På Guds fang

Det er helt feil årstid, jeg vet, men jeg går nå her og nynner på 'romjulsdrøm', av Alf Prøysen! Det er en setning som ikke vil slippe tak i meg: 'Da væla var et hus med fire vegger, og saligheta var et bessmorfang.'

Men jeg husker fars fang! Jeg var bare 12 år gammel da far døde. Jeg har ikke kommet over det ennå, selv om det har gått 54 år. Fanget til far var 'saligheta' for meg. Tryggheten. ømheten, roen. 

Jeg ble sittende og tenke på dette, når jeg leser dette verset fra prologen til Evangeliet etter Johannes: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Joh 1,18)

Professor Luc de Villers, ved L'Ecole Biblique i Jerusalem, oversetter dette slik: "Guds eneste Sønn, som kom for å føre oss inn i Faderens favn..."

Johannes hadde personlig erfaring erfaring med dette. Han beskriver seg selv som "den disippelen Jesus elsket", og at han ved det siste måltidet Jesus hadde med disiplene "lå ved Jesu bryst", altså i fanget til Jesus, tett inntil hans hjerte.

En bønn jeg ber ofte, er denne: 'Elsk meg med ømhet'! Jeg trenger denne ømme berøringen av Guds kjærlighet og rause nåde. Jeg trenger tryggheten av å ligge på Guds fang og kjenne hans gode favntak.