fredag, februar 22, 2019

Hvordan vinne muslimer for Jesus

"Kristne over hele verden vet at for å følge Jesus trenger man bare å omvende seg fra syndene og si at man tror at Jesus døde for å ta soningsstraffen for disse syndene. Det er her de fleste kristne organisasjoner begynner arbeidet med de ufrelste: Når de omvender seg. Etter at de har omvendt seg, blir nye troende oppmuntret til å bli Jesu disipler, la seg døpe i vann og finne en bibeltroende menighet som tilbyr et kurs i disippelskap. Derfra er det stort sett opp til den nye kristne å fortsette å vokse i Herren.

Men Jesus viste oss en annen tilnærming til å vinne disipler - han gjorde det omtrent stikk motsatt! Jesus plukket ut noen vanlige menn og ba dem følge ham mens han åpenbarte sannheter om Gud. Han ba dem om å leve etter de verdiene han viste dem. Etter hvert begynte de å gjøre som ham, og de begynte også å oppleve Guds kraft og velsignelse i sitt eget liv. Deretter nådde de et punkt der de forsto at en beslutning om å følge Jesus Kristus ville koste dem alt. Elleve av dem sa ja, og de forandret verden. Denne type disippelgjøringsmodell - som begynner med disippelskap og beveger seg mot omvendelse - brukes til å gjøre mange muslimer til Jesu disipler.

Det var et tragisk valg av kunnskap framfor lydighet som førte Eva ut i synden, og den samme tilbedelsen av kunnskap bukter seg gjennom århundrer av menneskelig erfaring. Kanskje det er derfor Jesu lignelser ofte handler om hvor dumt det er å kjenne Guds vilje, men likevel ignorere den.

Noen av oss sang barnesangen om mannen som bygde huset på fjell da vi vokste opp, uten å forstå at 'fjellet' ikke bare er Guds ord, men også det å følge Guds ord. Datamaskinene våre kan være fulle av bibelske verktøy for å kunne analysere og studere bibelen på dypet, bare noen tastetrykk unna, men disippelskap krever at vi daglig velger å gjøre Guds vilje, bevisst og konsekvent."

- Jerry Trousdale: Utrolige hendelser. Hvordan hundretusener av muslimer tar imot Jesus. Prokla-Media 2014, side 41-42.

torsdag, februar 21, 2019

Leve langsomheten

'Langsomheten' er en roman av den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera, men ordet er også en god beskrivelse av et velsignet liv - det gode livets rytme. Vi har mer tid enn vi tror.

Det skulle en ikke tro i tid hvor alt skal gå så hurtig, men hurtigheten er lik overfladiskheten. Den gir oss ingen mulighet til å lodde djupere og til å erfare. Vi tror vi gjør oss erfaringer av livet, når vi forsøker å rekke så mye som mulig, men vi skraper bare overflaten - og gir tomhet. Det er når vi tar oss tid at vi kan nyte. Da avdekkes for oss noen av mysteriene ved Gud.

Men for å kunne leve langsomt må vi forenkle.

Og det er en utfordring, for selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

Jeg må omstille meg. Det har jeg måtte gjøre mange ganger, men mitt nye liv med Parksinsons, krever stadige omstillinger. Det er krevende.

Men livet er slik.

Men underveis nyter jeg nå langsomhetens gode rytme.  De daglige gjøremålene, tid for teakoppen som drikkes langsomt, så jeg kjenner teasmaken. Boken jeg blar i. Strekken på sofaen med det gode pleddet. Smilene og håndtrykkene fra mennesker jeg møter. De gode samtalene. Jeg tar ikke noe av dette for gitt. Refleksjonen og tilbakeblikket over dagen med takknemlighetens bønn for hva dagen har gitt. Korstegnet til slutt.

Gud selv er mer enn nok

'Vær stille og ikke sammenlign deg sellv med andre', er et av de gode åndelige rådene som tilskrives en av de mest kjente egyptiske ørkenfedrene på 300-tallet: Bessarion.

Det er et godt råd å ta med seg også i dag.

I går feiret vi minnet om Bessarion i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Denne Bessarion ble innviet i den monastiske livet av selveste Antonios den store og ble senere elev av Markarios i Sketis. Han skulle bli kjent som 'den vandrende eremiten', i motsetning til de fleste asketene som var bofaste.

Det fortelles om Bessarion at han eide en bok med de fire evangeliene. Den boken bar han alltid med seg. Møtte han noen som trengte noe, og som han hadde, ga han det villig bort. Til slutt ga han bort det siste han hadde av klær, og når han ikke hadde mer å gi til de fattige, solgte han også det mest dyrebare han eide: boken med de fire evangeliene. Pengene han fikk for den, ga han så til de trengende.

Det fortelles om abba Bessarion at han hadde en disippel ved navn Abba Dulas. En dag de gikk langs en strand blir abba Dulas så tørst. Da ba abba Bessarion en bønn og sa til eleven sin:

'Drikk litt av havvannet!'

Vannet var blitt søtt. Abba Dulas drakk. Så tok han frem et kar og ville øse opp vann i det.

'Hvorfor øste du opp vann,' ville abba Bessarion vite.

'Det er i tilfelle jeg skulle bli tørst igjen,' svarte abba Dulas.

Da svarte abba Bessarion:

'Gud er her. Gud er overalt.'

Det visdomsordet tok vi med oss i går kveld, og det vil jeg leve på lenge.

Gud selv er mer enn nok.

onsdag, februar 20, 2019

En god nyhet og et bønnebegjær

I går flyttet en ny dame inn  i huset vårt. Fra før av bor May Sissel og Siri her, men på formiddagen kom sannelig også TUVA. Så nå må jeg forholde meg til tre kvinner! Men May Sissel er og forblir den beste og har førsteplassen!

Men de er hjelpsomme både Siri og Tuva. Siri hjelper meg med telefonen min, og hun har jeg kjent en tid. Tuva er helt ny for meg og det sies det vil ta to-tre måneder før vi blir skikkelig kjent med hverandre. Men Tuva vil utgjøre den store forskjellen! Hun er talegjenkjenningsprogrammet som vil sørge for at jeg kan fortsette å blogge, skrive bøker og preken- og foredragsmanus. Hun kom sammen med en representant for firmaet Max Manus, som hjalp meg til å komme igang. Takk til dere som har stått sammen med oss i bønn for at dette skulle bli mulig.

Til dere som fortsetter å be for oss:

Kan dere be om at jeg kan få litt mer kroppslig ro og hvile. Jeg skjelver nå såpass mye at jeg blir veldig sliten av det. Det gjelder høyre hånd. Muskelaturen blir veldig stiv og spent ikke bare i hånden, men i nakke og rygg og jeg bruker så mye krefter til å stå på beina. For jeg vil helst gå litt for egen maskin. Særlig leggene blir vonde. Spente muskler fører til økt tinnitus. Det er slitsomt.

Et profetisk budskap

"Jeg så grener komme sammen fra hver nasjon. Den Hellige Ånd fører dem sammen til en dans, vever dem sammen til en brudekjole. I det de forenes, stikker røttene deres djupt og grønne blader og frukter begynner å vises".

Fra Watchmen for the Nations. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen. Bildet er malt av Martina Fayez fra Egypt

Hvem kan Gud bruke i sin tjeneste?

Hvem kan bli brukt av Gud? En kan undres. Er det de som kan mest? Flinkest til å be? Forteller andre at de faster?

Er det de som bekjenner seg til rett lære? Hvilken rett lære? Lutheranernes versjon?  Pinsevennenes? Baptistenes? Katolikkenes?

Kan Gud bruke mennesker som bare er mennesker? Som er umodne, feilende, og som synder. Kan Han bruke mennesker i sin tjeneste som har tråkket feil og kommet med et profetisk  budskap som senere viste seg ikke å stemme?

Kan Gud bruke mennesker som er kronisk syke? Som er sårbare nederst på rangstigen?

Kan Gud bruke mennesker hvis ekteskap har gått i stykker? Som av og til tviler? Som ikke har alle svarene? Som ikke stemmer på det politiske partiet jeg gjør?

Når alt kommer til alt: er det bare meg Gud kan bruke?
Jeg undres på det.

Mørket forvandles til morgen

Når profeten Amos taler om den Gud 'som gjør dødsskygge om til morgen' (Amos 5,8) og Jesaja forkynner at 'i mørkets land stråler lyset fram' oppmuntrer det oss til ikke å være redde, ikke en gang for 'dødsskyyggens dal', for å bruke ordene fra den treogtyvende salmen.

Lev Gillet kommenterer: 'Selv om hyrden tillater at noen i hans hjord for en tid vandrer gjennom dødens skygge, er det bare for å hjelpe dette får til å tre inn i et lysere landsskap - ut i det fulle dagslyset.'

- Peter Halldorf i Fastebloggen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

tirsdag, februar 19, 2019

Har barnet i mors liv mistet en av de viktigste allierte i kampen for rettsvernet for fosteret?

Som kirker har vi mye å stå til ansvar for. Det gjelder ikke minst hvordam vi møter mennesker i sårbare situasjoner. Her trenger vi nok alle å erkjenne at vi mange ganger har feilet - og syndet. Derfor hører en syndsbekjennelse med, og vi trenger å strekke hånd til mennesker vi har krenket eller forvoldt smerte.

Det er derfor prisverdig at biskopene i Den norske kirke nå har kommet med en uttalelse hvor de blant annet beklager tonen i tidligere abortdebatter.

Men det er sider ved denne bispeuttalelsen som er svært problematisk og skuffende. Det er godt og betydningsfullt at Den norske kirkes biskoper understreker at 'fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern', selv om jeg synes formuleringen er svak. Fosteret har ikke bare en verdi, men en uendelig verdi, fordi det er skapt i Guds bilde, og dermed ukrenkelig.

Uttalelsen fra biskopene kan vanskelig leses annerledes enn at Den norske kirkes ledelse nå gir opp kampen for at dette skal få rettslige konsekvenser. Det er ikke bare høyst beklagelig, men svært sørgelig. Om ikke Den norske kirkes biskoper skulle kjempe for barnet i mors liv, hvem skal ta gjøre det? Svikter ikke biskopene de mest sårbare og skrøpelige?

Oppsiktsvekkende er det også når Den norske kirkes biskoper uttaler: "Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang." Er ikke er drap et drap?

Det kreves mye av dem som er kalt til å være kirkens åndelige lederskap. Der er både rett og riktig - også utfra Guds ord. Guds ord sier sågar at dommen er strengere for disse. Det krever derfor trosskap mot Guds ord. De er derfor i behov av vår forbønn.

Etter denne uttalelsen fra Den norske kirkes biskoper er det et spørsmål om ikke barnet i mors liv har mistet det som skulle være en av de viktigste allierte i kampen for rettsvernet for fosteret. Det ser vi i praksis når en av biskopene i ettertid sier at hun støtter selvbestemt abort.

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 6

Etter 30 år i stillhet og borte fra den offentlige scene sto Paul Cain frem igjen. I denne fasen av hans liv og tjeneste kalte han menigheten tilbake til hellighet og renhet. Han profeterte til mennesker i høye stillinger, og dro ved en anledning til Irak for å snakke med selveste Saddam Hussein. Han var rådgiver for tre presidenter, og møtte også mange kirkesamfunnsledere, blant annet John Wimber. Wimber skulle senere bryte samarbeidet med Cain på grunn av spenningene mellom Vineyard bevegelsen og de såkalte Kansas-profetene.

Som jeg allerede antydet i den første artikkelen i denne serien, ble den siste delen av Paul Cains tjeneste en svært sårbar tid - både for ham selv og andre.

Det er uvisst hva som var den egentlige årsaken, men ensomhet og avvisning og ikke minst alle ryktene som han ble utsatt for, føre Paul Cain inn i en fase av livet hvor han søkte trøst i flaska. Han falt også på det seksuelle området, og innrømmet i en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Charisma og på sin egen nettside, at han hadde hatt et homoseksuelt forhold og i perioder vært full.

'Jeg har slitt på to områder spesielt med homoseksualitet og alkoholisme,' innrømmet Cain 'i en lengre periode.'

Dette ble offentliggjort i februar 2005 og Paul Cain trakk seg tilbake fra offentlig tjeneste. I forkant av - i april 2004 - hadde Rick Joyner, Jack Deere og Mike Bickle - konfrontert Cain med både hans homoseksualitet og det faktum at Cain var blitt sett full offentlig. Cain reagerte på dette med fornektelse. De tre - Joyner, Deere og Bickle - forsøkte å hjelpe Cain i den svært alvorlige situasjonen han var kommet opp i, men siden Cain fornektet det hele og ikke ønsket å ta imot hjelp og rådgivning strandet dette forsøket. Det ble gjort et nytt forsøk med en annen gruppe og i april 2007 ble rehabiliteringsfasen avsluttet og Paul Cain var tilbake i tjenesten igjen. Både Rick Joyner, Jack Deere og Mike Bickle, har satt spørsmålstegn ved denne rehabiliteringen og hvorvidt Cain var ærlig når han beklaget sitt fall. De konkluderte med at det var for tidlig å la Cain komme tilbake i en offentlig tjeneste.

Det har gått mange rykter om denne siste fasen av Paul Cains liv. Jeg har bevisst ikke ønsket å spre disse videre. Og jeg er grundig lei av disse klipp-og-lim-videoene som florerer i sosiale medier. De kan alle lage og fullstendig forvrenge hva som var den opprinnelige meningen. Jeg synes kristne burde holde seg for god til å spre slike ting. Samtidig skal vi være ærlige, også med de vanskelige tingene. Bibelen tegner ikke noe glansbilde av troens helter, men tegner et ærlig bilde for eksempel kong David. Han falt i seksuell synd og sørget til pog med å få drept mannen til kvinnen han lå med. Likevel ble hans tjeneste gjenopprettet etter en fase med syndserkjennelse og syndsbekjennelse.

Det var et bevisst valg jeg gjorde når jeg ikke nevnte Paul Cains fall i første artikkel. For det første ønsket jeg å lage en kronologisk framstilling av hans liv, vel vitende om at jeg ikke har fått med meg alle detaljene. Bloggkonseptet egner seg ikke til lange artikler. For det andre ønsket jeg at mine lesere skulle få se det verk Herren gjorde når han reiste opp en mann som Paul Cain. De bruddstykker jeg har fortalt viser oss en mann som, til tross for sine svakheter og skrøpeligheter og synder ønsket å leve nært Gud i en helhjertet overgivelse. For det tredje, og det skal jeg avslutte med, har ingen av oss noe som helst å skryte av. Alt, absolutt alt, beror på og er avhengig av Guds nåde. Vi kan alle falle. Bibelen sier: "Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller." Når det gjelder profetier som ikke går i oppfyllelse, betyr ikke det at de nødvendigvis er falske. Det kan skyldes to ting: for det første, at den som formidler de profetiske ordene er umoden, og hvem er ikke det? For det andre, kan det være at det gjelder for en annen tid enn den tiden det er gitt: "Herren svarte meg: Skriv synet tydelig på tavler så det blir lett å lese! For synet venter på sin fastsatte tid, det vitner om enden, og det lyver ikke, Om det drøyer, så bare vent! For komme skal det, det kommer ikke for sent!"(Hab.2,2-3) Den eneste sikre testen på at en profeti er sann eller ikke er frukten og om det samsvarer med Guds Ord.

mandag, februar 18, 2019

Det koster å ta Bergprekenen på ramme alvor, del 1

For 100 år siden kostet det mye å følge Jesus og ta Hans ord i Bergprekenen på ramme alvor. Det gjør det fortsatt. Dette er historien om noen som var villige til å betale den prisen. Artikkelen er skrevet av Peter Hoover. Her i min oversettelse:

'Hva tenker du på når du hører ordet: anabaptiske bosettere i Kansas?  Kanskje 'Turkey Red Wheat'?

Helt siden folkene vår ankom Kansas, har bønder tvers over Amerika, og i vår tid, i resten av verden plantet og høstet inn et bemerkelsesverdig hveteslag. Det kommer fra Russland, men opprinnelseslandet er Tyrkia. Det er det de sier i hvert fall. En virkelig stor gave til verden er det, og fremdeles viktig i verdens hveteproduksjon.

Men det var ikke bare denne ene tingen de troende immigrantene som kom til Kansas tok med seg. De, og da inkluderer jeg en mann ved navn Johannes Schang, tok også med seg en levende tro, et vitnesbyrd som fremdeles berører verden.


Johannes Schrag (1861-1957), en immigrant fra Sveits/Volhynian, opprinnelig fra Russland, som sammen med sin kone Elisabeth Stücki, slo seg ned på en bondegård i nærheten av Alta Mills, halvveis mellom Burrton og Moundridge i Kansas. De hadde giftet seg i 1885.

Herren velsignet Johannes og Elisabeth med 12 barn: Anna, David, Johannes, Reinhold, Josef, Peter, Andreas, Adam, Jakob, Daniel, Samuel og Herman.

Hjemmet var preget av gudsfrykt og barna lærte seg til å følge Kristus i en hverdaglig etterfølgelse. Alt gikk bra inntil første verdenskrig dro Amerika inn i konflikten som raste i Europa.

(fortsettes)

Gledelig bibellesning

Forut for Bibeldagen spurte jeg mine Facebook venner hvilken bok i Bibelen de leste for tiden. Til nå har 140 personer svart. Få ting har gledet meg mer den siste tiden enn de svarene.

For det første er det gledelig at folk tar seg tid til å svare. Den lille uhøytidelige spørreundersøkelsen viser noe gledelig: mange av de som svarer forteller at de både leser Det gamle- og Det nye testamente samtidig.

Det er bredde i lesningen. Folk leser både Mosebøkene og profetene, ikke bare Salmene.

Dette er gledelig fordi Det gamle testamente er for mange en 'lukket' del av Bibelen. Det nye testamente står for mange i en særklasse. Det har man kanskje lest mange ganger, og så har man lest litt sporadisk i Det gamle. Men de som deltok i denne lille undersøkelsen viser at de leser bok for bok.

Det andre denne undersøkelsen viser er at de fleste leser en bibelbok sammenhengende - altså kapittel for  kapittel, og ikke bare slår opp her og der. Sammenhengende bibellesning er viktig for nettopp sammenhengens skyld! Da forstår man bedre innholdet.

Foto: Bibelselskapet//Dag Kjær Smemo

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 5

Invitasjoner til møtekampanjer og konferanser strømmet på for Paul Cain. Han ble mer og mer etterspurt, noe som skapte store utfordringer. Mange skrev til ham for å spørre om forbønn. Telefonen ringte ustanselig. I tillegg til dette var det rivalisering og misunnelse blant helbredelsesevangelistene på den tiden. Mange rykter florerte. Det ble stadig vanskeligere å trekke seg tilbake for å være alene med Herren. Noen av helbredelsesevangelistene falt også for umoral og Paul Cain innrømmer at han selv ble kritisk overfor de som kritiserte ham.

En natt talte Herren klart og tydelig til Paul Cain og sa til ham at han måtte se å komme seg ut av stresset og travelheten:

'Jeg kommer til å ta deg til side og føre deg ut i ørkenen inntil en ny type tjenester reises opp. I de dager kommer denne tjenesten til å tas videre uten superstjerner.'

Herren ga Paul det løftet at hans mor ikke ville dø før Paul sto ansikt til ansikt med en ny type ledere - menn og kvinner som hadde lært fortidens lekser og som vil bli en hær, som ikke elsket verden.

Nøkkelordet i denne sammenhengen var 1.Joh.2,15-17:

'Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg. For alt som er i verden - kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier - det er ikke av Far, men av verden. For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.'

Paul hadde over tid blitt mer og mer bekymret over den retningen tjenesten hans hadde tatt. Han hadde drevet seg så hardt at han ikke lenger hadde tatt tid til å være sammen med Herren på samme måte som han hadde vært så nøye med i begynnelsen av sin tjeneste. Han hadde glemt morens gode råd: 'Vær så liten du kan og la Gud være så stor han kan være.' Økonomien var god, glamouren og prestisjen var der, men han hørte ikke Guds stemme så klart som før.

Paul var fullstendig klar over at han ikke hadde det bra. Han hadde mistet den intime relasjonen med Herren. Men hvordan i all verden skulle han klare å hoppe av karusellen som gikk stadig fortere? Det er da Paul blir syk. Han klarer ikke lenger å holde tritt med alle forpliktelsene sine, og fordi han ikke klarer å reise som før kommer det stadig inn færre penger. Og det er mye som skal betales. Å drifte et så stort telt som han har krever både penger til materiell og mannskap. Han blir så dårlig at han forbereder seg på å dø.

Det er i denne tiden at Herren kaller ham til side. Han føler en ny lengsel etter å leve nært Herren og til å gjøre djupdykk i Guds ord. Han kjenner på en djup lengsel etter å oppleve Herren og ikke mennesker. Han husker noe som Herren hadde sagt til ham for lenge siden:

'Paul, jeg har ikke kalt deg til å bli berømt, jeg kalte deg til å være lydig.'

På samme måte som Evan Roberts, som var en forgrunnsfigurene i vekkelsen i Wales, og som plutselig trakk seg tilbake fra offentlig tjeneste, gjorde Paul Cain det samme. Paul Cain ønsket å tilbringe tid i Guds nærvær i stillhet og bønn. I 30 år omfavnet han villig denne tiden i ørkenen.

Kritikerne var mange. Flere mente han hadde sviktet kallet. Han ble latterliggjort og ryktene om ham svirret. Men Paul Cain levde et stille liv med Herren, tilbaketrukket fra det offentlige liv fordi han fulgte Guds kall om å sette Kristus først. Så fikk folk si hva de ville. Det gjør de fremdeles den dag i dag om denne perioden av Paul Cains liv. Spørsmålet er om vi skal lytte til rykter eller takke Gud for at Han leder folk på sin måte.

fortsettes

søndag, februar 17, 2019

Bibeldagen på Raufoss

Bibeldagen samlet fullt hus i Raufoss baptistkirke i formiddag. Medlemmer fra Frelsesarmeen, Den Norske kirke, Frikirken og Baptistkirken kom sammen for å feire gudstjeneste og samle inn penger til bibeloversettelsesarbeid i Etiopia. Det var en stor glede og en stor ære å få dele Guds ord til denne forsamlingen, Jeg talte med utgangspunkt i profeten Sefanja, som forteller om Herren som synger sine kjærlighetssanger over oss og om selvforakten som det åndelige livets verste fiende.
Et flott lovsangsteam tok oss med inn i Guds nærvær, og det hele ble ledet av Raufoss baptistmenighets gode pastor, Sissel Østlien, som jeg setter stor pris på. Representanter for de ulike menighetene deltok i en bønn for Etiopia, Syria, Irak og Norge. Bibelprosjektet ble flott presentert av Birgit Tryland.
Så godt å få hilse på mange kjente og kjære under kirkekafeen.
Takk for at jeg ble spurt om å tale i denne sammenhengen. Jeg liker meg godt når mennesker fra ulike menigheter kommer sammen for å feire felles gudstjeneste. Jeg tror det gleder Guds hjerte, og vi skal jo være sammen i himmelen en dag.

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 4

Paul Cain (bildet) oppdaget tidlig at mange av de andre helbredelsesevangelistene ikke brukte så mye tid i bønn som han gjorde og de fastet heller ikke så mye. Istedet gikk de heller ut med venner for å spise en bedre middag. Paul Cain derimot hadde for vane å tilbringe flere timer alene med Herren for å vente på et buskap fra Herren som han skulle gi videre til de som skulle høre på ham. Hans lengsel etter Herrens nærvær var så intens at han ba sine medarbeidere om å låse ham inne på et rom så han kunne være alene med Herren hele dagen. Han ba også om at de satte et bind foran øynene hans på vei til møtelokalet slik at ingenting kunne distrahere ham fra det synet Herren hadde gitt ham i bønn.

En dag tok han ikke dette så høytelig. Han bestemte seg for å være litt mere sosial, slik de andre helbredelsesevangelistene var. Han gikk til teltet der møtene skulle være og Herren viste ham en kvinne som var i behov for forbønn. Han begynte med det samme å beskrive hennes symptomer og skulle nevne hennes navn da alt plutselig stoppet opp.

"Å!", ropte han: "Jeg har syndet mot Herren. Salvelsen har forlatt meg. Jeg kan ikke be for noen flere i kveld. Jeg må gå tilbake til rommet mitt og omvende meg."

Paul Cain forlot tusenvis av mennesker som hadde møtt opp for å høre på ham. Det ble ikke noe møte denne kvelden. Paul Cain var på rommet sitt sønderknust og bedende. Møtene fortsatte neste dag.

Paul Cain dro ofte til et retreatsted som ble kalt 'A Thousand Oaks' ved Lake Sherwood i nærheten av Santa Maria i California. Dette stedet tilhørte en av sine venner. Det var et vidunderlig stille sted hvor han kunne være for seg selv og forberede seg til møtene han skulle ha. Det var etter en slik retreat at Herren kom til ham mens han kjørte bil på vei tilbake derfra. En engel kom til ham i bilen og meddelte at Herren hadde kalt ham til å leve som enslig. Dette ble svært vanskelig for Paul Cain og det pågikk en kamp i hans liv før han kunne si ja til et slikt kall. Men Paulus skriver jo i 1.Kor. at noen er kalt til å leve enslig.

Dette kallet skulle snart bli testet når en av hans venner, den tidligere presidenten for The National Bankers' Life Insurance, døde. Han var en av de rikeste mennene i verden og hadde finansiert møteteltet til Paul Cain som hadde 12.000 sitteplasser. I sitt testamente hadde han overlatt hele sin enorme formue til Paul Cain. Det var bare en betingelse: at Paul Cain giftet seg. Det var en spesiell dame denne forretningsmannen hadde i tankene. Paul Cain takket nei til den den enorme formuen.

Det var ikke siste gangen Paul Cain skulle utsettes for noe slikt. Ved en annen anledning ba han for Mary Virginia, et fremstående medlem av den berømte Hutton-familien, som hadde brukket ryggen i en ulykke. Hun ble helbredet. Når hun døde noen år senere testamenterte hun hele sin formue sammen med den formuen hun hadde arvet etter sin avdøde bror. Det var snakk om svært mye penger. Men Herren sa til Paul Cain at om han tok 1 dollar av disse pengene ville han miste salvelsen. Paul Cain takket nei.

Ved en annen anledning hadde en dommer fra California skapt seg en formue i forbindelse med oljeindustrien. Denne dommeren spurte Paul Cain om han kunne sitte ved hans side når han døde. Det takket Paul Cain ja til. Da dommeren døde hadde han testamentert 8 millioner dollar til Paul Cain. Også denne gangen sa Herren at Paul Cain måtte takke nei til pengene om han skulle beholde salvelsen over livet sitt. Paul Cain sa ved flere anledninger at han aldri hadde angret på at han ikke tok imot alle disse pengene. Herrens salvelse var mer verdt.

fortsettes

lørdag, februar 16, 2019

Gudsfrykten i folket

Et slikt brødfat lages nok ikke lenger. Dette vakre fatet med påskriften 'Gi oss i dag vårt daglige brød' er noe May Sissel har arvet. For en del år siden var et slikt fat vanlig i norske hjem. Det daglige brød var ingen selvfølge. Gudsfrykten var tilstede i folk.
I dag - rundt spisebordet - undrer vi oss over hvor mye vi har mistet, vi som bor i verdens rikeste land.

En tid for rystelser - ledere vil falle, andre vil reises opp

"Mens jag ba i dag så jeg et stort tre. Herrens hånd hadde grepet tak i det og ristet det. Ting falt fra dette treet, men det var ikke frukt, mer som rusk."

Det skriver R. Loren Sandford, en anerkjent profetisk røst, som har integritet. Han understeker at han vanligvis ikke sender ut profetiske ord i førsteperson. I dette tilfellet har han gjort et unntak. Her er min oversettelse:

"Dagen er kommet da jeg vil riste løs de døde greinene og de døde fruktene, ledere som leder hvor jeg ikke har ledet, og profeter som taler det profane, utvannede fredsbudskapet, hvor det ikke er noen fred.

Jeg har svevet forsiktig over Mitt folk, men nå vil jeg stige ned i en storm med svære rystelser. Noen vil falle, andre vil reise seg. Noen som er ukjente er i ferd med å bli kjent. Jeg bygger et høyt tårn for å proklamere Min sannhet. Alle vil se det og erge seg over at Jeg øser ut nåde og kjærlighet.

Du vil bli overrasket over at så mange faller men jeg har bevart Mine tjenere for en tid som denne. Der hvor nåden eksisterer vil kraften falle og Mitt navn vil bli kjent.

Lederskapstreet er det Jeg som beskjærer og beskjæringen har begynt, ikke som en dom, men på grunn av forøkning. Noen har allerede svunnet bort, men jeg frembringer mer. Mer vil svinne bort og mer vil komme, og reise seg i lysstyrken av Min herlighet."

'I mine bøker,' skriver R.Loren Sandford, 'og budskap har jeg lenge søkt å forberede Kristi kropp for hva jeg vet vil komme. Dette er en tid for rystelser, men også for håp og forventning. Gud er god og alt Han gjør er av kjærlighet.'

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 3

Mens han ennå var en tenåringsgutt opplevde Paul Cain (bildet), et kall til å reise til Tulsa i Oklahoma. Pinseretningen Assemblies of God hadde en menighet der, Bethel Temple, som  hadde vært en stor og aktiv menighet, men som nå opplevde en dramatisk nedgangstid.

Herren hadde gitt Paul Cain noen profetiske ord til menighetens pastor, dr.Ward og overleverte disse. Han foreslo også overfor dr.Ward at han kunne holde noen helbredelsesmøter i Bethel Temple, og dr.Ward sa han skulle ta det opp med eldsterådet.

Dagen etter fikk Paul Cain beskjed om at eldsterådet hadde takket nei. De ville ikke vite av noen tenåringspredikant. Pastor Ward var sjokkert.

Det ble til at Paul Cain tok kontakt med Raymond T. Richie, som selv holdt helbredelsesmøter, og som var pastor for Revival Temple, en uavhengig menighet i Tulsa, med langt større antall sitteplasser enn Bethel Temple, og som også opplevde nedgangstider. Paul fortalte hva som hadde skjedd i Bethel, og Richie åpnet dørene for tenåringspredikanten Cain. Han kunne begynne sine møter neste søndag.

Dette skulle bli møtekampanjen hvor Paul Cain virkelig fikk se sin nådegave i funksjon:

Gjennom nådegaven 'kunnskapsord ved Ånden' kalte tenåringsgutten Cain ut mennesker i salen. Han kunne fortelle dem hva de het, og hva slags sykdommer de led av. Mennesker ble sterkt berørt, og mange ble momentant helbredet. Dr.Ward deltok på disse møtene, med tusener tilstede, og var svært lei seg for hva Bethel Temple hadde gått glipp av.

Men Raymond T. Richie var bekymret for en ting. Midt oppe i gleden over alle som ble helbredet og frelst, bekymret han seg for at tenåringsgutten avslørte synd blant folk. Cains dager i Tulsa var derfor over. Pastot Richie sendte Cain videre til Sacramento. Han mente det var større behov for Paul Cain der! Richie overlot Cain til en venn som var pastor for menigheten som hadde sine møter i Gouvenor's Hall, uten å fortelle denne pastoren som de åpenbaringsgavene Paul Cain hadde.

I forbindelse med et av møtene i Sacramento stilte Paul Cain seg frem i møtet og pekte på en av møtevertene og ropte ut: "Din gamle hykler, sier Herren! Hvordan kan du stå der og ha noe som helst med det som skjer i dette møtet å gjøre når du vet hva som pågår i ditt eget hjerte? Du planlegger å stikke av med den kvinnen som sitter der borte ( Cain pekte direkte på henne ) mot slutten av denne uka og forlate din kone som sitter der borte ( Cain pekte på henne )." Både mannen, kona og den andre kvinnen var totalt ukjente for Paul Cain. Cain fortsatte å profetere: "Hun er mor til dine tre barn og du forråder dem. Din gamle hykler!"

Den anklagede møteverten, en stor kraftig kar, gikk raskt opp mot der Paul Cain sto. Noen av de andre møtevertene forsøkte å stanse ham.

"La ham være, han kan ikke skade Guds salvede,"ropte Paul Cain.

Det neste som skjedde var at møteverten slapp kollektkurven han bar på og løp mot plattformen. Idet han sto bare en armlengs avstand fra Paul Cain falt han om gråtende og ropte ut: "Det er sant alt sammen, hva skal jeg gjøre?"

Mens mannen lå der gråtende pekte Paul Cain på en kvinne: "Og du kvinne, hvis du ikke omvender deg så kommer jeg til å fortelle hva som du har gjort på rom nummer 202 på motellet du har vært på i dag."Kvinnen falt i gulvet, gråt og ba om tilgivelse. Paul fortsatte å peke ut mennesker og fortelle om hvem som rotet med hvem. Når møtet gikk mot slutten var ikke pastoren å se noe sted, så Paul måtte avslutte møtet selv.

Tidlig neste morgen fikk Paul en telefon fra hotell-resepsjonen med beskjed om at han måtte skru på radioen. På radioen var det et program hvor pastoren opprømt fortalte om det som hadde skjedd kvelden før og fortalte at de sto midt oppe i en vekkelse, og ba folk om å komme til møtene. Radiojournalisten spurte hvor pastoren hadde vært siden han ikke hadde avsluttet møtet. "Vel, jeg må innrømme at jeg lå under det store flygelet og bekjente alle mine synder."

fortsettes

fredag, februar 15, 2019

Jesus er den eneste frelseren

Det er noe som ikke kan sies for ofte: det er bare Jesus, og bare Ham, som kan frelse. Og denne frelsen er tilveiebrakt på Golgata kors. Ikke noe annet sted.

"Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi blir frelst ved." (Apg 4,12)

Jesus sier: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg." (Joh 14,6)

"Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv ..." (2.Kor 5,18)

"Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme livet dere overtok fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod..." (1.Pet 1,18)

Det er ingen ved siden av Jesus, heller ingen som står over Ham. Ingen andre enn Jesus, kan redde oss fra en evig fortapelse, ingen andre enn Jesus kan tilgi våre synder.

I toleransens tid, hvor vi aksepterer hverandre, og ikke diskriminerer noe menneske på grunn av hudfarge eller religion, kan vi ikke forråde sannheten.

Velsignelsen i liturgiske bønner

Erkebiskop Justin Welby
I dag har jeg lyttet til et intervju med erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby (bildet), hvor han lsnakker om betydningen av liturgiske bønner. Det  er kanskje fremmed for en del av mine lesere.

Men det finnes flere eksempler på liturgiske bønner både i Det gamle- og Det nye testamente.  Vi finner dem beskrevet både i forbindelse med gudstjenestene i Tempelet, eller i Salmenes bok, men også i Det nye testamente. Et eksempel på en slik liturgisk bønn bedt i urkirken, er den såkalte 'Kristus-hymnen', slik apostelen Paulus gjengir den i Fil 2,5-11

Jeg kjenner igjen en god del av det erkebiskopen sier i forbindelse med liturgiske bønner, særlig bliimed hensyn til tider med sykdom og slitasje. Da er det ikke like lett å finne de rette ordene, og bønn kan bli slitsomt. Da er det godt å gjøre andres ord til sine. Bønner bedt av de hellige fra eldgamle  dager.

Selvsagt kan det bli noe monotont å be skrevne bønner, men det kan den frie bønnen også bli. Den kan ikke minst bli veldig repiterende. Når man ber sammen med en gruppe mennesker over tid, og en legger merke til hvordan de ordlegger seg, så vil man oppdage at det kommer setninger og gjentagelser som er de samme hver gang. Det er ikke noe galt med det. Men de samme personene kan ha veldig imot liturgiske bønner!

Liturgiske bønner kan være veldig befriende!

Man kan komme seg ut av et spor, ledes inn på rikere beitemarker, anspores til få fokus bort fra seg selv - bare for å nevne noe.

Og som med så mange andre ting i livet kan det være godt med både og! Både frie bønner og liturgiske bønner. I bønnens verden er det ikke enten eller.

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 2

Helt fra tidlig barndom hadde Paul Cain (bildet) en evne til å 'se'. Han 'så' ting som ville skje med klassekamerater og med venner - og det stemte. De ble vant med at Paul 'var annerledes'. Åtte år gammel var han en ivrig leser av Det nye testamente. Han trakk seg ofte unna. Likte ikke å være der det var støy og bråk og mennesker.

Han samlet på jernbanenagler. Slike svære spikre som var festet til tresvillene. De satte han opp i rekke og rad - og preket for dem! Han drømte om å tale til store forsamlinger. Syntes han at han hadde for få tilhørere, la han ut på leting etter mer spiker! Paul bygget sin første 'kirke'
 før han var ni år. Da han manglet tak, rev han like så godt taket av et uthus på eiendommen hvor de  bodde. Han trodde ikke faren hadde noe i mot det. Men der tok han feil. Faren forlangte at taket på uthuset ble satt opp igjen!

Pastoren i baptistmenigheten hvor Cain-familien hørte hjemme forstod at den lille gutten hadde et forkynnerkall. Han begynte å ta med seg Paul på sykebesøk.  Den lille gutten 'så' nemlig på forhånd hvem som kom til å bli helbredet før de ba for dem. Paul fortalte om en slik episode, tilfellet med Mary,  på sine eldre dager:

Lenge før de ankom sykehuset beskrev Paul Cain for sin pastor følgende: De ville møte en kvinne på omlag 60 år som hadde på seg en blomstrete rosa kjole. Hun ville ligge døende i en seng på grunn av kreft. Ved fotenden av sengen ville broren hennes, Thomas, stå kledd i arbeidsklær.

Når baptistpastoren og Paul kom til sykehuset var det akkerat slik Paul hadde sett det. Mary ble også momentant helbredet - akkurat slik som Paul hadde forutsagt det.

Paul Cain gikk under navnet: little brother. Det var det engelen, som stadig besøkte ham, kalte Paul Cain. Det hendte titt og ofte at Paul inviterte 10-12 av nabolagets gutter sammen med bestemoren sin og foreldrene til gudstjenester. Da sang de og priste Gud. Baptistmenigheten som Cain-familien tilhørte var ikke overvettes begeistret for denne gutte-predikanten. Det var derimot pinsevennene, og fra dem fikk Paul Cain stadig invitasjoner.

Det første stormøtet Paul Cain talte i var i Dallas, Texas. 500 mennesker hadde kommet for å høre ham. Når han så den store folkemengden og stilte seg foran dem for å tale, ble han så redd at han skalv over hele seg og klarte ikke å si et eneste ord. De som var kommet for å høre ham trodde at skjelvingen skyldtes at Den Hellige Ånd var kommet over ham. De stormet fram til plattformen i det de bekjente sine synder og ble omvendt. Flere ble også helbredet. Den unge Paul Cain ble stående helt stille og så på det forunderluge som fant sted foran øynene hans. Slik ble han stående skjelvende en halv time før han klarte å sette seg. Alt dette skjedde uten at Paul Cain hadde sagt et eneste ord. Neste dagen spredte nyheten seg om at det hadde brutt ut vekkelse i forbindelse med den unge mannens preken.

Når Paul Cain var blitt 14 år hadde han allerede en fast radiotjeneste og holdt helbredelsesmøter i et lite telt. Han reiste tvers over Amerika som evangelist og ba for syke, og så mange helbredet.

fortsettes

torsdag, februar 14, 2019

Guds trofasthet

Det fortelles at James Hudson Taylor (bildet), den legendariske stifteren av China Inland Mission hadde to små flagg i sitt hjem.
På det ene sto det: 'Ebeneser' og på det andre: 'Jahve-Jireh*.
Det første betyr: 'Hitinntil har Herren hjulpet' og det andre: 'Herren vil sørge for vår fremtid.'
I disse to ytterpunktene lever vi - og Gud viser seg å være trofast.

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 1

Paul Cain (bildet) døde i går, 90 år gammel. Cain ble av mange ansett å ha en profets-tjeneste. De siste årene var svært sårbare år, men han var like til det siste i aktiv forkynnertjeneste.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg for mange år siden leste om hans mor, Anna Cain. Når hun gikk gravid med Paul i 1929 var hun svært syk av tuberkulose og kreft og det var ikke ventet at hun ville overleve. Til alles store overraskelse overlevde hun, og sønnen Paul, ble født 16.juni 1929.

Men la oss se litt nærmere på denne fascinerende historien:

1929 var et av de mest turburlente årene i nyere amerikansk historie. Anna Cain var 44 år dette året. Ektefellen, William Henry Cain, var jøde, 56 år og svært fattig. Anna hadde store helseutfordringer. Hun hadde store hjerteproblemer, og hadde langt fremskreden tuberkulose. Som om dette ikke var nok hadde hun kreft i eggstokkene og brystkreft.

På grunn av hennes svært alvorlige sykdomstilstand måtte Anna bryte opp fra det lille tettstedet Garland, omlag 96 kilometer fra Dallas i Texas. Ved universitetssykehuset i Dallas arbeidet en av USA's fremste kreftspesialister på den tiden. Anna takket ja til å teste ut en ny kreftbehandling, men  etter en stund innså kreftlegen at ingenting kunne gjøres for å redde Annas liv. Hun ble sendt hjem til Garland for å dø.

Når hun kom hjem begynte hun å rusle rundt bomullsåkrene og bjørkelundene. Der øste hun ut sitt hjerte til Herren. Anna hadde en sterk tro på Herren.

Lik Hanna i 1.Sam 1,10-11 ga hun barnet hun bar på til Herren. Hun ba til Gud helt frem til midnatt. Da åpenbarte en engel seg for henne. Engelen rørte ved hennes høyre skulder og sa:

'Datter, vær ved godt mot, du skal leve og ikke dø. Barnet du bærer er en gutt som jeg vil salve til å forkynne evangeliet lik apostelen Paulus; og du skal gi ham navnet Paul.' (Paulus på norsk)

Anna ble umiddelbart helbredet. Hun ble over 100 år, og både hun og gutten ble av legene som behandlet henne karakteriset som et mirakel. Til og med huden som var ødelagt av kreften på Annas bryst var som ny!

Anna Cain fortalte ikke sønnen om Herrens kall til ham før Herren selv åpenbarte dette for Paul. Da var han åtte år gammel.

Som barn ble Paul ofte misforstått av andre barn fordi han ikke likte de samme tingene som de andre barna. Dessuten var han forferdelig sky. Syv år gammel hadde Paul en omvendelseserfaring, og denne ga han, for å bruke hans egne ord, 'uslokkeligkjærlighet til Jesus.' Ganske snart begynte han å gå lange turer rundy bomullsmarkene bare for å være sammen med Jesus.

En kveld han var i den lokale baptistkirken ble han spesielt oppmerksom på at Herrens nærvær hvilte over ham. Denne følelsen hadde han hele veien hjem og han hadde en opplevelse av at Herren ville tale til ham. Plutselig hørte han Herren si navnet hans! Skrekkslagen løp han hjem bare for å gjemme seg under dyna.

Hjemme var hans 14 år gamle søster, Mildred, vitne til at Herren talte til hennes bror med en hørbar stemme og hun skulle bli en livslang støtte for Paul Cain.

Paul Cain har aldri delt offentlig hva Herren talte til ham om denne dagen. Det han har delt er at om Paul Cain holdt seg ren ville han nå et stort antall mennesker med evangeliet.

fortsettes

onsdag, februar 13, 2019

Be for justisministeren og hans familie

VG Nett melder nå i ettermiddag at politiet har funnet brennbar væske under justisministerens bil. PST har ingen sikre spor etter den eller de som terroriserer og skaper frykt hos justisministeren og hans familie. Slik skal vi ikke ha det i Norge.

Jeg vil derfor oppfordre til forbønn for justisminister Tor Mikkel Wara, hans familie, regjeringen og Stortinget.

Det hele begynte i desember i fjor. Boligen til familien Wara ble tilgriset og tagget, og bensinlokket på familiens bil brutt opp. En hyssing festet til bensinrøret var forsøkt påtent.

I januar var det branntilløp i søppelkassa utenfor familiens bolig, og sist mandag ble et tøystykke med flasker bundet fast med en knute i en krok under støtfangeren på bilen. Og nå har politiet oppdaget brennbar væske under bilen.

Billedtekst: Justisminister Tor Mikkel Wara. Foto: Olaf Heggø, Fotovisjon/Justisdepartementet.

Drapet på jødisk tenåringsjente hylles på palestinsk Facebook-side

I morgen - torsdag 14. februar - er det ganske nøyaktig en uke siden 19 årige Ori Ansbacher (bildet) ble knivdrept i Ein Yael-skogen like utenfor Jerusalem. Den jødiske tenåringsjenta var på vei hjem til sine foreldre i bosetningen Tekoa.

Nå er en 29 årig palestina-araber arrestert og har erkjent det brutale og meningsløse drapet. Samtidig som det skjer hylles ugjerningen i sosiale medier på palestinske nettsider.

Den 19 årige jødiske jenta ble hugget flere ganger i brystet med kniv av den 29 årige palestina-araberen. Han skal også ha voldtatt henne. Mannen, som er bosatt i Ramallah, skal ha tatt med seg en kniv fra sitt hjem og tatt seg ulovlig inn i Israel.

Det er på den pro-palestinske  Facebook-siden 'The Palestinian Information Center' at hylllesten for dette grufulle drapet finner sted. Over 300 personer har trykket 'liker' eller kvitterrt med et smilefjes. En mann skriver: 'beste nyheten i år', en annen: 'gud velsigne ham'.

Velsignelsestegnet

'Det finnes et velsignelsestegn som har en meget talende symbolikk. De fleste av oss har sett det på gamle religiøse bilder, f.eks. ikoner. En hånd vendes med håndflaten mot oss. Tommelen er lagt over lillefingeren og ringfingeren. De to andre, pekefingeren og langfingeren peker oppover.

Det er sparsomt med beskrivelser av symbolikken når det gjelder velsignelsestegnet. Det sikreste er at de to fingrene representerer Kristi to naturer: Kristus som sann Gud og sant menneske. De tre fingrene, som danner basis for de to, kan være symboler på treenigheten. Får en penslet inn tankene i denne retningen, blir tegnet helt tydelig.

Utfra dette kan man gjøre en del refleksjoner. Den bibelske og teologiske grunnvollen for den kristne undervisningen er treenigheten, Faderen, Sønnen og Ånden. Dette er grunnstrukturen som også danner mønsteret i den apostoliske trosbekjennelsen og i Luthers katekisme. 

Men hva med de to fingrene som rekkes opp så demonstrativt og som representerer Kristi to naturer?

Meningen kommer tydelig frem om man studerer Det nye testamente og legger merke til hvor stor plass beskrivelsen av de forskjellige guddomspersonene har fått. En behøver ikke å telle kapitler og vers for å se at den andre personen i guddommen har fått en helt dominerende plass. Det er forkynnelsen av Kristi person og gjerning som fyller det meste av vårt nytestamente.

Hvor blir det så av balansen? Den blir jo ofte fremhevet som et ideal. Om man kan tenke seg en trearmet vekt, så bør det være like mye i hver skål. Det er den vanlige innstillingen.

Og dette stemmer selvfølgelig med realitetene. I tre troens artikler er de store bærebjelkene i det teologiske byggverket. Det er i pedagogikken, slik den trer frem i Det nye testamentes undervisning, at den manglende balansen kommer inn. Og årsaken er klar. Jesus Kristus er den måten Gud taler til oss på. Han er, i sin person, selve Ordet. (Joh.1,14 og 18). Derfor fortelles det om evangelisten Filip at han kom til hovedstade i Samaria og forkynte Kristus. (Apg.8,4). Og da Paulus kom til Aten, forkynte han Jesus og oppstandelsen (Apg.17,18). Det fortelles ikke at de kom til Samaria og Aten og forkynte treenigheten. De forkynte Kristus i Åndens kraft, for at folk skulle lære Faderen å kjenne. Den teologiske grunnvollen var treenigheten, men pedagogikken, undervisningen og appellen var knyttet til Kristus og hans to naturer.

Det var fint da Jesusvekkelsens ungdommer dro frem med den høyre hånden opprakt og en finger i været. Det var tydelig for alle at dette begeistrede folket ville løfte Jesus høyt opp i forkynnelse og lovprisning. Men det er ikke mindre sunt og solid med det velsignelsestegnet der de tre fingrenes teologi danner basis, og forkynnelsen topper seg i de to fingrenes pedagogikk.'

- Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 30-32

tirsdag, februar 12, 2019

Min åndelige fars åndelige bibliotek

Ole Petter var en svært viktig person i en avgjørende fase av livet mitt. Pinsevennen, som da var i midten av 70 årene, ble en åndelig far for meg. Å komme  hjem til Ole Petter var alltid godt - og spesielt. Det hendte jeg gikk rett inn døra, tok av meg skoene i gangen, og gikk stille inn i stua.
Du skjønner jeg hørte han ba. Da ville jeg ikke forstyrre. Guds hellige nærvær lå ofte der som tjukk tåke i stua og hyllet inn den kvithårede mannen i lenestolen som pleide vennskap med Den Veldige.

Selv om jeg sto der foran ham forsatte han ofte samtalen med Gud, som om han ikke merket at jeg var kommet. Jeg satte meg. Så - og lærte hva det vil si å omgås Gud.

Så åpnet han øynene og smilte varmt.

'Jeg visste du kom', enda det slett ikke var avtalt.

Hvor hentet han inspirasjonen sin fra? På bordet lå det en veldig slitt Bibel. Det vil si det lå flere av dem. Alle like slitt. Etter hans død har jeg arvet en av dem fra som hadde fått den i gave fra ham. Den er noe av det kjæreste jeg eier. Alle taler sitt eget språk. Sidene er velbrukte, mange merket av tårer.

Men på bordet lå også Oswald  Chambers: 'Alt for Ham' (My Utmost for His Highest). Den var nesten lest i stykker. Det samme med andaktsboken til Watchman Nee: 'Brød i ørkenen'. Men her fantes også katolske forfattere som Wilfrid Stinissen, Johannes av Korset, Teresa av Avila. Alle forfattere jeg selv hadde fått så mye godt fra. Ole Petter snakket så varmt om dem - alle sammen. De var hans omgangsvenner.

Sa jeg ikke at han var pinsevenn og så leste han katolske forfattere og snakket varmt om dem? Ja, Ole Petter hentet levende vann der det var å finne. Han var herlig fri fra partisinne.

Mot slutten av sitt liv snakket han så varmt om søster Agnes Marie som har skrevet en bok med tittelen: 'Kunsten å eldes uten å bli gammel'.

'Den må du lese, Bjørn Olav,'  sa han. 'Så mye visdom!'

Dessverre fikk jeg aldri tak i den.

Jeg savner Ole Petter. Av og til så det kjennes. Jeg savner samtalene våre, bønnestundene, veiledningen hans, trøsten, formaningene - ja, de også. Og det varme smilet og forbønnen jeg og mine fikk del i. Han har vært hjemme hos Gud lenge nå.

Guds forunderlige veier

'Se tilbake på hele den veien Herren din Gud har ledet deg. Ser du ikke at den er overstrødd med ti tusen velsignelser i forkledning?

Husk den hårdt tiltrengte hjelpen som ble sendt i rette øyeblikk. Det var den rette veien som ble valgt for deg, i stedet for den gale som du hadde valgt selv. Det var den skadelige tingen som ditt hjerte klynget seg til og var så glad i, og som ble fjernet fra din sti. 

Det var et pusterom som ble gitt deg, og som din prøvede og kjempende ånd trengte akkurat i det øyeblikket. 

Har ikke Jesus vært ved din side når du ikke visste det? Har ikke Den uendelige kjærlighet omsluttet alle begivenheter med sine evige armer, og forgylt hver sky med sin barmhjertighet? Gå tilbake og se på dine fotspor igjen. Og se Hans fotspor i hvert av dem! Takk Ham for dem alle, og lær de leksene du behøver om å ganske enkelt stole mer på Jesus.'

- F.Whitfield i boken: D.L.Moody: Alene med Gud. Hermon forlag 1994 side 62.

mandag, februar 11, 2019

Et eksperiment - en reflekson uten svar?

Dette er ment å være et eksperiment. Et forsøk på en refleksjon uten svar. Mer enn undrtng. Og  jeg er helt åpen for at jeg trekker feil slutning. Jeg skriver også vel vitende om at det jeg skriver kan brukes mot meg senere. Det finnes de der ute som samler på alt det jeg skriver om den katolske kirke, for senere å kunne bruke det mot meg.

La meg begynne med dette: Er det noe i katolsk teologi, noe i deres syn på mennesket og dets verdi, som gjør at de ser ut til å engasjere seg sterkere i arbeid blant fuksjonshemmende, kronisk syke, døende, enn det protestanter gjør? Nå tenker jeg ikke spesielt på Norge. Selvsagt har protestanter engasjert seg sterkt i sosialt arbeid, på ulike områder. Men likevel synes det å være noe som utgjør en forskjell.

Pinsekarismatisk kristendom har en tendens til å legge stor vekt på at mennesker skal bli helbredet, men de har lite å tilby overfor mennesker som er kronisk syke eller døende. Men hos katolikkene finner vi for eksempel organisasjoner som Fransicus-hjelpen i Oslo, som besøker syke og døende for å yte praktisk hjelp,  og det aldeles gratis.

Tar katolikker ordene fra Matt 25,31 flg mer bokstavelig og konkret enn protestanter?

Det er mulig jeg skriver mer om dette senere.

Kvinnelig pioner-misjonær var en tidligere slave

Hva skulle vi gjort uten kvinnene og deres misjoninnsats verden over! Og kristne kvinner har vært helt i frontlinjene. I 1823 ble Betsey Stockton, en frigitt slave den første enslige kvinnelige misjonæren i det som er blitt kalt den moderne misjonsbevegelsen. Det er 196 år siden. Norsk Kvinnesaksforbund ble startet i 1884, 61 år etter Betsey ble sendt ut.

Betsey Stockton (bildet) ble født i Princeton i New Jersey i 1798. I tidlig alder ble hun solgt som slave til presten Ashbel Green. På den tiden var han president for The College of New Jersey, nåværende Princeton University.

Betsey fikk tillatelse til å gå på kveldsskole ved colleget. Vinteren 1815 fikk livet hennes en dramatisk vending idet en vekkelse brøt ut på skolen. Hun bestemte seg for å bli en kristen, og ble døpt i First Prebyterian Church. Kort tid etter ble hun satt fri fra Greens-familien som støttet anti-slaveribevegelsen. En lov hindret henne likevel å bli helt fri som slave. Av denne grunn fortsatte hun å arbeide for Green-familien som tjener, men nå i lønnet stilling. Green-familien behandlet henne som et familiemedlem og sørget for at hun kunne fortsette sin utdannelse.

Etterhvert som hun modnet som kristen fikk hun kall til å reise ut som misjonær. Drømmen var å reise til Afrika, men før hun kom dit fikk hun tilbud fra American Board of Commissions for Foreign Missions om å reise til Hawaii. Dit kom hun i 1823. Hun hadde spart penger mens hun arbeidet for Green-familien og denne familien bidro også sterkt økonomisk for å sende henne ut som misjonær. Beklageligvis måtte Betsey forlate Hawaii i 1825 da en hun reiste sammen med ble syk. Men før hun reiste trente hun opp nasjonale vitner som kunne ta seg av arbeidet de hadde startet opp.

Vel hjemme igjen tok hun seg av sin dødssyke venninne og samtidig startet hun opp et arbeid for urbefolkningsgrupper i Amerika. Det bør nevnes at Betsey Stockton noen år før hun døde underviste prestestudenter i afrikansk-amerikansk historie, engelsk, litteratur og matematikk. Hun døde i oktober 1865.

Om å lese Bibelen, del 4

I en protestantisk kontekst har det vært vanlig å understreke betydningen av den individuelle bibellesningen. Det har vært viktig og nødvendig, men det har kanskje skjedd på bekosningen av den kollektive lesningen. Den lesningen som skjer i kirken. Den har også en stor og viktig betydning. Vi leser Den Hellige Skrift i og sammen med de hellige. Vi må ikke glemme at de Nytestamentlige skriftene er blitt til i kirken og først og fremst skrevet for kirken. Flertallet av brevene er jo stilet til en konkret navngitt menighet.

Men kan vi lese Bibelen uten veiledning?

Til dette svarer Wilfrid Stinissen i samtalen med Martin Lönnebo, som jeg har henvist til i de foregående artiklene i denne serien:

"Man behøver ikke bare veiledning for selve lesningen, men for hele sitt kristenliv. Da blir det også lettere å lese Bibelen selv uten veiledning. Siden tror jeg - og har opplevd det for egen del - at i forbindelse med visse faser leser jeg Bibelen som en lykt for mine føtter, en lampe som viser veien. Og jeg forsøker å innrette mitt liv etter Guds ord. Siden blir det litt annerledes, selv om denne første tiden ikke forsvinner helt. Jo mer Den Hellige Ånd tar over, desto mer kjenner jeg igjen mitt liv i Bibelen. Bibelen speiler mitt liv, og det er alltid en glede å finne formuleringer som nøyaktig uttrykker hva jeg tenker. Det er gjenkjennelsens glede."

I samtalen med Martin Lönnebo kommer de to også innom våre teologiske institusjoner. Stinissen sier:

"Den teologiske utdannelsen er en katasrofe! Det er en katastrofe at teologien og mystikken har gått hver sin vei. Slik var det ikke fra begynnelsen, før 1100-tallet. De store teologene var store helgener. Men på 1200-tallet begynte det....Deretter møter man teologer som ikke bryr seg altfor mye om mystikerne og mystikere som ikke bryr seg om teologene. Og slik har det blitt. Teologien har gått sin egen vei bort fra mystikken og spiritualiteten. Åndelighet er bltt noe for seg selv, et emne: spiritualitet. Teologien, mener man, har ikke noe med spiritualiteten å gjøre. Likevel taler man i teologien om Gud. Men det berører ikke menneskene. Dette er en katastrofe for kirken."

fortsettes

Billedtekst: Wilfrid Stinissen og Peter Haldorf i samtale i karmelitklosteret i Norraby i Sverige. Foto: Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby

søndag, februar 10, 2019

Guds kyss

Da er May Sissel og jeg vel hjemme etter gudstjenesten i Hamar frikirke i formiddag, hvor jeg talte om 'Guds kyss - Guds kjærligheteberøring', om Hans ømhet og vår identitet som 'den elskede', han eller henne som har Guds velbehag hvilende over sitt liv.
Fullsatt kirke og et påtagelig Gudsnærvær. Takknemlig.

Hamar frikirke er en flott menighet med mennesker vi er blitt veldig glad i.

Om å lese Bibelen, del 3


'I et åndelig miljø - når man kommer til retreater eller har drevet mye med åndelige spørsmål, med sjelesorg og gudstjenester - er det mye lettere med bibelordet,' sier biskop emeritus Martin Lönnebo i samtalen med Wilfrid Stinissen, som jeg har referert til i to artikler nå.

Han legger til:

'Det åndes i sitt naturlige miljø. Om man lever i en sekularisert miljø, om man har trenet seg til å se litt skeptisk på det ene eller det andre, om man har det travelt og er fylt av urolige tanker, da er det svært vanskelig å lese Bibelen.

Det første råd er man derfor bør gi er at man ikke i første omgang bør tenke på vanskeligheten med Bibelen, men på sine egne vanskeligheter. Og berede seg for møtet med Gud før man slår opp i boken. Først da blir det en hellig bok. Slår man opp den som en vanlig bok med den normale kritiske og nysgjerrige tenkningen vi har når vi slår opp i avisen, da blir det nok bare en avis. For min del har jeg lagt merke til at det fungerer best med korte avsnitt, kanskje bare et bibelord, og så stillhet."

Til dette svarer Wilfrid Stinissen:

'Jeg er helt enig med deg. Det er ikke så mye mening i å fortsette å oppmuntre til bibellesning om det bare handler om det. Hele livet må forandres. Jeg forsøker å oppmuntre folk til å ta med seg noe fra det miljøet og den atmosfære som man finner på et retreatsted og skape noe lignende hjemme, selv om det bare er i miniatyr. Ellers tror jeg ikke bibellesningen leder til noe.'

fortsettes

Billedtekst: Martin Lönnebo på Bjärka Säby. Foto: Ekumeniska kommuniteten.

lørdag, februar 09, 2019

14.215 publiserte bloggartikler siden 2006

I forgårs ringte de fra firmaet som skal levere talegjenkjenningsprogrammet TUVA. Etter planen skal det innstalleres i uke 8. Det gleder meg veldig til. Slik situasjonen er nå med så mye stivhet i fingrene og skjelving i hånden måtte jeg ha avsluttet skrivearbeidet mitt.

Jeg har gjort opp en liten status siden jeg begynte å blogge i 2006. Siden den gangen har jeg skrevet 13.336 artikler. Med veldig få unntak har jeg publisert en artikkel hver dag, og noen ganger to-tre artikler daglig. I tillegg kommer syv bøker, kronikker, bidrag i flere antologier og manus til prekener.

Legger vi også til de artiklene jeg har skrevet for den andre bloggen min: Monastisk er antallet skrevne bloggartikler oppe i 14.215 artikler.

Men nå er snart en epoke slutt - og en ny begynner.

Nå skal jeg snakke til en maskin og så skriver den for meg.

Så ber jeg om nåde til å fortsette tjenesten Gud ga meg.

Om å lese Bibelen, del 2

'Bibelen er jo en bok man skal lese med tro', sier karmelitbroderen Wilfrid Stinissen (bildet) i samtalen med Martin Lönnebo, som jeg refererte til i forrige artikkel. Han legger til:

'Om man ikke gjør det leser man egentlig ikke Bibelen, da leser man gamle skrifter. Når jeg nærmer meg Bibelen er det alltid stort. Jeg begynner med å kysse min Bibel. Gud taler jo til meg.

Jeg forsøker å skape litt indre stillhet for å kunne høre ordet. Hva vil Gud si til meg? Man sier ofte: 'Gud er stum, Gud sier ingenting. Gud svarer aldri på mine spørsmål.'

Men når jeg åpner min Bibel taler Gud til meg. Han er sannelig ikke stum, han er Ordet! Det er hans vesen å være ord, å tale. Han taler hele tiden, gjennom historien, gjennom hendelser. Men i første rekke gjennom sitt ord.

Men når troen blekner eller blir mer og mer sekularisert, blir det naturligvis vanskeligere å nærme seb Bibelen. Da får man ikke så mye ut av den. Jeg tror at mange vanskeligheter kommer av at man ikke ser helheten.

Man må ikke skille bibellesningen fra det øvrige kristne livet. Det er ikke mye mening i å lese Bibelen om man ikke har en tro som får sin næring gjennom bønn. Å lese Bibelen er å komme i kontakt med Guds ord og det kan man ikke om man ikke har tro. Samridig vokser troen gjennom Bibelen, men ikke bare gjennom den. Den er ikke et universalmiddel som står for seg selv. Bibelen er innebygget i et kristent liv der det finnes liturgi, bønn, nattverd og et levende forhold til Gud, med Jesus Kristus. Da blir det lettere. Det har jeg sett hos meg selv og andre.

I den grad min tro vokser får Bibelen større og større betydning for meg.'

fortsettes

fredag, februar 08, 2019

Om å lese Bibelen, del 1

Jeg har tatt del i en veldig interessant samtale mellom to av de mest markante skikkelsene i den nordiske kristenhet: biskop emeritus Martin Lönnebo og Wilfrid Stinissen, karmelittbroder, katolsk prest og en av våre mest leste oppbyggelsesforfattere. Stinissen er nå hjemme hos Gud.

Samtalen finner sted i det lille karmelittklosteret i Norraby i Sverige, og er ført i pennen av Peter Halldorf. Den er gjenfortalt i tidsskriftet Pilgrim, og handler om lesningen av Den Hellige Skrift, Bibelen.

I denne sammenhengen trekker Martin Lönnebo frem Martin Luther (bildet) og hans forhold til Bibelen og lesningen av den. Her i min oversettelse:

"Luther mente at Bibelen var Guds ord, men i den meningen at Bibelen var et signum for Guds nærvær. Det var den augustinske tanken.  Han sier ofte at man ikke kan fange Gud naken. Det er den apofatiske teologien. Gud i sitt vesen kan man ikke fange. Man kan bare gripe tak om hans klær. Gud finnes i klærne. Bibelordet er kledet kan griper tak i.  Og fremfor alt er det Kristus man skal søke, og det gjør man gjennom hele Skriften. Da griper man tak i kappen og vekker oppmerksomhet, for at Kristus skal vende sitt ansikt mot oss og tale trøstens og  formaningens ord.

En annen side fra den tradisjonen - som har betydd så mye for bibelleserne i Norden - er tanken om at man skal lese i frelseshensikt. Luther sa: 'pro mea', alltid 'pro mea'. Spør deg: 'Hva har Herren å si meg?' På den måten griper man tak i kappefliken og drar til, akkurat som kvinnen som dro i kappefliken til Jesus. Jeg vil at han skal vende sitt ansikt mot meg og si noe til meg. Det andre bryr jeg meg ikke så mye om."

(fortsettes)

En virkelig skattekiste

St.Olav forlag har gitt hele det norske kristenfolk en storstilt gave. en gave til alle som er glad i Bibelen, og alle som gjerne vil bli det men som synes den er vanskelig å lese. Jeg tenker på Jean Vanier: Inn i Jesu mysterium. Med undertittelen: Betraktninger over Johannesevangeliet.

Jeg har hatt gleden av å lese den engelske oversettelsen og gleder meg stort over at den endelig er kommet på norsk. Det er ingen hvemsomhelst som har skrevet disse betraktningene over evangeliet etter Johannes. Den nå 96 år gamle Jean Vanier har ikke bare et langt liv bak seg med alle de livserfaringene man da har gjort seg, men han er også en mann som lodder djupt i Kristus-mysteriet. Det merkes. Det lange livet han har levd sammen med mennesker med psykisk utviklingshemming gjør at han har de beste forusetninger for å kunne sette seg inn i evangelium skrevet av ham som definerte seg selv som 'den disippelen Jesus elsket'.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen da jeg leste Jean Vaniers betraktning om Lasarus. Jean Vanier mener å kunne påvise utfra den greske teksten at Lasarus mest sannsynlig var funksjonshemmet. Jeg skal ikke komme inn på forklaringen her, men det skjedde noe med meg da jeg leste dette. Selvsagt! tenkte jeg. Bestevennen til Jesus måtte være en av de minste. Det rimes også ved det faktum at Lasarus nevnes alltid til slutt. Hans søstre alltid først. Det er ganske spesielt i et mannsdominert samfunn som den gang.

Dette er ikke 'komplisert' bibelkommentar spesielt beregnet på fagteologer, men en enkel og lettlest kommentar for alle og enhver. Det betyr ikke at den er overfladisk, nei, denne boken med sine 425 sider i stort format lodder djupt. Jean Vanier har et poetisk språk og det er lett å leve seg inn i fortellingene og betraktningene hans. Noen av dem skrevet med et godt glimt i øyet! Jean Vanier er en mann med djup selvinnsikt, som våger å snakke om sin egen sårbarhet og med en djup forståelse av Kristi forsoningsverk.

Det er kanskje unødvendig å si det, men jeg anbefaler denne boken til alle mine venner. Den norske utgaven, glimrende oversatt av Aslaug Espe, kommer til å være min følgesvenn ved siden av Bibelen min livet ut.

Jean Vanier:
Inn i Jesu mysterium
St.Olav forlag 2018
329 kr

torsdag, februar 07, 2019

Kanskje den mest utfordrende og radikale teksten jeg har oversatt

Dette er nok em av de sterkeste og mest radikale tekstene jeg har oversatt til norsk:

"Jeg var sulten og du fikk stiftet en humanitær gruppe for å diskutere min sult.

Jeg satt i fengsel og du krøp stille av gårde til kapellet ditt og ba om at jeg måtte løslates.

Jeg var naken og i tankene dine debatterte du det moralske ved min fremtoning.

Jeg var syk og du knelte ned  og takket Gud for din gode helse.

Jeg var hjemløs og du prekte til meg om Guds åndelige kjærlighet.

Jeg var ensom og du forlot meg for å be for meg.

Du syntes å være så hellig, så nær Gud.

Men jeg er fremdeles veldig sulten og ensom og kald."

- John Stott i boken: 'Issues facing Christians today'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen


Hvordan lese en hellig tekst?

Etter hvilke prinsipper bør de hellige Skrifter leses og tolkes? Det er åpenbart at en rekke misforståelser er oppstått på grunn av manglende evne til rett å forstå en hellig tekst.

For eksempel har mange jøder ikke trodd på vår Frelser fordi de har festet seg ved en ordrett tolkning av de profetier som er uttalt om ham, og ikke synes å ha sett at disse er blitt oppfylt bokstavelig. De har ikke sett frigjøring for dem som er i lenker, eller Guds by bygget opp slik som de hadde forestilt seg eller vognene i Efraim utryddet og stridsbuen fra Jerusalem brutt i stykker.

Mange misforståelser om Gud har derfor sin opprinnelse utelukkende i mangelen på evne til å tolke skriften åndelig.

Selv de mest bokstavtro blant dem som tar imot Ordet vet at visse sannheter som er blitt åpenbart i de hellige Skrifter, er fulle av hemmeligheter. De forstandige og ydmyke innser at de ikke kan forklare dem. Hva sier vi for eksempel om profetiene? De er fylt til randen av dunkle ord. Og hvem har ikke blitt slått av de uutsigelige mysterier som Johannes åpenbaring inneholder?

Den bokstavtro finner oppbyggelse i de hellige Skrifter. Han finner så og si Skriftenes nakne ben. Den som har kommet noe lenger, når inn til Skriftens sjel. Den fullkomne har oppdaget den åndelige hemmelighet.

- Origenes (185-254). Gjengitt i Kysse spor av Peter Haldorf. Luther Forlag 2002, side 68.

Billedtekst: Bibelen min.

onsdag, februar 06, 2019

Messefall og forbønnsbegjær

Flere forhold gjør at vi må avlyse gudstjenesten i kveld. Veien inn til Kristi himmelfartskapellet er ikke brøytet, og det var minus 11 grader inne i kapellet når vår kjære 'vaktmester' skulle begynne å fyre. Dessuten måtte Bjørn Olav til lege i ettermiddag da hans blodtrykk er svært høyt. Forrige natt ble det målt til 230/140. Han skal tale i Hamar frikirke søndag, og har fått beskjed om å øke på med blodtrykksmedisin og ta det med ro til da.
Vi er takknemlig for forbønn for Bjørn Olavs helse.

Livets Ord pastor taler på Den nasjonale bønnefrokosten i Washington D.C

Når den nasjonale bønnefrokosten holdes i Washington DC fredag denne uken er Joakim Lundquist, hovedpastoren i Livets Ord i Uppsala en av de innbudte talerne.

Det er han også når Jerusalem Prayer Breakfast holdes holdes for første gang i Washington. Begge bønnefroksotene holdes samtidig.

The National Prayer Breakfast er blitt arrangert av den amerikanske kongressen siden 1953. Initiativtageren var nordmannen Abraham Vereide. Den holdes vanligvis den første torsdagen i februar, men er i år flyttet til fredag.

Blant talerne finnes vanligvis den amerikanske presidenten, sammen med en lang rekke kristne politikere, ledere, pastorer og nøkkelpersoner fra alle områder av samfunnet.

Joakim Lundquist (bildet) var med når Jerusalem Prayer Breakfast holdt sin første samling i Jerusalem i 2017. Pastor Lundqvist var en av stifterne.

Foto: Awakening Europe

Tid alene med Gud

'En uke på Iona. Alene, i mitt telt. Noen få dager og netter med ikke noe annet å stå ansikt til ansikt med enn Kristi kjærlighet til Hans skaperverk: deg og meg.

Noen få dager som en midlertidig opphevelse av det tomme jaget som er en del av livene våre.

En tid utenfor tiden. En tid skjult i Kristus, begravd i Ham, smeltet i Ham. Noen få dager borte fra alle planer og engstelser. Ingen ting å håpe på, ingen ting å angre, fordi fremtiden og fortiden ganske enkelt ikke teller. 

En uke som kan føles som et øyeblikk - alt av meg her, alt av meg nå, alt av meg foran Kristus, alt det jeg er, på godt på på vondt. Mest vondt, men alt det hører fortiden til. 

Akkurat nå, akkurat her, hører jeg Kristus til.'

- Father Seraphim i boken 'Iona - Where Heaven Reveals Its Violence'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Den hellige øya Iona

tirsdag, februar 05, 2019

Behovet for forenkling

'Det er blitt sagt at den lengste reisen begynner med det første steget. Slik er det også med forenkling. Det finnes ikke noe bedre sted når det gjelder det å forenkle, enn å begynne med å forenkle våre ønsker.

Både våre følelsesmessige behov for ting og våre faktiske fysiske behov kan forenkles. Da må vi lære å forstå forskjellen mellom virkelige følelsesmessige behov og avhengighet.

Kompleksiteten i våre liv er direkte forbundet med våre materielle ønsker. Men våre virkelige behov er åndelige, slik som mening, hensikt og vennskap. Ved å forenkle våre materielle ønsker vil livene våre bære færre byrder.'

- Arthur Gish (bildet), 1939-2010, amerikansk fredsaktivist, forkynner, forfatter og bonde. Tilhørte Church of the Brethren.

Vær alle menneskers venn

Legg til bildetekst
Et rettferdig menneske uten visdom er som en lampe i solen. Den som huser bitterhet i sitt hjerte, opplever at vedkommendes bønn faller som såkorn på steingrunn. En asket uten barmhjertighet er et tre uten frukt. En bebreidelse som er sprunget ut av misunnelse er en forgiftet pil. Et svikefullt menneskes ros er en skjult felle. En uklok rådgiver er en blind vokter. Et samliv med en narr dreper sjelen.

Omgang med kloke mennesker er en vudunderlig kilde. En vis rådgiver er et vern og et håp. En uklok og narraktig venn sprer ondt rundt seg. Lev heller omgitt av hån enn av hovmodige mennesker. La deg forfølges, men forfølg ikke. La deg korsfestes, men korsfest ikke. La deg hånes, men hån ikke. La deg baksnakkes, men baksnakk ikke.

Det tilkommer ikke en kristen å rettferdiggjøre seg selv. Kristus har ikke lært oss noe slikt. Gled deg med dem som er glade. Gråt med dem som gråter. Det er et tegn på et rent sinn. Vær syk med de syke. Sørg med syndere. Juble med dem som angrer. Vær alle menneskers venn. Men vær alene i dine tanker. Ta del i alles lidelser, men hold avstand til dem med din kropp.

Tal ingen til rette, bebreid ingen, selv ikke de som gjør meget ondt i sitt liv. Legg din kappe over den som faller i synd og skjul ham. Dersom du ikke kan påta deg hans synd og ta straffen og skammen i hans sted, så unnlat i det minste å overøse ham med bebreidelser og å gjøre ham til skamme.

- Isak Syrer, 700-tallet. Gjengitt i: Kysse spor av Peter Haldorf. Luther Forlag 2002, side 49.

mandag, februar 04, 2019

Den største misforståelsen og det største behovet

Her kommer et betimelig ord fra Jeremiah Johnstone, som jeg har oversatt til norsk:

"En av de største feilene vi kan gjøre i nåtidens profetiske bevegelse er å begrense hvem Gud er basert på vår personlige erfaring alene og ikke i følge Guds fulle råd slik det er åpenbart i Bibelen.

For eksempel: Enkelte profetiske mennesker har gjort seg en djup erfaring med Guds godhet og mildhet, og ut fra den erfaringen, fremstiller de feilaktig Gud som om Han bare er snill og god.  Kategorisk avviser de enhver ide som handler om korreksjon, disiplin og Herrens irettesettelse fordi det har ikke vært en del av deres erfaring.

Profeter med loddesnoren i hendene vil frembringe en sårt tiltrengt balanse til dagens profetiske bevegelse i det de vil forkynne og profetere direkte fra Guds ord. Da vil ingen sider av Guds karakter og natur bli skjult for de brennende hjerter som er desperat etter å få et møte med Jesus Kristus."

- Jeremiah Johnson. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Jeremiah er personen fremst på bildet.