver meg i å be: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd. Du forløser meg, du trofaste Gud."

Om å sette grenser og ta vare på seg selv

Noen ganger kan relasjoner bli usunne. Det kan faktisk også gjelde vennskap som har vart en stund. Årsakene til dette kan være mange. For å ta vare på sin sjel må man da av og til sette grenser, og for enkelte er det en øvelse å være selvivaretagende. Noen kan lett bli overkjørt av sterke personligheter, eller av mennesker som på ulike måter vil utøve kontroll over deg. Mennesker som ikke tar hensyn til at du kan være sliten, nedfor, syk, sårbar, bør du holde deg unna.

Slipper du dem innpå deg kan det bli destruktivt. Noen ganger må man våge å si: Hit, men ikke lenger!

Det er ikke alle som har evne til å forstå andres livssituasjon, og det er heller ikke gitt at noen særskilte kall forstås. Det kan være så annerledes enn andres. Da er det lett å kritisere. Men vi er ikke kalt til å følge mennesker, men Herren. Veien må gås alene. Corrie ten Boom sa ved en anledning:

"Når Herren kaller deg, snu deg da ikke for å se hvem som følger etter deg!"

Johannes kapittel 10 har en tid vært et skriftsted jeg stadig har vendt tilbake til. Særlig de to første versene:

"Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene."

Om å se andres synder - men ikke sine egne

Jeg har tenkt på noen ord av Corrie ten Boom (bildet), hun som gikk under navnet 'Landstryker for Herren', her i min oversettelse:

"Evnen til å skjelne (bedømme) er Guds kall til å tre inn som forbeder, aldri for å lete etter feil hos andre."

Det finnes nemlig en fare for oss alle: å se andres synder, men ikke våre egne. Og det er noen som blir så nidkjære på Herrens vegne at de bruker storslegga og skal si fra så det holder at han eller hun går på gale veier, mens de selv går rett frem og har alt sitt på det tørre med hensyn til det som har med Herren å gjøre. De har selv de edleste motiver, og er fulle av kjærlighet, mens de andre er det stikk motsatte. De ser ikke at selvrettferdigheten har inntatt dem.

Det er Isak Syreren som på 600-tallet har sagt, her i min oversettelse:

"Et nidkjært menneske når aldri frem til sinnets fred. Og den som er fremmed for freden, er fremmed for gleden. Ettersom freden, som det er sagt, er sinnets fullkomne helse, og ettersom nidkjærheten 
står i motsetning til freden, følger derav at den som drives av en usunn nidkjærhet er svært syk. Å, menneske, du som tror at din nidkjærhet bekjemper andres skrøpeligheter, du har drevet helsen ut av din egen sjel. Bekymre deg selv for din egen helse.

Om du vil helbrede de syke, så vit da at de som er syke har større behov for omsorg enn av tukt. Og når du unnlater å hjelpe andre utsetter du deg selv på en smertefull måte for alvorlig sykdom.

Det er ikke av visdom du ytrer deg i din nidkjærhet, men på grunn av sjelens sykdommer: trangsynthet og stor uforstand. 

Den guddommelige visdommens begynnelse er overbærenhet og mildhet; de er utmerkede for en storsinnet sjel som tar på seg sin nestes svakheter."

Apostelen Peter skriver i sitt første brev:

"Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder." (1.Peter 4,8)

Jeg har funnet ut at jeg har mer enn nok med mine egne synder om jeg ikke skal anklage andre for deres synder.

Corrie ten Booms møte med Sadhu Sundar Singh, del 2

Her er andre og siste del av Corrie ten Booms (bildet) beskrivelse av sitt møte med Sadhu Sundar Singh:

'Med ryggsekk og et pledd under den ene armen kom jeg til inngangen til leirstedet. En lang student som het van Hoogstraaten fordelte plasskortene til rommene. Da han kom til meg, sa jeg fort:

- Jeg har ikke fått reservert noen plass, men jeg kan sove ute på marken. Jeg ville bare så gjerne være med på møtene til Sadhu.

Studenten smilte da jeg fortalte om mine planer.

- Frøken ten Boom, sa han, - du skal få plass på et rom. Velkommen skal du være!

Denne samme unge studenten ble senere misjonær. Han døde i en japansk fangeleir under Andre verdenskrig. Hans vennlighet mot meg var karakteristisk for ham. Og mange år senere var han til velsignelse for sine fangekamerater. En av hans døtre, Connie, ble senere min første reiseledsager for en periode av syv år, mens jeg fartet rundt hele kloden.

Den weekenden mens jeg lyttet til Sadhu Singh ble jeg overrasket, men også litt forvirret. Han fortalte om synder han hadde hatt - at han virkelig hadde sett Jesus, enda han ikke trodde på Ham. Vi hadde alt lest om apostelen Paulus' opplevelser på veien til Damaskus, men her var det en som fortalte at han selv hadde opplevd det samme.

En ung gutt våget å stille det spørsmålet som vi alle brente etter å få vite svaret på:

- Hvordan så Jesus ut?

Inderen strøk seg over øynene før han begynte:

- Å, øynene Hans, øynene Hans ... de var så vakre.

Siden da har jeg alltid lengtet etter å se Jesu øyne.

Det var helt stille. Ingen verken sa noe eller rørte på seg. Jeg har aldri sett noen som har lignet så på Jesus som Sadhu Singh akkurat da. Det gjorde meg både glad og bedrøvet på samme tid. Etter møtet mens jeg gikk dypt hensunket i mine egne tanker holdt jeg på å gå rett på Sadhu Singh som også var ute på en spasertur. Jeg forsøke å ta mot til meg for å stille ham noen spørsmål, men snart fant jeg at han var meget enkel å snakke med. Han gjorde meg fullstendig trygg.

- Vær så snill å fortelle meg hva som er galt med meg, sa jeg. - Jeg er et Guds barn, jeg har mottatt Jesus som min Frelser, og jeg vet at mine synder er forlatt. Jeg vet at Han er med meg, for Han har selv sagt: 'Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende'. Men hva er det som er galt med meg? Jeg har aldri hatt noe syn eller opplevd et mirakel.

Han smilte til meg.

- Noen ganger kommer det folk til meg for å se et mirakel, sa han. - Neste gang det kommer noen skal jeg sende dem Corrie ten Boom. Det er ikke noe mirakel at jeg vet Jesus lever og er hos meg ... disse øynene har jo sett Ham. Men du som aldri har sett Ham, du vet at Han er her! Er ikke det et mirakel ved Den Hellige Ånd? Les i din Bibel hva Jesus sa til Tomas i Joh 20,29: 'Salige er de som ikke ser, men tror likevel!' Ikke be om å få se et syn. Han vil gi deg forvissningen om at Han er til stede uten at du skal behøve et syn!

Dette ble til stor trøst for meg. Det var som om Herren hadde trukket til side et forheng og nå strålte lyset over meg. Ja, det er fantastisk å vite at Herren er med oss!

Paulus sa: Jeg vet på hvem jeg tror!

Og Peter - hvor vakkert han uttrykker det: Han elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, når dere vinner fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse. (1.Pet 1,8-9)'

(Fra boken: I min Fars hus av Corrie ten Boom. Ansgar forlag 1977, side 79-82)

Corrie ten Booms møte med Sadhu Sundar Singh, del 1

I går leste jeg igjen historien om møtet mellom to av mine troshelter: Corrie ten Boom og Sadhu Sundar Singh (bildet). Corrie ten Boom beskriver dette møtet slik:

'Et menneske som hadde stor innflytelse å meg i slutten av tenårene var en mann fra India. Som gutt ble han opplært til å hate Jesus. Han kjente til Gud, men de kristnes Bibel var en bok han trodde var en kjempeløgn.

En gang tok han en Bibel og brente den, og følte at han ved å gjøre det, offentlig kunne vise forakt for de løgnene han trodde at den inneholdt. Da misjonærer gikk forbi ham, tok han jord og skitt og kastet på dem.

Men han hadde en forferdelig uro inne i seg. Han lengtet etter virkelig å lære å kjenne Gud. Han har selv fortalt meg følgende:

"Selv om jeg trodde at jeg hadde gjort en virkelig god gjerning ved å brenne Bibelen, følte jeg meg svært ulykkelig. Etter tre dager kunne jeg ikke holde ut lenger. Jeg sto tidlig opp den morgenen og ba om at hvis Gud virkelig eksisterte, måtte Han åpenbare seg for meg. Jeg ønsket å få vite om det var noe liv etter døden, om det fantes en himmel. Den eneste måten jeg kunne få vite det på var ved selv å dø. Derfor bestemte jeg meg for å dø.

Jeg hadde planlagt å kaste meg foran toget som gikk forbi huset vårt. Da plutselig hendte det noe forunderlig. Hele rommet ble fylt av en strålende glans, og jeg fikk se et menneske som sto der. Jeg trodde først det måtte være Buddha eller en annen hellig mann.

Da hørte jeg en stemme:

'Hvor lenge vil du fornekte meg?' sa stemmen. 'Jeg døde for deg. Jeg har gitt mitt liv for din skyld'.

Da så jeg hendene hans. Det var de gjennomstungne hendene til Jesus Kristus. Dette var den Kristus som jeg hadde tenkt meg var en stor mann som en gang levde i Israel, men som døde og forsvant. Men nå sto Han foran meg ... levende! Jeg så hvordan ansiktet Hans strålte av kjærlighet! Plutselig ble jeg som forvandlet ... jeg så Ham som Kristus, den levende, verdens Frelser!

Jeg falt på kne, og en vidunderlig fred som jeg aldri før hadde funnet, strømmet inn i mitt hjerte. Dette var den lykken jeg hadde søkt etter så lenge!"

Etter at jeg første gang hadde fått høre om Sadhu Singh syntes jeg historiene om ham begynte å vokse, så det var vanskelig å vite hva som var virkelig sant og ikke. Men så en dag kom han til Holland. Han ble invitert av noen som var aktivt med i misjonsarbeid om å komme til en weekend-konferanse i Lunteren. Jeg ble så ivrig ved tanken på at jeg skille få en sjanse til å høre ham personlig at jeg reiste til Lunteren selv om jeg visste at plassene allerede var overtegnet.

(fortsettes)

Åndelig sommerlesning, del 27

Teksten vi leser sammen i dag er noe Corrie ten Boom (bildet) har skrevet. Corrie ten Boom er kjent for sin store innsats med å redde jøder under 2.verdenskrig, og etter krigen besøkte hun en rekke land med sitt sterke vitnesbyrd om Guds trofasthet gjennom trengselstiden:

'Vi kan aldri vite hvordan Gud vil svare på våre bønner. Men vi kan forvente at Han vil involvere oss i sine planer som en del av bønnesvaret. 

Hvis vi er sanne forbedere, må vi være rede til å ta vår del i Guds arbeid på vegne av de menneskene vi ber for'.

Til minne om en kjær lærerinne

I dag leste jeg i lokalavisen at min gamle lærer i kristendomsfaget på ungdomsskolen, Synnøve Kjelsbøl, er død, 83 år gammel. Hun døde Skjærtorsdag i troen på Jesus.

Synnøve Kjelsbøl var en annerledes lærer. Hun visste at kristedomsfaget ikke var det faget som de fleste ungdomsskoleelevene likte best - for å si det forsiktig. Troslære og kirkehistorie er nok ikke de denne aldersgruppen finner mest fengende. Men Synnøve Kjelsbøl visste råd. Hun ville så gjerne formidle levende tro, derfor leste hun høyt fra biografien om Nicky Cruz, 'Gjenglederen' (bildet), og fra 'Narkomane og storbygjenger' av David Wilkerson eller 'Landstryker for Herren' av Corrie ten Boom, og de kjedelige timene i kristendom ble forvandlet til timer som var fylt med drama fra virkeligheten. Da var det stille i klassen. Jeg tror de aller fleste fulgte med, og synes dette var bra. Og noe ble plantet i unge sinn. Mens jeg gikk på ungdomsskolen opplevde vi vekkelse. I tre år - i samtlige storefri - var audioriet fylt av unge mennesker som lyttet til forkynnelse! Her holdt jeg mine første andakter, som leder av skolelaget, og her hadde vi besøk av både Aril Edvardsen, Kjell Haltorp og Hans Jakob Frøen, når de var fellesmøtetalere på Gjøvik. Det var en rik og spennende tid, og jeg vet at Synnøve Kjelsbøl gledet seg stort over dette. Og hun var en ivrig forbeder for alle medlemmene av skolelaget, og de øvrige elevene på skolen.

I de senere år fikk jeg fornyet kontakt med Synnøve Kjelsbøl. Hun var opptatt av hvordan det gikk med helsa mi, og hun samtalte gjerne på telefonen om ting som opptok henne, enten det var med min kone, eller med meg. Det gjaldt gjerne ting vi kunne be sammen om. De siste årene ble hun selv plaget mye med sykdom.

Nå har hun fått hjemlov, og det på selveste Skjærtorsdag. Jeg vet hun hadde himmellengsel. Jeg takker Gud for det gode minnet hun etterlater seg. På torsdag skal jeg følge henne til graven, sammen med alle de som stod henne nær.

Baptister i Kroatia lager teaterstykke av "Skjulestedet"

Baptister i Kroatia setter opp "Skjulestedet" som eget teaterstykke i år. For tiden søker de etter skuespillere og statister, i alt 70 personer, og auditioner holdt i Baptistkirken i Sisak og Cakovec. Teaterstykket skal vises på ulike steder i Kroatia.

Det var Corrie ten Boom fra Holland som i sin tid skrev boken "Skjulestedet", som handler om ten Boom familien som skjuler jøder under krigen. Corrie ten Boom blir tatt av nazistene, og sammen med sin søster Betsie sitter hun i fangeleiren Ravensbrück. Søsteren dør, mens Corrie overlever dette jordiske helvete. Etter krigen reiser hun verden over med evangeliet, og bringer budskapet om forsoning i Kristus.

Det er ten Boom famliens liv, og da i særlig grad Corrie's liv som nå blir levende teater i Kroatia. Dette teaterstykket er en sterk formidling av hva troen på Jesus kan føre til, og man vil kunne nå mange kirkefremmede mennesker med det.

La oss be om at våre trossøken i Kroatia finner de skuespillerne og statistene de trenger, og at de skal lykkes med å formildle evangeliet gjennom dette teaterstykket.

Salme 46, en av Sions sanger, til trøst. Del 3

"Gud er vår tilflukt, og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor."

Slik begynner Korahs barn Salme 46, inspirerte som de er av Den Hellige Ånd. Ordet for "tilflukt" kommer fra et verb som betyr "å flykte" eller "rømme". Betydningen er det ikke vanskelig å få øye på: Når vi står ansikt til ansikt med svære vansker, styrter vi til Elohim, til Gud. Andre oversettelser bruker ordet "festning" i stedet for "tilflukt", men konteksten er den samme: Gud er for oss et sted hvor vi kan gjemme oss, hvor vi blir beskyttet.

Dette kan for de som ikke opplever så mange prøvelser i livet bli veldig teoretisk. Men for den som opplever trengsler, f.eks alvorlig sykdom, er dette verset mer enn ord. Det er noe veldig konkret. Men skal vi oppleve Gud slik, må vi bli kjent med Ham, gjøre oss erfaringer med Ham, slik at vi kan slippe tak i vår egen trang til å mestre og ha oversikten over alt.

For meg har Gud vært en slik tilflukt, særlig de siste årene, da sykdom både hos meg selv og i vår lille familie, har satt oss på virkelige prøvelser. Da har Gud vært god å søke tilflukt hos. Av og til har vi bare behov for å gjemme oss. Det betyr ikke at vi flykter fra problemene, men vi trenger en pustepause, og noen som kan se etter oss. Slik er Gud. Et tilfluktsted.

For jøder som flyktet for nazistene under krigen, ble et lite urmakerverksted i Haarlem utenfor Amsterdam et slikt Skjulested. Ja, bokstavelig et skjulested. Familien ten Boom som i mer enn 100 år daglig hadde bedt om "fred for Jerusalem", sto plutselig i den situasjonen at de måtte skaffe rom for jøder som måtte gjemmes unna nazistene.

Det fortelles om den tidligere russiske dissidenten, Natan Sharanskij, som tilbrakte ni år i fangeleire i Sibir, at troen på Gud holdt ham i live og gav ham håp. Selv nevner han spesielt at Salmenes Bok fikk stor betydning for ham. "Det var den eneste jødiske boken jeg var i stand til å beholde gjennom hele det lange fangenskapet," forteller Sharanskij som gikk flere ganger til sultestreik for å beholde sin sefer Tehillim (Salmenes Bok). I dag er Natan Sharanskij en fremgangsrik forfatter, advokat og politiker i Israel. "Helt siden jeg ble løslatt fra fengslet, har jeg alltid hatt med meg min Tehillim i lommen," har han fortalt.

I Hebr 13,5 leser vi dette løftet: "Jeg skal ikke slippe deg, og ikke forlate deg." Legg merke til at det står i en sammenheng hvor det er snakk om penger. Godt å ta med seg i disse vanskelige tidene vi nå står foran. I Joh 14,18 sier Jesus selv: "Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere."

(fortsettes)

Kom morgendag - Kristus var der før deg!

Hva er tryggere og bedre enn å gå inn i det nye ubeskrevne året med Jesunavnet på våre lepper? Ordene fra Matt 1,23 lyser over det nye året: "Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Med oss er Gud.

Jeg hviler i dette. At Gud er med oss. Å tro er jo dette at man gir avkall på egen sikkerhet og overgir seg selv til Gud når det gjelder liv og død. Et menneske som kalles av Gud, inviteres til dette: å la det gamle livet ligge og gå inni et nytt liv og i et ukjent landskap - i tillit til Ham.

Corrie ten Boom - holenderinnen som reddet mange jøder fra den visse død i forbindelse med 2. verdenskrig, pleide å si at når vi bekjenner våre synder, blir de kastet i glemselens hav, og på dette havet setter Gud en bøye hvor det står: Fisking forbudt!

Kanskje trenger vi å våge å tro at bekjent synd er tilgitt, og at nåde er å starte med blanke ark?

Jeg synes alltid det er noe spesielt med tiden før en trer inn i det nye året. For meg er det nåde. Synlig nåde. Jeg gis nye anledninger, nye muligheter. Men det er jo også slik at hvert enese øyeblikk lyder Hans røst: Forlat det som har vært, stol på meg og gå inn i det nye som Jeg har gjort klart for deg.

Kristus er den samme. I går, i dag og i morgen.

Jeg lyttet til David Wilkerson her om dagen. Han sa dette: Om du lurer på hvordan Gud vil handle i fremtiden, se på hvordan Han handlet i fortiden. Han er jo den samme!

Jeg vet at jeg trenger å lære mer om hva det vil si å slippe taket i meg selv og kaste meg blindt i Kristi armer dette nye året. En ting er nemlig å si det, noe ganske annet kan det være å gjøre det i praksis.

Men jeg har lært Kristus å kjenne, slik bror Charles av Jesus kaller ham, som "min bror og venn".

Dette vennskapet ber jeg om å få utvikle videre.

Men det skjer ikke uten gjennom prøvelser og mørke. Jeg må lære å gå troens skritt - steg for steg. Derfor sier jeg med frimodighet, disse ordene som kom til meg da kvelden rundet dag og ble 2009: Kom morgendag, Kristus var der før deg! Han var jo fra begynnelsen, og Han er Alfa og Omega.

Gud har ingen problemer, bare planer

"Enhver kristen er kalt til å kjempe og vi avgjør selv om vi vil være gode, middelmådige eller dårlige stridsmenn. Enhver som gir seg helt over til Ham tar Jesus seg av, gjør ham til en stridsmann som lar seg lede av Den Hellige Ånd, og holder seieren for øyet til Jesus kommer igjen. Slike mennesker står sterkere overfor fienden og skammer seg ikke over sin konge."

Ordene tilhører Corrie ten Boom, eller Cornelia Johanna Arnolda ten Boom, som var hennes opprinnelige navn. Det er som Corrie ten Boom de fleste kjenner henne. Hun var født 15.april 1892 i Amsterdam, og døde 15. april 1983. Corrie ten Boom overlevde Holocaust. Hun ble arrestert for å ha skjult jøder i sitt hjem i Haarlem utenfor Amsterdam, og havnet i den beryktede utryddelsesleiren for kvinner, Ravensbrück, sammen med sin søster Betsie. Søsteren døde, Corrie ten Boom overlevde. Hennes far, Casper ten Boom, var kjent for sin dype kjærlighet til Guds utvalgte folk, jødene. I urmakerforretningen, som også var deres hjem, skjulte de jøder for nazistene. De sørger til og med at de fikk kosher mat, og de holdt sabbaten hellig. Familien ten Boom var gudfryktige, gjestfrie og uredde kristne. Etter krigen dro Corrie ten Boom verden over med evangeliet. Hun kalte seg en landstryker for Herren. I de siste årene hun levde var hun opptatt av at de kristne måtte forberede seg på Jesu gjenkomst. Karakteristisk for hennes forkynnelse er utsagn som dette:

"Alt tilspisser seg. Vi har den store trøst, at Gud har vist oss at Han har en plan med denne verden. Han har ingen problemer, bare planer. Derfor er det ingen panikk i himmelen. Det at vi kjenner fremtiden gir kraft og trygghet."

Corrie ten Boom snakket ofte om den overveldende kraft som finnes hos Kristus:

"En overveldende rikdom på kraft står til vår rådighet. Denne kraften er helt nødvendig for oss, - og i vår måte å leve på skulle vi mer bevisst regne med den. Denne rikdommen er ikke avhengig av omstendighetene. Det må vi ha helt klart for oss, for i sluttkampen kommer omstendighetene til å bli vanskelige. Og likevel skal vi ikke komme til å mangle noe."

Det er gode ord å ta med seg i begynnelsen av en ny uke. Måtte Herren rikelig velsigne alle bloggens lesere!

55.000 kristne blir drept hvert år

I dag har jeg talt på en markering av "Søndag for de forfulgte" i Toten Frikirke på Raufoss. Jeg er så glad for at denne menigheten tar denne søndagen på alvor, og løfter fram situasjonen til tusenvis av kristne verden over.

Professor Thomas Schirrmacher, som er leder for Den evangeliske Allianse i Tyskland, offentliggjorde nylig en undersøkelse som viser at 55.000 kristne drepes hvert eneste år på grunn av sin tro på Jesus Kristus. Deres drapsmenn er muslimer, hinduer, maoister o.a. Gjennom bloggen http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/ har jeg vist en rekke eksempler på dette.

I min tale understreket jeg at forfølgelse hører med til det normale kristenliv. Den første menighet kjennestegnes av tre ting:

1) Den ble født på et bønnemøte, på Øvresalen i Jerusalem. Den ble døpt i Ånd, og forkynte Ordet med ånd og kraft. 2) Den levde et fellesskapsliv, hvor de som utgjorde menigheten levde sammen og "holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." 3) Den ble forfulgt.

Forfølgelsen skyllet over den i bølger. Ingen ble spart. Menn og kvinner måtte utstå slag, fengsel og tortur ene og alene på grunn av troen på Jesus. Den første menighet er en martyrkirke. Nå forutsa Jesus at dette ville høre med det å være en kristen:

"Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere. Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi deree ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. Men kom i hu det ord som jeg sa til dere: En tjener er ikke støøre enn sin herre. HAR DE FORFULGT MEG, SÅ VIL DE OGSÅ FORFØLGE DERE." (Joh 15,18-21)

Det er de som sier at når vi blir kristne så er vi forskånet for lidelser. Det stemmer dårlig med det Jesus sier her, og apostelen Paulus er like klar:

"ALLE som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, SKAL bli forfulgt." (2.Tim 3,12)

Det er altså ikke et spørsmål om man kan bli forfulgt, man vil oppleve forfølgelse om man er en Jesu etterfølger.

Apgj 1,8 er et vers som ofte siteres: "Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende."

På gresk står det: "mu màrtyres", "mine martyrer". På gresk er ordet for vitne "martyr". Det sier ikke så rent lite. Jesus taler om at de som blir forfulgt er "salige", det vil si "velsignet, lykkelige.."

I talen min advarte jeg mot forkynnelsen av en bortrykkelse før trengselstiden. Jeg tror ikke det finnes nok skriftmessig belegg for å si at menigheten kommer til å rykkes bort før trengselstiden settes inn. Muligens vil det skje mot midten av den, eller helt mot slutten. Her er jeg på linje blant annet med Corrie ten Boom, som forteller om hvordan kinesiske kristne var totalt uforberedt da ildprøven kom over Kina.

Vi begynte gudstjenesen nede i kjelleren i Toten frikirke i dag. Der satt vi trangt, i en ganske mørk kirkesal. Da møtelederen åpnet gudstjenesten var det med ordene om at kommunestyret i Vestre Toten kommune hadde gjort det forbudt for kristne å komme sammen! Senere ble det vist video fra Iran, om de kristnes situasjon der. Mot slutten av gudstjenesten gikk vi opp i kirkesalen, hvor jeg delte Guds ord denne formiddagen. Jeg tror mange - meg selv inklusive - fikk mye å tenke på i dag, og jeg tror det ble noen nye forbedere for den forfulgte kirke.

Jeg gjør meg mye strev og uro

Det er et ord fra en kjent beretning i Lukas evangeliet som beskriver mitt liv ganske nøyaktig for tiden. Ordene lyder slik: "Du gjør deg strev og uro med mange ting." (Luk 10,41) Jeg er inne i en tid hvor jeg kjenner uro for dagen og morgendagen, og gjør meg mange tanker og bekymringer. Det har nok sammenheng med egen livssituasjon og med situasjonen til et nært familiemedlem. Med min egen sykdom har jeg opplevd en del skremmende ting i det siste. Hjertemedisinen jeg tar kamuflerer for følingene i forbindelse med min diabetes type 1. Av og til blir det veldig utfordrende når jeg får så kraftige følinger at jeg må ha hjelp av andre. Det skaper usikkerhet og man blir av og til redd for å være alene, eller gå ut alene. For de gangene følingene har vært så kraftige, at jeg har vært helt satt ut og hjelpeløs, da blir man litt redd, Om dette gjør jeg meg mye uro, og det blir til at jeg strever ganske så mye. Jeg vet, ut fra resten av den beretningen Jesusordene er hentet fra, og fra egen livserfaring at "ett er nødvendig". Men det er ikke alltid like enkelt å overlate alt i Herrens hender, og ikke bekymre seg for dagen og morgendagen. Flere enn meg har kjent på hvor utfordrende det kan være. For tiden leser jeg opp igjen en bok av Corrie ten Boom (bildet), som hjalp jødiske familier under 2. verdenskrig og etterpå reiste jorden rundt med evangeliet. Hun har skrevet en god sjelesørgrisk bok om å kaste alle sine bekymringer på Herren. Boken heter: "Gi deg ikke, gi deg over", og er nok bare å få på biblioteket eller på et antikvariat, om du ikke er så heldig å ha den i bokhyllen din.

I denne boken siterer Corrie ten Boom Celia D. Martin som har gitt følgende råd mot angst:

Hvorfor er jeg mismodig? Ofte om lys jeg ber! Hvorfor er hjertet ensomt, når jeg mot himlen ser? For Jesus er min hjelper! Og Han vet alltid vei! Hans øye ser til spurven, og jeg vet Han vokter meg!

'La ikke hjertet sørge!' Det har Han ofte sagt. Og all min tvil forsvinner, når jeg får se Hans makt. Han skritt for skritt meg leder, Han selv er lys på min vei. Hans øye ser til spurven, og jeg vet Han vokter meg!

Når jeg i livet fristes, og når min dag er grå. Sangen i sukk blir byttet, mørkt det som lyst jeg så. Da flyr jeg tett til Hans hjerte, all uro legger seg. Hans øye ser til spurven,og jeg vet Han vokter meg!