Guds ansikt

Jeg ble visst ikke helt ferdig med bibelverset jeg delte i går: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Joh 1,18)

Det uutgrunnelige mysteriet vi kaller Gud, Skaperen og Dommeren, Opprettholderen av alt liv, Den Veldige, som bor i et lys der ingen kan nå, har fått et ansikt i Jesus fra Nasaret!

De menneskelige ordene er begrenset når vi står overfor Ham som er ubegrenset og uendelig. Gud overskrider alle våre forestillinger. Han er per definisjon 'alltid større'. Han er både maskulin og feminin. Han er alt livs kilde og opphav.

Bare Jesus kan vitne om hvem Gud Faderen er. For Han kjenner Ham. 

Når Jesus omtaler Gud som Far, er det fordi Sønnen utgår fra Gud. Gud er kilden til Ordet eller Visdommen som utgår fra Gud. Han er født av Gud, ikke skapt av Gud. Når Jesus snakker om sin Far, snakker han om livets uendelige kilde, som Sønnen utgår fra. Gjennom Sønnen dras vi nær Faderen.

Dette gir meg stor trøst og hvile. Jesus gjør Gud mindre skremmende! For slik Jesus er, slik er Gud. Derfor ser jeg inn i Jesu ansikt når jeg skal bli sett av Gud.

Da jeg ble en kristen i 1972 hadde jeg et anstrengt bilde av Gud. Det var før jeg hadde møtt Jesus. Jeg opplevde det slik at det var Gud som hadde tatt faren min og gjort meg farløs. Gud var for meg noe skremmende som tok livet av folk! Som Job beskrev det når han hadde mistet alt, kone, barn og gods: "Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!" (Job 1,21)

Men så fikk jeg møte Jesus, og med det møtet fikk jeg et helt nytt gudsbilde: "...men den enbårne...har vist oss hvem han er." Det er et stort takkeemne.