Et liv i tilbedelse

 I går, på Aposteldagen i kirkeåret, mediterte jeg over fortellingen om Jesus og den samaritanske kvinnen, og da spesielt ordene som evangelisten Johannes gjengir i samtalen mellom henne og Jesus: "Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha." (Joh 4,23) Teksten kan virke litt malplassert med tanke på Aposteldagen, men tro om den ikke er brennaktuell likevel.

Henri Nouwen skriver i sine dagboksnotater dette om Evangeliet etter Johannes, her i min oversettelse: 'Det er skrevet for modne åndelige mennesker som ikke er ute etter å argumentere om elementære ting, men som ønsker å bli introdusert inn i det gudommelige livets mysterier.' (The Road to Daybreak, side 58)

Jeg deler den oppfatningen. Her er hva jeg selv har kommet fram til, som disippel av Jesus siden 1972:

Vi modnes i det daglige samfunnet med Kristus til å bli enklere, mer rotfestede, få større tillit til Gud, leve mer åpne, transparente liv, bli mer evangeliske og mer fylt av fred. Vi kalles ut av det hektiske livet, til et liv skjult med Kristus i Gud, i tilbedelse. 

Ordet 'tilbedelse' gjør det klart for oss at oppmerksomheten vendes bort fra oss selv, til Kristus. Å tilbe er å bli drevet vekk fra vår egen selvsentrering inn i Jesu nærvær. Det betyr å slippe taket i det jeg ønsker og har planlagt til å sette min lit til Jesus, og hans kjærlighet.