Ørner og de profetiske seerne

Jeg kommer nok aldri til å glemme det: de syv ørene som svevde over hodene våre i et dølføre i nærheten av Lindås utenfor Bergen. May Sissel og jeg var der sammen med våre gode venner Solveig og Erling Thu.

Syv ørner. Det var mektig. Det var storslått. Jeg har sett ørner før, men ikke så mange. Det var fantastisk å se de lette fra trærne de satt i. Og se de sveve, det nok nesten pusten fra meg. Jeg kan se det for meg - fremdeles - selv om det er et år siden.

For meg er ørner og det profetiske uløselig knyttet sammen.

Jeg ser ofte ørner fremfor meg. Det er bare i lukke øynene. Som oftest ser jeg for meg fjell og øde landskaper, og ørner. Enten svevende høyt der oppe, eller hvilende på en fjellknaus speidende ut over landskapet. De øde viddene, ørkenen, har alltid vært profetens mørkerom, hvor Guds kall har kommet og proftens liv og karakter er blitt fremkalt, som bilder i et fotolaboratorium.

Visste du at når stormen kommer, flyr ørnene over stormen og blir liggende der å sveve, holdt oppe og drevet videre av vinden.

'Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.' (Joh 3,8)

Jeg kjenner mer og mer på en djup takknemlighet for at vi ikke kan diktere eller kontrollere Den Hellige Ånd. Ånden faller ikke over et maskineri, uansett hvor velsmurt det er. Ånden faller alltid over mennesker. Derfor kan Ånden trekke seg tilbake, og det skremmende er at det meste kan fungere uten Ham. Det er flere av menighetene de syv sendebrevene i Åpenbaringen ble sendt til et skremmende eksempel på. Vi er jo så dyktige, vi har så mye kunnskap i dag, men dessverre så lite kjennskap til hvem Den Hellig er. Det er den sto.re utfordringen vår. Den største av dem alle.

Derfor trenger vi ørnene. Både seerne og profetene. Både øyne og munn.

Men husk: deres utdannelse finner ikke sted innen teologien, men kneologien.

Nå ber jeg om å få se flere ørner og jeg ber om å drømme om dem.

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 3

Her er tredje del av artikkelen til James Goll (bildet):

3. Trå ikke utenfor grensene av det området som er gitt deg.

Apostelen Paulus kom viselig med dette rådet til de kristne i Korint: 'Vi vil ikke skryte uten mål og grenser, men bruker som målestokk det målet Gud har satt for oss, at vi skulle nå fram også til dere. Vi strekker oss ikke lenger enn vi kan rekke, som om vi aldri hadde nådd frem til dere. Men nå har vi altså nådd dere med Kristi evangelium. Nei, vi skryter ikke uten grenser og tar æren for andres arbeid... (2.Kor 10,13-16).

Dette er ofte referert til som 'regelen for din sfære' eller 'ditt metron'. Jeg lærte dette av egen erfaring! Jeg fungerer definitivt ikke i samme autoritets-nivå alle steder. Over tid har jeg lært meg til å skille mellom hvilke steder hvor jeg er kalt til å bygge eller velsigne og hvor jeg ikke er det. Jeg kan ikke forbedre min effektivitet på de områdene hvor jeg ikke er kalt.

For en del år siden ble jeg djupt involvert i en konflikt i den internasjonale profetiske bevegelsen. Jeg trengte å lære visdom i forhold til det jeg hadde engasjert meg i innenfor mitt område, og det som lå utenfor dette. Jeg kunne se hvordan problemet utviklet seg og jeg hadde en ganske god forståelse for hvordan det kunne løses. To ganger hjalp jeg til med å bringe to lederskapsgrupper sammen og begge gangene hjalp jeg til med å megle frem en tilsynelatende fred.

Det var rolig en tid, men så falt alt sammen. Selv om jeg har et kall til å skape fred og bygge broer, så trengte de mer enn jeg kunne yte. Åpenbaring og autoritet er ikke det samme. Uten visdom kan man trå utenfor sin myndighetssfære. Lytt til meg: dette er ikke noe du vil like å lære på egenhånd!

(fortsettes)

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 4

Paul Cain (bildet) oppdaget tidlig at mange av de andre helbredelsesevangelistene ikke brukte så mye tid i bønn som han gjorde og de fastet heller ikke så mye. Istedet gikk de heller ut med venner for å spise en bedre middag. Paul Cain derimot hadde for vane å tilbringe flere timer alene med Herren for å vente på et buskap fra Herren som han skulle gi videre til de som skulle høre på ham. Hans lengsel etter Herrens nærvær var så intens at han ba sine medarbeidere om å låse ham inne på et rom så han kunne være alene med Herren hele dagen. Han ba også om at de satte et bind foran øynene hans på vei til møtelokalet slik at ingenting kunne distrahere ham fra det synet Herren hadde gitt ham i bønn.

En dag tok han ikke dette så høytelig. Han bestemte seg for å være litt mere sosial, slik de andre helbredelsesevangelistene var. Han gikk til teltet der møtene skulle være og Herren viste ham en kvinne som var i behov for forbønn. Han begynte med det samme å beskrive hennes symptomer og skulle nevne hennes navn da alt plutselig stoppet opp.

"Å!", ropte han: "Jeg har syndet mot Herren. Salvelsen har forlatt meg. Jeg kan ikke be for noen flere i kveld. Jeg må gå tilbake til rommet mitt og omvende meg."

Paul Cain forlot tusenvis av mennesker som hadde møtt opp for å høre på ham. Det ble ikke noe møte denne kvelden. Paul Cain var på rommet sitt sønderknust og bedende. Møtene fortsatte neste dag.

Paul Cain dro ofte til et retreatsted som ble kalt 'A Thousand Oaks' ved Lake Sherwood i nærheten av Santa Maria i California. Dette stedet tilhørte en av sine venner. Det var et vidunderlig stille sted hvor han kunne være for seg selv og forberede seg til møtene han skulle ha. Det var etter en slik retreat at Herren kom til ham mens han kjørte bil på vei tilbake derfra. En engel kom til ham i bilen og meddelte at Herren hadde kalt ham til å leve som enslig. Dette ble svært vanskelig for Paul Cain og det pågikk en kamp i hans liv før han kunne si ja til et slikt kall. Men Paulus skriver jo i 1.Kor. at noen er kalt til å leve enslig.

Dette kallet skulle snart bli testet når en av hans venner, den tidligere presidenten for The National Bankers' Life Insurance, døde. Han var en av de rikeste mennene i verden og hadde finansiert møteteltet til Paul Cain som hadde 12.000 sitteplasser. I sitt testamente hadde han overlatt hele sin enorme formue til Paul Cain. Det var bare en betingelse: at Paul Cain giftet seg. Det var en spesiell dame denne forretningsmannen hadde i tankene. Paul Cain takket nei til den den enorme formuen.

Det var ikke siste gangen Paul Cain skulle utsettes for noe slikt. Ved en annen anledning ba han for Mary Virginia, et fremstående medlem av den berømte Hutton-familien, som hadde brukket ryggen i en ulykke. Hun ble helbredet. Når hun døde noen år senere testamenterte hun hele sin formue sammen med den formuen hun hadde arvet etter sin avdøde bror. Det var snakk om svært mye penger. Men Herren sa til Paul Cain at om han tok 1 dollar av disse pengene ville han miste salvelsen. Paul Cain takket nei.

Ved en annen anledning hadde en dommer fra California skapt seg en formue i forbindelse med oljeindustrien. Denne dommeren spurte Paul Cain om han kunne sitte ved hans side når han døde. Det takket Paul Cain ja til. Da dommeren døde hadde han testamentert 8 millioner dollar til Paul Cain. Også denne gangen sa Herren at Paul Cain måtte takke nei til pengene om han skulle beholde salvelsen over livet sitt. Paul Cain sa ved flere anledninger at han aldri hadde angret på at han ikke tok imot alle disse pengene. Herrens salvelse var mer verdt.

fortsettes