En røst

 "En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud." (Jes 40,3)

En røst. 

Ikke noe mer. Ikke noe mindre. En røst som roper. Men tenk å få være en røst! Med sin ord. Med sitt liv. De finnes fortsatt.

Jesus advarer mot falske profeter. Med god grunn. Men om det finnes falske, må det nødvendigvis også finnes ekte! Det er logisk. Og Guds ord sier klart og tydelig: "I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter..." (1.Kor 12,28a)

Døperen var en røst. Han oppholdt seg i Judeas ødemarker. Formet av stillheten. Som alle profeter før ham, og etter ham. Uten stillheten alene med Gud, ingen profeter. Ekte profeter fostres i ørkenen! De falske kommer fra byens larm og søker scenen, ikke alteret. Profetens oppgave er å vekke folket og forberede dem på det Gud skal gjøre. De er veiryddere. De ber de som lytter til dem om å omvende seg, være trofaste mot Gud og holde hans ord. Ekte profeter advarer mot avgudsdyrkelse, og til å elske de svake og fattige, enker og farløse. De taler mot makten, og kan ikke kjøpes for penger.

I prologen til Evangeliet etter Johannes heter det om døperen Johannes: "Et menneske stod frem, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men skulle vitne om lyset." (Joh 1,6-8)

Jeg siterte fra Jesaja 40 som profeterer om 'veirydderen'. Litt senere i det samme kapitlet heter det: "Se, Herren Gud kommer med styrke. Han gjeter sin flokk som en gjeter. Han samler lammene med armen, løfter dem opp i fanget, leder søyene." (v.10-11)

Slik arbeider også en profet. En, som Johannes.