Om å søke Herren først

"Jeg er nidkjære for dere", sier Herren.

'Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.' - Matteus 6:33

Jesus var ganske tydelig da han sa at vi må forlate alt og følge ham. Det han sa da mener han også nå, selv om det betyr å gjøre ting vi ikke er komfortable med, skyve vekk alt som er til hinder for vårt forhold til ham, eller ofre de tingene vi ønsker oss mest.                                               

Jeg hører Herren spørre: "Jeg ønsker å gi deg nytt territorium, en ny salvelse og guddommelig tjeneste ... men vil du søke meg først? Jeg ønsker å grunnfeste deg, men vil du først gi meg plass i ditt hjerte? ”Når du først søker Herren og gjør ham til din første kjærlighet, vil han ære deg og gjøre deg til rent gull."

Gud ærer oss når han blir hedret som vår topp prioritet. Han er sjalu når det gjelder oss. (5. Mosebok 4:24)

- Steve Porter
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Det som stjeler freden og gleden fra oss

En av mine nærmeste følgesvenner er en munk som levde på 600-tallet. Av Isak Syreren lærer jeg stadig noe nytt. Han er en god åndelig veileder. Han holdt til i Khuzistan, de ørkenlignende traktene mellom utløpet til Tigris i Den persiske bukt og Zagrosfjellene langt nede i det sørvestre Iran. Selv kom han fra Qatar. Der hadde en vokst opp og blitt munk i et av de østsyriske klostrene.

Isak og jeg er ofte sammen, noen ganger hver dag. I dag har han lært meg dette, her i min oversettelse:

"Et nidkjært menneske når aldri frem til fred i sitt sinn. Og den som er fremmed for freden, er fremmed for gleden... Du menneske, som tror at din nidkjærhet bekjemper andres skrøpeligheter, du har jaget bort helsen fra din egen sjel. Bekymre deg heller for din egen helse. Om du vil lege syke, så lit da at syke mennesker har større behov for omsorg enn for tukt... Det er ikke visdom som ytrer seg i nidkjærheten, men sjelens sykdommer: trangsynthet og manglende kunnskap. Den guddommelige visdommens begynnelse er overbærenhet og mildhet; de er utmerkede for en storsinnet sjel som vil ta vare på sin nestes svakheter."

Noe å grunne på den første dagen i november 2018.

Om å se andres synder - men ikke sine egne

Jeg har tenkt på noen ord av Corrie ten Boom (bildet), hun som gikk under navnet 'Landstryker for Herren', her i min oversettelse:

"Evnen til å skjelne (bedømme) er Guds kall til å tre inn som forbeder, aldri for å lete etter feil hos andre."

Det finnes nemlig en fare for oss alle: å se andres synder, men ikke våre egne. Og det er noen som blir så nidkjære på Herrens vegne at de bruker storslegga og skal si fra så det holder at han eller hun går på gale veier, mens de selv går rett frem og har alt sitt på det tørre med hensyn til det som har med Herren å gjøre. De har selv de edleste motiver, og er fulle av kjærlighet, mens de andre er det stikk motsatte. De ser ikke at selvrettferdigheten har inntatt dem.

Det er Isak Syreren som på 600-tallet har sagt, her i min oversettelse:

"Et nidkjært menneske når aldri frem til sinnets fred. Og den som er fremmed for freden, er fremmed for gleden. Ettersom freden, som det er sagt, er sinnets fullkomne helse, og ettersom nidkjærheten 
står i motsetning til freden, følger derav at den som drives av en usunn nidkjærhet er svært syk. Å, menneske, du som tror at din nidkjærhet bekjemper andres skrøpeligheter, du har drevet helsen ut av din egen sjel. Bekymre deg selv for din egen helse.

Om du vil helbrede de syke, så vit da at de som er syke har større behov for omsorg enn av tukt. Og når du unnlater å hjelpe andre utsetter du deg selv på en smertefull måte for alvorlig sykdom.

Det er ikke av visdom du ytrer deg i din nidkjærhet, men på grunn av sjelens sykdommer: trangsynthet og stor uforstand. 

Den guddommelige visdommens begynnelse er overbærenhet og mildhet; de er utmerkede for en storsinnet sjel som tar på seg sin nestes svakheter."

Apostelen Peter skriver i sitt første brev:

"Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder." (1.Peter 4,8)

Jeg har funnet ut at jeg har mer enn nok med mine egne synder om jeg ikke skal anklage andre for deres synder.