Lidenskapelig lengsel etter Herren selv

 I et syn var jeg med Gud i Ånden mens vi fløy over jordens overflate. Han holdt meg mens vi reiste i enorm fart, noe som fikk alt på jordens overflate til å virke som om det var en massiv tåke.

Mens vi reiste sammen, følte jeg lidenskapen i Herrens hjerte. Han var fullstendig fast bestemt på å finne noen som lengtet etter Ham – en hvis hjerte strakte seg ut for å finne Ham.

Etter en stund med denne farten, sakket vi farten ned og fokuserte på en enslig kvinne som var på kne og ropte til Gud i desperat bønn. Jeg så Herren mens Han sto foran den dyrebare kvinnen og stirret ned på henne, men hun så ikke ut til å vite at Han var der. Mens hun ba, pustet Herren djupt inn for å ta inn duften av bønnene hennes. Han lukket øynene og løftet hodet. Brystet hans hevet seg mens Han pustet. Øynene hans rant over av tårer da Han ble omsluttet av den søte duften av bønnene hennes.

Da Han åndet inn bønnene hennes, begynte strålende lys å bryte ut fra innsiden av Ham. Lyset virket elektrifisert, med bølger av kraft som strømmet gjennom det. Det brøt ut fra Ham og omsluttet både Ham og kvinnen i det som virket som en kokong av storslått lys.

Mens jeg så på, undret jeg meg over dette bemerkelsesverdige øyeblikket. Herren talte så til meg og sa: «Det var hennes desperasjon etter Meg som trakk Meg til seg.»

«De Vil Ha Meg!»

For mange år siden deltok jeg i en gudstjeneste der lidenskapen i vår tilbedelse var veldig høy; man kunne føle hvor sterk vår lengsel etter vår Herre var. Mange mennesker ropte til Gud i desperat forventning om Ham.

«Kom, Herre Jesus! Du er velkommen hit!» ropte de. Etter hvert som vår tilbedelse økte, ble vår lengsel etter Ham sterkere.

Jeg følte i min ånd at Herren virkelig var rørt av vårt ønske om Ham. Han talte til hjertet mitt som en følelsesladet brudgom: «Se, Victoria, de vil ha Meg!» Vår lengsel etter Ham grep tak i hjertet hans.

Jeg brast i gråt med hodet i hendene, ikke fordi jeg var trist, men fordi Han var så glad. Jeg var henrykt på Hans vegne – henrykt over å se Hans hjerte bli så fylt av den oppriktige og glødende tilbedelsen av dem Han elsket så høyt. Det var som om vi endelig begynte å lengte etter Ham, selv om Han lengter etter oss.

Våre hjerter ble fengslet av Ham fordi vi plutselig ble oppmerksomme på vårt store behov for Ham og på tomheten vi hadde inni oss uten Ham. Vi følte Hans desperasjon og Hans kjærlighet til oss. Vi visste at Han ville være med oss, og vårt svar til Ham var: «Kom, Herre, kom!»

Gud søker lidenskapelig etter dem som er vekket til hans hjerte og lengter etter hans nærvær. Han ser etter øyeblikket når du vender deg til ham for å forfølge ham, fordi han forfølger deg. Når du vender deg til ham, hopper hjertet hans over et slag mens han ser på deg i åndeløs forventning, i håp om at du kommer til ham. Han er lidenskapelig opptatt av at du skal innse hvor mye du desperat trenger ham.

Hvem er det du leter etter?

Maria Magdalena var en som virkelig elsket Jesus. For henne var han ikke bare verdens frelser, han var hennes venn. For denne kvinnen som hadde levd en vanskelig og avvist tilværelse, representerte han håp. Han representerte den eneste trofastheten og kjærligheten hun noen gang hadde kjent. Jesus var den eneste som hadde behandlet henne med omsorg og respekt. Han fikk henne til å føle at hun virkelig betydde noe for ham. I stedet for å søke det han kunne ta fra henne, frigjorde Jesus henne fra all trelldom hun hadde utholdt i livet sitt, og deretter strømmet han sitt liv inn i henne. Så hun elsket ham.

Da Jesus ble korsfestet og begravet, var det Maria som våknet før solen gikk opp for å løpe til graven hans (se Johannes 20:1). Og med knust hjerte var det hun som ble stående ved graven hans og gråt da kroppen hans ikke kunne finnes.

Da de to englene som var stasjonert ved graven spurte henne hvorfor hun gråt, svarte hun: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham» (Johannes 20:13).

Synet av englene foran henne sjokkerte henne ikke. Utvilsomt var hennes eneste tanke på Herren. Kan du forestille deg smerten hennes? Hennes eneste venn, den eneste som virkelig elsket henne og ga henne håp, ble plukket ut og drept – hun hadde mistet ham. Hun var desperat ulykkelig, og da Jesus viste seg for henne, kjente hun ham ikke igjen. Overveldet av følelser brøt hun sammen og gråt ukontrollert.

Jesus ble overveldet av hennes inderlige fremvisning, og han talte til henne.

«Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter?» Hun trodde han var gartneren, og sa: «Herre, hvis du har båret ham bort, si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg hente ham.» Johannes 20:14-15

Hun hadde sett Ham, den hun elsket, bli brutalt torturert og drept. Hun hadde sett i sjokk og fortvilelse det utenkelige skje. I sin forvirring utholdt hun de utallige spørsmålene i tankene sine mens Han led. Var det dette Han mente da Han sa at noe ville skje med Ham? Var det dette Han snakket om?

Gjennom sinnets smerte lurte hun på om det bare var en ond drøm. Han hadde hjulpet så mange. Hvordan kunne de muligens drepe Ham? Hun kunne ikke tvinge sinnet sitt til å tenke eller la seg resonnere; alt hun visste var at den hun elsket var døende. Så plutselig var Han borte.

Maria bar all sin hjertesorg med seg til graven den søndag morgenen. Hun skyndte seg dit i det øyeblikket det ble tillatt. Da hun kom frem, fant hun enda mer hjertesorg ... Kroppen Hans var borte!

Hun ville holde Ham og ta vare på Ham akkurat som Han hadde tatt vare på henne. Selv dette kunne hun ikke gjøre - hun kunne ikke engang finne kroppen Hans. Dette var for mye for henne å tåle; hun kunne ikke lenger bære det. Under tyngden av sorgen brøt hun sammen og gråt.

I sin knuste desperasjon ropte hun til mannen hun trodde var gartneren. «Herre, hvor er Han?

Jesus hadde ennå ikke fremstilt seg for Sin Far, men Han følte Marias fortvilelsesrop, så Han gikk først for å trøste henne. For Maria, en enkel sjel som hadde kjent svært lite annet enn hjertesorg i livet, ville han vise seg først. Han hadde ikke sett sin himmelske Far eller sin egen mor, men likevel responderte hjertet hans på de fortvilte ropene fra en kvinne hvis hjerte desperat lengtet etter ham.

Hun kjente ham ikke igjen ... så han spurte henne: «Hvem leter du etter?» (Johannes 20:15).

Han visste hvem hun lette etter; han trengte ikke å spørre henne. Hennes lidenskapelige sorg for ham var det som hadde trukket ham til henne. Jesus ville bare høre henne si det. Han ville høre hvem det var hun lette etter. Han ville høre henne si ordene: «Herre, hvis du har båret ham bort, si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg hente ham!» (v.15).

Hvor ordene hennes må ha gjenopplivet ham; han gikk fra anklagernes armer til den lidenskapelige jakten på sin venn. Han kunne ikke lenger holde tilbake sin medfølelse for henne, og han åpenbarte seg for henne.

«Maria,» sa han.

«Rabbuni!» gråt hun.

Hun hadde uten hell lett etter hans livløse kropp, men nå fant hun ham hel. Plutselig ble Maria forvandlet fra desperasjon og smerte til overstrømmende glede! Hun hadde funnet den som hennes sjel lengtet etter.

I sin lidenskap kastet hun seg mot ham og omfavnet ham. Men Jesus grep henne og sa: «Hold ikke fast ved meg, for jeg er ennå ikke steget opp til Faderen!» (Johannes 20:17). Men hun kunne ikke noe for det. Den mørke natten hun hadde levd gjennom var over, og en lys morgen hadde kommet i dens sted.

«Jeg vil bli funnet av deg»

Herren leter etter dem som inderlig søker ham, hvis hjerter lengter etter ham – de som elsker ham. Han leter desperat etter dem som Maria, som er desperate etter ham og som ønsker å være sammen med ham. Når han finner en som lidenskapelig søker ham, noen som ønsker ham, eksploderer han av begeistring. Det er det han har drømt om siden Edens hage, for han lengter etter å vandre med oss slik han vandret med Adam og Eva.

«Dere skal søke meg og finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. Jeg skal la meg finne av dere, sier Herren.» (Jeremia 29:13–14). Det er hans løfte til deg.

Kjære, den som ditt hjerte lengter etter, skal komme til deg! Vend blikket mot ham. Han er desperat etter deg. Du skal se hvor utrolig hans kjærlighet er til deg, og hvor mye han ønsker å helle sitt liv inn i deg.

Victoria Boyson. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

En drøm om en nasjonal krise

 

En anmodning om forberedelse: Nasjonal krise Vi i Jeg er Norge vil dele videre en profetisk drøm som har gjort sterkt inntrykk på oss. Den ble gitt til Bjørn Olav Hansen natt til 29. juli 2025, og vi deler den nå i samråd med ham:   «Jeg befant meg på Stortinget. Det var en nasjonal krise i Norge. Stortingssalen var full av stortingsrepresentanter. Alle var kledd i sort og alle sto. Statsminister Støre sto på Stortingets talerstol. Han begynner å be og ber om Guds beskyttelse og velsignelse over landet. Jeg ser på klokka. Den viser fem på tolv. Plutselig bryter stortingssalen ut i en spontan sang: "Min Jesus lever, derfor vil jeg leve…" Utenfor Stortinget er det helt stille. Ikke et menneske i gatene. Over hele Norge bes det til Gud for Norge.» Hva betyr det?  Drømmen forteller om en krisesituasjon. Den viser også til at både storting og folket i sin helhet vender seg til Gud.  Vi får også en detalj som er at klokka er fem på tolv.  For å ikke fortolke ut over det som drømmen sier, så ser vi at det kan inntreffe noe som er alvorlig og på nasjonal skala.  Dette er noe vi mange i landet vårt har fått ulike tiltaler om i lengre tid. Ikke minst det siste året har vi i Jeg er Norge mottatt mange henvendelser fra folk som har sett angrep på landet. Vi vet ikke hvilken krise drømmen snakker om, men vi ønsker å ta på alvor de varslene som kommer.  Hva gjør vi?  Det som er viktig er å vende oss til Gud. Ikke i panikk, men i overgivelse og tillit, og i bønn for land og folk.  Det største som kan skje i landet vårt er at ledelsen og hele folket vender seg til Gud! Dette ber vi om at må skje. Mer enn noe annet trenger dette landet å vende tilbake til Jesus.  Tidspunkt Fem på tolv kan bety at det er veldig snart.  Det kan også vise til at det er i lys av endetiden. Vi vet at midnatt er et bilde på tidspunktet Jesus skal komme tilbake (Matt. 25: 6).  Uansett opplever vi at tiden vi lever i er en tid av hast. Ikke av panikk, men av alvor. Av å våke og be. Av å ta tiden til bruk. Av å leve forberedt, og å forberede folk rundt oss.  Det er også grunnen til at vi velger å dele dette nå.  Når man ikke har alle svar ville det være enklere å la være / vente / være stille. Men vi kjenner et rop og en sterk anmodning om å være fokusert nå; innvie seg for Gud, overgi seg til det livet Han kaller oss til og la alt annet falle vekk.  Vårt ønske er ikke å virvle opp frykt. Vårt ønske er å være trofaste mot det profetiske ordet og Guds ledelse. Så må hver og en prøve det innfor Gud og følge Ham helhjertet i denne tiden.

En røst

 "En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud." (Jes 40,3)

En røst. 

Ikke noe mer. Ikke noe mindre. En røst som roper. Men tenk å få være en røst! Med sin ord. Med sitt liv. De finnes fortsatt.

Jesus advarer mot falske profeter. Med god grunn. Men om det finnes falske, må det nødvendigvis også finnes ekte! Det er logisk. Og Guds ord sier klart og tydelig: "I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter..." (1.Kor 12,28a)

Døperen var en røst. Han oppholdt seg i Judeas ødemarker. Formet av stillheten. Som alle profeter før ham, og etter ham. Uten stillheten alene med Gud, ingen profeter. Ekte profeter fostres i ørkenen! De falske kommer fra byens larm og søker scenen, ikke alteret. Profetens oppgave er å vekke folket og forberede dem på det Gud skal gjøre. De er veiryddere. De ber de som lytter til dem om å omvende seg, være trofaste mot Gud og holde hans ord. Ekte profeter advarer mot avgudsdyrkelse, og til å elske de svake og fattige, enker og farløse. De taler mot makten, og kan ikke kjøpes for penger.

I prologen til Evangeliet etter Johannes heter det om døperen Johannes: "Et menneske stod frem, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men skulle vitne om lyset." (Joh 1,6-8)

Jeg siterte fra Jesaja 40 som profeterer om 'veirydderen'. Litt senere i det samme kapitlet heter det: "Se, Herren Gud kommer med styrke. Han gjeter sin flokk som en gjeter. Han samler lammene med armen, løfter dem opp i fanget, leder søyene." (v.10-11)

Slik arbeider også en profet. En, som Johannes.

Stor er din trofasthet, del 4

 Salme 121,3-4 introduserer Gud som Israels vokter: "Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd." Til tross for de mange bestrebelsene fra Israels fiender tilhører det jødiske folk det eneste folket som har overlevd siden bibelsk tid. Fra en generasjon til den neste ble Israel voktet av Herren, og bevart som folk.

Tro mot sitt Ord har Israels Vokter, med ed fortsatt lovet å være Skjoldet for det jødiske folk idet det vender tilbake til deres hjemland: "På den dagen skal Herren verne Jerusalems innbyggere." (Sak 12,8a)

Den nye staten var bare en time gammel da en forenet hær, bestående av hærstyrker fra fem arabiske land angrep Israel i 1948. Israel hadde ingen fly, stridsvogner, maskingeværer, artilleri eller armerte kjøretøyer og landet var rammet av en internasjonal våpenembargo. Den lille israelske hæren hadde en forsvinnende liten mulighet til å forsvare seg mot veltrente og velutrustede arabiske hærstyrker - men Israels vokter viste seg å være trofast! Han hadde brakt det jødiske folket tilbake til det land Han hadde lovet å gi dem, for godt: "Herren skal brøle fra Sion, han lar sin røst høre fra Jerusalem. Himmel og jord skal skjelve. Men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn." (Joel 3,20) Det er sterkt å lese de profetiske ordene fra Amos 9,14-15: 

"Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bo der og plante vingårder og drikke deres vin, de skal dyrke opp hager og ete deres frukt. Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem sier Herren din Gud."

Dette profetiske ordet har gått i oppfyllelse rett foran våre øyne.

Med Guds inngripen og hjelp slo de angrepet tilbake, og beviste at Israel er kommet for å bli.

'Mot alle odds' synes å være Guds 'modus operandi' for Israels forsvar. På kvelden før Israels seksdagers krig tok til var utgangspunktet det verst tenkelige. Israels parkområder var gjort klare for massegraver, men til hele verden forbløffelse beseiret Israel overmakten. Militære eksperter kunne ikke i etterkant forklare hvordan dette var mulig. Men Moshe Dayan, Israels forsvarsminister, visste hvorfor. Morgenen etter at krigen var vunnet stakk Dayan en lapp inn i sprekkene i klagemuren. På lappen sto det skrevet: "Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne." Et sitat fra Salme 118,20.

Det samme skjedde nå nylig under det som er blitt kalt 12-dagers krigen, i krigen mellom Iran og Israel. Gud Herren er Israels vokter, som verken slumrer eller sover.

Israel utgjør 0,2% av hele Midt-Østen. Landet er omringet av 22 fiendtlige innstilte arabiske nasjoner 640 ganger Israels størrelse og 60 ganger landets befolkning. Hva er hemmeligheten til Israels overlevelse? Tro om vi ikke finner svaret her i Mal 3,6: "Jeg, Herren, har ikke forandret meg, og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort." Gud er Israels vokter, derfor, er Israel bevart.

fortsettes

Stor er din trofasthet, del 2

 Vår reise starter med at Gud introduserer seg selv for et menneske som en dag skal bli kalt Troens far og Guds venn, og som jødenes stamfar. Fra Abraham ville Gud la føde fram et folk for seg selv: "Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse." (1.Mos 12,2) Se også 5.Mos 7,6.

Gjennom Abrahams etterkommere, skulle deres relasjon med Gud, deres historie, deres profeter og deres skrifter, introdusere Gud for nasjonene. Gud ga også Kana'ans land, fra Nilen til Eufrat til Abrahams ætt som en arv: "Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står - mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider. Jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden. Hvis et menneske er i stand til å telle jordens støv, så skal også din ætt kunne telles. Stå opp og dra gjennom landet så langt og så bredt som det er! For deg vil jeg gi det." "Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elv, floden Frat." (1.Mos 15,18)

Denne arven ble sikret som en betingelsesløs pakt som opprettholdes av Gud, ikke mennesker: "Herren åpenbarte seg for ham og sa: Dra ikke ned til Egypt, men bli boende i det land jeg sier deg. Opphold deg som fremmed her i landet. Jeg vil være med deg og velsigne deg! For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse land, og jeg skal holde den ed jeg har lovt Abraham, din far. Jeg vil gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land. Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes." (1.Mos 26,2-4)

Gud åpenbarer videre for Abraham at hans etterkommere skulle være slaver i Egypt i 400 år ( se 1.Mos 15,13). Deretter skulle det komme en dom over Egypt, og Israels befrielse fire generasjoner senere.

Begge disse profetiene ble oppfylt ned til minste detalj.

40 år etter at de hadde forlatt Egypt, sto en nasjon av tidligere slaver på utsiden av Det lovede land, klar til å gjøre sin entre. Rett før han ga over lederskapet til Josva profeterte Moses og forutså et opprør og at israelittene ville falle for avgudsdyrkelse:  - se 5.Mos 52,15-21. Dette opprøret ville få en konsekvens som er beskrevet i 5.Mos 28,64-67: "Herren skal sprede deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre. Der skal du dyrke andre guder, som verken du eller dine fedre har kjent, stokk og stein. Blant disse folk skal du aldri ha ro. Det skal ingen hvile være for din fot. Herren skal der gi deg et bevende hjerte og uttærte øyne og en vansmektende sjel. Ditt liv skal henge i et hår. Du skal engstes natt og dag og aldri være sikker på ditt liv. Om morgenen skal du si: Var det bare kveld! Om kvelden skal du si: Var det bare morgen! - for den angst du kjenner i ditt hjerte, og for det syn du ser med dine øyne."

fortsettes

Stor er din trofasthet, del 1

 Sangen  'Stor er din trofasthet', skrevet av Thomas Chrisholm (1866-1960), hører med blant de sangene jeg oftest valgte når jeg ledet gudstjenestene i den kirkelige sammenhengen jeg tilhører. Det hender jeg nynner på den om dagen også.

En annen sang om Guds trofasthet lyder slik: 'Gud er trofast! Slik lød sangen blant Guds folk i fordums tid. Samme sang fra tider gangen toner klar som dagen lid. Han som før sitt folk velsignet er for oss den samme enn. Gud er trofast, Gud er trofast, syng det om, og om igjen!'

Det fortelles en historie som går 150 år tilbake i tid. Den tyske keiseren, Wilhelm II, spurte en gang sin rådgiver, Otto von Bismarck, om han kunne bevise Guds eksistens. Bismarck skal da ha svart uten å nøle: 'Jødene, Deres Majestet, jødene!'

I dag, mer enn noensinne, står det jødiske folk - og spesielt staten Israels mirakuløse gjenfødelse - som et sterkt vitnesbyrd om Guds eksistens! Den er en proklamasjon om at Gud holder ord. At han er trofast mot sine løfter. De er evige og uforanderlige. 14.mai 1948 gikk ordene i Jesaja 66,8 i sin bokstavelige oppfyllelse: "Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på en dag, eller blir et folk født på en gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner."

Det jødiske folkets historie, gjenopprettelsen av staten Israel, jødenes overlevelse fram til vår tid og løftene om deres framtid og håp står som et bevis på det profetiske ordets oppfyllelse. Som en gylden tråd gjennom hele Det gamle testamente, presenterer de hebraiske profetene en liste med helt spesifikke begivenheter for det jødiske folk, som skulle gå i oppfyllelse tusenvis av år frem i tid. I det Gud trekker forhenget til side og tillater Moses, Jesaja, Esekiel, Sakarja og flere andre å avsløre detaljene, ser vi en linje som går fra Abraham, Isak og Jakob og som bekrefter Guds evige løfter til Israels land og folk. Her passer det godt å sitere det profetiske ordet fra Jesaja 46,10: "...jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd. Det er jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg."

Vi skal i kommende artikler se nærmere på hvordan Gud viser sin trofasthet i praksis mot det jødiske folk, som et eksempel for oss.

fortsettes

Trærnes profetiske betydning, del 5

 Den siste artikkelen i serien om 'trærnes profetiske betydning', handler om en forunderlig historie fra 1.Mos 18, som jeg ikke skal gå nærmere inn på her, bare stanse ved det første verset: "Så åpenbarte Herren seg for ham i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på heteste dagen."

Terebinten er et vanlig tre i Israel og Midt-Østen. Den ligner på et furutre, har tykk stamme og grener som brer seg vidt utover. Her beskrives en lund, og Abraham hadde funnet et skyggefull ly her og slått opp teltet sitt.

Mamre ble for Abraham det kelterne kalte 'a thin places' - 'et tynt sted', et sted der hinnen mellom himmel og jord er flortynn. Mamre var et slik sted. Et sted der Gud åpenbarer seg. Det finnes mange slike steder rundt om i verden. Man merker det med det samme man kommer dit. Et guddommelig nærvær. Jeg har ei bønnekoie, den fikk navnet Mamre etter hendelsen i 1.Mos 18, ei lita arbeidsbrakke inne i skogen, var et slikt tynt sted. Her kunne jeg tilbringe tid i stillhet og bønn langt unna folk. Nå er jeg ikke i stand til å komme dit lenger på grunn av parkinson. Andre må overta. Men så lenge det varte var dette et godt sted å være. Vi trenger alle et slik sted å trekke oss tilbake til. Et lønnkammer, kalte Jesus det. Et sted hvor du kan lukke døren og være alene med Gud. 

Salme 1 beskriver et slikt menneske. Et menneske som er alene med Gud: "Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,1-3) 

I Salme 92,13-16 heter det: "Den rettferdige spirer som palmen. Som en seder på Libanon vokser han. De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. Ennå i høy alder skyter de friske skudd, de er frodige og grønne, for at de skal forkynne at Herren er rettvis, han, min klippe. Det er ingen urett i ham."

Trærnes profetiske betydning, del 4

 I Jesu eskatologiske tale i Luk 21 gjengis det et ord som handler om trær: "Og han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær. Sannelig, sier jeg dere: Denne slekt skal ikke forgå før det er skjedd alt sammen." (Luk 21,28-32) 

For en tid tilbake hørte jeg en tale av Emanuel Minos over dette bibelordet som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Disse notatene er i all hovedsak bygget på denne talen. Emanuel Minos tolket 'fikentreet' som en nasjonal blomstring som skal finne sted i det jødiske folk og blant andre folk før Jesu gjenkomst. Jødefolket er menneskehetens størst mirakel. De ble spredt over hele verden. Hvis du tar et folk og sprer det på denne måten, så forsvinner det. Etter 2000 år med adspredelse, lidelse, sorg, pogromer, Holocaust så finner vi jøder som taler flytende hebraisk med dialekt! Det er forsket op dette, og man har funnet ut at når jødene kommer tilbake til sitt land, så oppstår de samme dialektene på de samme stedene som for 2000 år siden. 

Her bruker Jesus fikentreet som et bilde på jødefolket.

"Så snart de springer ut..." Jødene vender tilbake til Løfteslandet. Et tre som har vært, men som nå springer ut på nytt! Når dere ser dette, da skal dere vite at sommeren er nær. Da taler Jesus om sin gjenkomst. Men han sier mer: "...og alle trær..." 

Israel ble til i 1948. I 1947 ble India fritt, og så går det slag i slag. Så kommer Indonesia, så nasjon etter nasjon. Alle trær begynner å spire! Fra 1948 har 14 nasjoner blitt frie i Midt-Østen. Vi har 40 nasjoner i Asia. 40 nasjoner i Afrika og Sør-Amerika. Det går 30 år. "Denne slekt skal ikke forgå før det er skjedd alt sammen."

Se først på fikentreet! Så på de andre trærne! I løpet av en slekt skal fikentreet blomstre og alle nasjoner! Jesu ord går i oppfyllelse.

fortsettes

Trærnes profetiske betydning, del 3

 Livets tre er første gang nevnt i 1.Mos 2, og er også referert til i Åp 22. Men vi finner også referanser til dette treet i Ordspr og hos profeten Esekiel. 

Både Åpenbaringen og Esekiel beskriver Livets tre som voksende langs en elv som bærer frukt som blir til legedom for folkene.

I sine kommentarer til skapelsesberetningen skriver Toralf Gilbrant: "De to trær, Livets tre og Kunnskapens tre, er ikke symbolsk å forstå, det var virkelige trær som Gud hadde tillagt en spesiell mening. Kunnskapens tre var en prøve på menneskenes lydighet og anerkjennelse av Guds herredømme. I Guds hage kunne de fritt ete av alle trær, unntatt dette ene..." (Norsk Studiebibel, side 9)

Det er viktig å understreke at i beretningen i 1.Mos så blir ikke Adam og Eva nektet å spise av Livets tre. Det var "treet til kunnskap om godt og ondt" de ikke måtte ete av. (1.Mos 2,17)

Men Adam og Eva adlød ikke Gud, og konsekvensene kjenner vi. Gud "drev mennesket ut (av hagen), og øst for Eden satte han kjerubene og det luende sverd som svingte hit og dit for å vokte veien til Livets tre." (1.Mos 3,24)

The ArtScroll's kommentar til 1.Mos forklarer dette slik, her i min oversettelse: "Til å begynne med var det ikke noe behov for å vokte Livets tre fordi Adam hadde ikke noe behov for dette treet. Han hadde jo evig liv fra begynnelsen av. Det var som å gi medisin til en sunn og frisk mann."

The Zondervan Encyclopedia of the Bible er inne på det samme: "Etter dommen over Adam og Eva på grunn av deres synd, måtte treet som gir evig liv, ikke gi et menneske som hadde syndet, å få del i det..."

I jødisk tankegang blir det satt likhetstegn mellom Torahen (de fem Mosebøkene) og Livets tre. Et eksempel på det er Ordspr 3,1 og v.18: "Min sønn, glem ikke min rettledning, ta vare på mine bud i hjertet...Et Livets tre er hun for dem som holder fast ved henne, lykkelige er de som støtter seg til henne." 

Selv om vi ikke lenger har tilgang til Edens hage, lærer Skriften oss om hvordan vi kan leve: "Den rettferdiges frukt er et Livets tre..." (Ordspr 11,30)

Åpenbaringen gir oss et fremtidshåp om helbredelse og evig liv i det den rettferdige igjen får tilgang til Livets tre: "Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene..." (Åp 22,1-2)

fortsettes

Trærnes profetiske betydning, del 2

 1.Mos 1,11 gir oss den første beskrivelsen av trær i Bibelen: "Og Gud sa: Jorden skal la gress spire fram, og planter som sår seg, og frukttrær som bærer frukt med frø i, på jorden, hvert etter sitt slag. Og det ble slik." Noen vers senere, etter at menneskene var skapt, leser vi: "Og Gud sa: Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. det skal være til føde for dere." Og 1.Mos 2,8-9 summerer det hele: "Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet. Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden, prektige å se på og gode og ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt."

I disse versene lærer vi hvordan Gud la forholdene til rette for trær for å bli en velsignelse, skaffe til veie mat og sørge for svalende skygge på varme dager.

Gud skapte denne jorden til å være selvforsynt, og trærne er nøkkelelementer for å oppnå dette. Trærne sørger for mat, absorberer karbon monoksid fra atmosfæren, som igjen gir oksygen.

Faktum er at det er trær og planter som produserer omtrent 50% av alt oksygen vi trenger for å leve. Om trærne skulle forsvinne, ville livet bli vanskelig å leve på denne planeten. Luftkvaliteten ville bli sterkt berørt, mengden regn ville minske og jord-erosjon ville gjøre det vanskelig å få noe til å vokse. Gud skapte trærne med en stor livgivende hensikt.

Det finnes et historisk eksempel på hva som skjer når et land mister trærne sine. I forbindelse med Det ottomanske riket, ble det innført mange forskjellige skatter. Noen av de tingene som bøle skattlagt var trærne. I løpet av de 400 årene tyrkerne regjerte over Det hellige land, måtte de som ikke var i stand til å betale skatten hugge ned trærne. Mange som besøkte Israel kan fortelle at det var mindre enn 1000 trær igjen i Løfteslandet. Jødene som returnerte til Israel på slutten av 1800-og begynnelsen på 19900-tallet kom bokstavelig talt til et nakent, neglisjert og nærmest trefritt landskap. Landet led fra jorderosjon, med et ørkenlandskap i sør og malaria-befengte sumpområder i nord. landet kunne ikke brødfø en stor befolkning.

Gud talte til Adam og Eva og ga dem en oppgave. De skulle ta vare på hagen som Gud hadde plantet: "Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den. Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen skal du fritt ete. (1.Mos 2,15)

Gud skapte en vidunderlig selvforsørgende jord, men Han forventer samtidig at menneskeheten skal ta vare på den i samarbeid med Ham.

Guds plan ble ignorert i 400 år. Så begynte Hans folk å vende tilbake til Det lovede land. Jødene begynte umiddelbart å plante trær, drenere sumpene og kultivere jorden I dag har Israel to millioner trær. Fra dem høster de rikelig med frukt til sin egen befolkning og de eksporterer frukt til mange land verden over. Hvem husker vel ikke de saftige Jaffa-appelsinene. De er blitt et begrep.

fortsettes

Trærnes profetiske betydning

 Jeg har, så lenge jeg har levd, vært fascinert av trær og skogen, like i nærheten av mitt barndomshjem, var stedet jeg stadig søkte for lek og spenning. Jeg elsker susingen i svære trekroner, og har gått utallige skogsturer for rekreasjon og stillhet.

Profeten Esekiel taler om en tid når Gud vil bringe det jødiske folk tilbake fra nasjonene til deres hjemland - og trær er en del av den profetien! "Men dere, Israels fjell, dere skal strekke ur deres grener og bære frukt for mitt folk Israel. For det skal snart komme. For se, jeg kommer til dere. Jeg vil vende meg til dere, og dere skal bli dyrket og tilsådd." (Esek 36,8-9)

Jeg ble derfor djupt grepet første gangen jeg var i Israel, og deltok i skogplanting i regi av Internasjonale kristne ambassade Jerusalem. Da var familien og jeg med på en profetisk handling.

Tu BiShvat - trærnes nyttår, er en etter-bibelsk helligdag hvor man feirer trærne. Navnet betyr den 15'de dagen i den hebraiske måneden Sh'vat, som tilsvarer januar-februar for oss. Det er den tiden av året hvor trærne i Israel begynner å skyte skudd og hvor mandeltrærne (bildet) begynner å blomstre. Vi husker vel alle de profetiske ordene fra Jer 1,11-12: "Og Herrens ord kom til meg, det lød så: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Jeg ser en stav av det våkne tre (mandeltreet). Da sa Herren til meg: Du så rett. For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det."

Israel feirer Tu BiShvat ved å plante trær, spise av frukten på trærne og lese Skriften. Enkelte steder holder man Tu BiShvat seder, en form for gudstjeneste som kombineres med et måltid med fokus på trærne og deres bibelske betydning. Oppmerksomheten rettes også mot de bibelske rådene for når men skal spise frukten av trærne. I 3.Mos 19,23-25 leser vi følgende: "Når dere kommer inn i landet og planter alle slags frukttrær, da skal dere holde deres første frukt for uren. I tre år skal de være urene for dere, og dere skal ikke ete av dem. I det fjerde året skal all deres frukt vies til Herren i en gledesfest. Først i det femte året skal dere ete deres frukt - for at de siden skal bære dess mer for dere. Jeg er Herren deres Gud."

Tu BiShvat handler om å takke Gud for den gave trærne er. Noen feirer dagen med å ha 15 forskjellige frukter og nøtter når de spiser et måltid. Jøder som befinner seg i diasporaen, feirer med å ha litt frukt på bordet fra Israel.

fortsettes 

To ørner - en drøm

 I natt hadde jeg en underlig drøm. Det var vinter, og jeg var ute på ski. I det jeg skal til å kjøre nedover en bakke skjer en kraftig eksplosjon. Skadeomfanget er stort, og vi er flere som er ute og leter. Med ett står to enorme ørner svevende i luften. De er så store at de sperrer hele veien. De er fryktinngytende. Da forstår jeg med ett: de er engler, og de inviterer meg til å fly med dem.

Profetisk: Forbered deg på et sceneskifte

 Det hele begynte for noen dager siden, mot slutten av april, mens May Sissel og jeg ba våre tidebønner. En av dagens tidebønner var fra Salme 95. Mens vi ba den var det som om navnet 'Mariba' hoppet ut av tidebønnsboken, og festet seg i sinnet mitt. Jeg gjentok det inni meg flere ganger, og dette navnet hadde levd sitt eget liv i meg i ulike anledninger. Så, utpå dage 1.mai opplever jeg at Herren taler til meg, mens jeg sitter i hvilestolen min: 'Forbered deg på et sceneskifte!'

Men hva skjedde i Mariba? Ordene fra Salme 95 lyder slik: "Gjør ikke hjertet hardt som ved Mariba, som den dagen ved Massa i ørkenen, da fedrene deres utfordret meg og satte meg på prøve, enda de så hva jeg gjorde! I førti år hadde jeg avsky for denne slekten. Jeg sa: De er et folk som farer vill i sitt hjerte, de kjenner ikke mine veier. Så sverget jeg i min vrede: Aldri mer skal de komme inn til min hvile."

Ved to ulike anledninger taler Gud til Moses om noe han skal gjøre. Det er tilsynelatende det samme, men ved en vesentlig forskjell. Den første anledningen beskrives i 2.Mos 17,6-7: "Se, jeg skal stå foran deg på klippen ved Horeb. Når du slår på klippen, skal det komme vann ut av den, så folket får drikke. Moses gjorde som Herren sa, for øynene på Israels eldste. Han kalte stedet Massa og Meriba, for der trettet israelittene, og der satte de Herren på prøve da de sa: Er Herren hos oss eller ikke?" 

Den andre anledningen beskrives i 4.Mos 20,6-11: "Moses og Aron gikk bort fra forsamlingen til åpningen i telthelligdommen. Der kastet de seg ned med ansiktet mot jorden. Da viste Herrens herlighet seg for dem, og Herren sa til Moses: Ta staven og kall menigheten sammen, du og din bror Aron. Dere skal tale til klippen foran øynene på dem. Da skal den gi fra seg vann. Du skal få vann til å strømme ut til dem fra klippen. Slik skal du la folket og buskapen få drikke. Moses tok staven som lå foran Herrens ansikt, slik han hadde pålagt ham. Han og Aron kalte forsamlingen sammen foran klippen og sa til dem: Hør nå, dere opprørere! Tror dere vi kan få vann til å strømme ut til dere fra denne klippen? Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven sin. Da fosset vannet fram, og både folket og buskapen deres drakk."

Ved den første anledningen skulle Moses slå på klippen med staven sin. Ved den andre anledningen skulle han tale til den, ikke slå. Men Moses slo begge gangene. Ved den andre anledningen hørte han ikke etter hva Herren sa. Hør meg når jeg sier: hva vi kan gjøre i en åndelig årstid kan vi nødvendigvis ikke gjøre i den neste. Vi må være fleksible, og lytte til hav Ånden har å si.

Det jeg hørte Herren si til meg 1.mai var dette: Det vil skje et sceneskifte. Det reiser seg en ny generasjon. Lederne for den forrige generasjonen holdes tilbake fordi de har vært ulydige. Fordi herligheten vil bli stor, vil Herrens frykt øke. Jeg vil sende en Ånd av ransaking og overbevisning. Lederne vil bli holdt tilbake og kun være vitner til det som er i ferd med å skje. Jeg vil knuse stoltheten deres og ydmyke dem. Men om de vender om, skal de fortsatt få være med. 

Et syn

 Sent lørdag kveld skulle jeg 'tilfeldigvis' lete fram noe bibelundervisning til personlig oppbyggelse på You Tube. Da er det at You Tube selv foreslår en film om noen munker som bor i Karoulia på Athos. Dette skjer samtidig med at Gud kommer så inderlig nær og skaper en djup lengsel etter seg selv. Jeg så ferdig den gripende filmen, og den skapte lengsel etter stillheten.

Tidlig søndag morgen får jeg en talemelding på mobilen fra en venn med profetiske gaver. Den lød slik, her i min oversettelse: "Jeg så deg løftet opp og plassert i en hule, lik den enkelte munker har. Jeg merket meg at du ikke satt i rullestolen din, men beveget deg fritt. Hva jeg så og sanset i dette skjulestedet, var en intensitet av Herrens nærvær. Du snakket ikke, men ble værende i Herrens fullkomne kjærlighet. Utenfor hulen hadde en ørn slått seg ned, og på den andre siden en skinnende, mektig engel med et draget sverd."

Billedtekst: Munker som lever i Karoulia på Athos.

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 2

 Versene 5-8, som utgjør andre halvdelen av Salme 129, handler om Israels fiender, da som nå. Fienden representerer det motsatte av velsignelsen som blir de til del som velger å tale vel om og trøste Israel, nemlig forbannelsen. I 1.Mos 12,1-3 sies dette klart og tydelig: "Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg ril et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes." 

Jødehatet kan ikke forstås på menneskelig vis. Det er åndelig, og demonisk. Det har sin opprinnelse i mørkets rike hos Den onde, som forstår at Israel er helt sentralt i Guds profetiske planer med menneskeheten. Jødene er utvalgt til å være Guds demonstrasjonsfolk. Det er fra dem lyset og frelsen kommer, Loven og paktene, Guds ord, Frelseren - bare for å nevne noen av velsignelsene - og det er til Israel og Jerusalem Jesus skal vende tilbake en dag, og dermed forsegle Den ondes evige skjebne. Derfor raser Den onde mot Israel, derfor er jødehatet så sterkt.

Den gamle Simeon som oppholdt seg daglig i tempelet i Jerusalem, som "ventet på Israels trøst", uttrykker dette så sterkt gjennom sin lovsang, slik den er gjengitt i Luk 2,30-32: "For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære."

Det blir ingen velsignelse av å forbanne Israel: "Måtte alle som hater Sion, trekke seg tilbake med skam! Måtte de bli lik gress på taket, som visner før de får slått det. Den som høster det, får ikke hånden full, de som sanker får ikke fanget fullt, de som går forbi, sier ikke: Herrens velsignelse være over dere! Vi velsigner dere i Herrens navn!" (Salme 129,5-8)

fortsettes

Den siste generasjonen som skal se alt dette, del 2 av 2

 Etter den profetiske oppfyllelsen om at Israel blir en nasjon igjen i 1948, er den neste hovedbegivenheten som mo oppfylles i Guds profetiske endetidskalender at Israel gjeninntar og kontrollerer Jerusalem - Den hellige byen: "Hvem har hørt noe som dette? Hvem har sett noe slikt? Kan et land bli født på en dag, kan et folkeslag komme til verden på et øyeblikk? Men Sion fødte sine barn med det samme hun fikk rier. Skulle jeg åpne morslivet uten å sette fødselen i gang? sier Herren. Eller sette fødselen i gang og så stanse den? sier din Gud." (Jes 66,8-9)

Jesus forutsier følgende om Jerusalem i Luk 21,24: "De skal falle for sverd og bli bortført til alle folkeslag som fanger. Jerusalem skal tråkkes under fot av hedninger helt til hedningenes tider er til ende." Den første delen av dette verset ble oppfylt i år 70 e.Kr, den andre delen når israelske soldater inntar Jerusalem i 1967. (bildet)

Jerusalem måtte gjeninntas for at de profetiske ordene i Jesaja skulle gå i oppfyllelse. Jesus profeterte også at Israels barn skulle regjere over Jerusalem før hans gjenkomst: "Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet er han som kommer i Herrens navn!" (Matt 23,37-38)

Vi finner det samme hos profeten Sakarja 14,3-4: "Herren skal dra ut og føre krig mot disse folkeslagene slik han før har ført krig på stridens dag. Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger øst for Jerusalem." 

Profetien erklærer at når Herren bygger opp igjen Sion (Jerusalem), vil han fremstå i herlighet. For omtrent 1900 år (år 70-1966) kontrollerte fremmede makter Den hellige byen. Derfor måtte Herren bygge den opp igjen. Men så, i juni 1967, i forbindelse med seksdagerskrigen, gjeninntok Israels barn Sion. Siden den gang har Herren både i bokstavelig og i overført betydning bygget Jerusalem opp igjen.

Bibelen sier at dette er "skrevet for generasjoner som skal komme ". Det hebraiske ordet som er oversatt med kommende generasjoner er 'acharon', som betyr 'terminal' eller 'siste'. For å paraferisere Salme 102, 16 og v.18: "Når Herren bygger opp igjen Sion, vil han stå fram i herlighet. Dette er skrevet for den terminale eller siste generasjonen." Med andre ord, profetien erklærer at idet Herren bygger Sion (Jerusalem) vil han stå fram i sitt andre komme.

Ganske nøyaktig 50 år etter Balfour-erklæringen - og nok et Jubelår - gikk israelske soldater inn Løveporten - Den østre porten - og gjenerobret Jerusalem som landets hovedstad for første gang på 1900 år! Israel måtte bekjempe fem land for å vinne Seksdagerskrigen: Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon. Disse fem landene hadde støtte fra Algerie, Saudi-Arabia, Libya, Kuwait, Pakistan, Marokko, Sudan, Tunis og terrororganisasjonen PLO.

Nitten korte år etter at landet hadde gjenoppstått som nasjon, var Jerusalem tilbake på jødiske hender.

Den siste generasjonen som skal se alt dette

 Jeg kan fremdeles huske når og hvor det skjedde! Jeg husker hvordan Guds ord brant i meg og skapte stor begeistring. Den første gangen jeg hørte ordene fra profeten Jesaja lest og utlagt. Det skjedde hjemme i stua til Rolf Danielsen på Gjøvik på midten av 1970-tallet. Danielsen var klokker i Hunn kirke, og en ivrig gransker av det profetiske ord. Jeg var en del av en guttegjeng som nettopp hadde blitt kristen, som takket være Rolf Danielsen ble fascinert av hva Guds ord hadde å si om Israels land og folk.

Det finnes to udiskutable bibelske profetier som må oppfylles før Jesus kan komme tilbake: Israel må igjen bli en nasjon, og Israels barn må gjeninnta Jerusalem som sin hovedstad. Oppfyllelsen av disse to bibelske profetiene vil eskalere og intensivere Guds profetiske endetidskalender inntil Herrens dag kommer.

Profeten Jesaja gir oss innsikt i begge disse profetiene: "Hvem har hørt noe som dette? Hvem har sett noe slikt? Kan et land bli født på en dag, kan et folkeslag komme til verden på et øyeblikk? Men Sion fødte sine barn med det samme hun fikk rier." (Jesaja 66, 8)

Etter omtrent 1900 år, fra ødeleggelsen av tempelet i år 70 etter Kristus, ble nasjonen Israel gjenfødt. Det skjedde i 1948, og var en bokstavelig oppfyllelse av profetien fra Jesaja-boken.

5.september 1914, under 1.verdenskrig, erklærte Det britiske imperiet krig mot Det ottomanske imperiet som kontrollerte Jerusalem og okkuperte Det lovede land. 2.november 1917 sendte Storbritannias utenriksminister Arthur James Balfour et brev til en av lederne for Det jødiske samfunnet i landet, Walter Rothschild, som svarte med å vise til en erklæring fra Den sionistiske føderasjonen i Storbritannia og Irland. Dette ble kjent som Balfour-erklæringen. 

I 1917 - som var et Jubelår (3.Mos 25) - ble Balfour-erklæringen det første offisielle steget til oppfyllelsen av profetien i Jesaja 66.

Ved utbruddet av 1.verdenskrig i 1917, erobret general Allenby fra Storbritannia en region av Det lovede land fra Det ottomanske imperiet, og satte dermed sluttstrek for 400 år med muslimsk kontroll. Når krigen sluttet og Det ottomanske imperiet smuldret opp, delte Folkeforbundet, forløperen til FN, det lovede mellom Palestina og araberne. Men, når Balfour-erklæringen ble iverksatt, fikk jødene tilgang til omtrent 20% av det landområdet Gud hadde gitt dem løfte om i Abrahams-pakten (1.Mos 15), med unntak av Jerusalem. Det gjenværende området ble gitt til araberne. Selv om jødene ikke vil arve hele det landet Gud har gitt dem før Messias kommer igjen - det skjer først ved 1000-årsriket - så var 20% en veldig liten del sammenlignet det landområdet på 80% som ble gitt til araberne. Likevel, Balfour-erklæringen fra 1917, var det første steg for Israels barn til å gjenvinne kontrollen over Det lovede land i 1948.

Jesaja-profetien danner fundamentet for alle andre endetidsprofetier og er selve nøkkelen som åpner døren for at alle andre av Bibelens profetier skal gå i oppfyllelse. Jesaja gir oss også innsikt i den neste stor profetien, den som handler om Jerusalem i året 1967. Mer om det i neste artikkel.

Dagens Purim i profetisk lys

 Årets Purim-feiring kan vise seg å være mer profetisk enn vi aner! Den begynte ved solnedgang i går, 13.mars og fortsetter ut over sabbatens begynnelse 14.mars, altså i dag. Da startet også den såkalte Ester-fasten, en av seks offentlige faster i Jødedommen. 

Israel vil under Purim minnes en tid hvor de var i fangenskap i Persia, våre dagers Iran, hvor det fant sted en sammensvergelse hvis mål var å utrydde jødene. 

I år sammenfaller Purim med et himmeltegn, nemlig en blodmåne. Faktisk er denne eclipsen en av tre himmelfenomener, som alle finner sted under Purim, tre år på rad: 2024 - en lunar eclipse eller en måneformørkelse, 2025 - en blodmåne, og 2026: nok en blodmåne. Blodmåner er nevnt i Bibelen, hos profeten Joel i 3,3-4: "Jeg setter varsler på himmel og jord, blod og ild og røyksøyler. Solen forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og skremmende."

Er dette et profetisk tegn fra Herren om at noe vil finne sted nå og neste års Purim? Et israelsk angrep på Iran? Jeg vet ikke. Men The Times of Israel kunne 6.mars i år fortelle at det israelske flyvåpenet øvde sammen med piloter fra det amerikanske flyvåpenet med deres B-52 bombefly, med tanke på et angrep på Irans kjernefysiske anlegg i nær framtid.

Purim finner sted i måneden Adar, som er et persisk ord for ild! Adar var måneden da jødene ble reddet fra utryddelsen, og er derfor en måned fylt av glede og jubel.

Visste du at det andre jødiske tempel ble finansiert av Persia, og fullført i måneden Adar: "Judeernes eldste bygde og hadde god framgang ved profetiene til profeten Haggai og Sakarja, Iddos sønn. De fullførte byggingen etter befaling fra Israels Gud og etter perserkongene Kyros, Dareios og Attaxerxes. Huset ble ferdig den tredje dagen i måneden Adar i det sjette året Dareios var konge." (Esra 6,14-15) 

I følge Esters bok var det under perserkongen Xerxes regjeringstid at prins Haman som i rang var nest etter kongen, at det ble iverksatt onde planer mot jødene i den hensikt å utrydde dem. Haman var en direkte etterkommer av Agag og Amalek, Israels svorne fiender. De onde åndsmakter disse representerer er i full virksomhet i dagens Persia, Iran. De roper død over Israel, og utgjør den største trusselen til selve Israels eksistens som nasjon. 

Utryddelsen av jødene skulle finne sted i måneden Adar. Derfor er denne måneden spesiell i jødefolkets historie da som nå. 

En høyreist galge var Hamans masseødeleggelsesvåpen. Rakettoppskytningsrampene til Iran, og deres samarbeidspartnere er våre dagers.

Haman er et bilde på Antikrist. Han hadde ti sønner. Antikrist skal regjere med ti konger, jfr. Åp 13. Dyret eller Antikrist vil erklære krig mot de hellige, på samme måte som Haman erklærte krig mot Guds utvalgte folk, jødene. 

Profeten Daniel forteller oss om en territoriell åndsmakt som kalles "fyrsten over Persia". Den lever i beste velgående. 

Årets Torah lesning for Purim er hentet fra 2.Mos 17, 8-16. Tilfeldig? Kanskje ikke. Slå opp selv så vil du se.

Profetisk syn om Norge, Sverige, Finland og Russland

Den arabisk-israelske bønnekvinnen Rania Sayegh's profetiske syn om Norden og Russland, slik det er gjengitt i hennes nyhetsbrev, oversatt av Bjørn Olav Hansen. Reisen til Norge fra Israel fant sted 20-29.januar 2025.

Ranias reise begynte den 20. januar, da hun først reiste til Stockholm, Sverige, for å besøke broren, før hun dro videre til Norge, hvor den nordiske bønnekonferansen skulle finne sted på Nordisk bønnesenter i Levanger. Rania hadde allerede vært der en gang før, i 2016, da hun kom for å tjene og undervise om det arabiske folks plass i Guds forløsningsplan for nasjonene. Denne gangen var Rania invitert av den nye, unge lederen av bønnehuset i Levanger. Konferansen var fokusert på de nordiske nasjonene, spesielt etter visjonen Herren hadde gitt Rania i 2014 – for nesten 11 år siden – der Han hadde vist henne en pil. Folk hadde da begynt å samles som svar på visjonen om å bringe de nordiske nasjonene sammen i enhet, og hovedsakelig Norge, Sverige og Finland. (Selvfølgelig er det andre nordiske nasjoner ved siden av disse tre, men det var disse som ble fremhevet for henne av Den Hellige Ånd i pilens syn.) Her er en kort beskrivelse av synet:

Rania så for øynene sine en pil, og pilen hadde navn på nasjoner skrevet under de tre delene: Norge var hodet, Sverige skaftet, og fjærne var Finland. Etter det hadde dette ordet sirkulert over hele Norge og også i kristne medier i mange år, og folk har tatt det som et oppdrag fra Den Hellige Ånd å gå i forbønn og be for oppfyllelsen av hver nasjons profetiske kall og rolle, ettersom hver del representerer hodet, skaftet og pilens flekking.

Rania var invitert til konferansen som en av hovedtalerne. Hun deltok på ledermøtet 23. før konferansen startet på kvelden. Rania snakket så den 24. om morgenen om visjonen og den betydningsfulle profetiske sesongen vi er inne i, som vi må forberede oss på deretter. Rania delte også ett nytt syn som Gud hadde vist henne angående pilen han danner blant de nordiske nasjonene for en tid som denne, for da hun spurte ham hva han trengte denne pilen til, var hans svar: "For å jakte bjørnen." Vi vet hvem bjørnen er. Det er Russland. Så i bunn og grunn hadde Rania også med seg et budskap fra Herren og en annen visjon Han hadde vist henne med en inntrengende oppfordring til de tre nordiske nasjonene i pilen om å stå sammen, og begynne å smelte sammen som én, for at denne pilen skulle skytes som en flammende pil for å bringe evangeliet til nasjonene, men også sendes for å jakte på bjørnen.

Det var rundt 200-250 personer som deltok på konferansen, og søndag den 26. var det folk som så Ranias budskap gjennom en nettsending på Facebook også.

I sitt andre budskap snakket Rania om å forberede Herrens vei. Dette fulgte også et syn hun så da, fordi hun hadde forberedt seg på å dele et annet budskap, men Herren avbrøt henne og viste henne en spade og et plogskjær med hodet formet som en pil og var i bakken og pløyde veien. Umiddelbart ante Rania at Herren har et kall til Levanger-regionen om å være en stemme som døperen Johannes for å forberede Herrens vei. Rania snakket om å forberede veien for invasjonen av Guds herlighet i den regionen. Hennes budskap kulminerte i en profetisk handling, ettersom hun hadde tatt med seg en faktisk pil fra koggeret på HÅP, som symbolsk ble gitt til menneskene som var der og representerte hver av de nordiske nasjonene, Norge, Sverige og Finland, som deretter sto sammen og holdt hver del av denne pilen og mottok Herrens kall. Gud ga Rania profetiske ord for nasjonene, som hun erklærte i samsvar med det Gud hadde talt om pilen og hans kall til hver nasjon i et helhetlig bilde. Det var en veldig mektig tid. Rania fokuserte på kraften i enhet og å stå sammen som ett som den nordiske familien for det Gud forbereder denne pilen for. Samhold er nøkkelen.

Det var også mange bekreftelser angående ordene som Rania kom med, og hun ble sjokkert over å finne ut at to av bedehusets forbedere hadde hatt profetiske drømmer fra Herren, som var veldig nære og nøyaktige med det Gud hadde talt til Rania, som hun delte i budskapet hun kom med til Norge denne gangen. Videre fikk minst fem personer den samme drømmen nylig før hun kom med budskapet om pilen og bjørnen. Så dette var virkelig fantastisk. Rania ble virkelig oppmuntret av Herren til å se hans trofasthet, kjærlighet og omsorg, og hvordan han hadde talt så tydelig til folket og gitt ut basunens røst, slik at de kunne lytte til kallet og forberede hæren til kamp. Under konferansen ble det også en vakker tid med fellesskap, for å bli bedre kjent, gå dypere og bygge relasjoner i enhet sammen.

Åpenbaringen av tiden vi lever i nå

 Det ville være vanskelig å overdrive viktigheten av et "nåværende ord" fra Herren. Mange går i en viss grad av forståelse som involverer Skriften, men svært få får tilgang til "kjøtt i rett tid" med ny åpenbaring som er unik for tiden.

Issakars sønner "hadde forståelse for tidene, til hva Israel burde gjøre." Slik er det i dag også! Hva er tidens budskap og Guds røst for dette svært spesifikke øyeblikket i menneskets historie forutsagt av gamle profeter? På en måte som gir tilgang til "daglig manna" som er nødvendig for reisen. Derfra kan vi også fatte den "skjulte manna" som er lovet dem som lever et overvinnende liv.

Åpenbaringen er avsløringen av Jesus som overhode for Hans kropp og dens innflytelse på jorden. Vi setter helt enkelt vårt fokus på Herren og forstår derved den nødvendige sannheten for å lukke Kirkens tidsalder og møte overgangen til Rikets tidsalder – lukkingen av en tidslinje og introduksjonen til en annen. Vi lever nå i en slik periode.

Vi kan ikke lenger se til fortiden til det som allerede er kjent, men i stedet se mot himmelen og søke veien til Guds endelighet. (Omega) Apostelen Paulus sa: «Brødre, jeg ser ikke på meg selv å ha grepet det ennå; men én ting gjør jeg: glemmer det som ligger bak og strekker meg frem til det som ligger foran,» – Filipperne 3:13

Vi er kalt til å "komme opp hit" så Han kan vise oss hva som vil skje heretter. (Åpenbaringen 4:1)

- Paul Keith Davis. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen