På Guds fang

Det er helt feil årstid, jeg vet, men jeg går nå her og nynner på 'romjulsdrøm', av Alf Prøysen! Det er en setning som ikke vil slippe tak i meg: 'Da væla var et hus med fire vegger, og saligheta var et bessmorfang.'

Men jeg husker fars fang! Jeg var bare 12 år gammel da far døde. Jeg har ikke kommet over det ennå, selv om det har gått 54 år. Fanget til far var 'saligheta' for meg. Tryggheten. ømheten, roen. 

Jeg ble sittende og tenke på dette, når jeg leser dette verset fra prologen til Evangeliet etter Johannes: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Joh 1,18)

Professor Luc de Villers, ved L'Ecole Biblique i Jerusalem, oversetter dette slik: "Guds eneste Sønn, som kom for å føre oss inn i Faderens favn..."

Johannes hadde personlig erfaring erfaring med dette. Han beskriver seg selv som "den disippelen Jesus elsket", og at han ved det siste måltidet Jesus hadde med disiplene "lå ved Jesu bryst", altså i fanget til Jesus, tett inntil hans hjerte.

En bønn jeg ber ofte, er denne: 'Elsk meg med ømhet'! Jeg trenger denne ømme berøringen av Guds kjærlighet og rause nåde. Jeg trenger tryggheten av å ligge på Guds fang og kjenne hans gode favntak.
 

Guds djupe kjærlighet

 «Guds kjærlighet er en ubetinget kjærlighet, og bare den kjærligheten kan styrke oss til å leve sammen uten vold. Når vi vet at Gud elsker oss djupt og alltid vil fortsette å elske oss, hvem vi enn er og hva vi enn gjør, blir det mulig å ikke forvente mer av våre medmennesker og kvinner enn de er i stand til å gi, å tilgi dem sjenerøst når de har fornærmet oss, og alltid å svare på deres fiendtlighet med kjærlighet. Ved å gjøre det synliggjør vi en ny måte å være menneske på og en ny måte å svare på våre verdensproblemer."

~ Henri Nouwen/oversatt til borsk av Bjørn Olav Hansen

Fengslet av Guds kjærlighet

Alle av oss er fengslet av noe. Hvordan vi velger å leve vil indikere hva slags fengsel vi har valgt.

Da Paulus skrev fengselsbrevene sine, skrev han med førstehåndskunnskap om hva det innebar å bli fengslet. Han ble holdt bak lås og slå som begrenset bevegelsen hans. Hans naturlige tilstand avslørte hva det innebar å følge Jesus. Hans fengsling ble et sted med stor frihet og åpenbaring.

Efeserne er blitt beskrevet som alpene i Paulus’ skrift, høydepunktet i hans tale til kirken. Etter å ha skrevet tre kapitler som definerer vårt åndelige liv som mennesker som sitter med Kristus i evigheten, i kapittel fire, begynner han praktisk talt å anvende denne forståelsen på våre åndelige liv som beskriver hvordan vi bør leve.

Paulus begynner kapittel fire med ordet «Derfor». Det ordet betyr at vi bør vurdere hva han nettopp skrev når vi bruker vår tro på livets spørsmål.

«Derfor ber jeg, en fange for å tjene Herren, deg om å leve et liv som er verdig ditt kall, for du er kalt av Gud. Vær alltid ydmyk og mild. Vær tålmodige med hverandre, og ta hensyn til hverandres feil på grunn av din kjærlighet. Gjør alt for å holde dere forent i Ånden, bind dere sammen med fred» (Efeserne 4:1-3).

Å være fengslet av Gud betyr at vi ikke vil prøve å unnslippe hans kjærlighet. Vi vil leve et liv som er verdig vårt kall – et kall definert av Gud, ikke våre udisiplinerte ønsker eller en grunn tolkning av vår tro.

Vårt kall blir stengene bak som vi velger å leve. Det er et ydmykt og mildt liv som er tålmodig med dem vi er uenige med. Den gir rom for trosfeller som ennå ikke har underkastet seg fengslingen av Guds kjærlighet.

Dette kallet gjør alt for å forbli forent i Ånden og ikke prøve å finne en måte å unnslippe Guds kjærlighet til å gjøre som vi vil. Dette er bare mulig hvis vi har bundet oss til Kristi kall for våre liv – et kall som er fengslet av Guds kjærlighet og åpenbart av vår forpliktelse til Jesus og hans rike. Det er den eneste typen frihet som kan tilfredsstille vår sjel uansett hvor vårt kall fører oss.

- Garris Elkins/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Bare en eneste kjærlighet

Når fariseerne spør Jesus hva som er det største budet i loven, svarer han: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte...og din neste som deg selv" (Matt 22,37-39).

Din kjærlighet til Gud er et svar på hans kjærlighet til deg. Og dette svaret er egentlig selvfølgelig. "Han selv elsker dere," sier Jesus (Joh 16,27). Du er skapt av Guds kjærlighet, hans kjærlighet holder livet ditt oppe hele tiden. Du er ikke noe foraktelig eller ubetydelig vesen. Du er Guds elskede. Hvordan kan du da gjøre noe annet enn å elske ham, når du vet at det er hans kjærlighet som gir deg både din eksistens og din ukrenkelige verdi? Som menneske har du det privilegiet at du bevisst kan bekrefte og besvare den kjærligheten som skaper deg.

Du har fått alt av Gud. Hvis du vil besvare hans kjærlighet, kan du ikke annet enn å elske ham av hele ditt hjerte og all din kraft.

Jesus sier også at du skal elske din neste som deg selv. For å kunne elske andre, må du først elske deg selv, slik du er skapt i Guds bilde (Ef 4,27). Gud elsker fram det nye mennesket i deg, og sammen med ham kan du også elske dette fram i deg selv. I den grad du gjør det, blir du også i stand til å elske fram det innerste, det nye mennesket, i din neste.

Det finnes ingen forskjell mellom kjærligheten til Gud og kjærligheten til nesten. Det finnes bare en eneste kjærlighet som har sitt utspring og mål i Gud. Denne kjærligheten vil strømme gjennom alle mennesker og hele universet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 240

Gud gir avkall på alt

 I den gamle pakt åpenbarte Gud seg som den som er "opphøyet over alle guder" (Salme 97,9). Han delte ikke sin herlighet med noen. I den nye pakt avslører Gud hvordan han gir avkall på sin egen herlighet. Sønnen avstår frivillig fra sin likeverdighet med Faderen når han tar på seg en tjeners skikkelse og blir som en av oss (Fil 2,7). Og Sønnen gir alt fordi Faderen gir alt. Han holder ikke Sønnen fast, men overlater ham frivillig i menneskenes hender. Den Hellige Ånd er i sitt vesen selve denne gaven fra Faderen og Sønnen, denne stadige ofringen av alt de er. 

Den treenige Gud vil gjøre seg liten for at mennesket skal bli stort. På korset avslører Gud hele sin herlighet og gir den bort. Der åpenbares kjærligheten i sin ytterste, guddommelige konsekvens. På korset lyser kjærligheten i all sin glans. Ingen som ser på korset med åpne øyne, kan tvile på at Gud er kjærlighet. Guds innerste vesen viser seg i Jesu åpne hjerte. 

Kjærligheten går frivillig inn i svakheten for den elskedes skyld. Kjærligheten viser sin styrke klarest når den avstår fra all styrke.

Guds kjærlighet er et mysterium av selvutslettelse. Det kan ikke fattes av den som krampaktig holder fast på det han har og er, og som hevder sine rettigheter og bruker sin egen styrke på andres bekostning. Men den som avstår fra alt og frivillig blir bitte liten, kan begynne å ane noe om Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 80

Vi er den som er elsket

Livet er en gave. Hver og en av oss er unik, kjent ved navn og elsket av Han som skapte oss. Dessverre er det et veldig høyt, konsekvent og kraftig budskap som kommer til oss fra vår verden som får oss til å tro at vi må bevise at vi er elsket ved hvordan vi ser ut, med hva vi har og hva vi kan oppnå. Vi blir opptatt av å "gjøre" i dette livet, og vi er veldig trege til å forstå den frigjørende sannheten om vår opprinnelse og vårt endelige mål. Vi trenger å høre budskapet annonsert og budskapet styrket om og om igjen. Først da finner vi motet til å kreve det og leve av det.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Vi elsker fordi vi har blitt elsket først

Tid tilbrakt alene er grunnvollen som fellesskapet vokser fra. Når vi ber alene, studerer, leser, skriver eller bare tilbringer stille tid borte fra stedene der vi kommuniserer direkte med hverandre, er vi potensielt åpnet for en dypere intimitet med hverandre. Det er en feilslutning å tro at vi vokser nærmere hverandre bare når vi snakker, leker eller jobber sammen. Mye vekst skjer sikkert i slike menneskelige interaksjoner, men disse interaksjonene henter sin frukt fra ensomhet, fordi i ensomhet blir vår intimitet med hverandre utdypet. I ensomhet oppdager vi hverandre på en måte som fysisk tilstedeværelse gjør vanskelig om ikke umulig. I ensomhet kjenner vi et bånd til hverandre som ikke er avhengig av ord, gester eller handlinger, et bånd mye djupere enn vår egen innsats kan skape. . . .

I ensomhet blir vi klar over at vi var sammen før vi kom sammen, og at livet ikke er en skapelse av vår vilje, men snarere et lydig svar på realiteten av at vi er forent. Hver gang vi går inn i ensomhet, vitner vi om en kjærlighet som overgår vår mellommenneskelige kommunikasjon og forkynner at vi elsker hverandre fordi vi har blitt elsket først (1 Joh 4:19). Ensomhet holder oss i kontakt med den opprettholdende kjærligheten som vi henter styrke fra.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (v)

"I omvendelse og hvile er din frelse, i stillhet og tillit er din styrke." JESAJA 30:15 (NIV)

Bønn - en reise inn i stadige djup av Guds kjærlighet og ømme omfavnelse

Bønn er for meg blitt en reise inn i stadige djup av Guds kjærlighet og ømme omfavnelse. Den er ikke så ordrik lenger, men tausere, som en væren. Smertene jeg lever med dag og natt har skapt et vidt rom for undring og kontemplasjon. Jeg er lei alt som ikke er bærekraftig, som er teoretiserende, og ikke er omsettlig i et hverdagslig liv i etterfølgelse av Jesus. 

Underlig nok har en TV serie fra Ytre Hebridene. Skottland og Shetland med Ben Fogle (bildet), som for tiden sendes på TV Vårt Land (TVL), blitt meg til stor hjelp. Det er noe med den storslåtte naturen, stillheten og møte med jordnære og troende mennesker, som skaper gjenkjennelse og djup lengsel i meg, Og undring over det mysteriet som kalles Gud, og som har fått et ansikt i Jesus. 

Det uroer meg når troen skal dissikeres, katelogiseres, at livet blir borte. Da sitter vi igjen med et skall, ett sett med regler. Måtte vi alle utsettes for Åndens vårlige vinder. 

Sannheten om meg

Du må fortsette å avsløre verden for hva den er: manipulerende, kontrollerende, maktsyk og, i det lange løp, destruktiv. Verden forteller deg mange løgner om hvem du er, og du må rett og slett være realistisk nok til å minne deg selv på dette. Hver gang du føler deg såret, krenket eller avvist, må du tørre å si til deg selv: «Disse følelsene, hvor sterke de enn er, forteller meg ikke sannheten om meg selv. Sannheten, selv om jeg ikke kan føle det akkurat nå, er at jeg er Guds utvalgte barn, dyrebar i Guds øyne, kalt den elskede fra all evighet, og holdt trygg i en evig omfavnelse."

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Overgi deg selv fullstendig til Guds kjærlighet

 Jeg vokser i bevisstheten om at Gud ønsker hele livet mitt, ikke bare en del av det. Det er ikke nok å gi så mye tid og oppmerksomhet til Gud og beholde resten for meg selv. Det er ikke nok å be ofte og djupt for så å gå derfra til mine egne prosjekter....

Å vende tilbake til Gud betyr å vende tilbake til Gud med alt jeg er og alt jeg har. Jeg kan ikke vende tilbake til Gud med bare halvparten av mitt vesen. Da jeg denne morgenen igjen reflekterte over historien om den fortapte sønnen og prøvde å oppleve meg selv i farens omfavnelse, kjente jeg plutselig en viss motstand mot å bli omfavnet så fullstendig og totalt. Jeg opplevde ikke bare et ønske om å bli omfavnet, men også en frykt for å miste min uavhengighet. Jeg innså at Guds kjærlighet er en sjalu kjærlighet. Gud vil ikke bare ha en del av meg, men hele meg. Bare når jeg overgir meg fullstendig til Guds kjærlighet, kan jeg forvente å være fri fra endeløse distraksjoner, klar til å høre kjærlighetens stemme og i stand til å gjenkjenne mitt eget unike kall.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vi er djupt elsket

For kristne som har gått til sine egne djup, er det avsløringen av et iboende nærvær - et djupt, kjærlig "ja" som ligger i oss. I kristen teologi vil dette indre nærværet bli beskrevet som Den Hellige Ånd, som er nettopp Gud som immanent, i, og til og med vårt djupeste, sanneste jeg. Gud er selve grunnen til vårt vesen.

Noen mystikere har beskrevet denne tilstedeværelsen som "nærmere meg enn jeg er meg selv" eller "mer meg enn jeg er meg selv." Mange av oss vil også beskrive dette, slik Thomas Merton gjorde, som det sanne selvet. Likevel må den vekkes og velges. Den Hellige Ånd er fullstendig gitt og gitt likt til alle, men må mottas bevisst også. Nærværet må anerkjennes, æres og trekkes på for å bli et levende nærvær i oss.

Fra dette mer romslige og jordete stedet kobler man seg naturlig til, føler med, tilgir og elsker omtrent alt. Vi ble skapt i kjærlighet, for kjærlighet og til kjærlighet, og det er ut fra denne kjærligheten vi handler. Dette djupe indre "ja" som er Gud i meg, elsker allerede Gud gjennom meg.

Forfatteren og den åndelige veilederen Henri Nouwen (1932–1996) inviterer oss til vår egen bønneopplevelse som elsket av Gud:

Vi er den elskede. Vi er nært elsket lenge før våre foreldre, lærere, ektefeller, barn og venner elsket eller såret oss. Det er sannheten i våre liv. Det er sannheten jeg vil at du skal hevde selv. Det er sannheten talt av stemmen som sier: «Du er min elskede» [se Markus 1:9-11].

Når jeg lytter til den stemmen med stor indre oppmerksomhet, hører jeg i midten ord som sier: «Jeg har kalt deg ved navn, helt fra begynnelsen. Du er min og jeg er din. Du er min elskede, på deg hviler min gunst. Jeg har formet deg i jordens dyp og strikket deg sammen i din mors liv. Jeg har skåret deg i håndflatene mine og gjemt deg i skyggen av min omfavnelse. Jeg ser på deg med uendelig ømhet og bryr meg om deg med en mer intim omsorg enn en mor for barnet sitt. Jeg har telt hvert hår på hodet ditt og veiledet deg ved hvert trinn. Hvor enn du går, går jeg med deg, og hvor enn du hviler, holder jeg vakt. Jeg vil gi deg mat som skal stille all din sult og drikke som vil slukke all din tørst. Jeg vil ikke skjule ansiktet mitt for deg. Du kjenner meg som din egen som jeg kjenner deg som min egen. Du tilhører meg. Jeg er din far, din mor, din bror, din søster, din kjæreste og din ektefelle. . . ja, til og med barnet ditt. . . hvor enn du er vil jeg være. Ingenting vil noen gang skille oss. Vi er ett." 

- Richard Rohr. fransiskaner og forfatter/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

La oss baske i Guds kjærlighet

Det er ikke stoltheten som er det åndelige livets verste fiende. Det er selvforakten. Den får oss til å tenke små tanker om oss selv, og alle de andre som også er skapt i Guds bilde. For det er vi alle uten unntak. Det er derfor vi alle flere ganger i livet må baske i Guds kjærlighet, la den fylle oss til randen, slik at det renner over.

"Bli i Guds kjærllighet", skrev den aldrende kjærlighetens apostel Johannes.

Det var vel fordi han gjennom et langt liv hadde gjort seg erfaringer med at man kan tre ut av den, og gi seg selv i selvforaktens klamme hender og øve vold mot seg selv.

Baske betyr blant annet å velte seg, vri seg, flakse, rulle rundt. 

Vi er vinduer til Guds kjærlighet

Disiplinen fellesskap gjør oss til personer; det vil si mennesker som gjenspeiler hverandre (det latinske personare betyr «klingende gjennom») en sannhet, en skjønnhet og en kjærlighet som er større, fyldigere og rikere enn vi selv kan fatte. I ekte fellesskap er vi vinduer som hele tiden tilbyr hverandre nye syn på mysteriet om Guds nærvær i livene våre. Derfor er fellesskapets disiplin en sann bønnedisiplin. Det gjør oss oppmerksomme på nærværet av Ånden som roper «Abba», Far, blant oss og dermed ber fra sentrum av vårt felles liv. Fellesskap er således lydighet som praktiseres sammen. Spørsmålet er ikke bare "Hvor leder Gud meg som en individuell person som prøvde å gjøre sin vilje?" Mer grunnleggende og viktigere er spørsmålet "Hvor leder Gud oss ​​som et folk?"

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Guds kjærlighet er sterkere enn døden

Selv om Jesus gikk direkte imot den menneskelige tilbøyeligheten til å unngå lidelse og død, innså tilhengerne hans at det var bedre å leve sannheten med åpne øyne enn å leve livet sitt i illusjon [av udødelighet].

Lidelse og død hører til Jesu smale vei. Jesus forherliger dem ikke, eller kaller dem vakre, gode eller noe å ønske. Jesus oppfordrer ikke til heltemot eller selvmordstanker. Nei, Jesus inviterer oss til å se på virkeligheten av vår eksistens og avslører denne harde virkeligheten som veien til nytt liv. Jesu kjernebudskap er at ekte glede og fred aldri kan nås når man omgår lidelse og død, men bare ved å gå rett gjennom dem.

Vi kan si: "Vi har egentlig ikke noe valg." Ja, hvem slipper unna lidelse og død? Men det er fortsatt et valg. Vi kan fornekte livets virkelighet, eller vi kan innse det. Når vi møter det ikke i fortvilelse, men med Jesu øyne, oppdager vi at der vi minst venter det, er noe skjult som har et løfte sterkere enn selve døden. Jesus levde sitt liv med tillit til at Guds kjærlighet er sterkere enn døden og at døden derfor ikke har det siste ordet. Han inviterer oss til å møte den smertefulle virkeligheten av vår eksistens med samme tillit. Det er dette fastetiden handler om.

- Henri Nouwen. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

"Selv om fjellene rystes og haugene rokkes, skal likevel ikke min usvikelige kjærlighet til deg rokkes, og min fredspakt skal ikke rokkes," sier Herren, som har medlidenhet med deg.

- JESAJA 4:10 (NIV)

Elsket

I mange år nå har jeg bekjent mine synder som det siste jeg har gjort før jeg har lagt meg for å sove. Jeg har bedt som følger kirkens gamle syndsbekjennelse: 'Se i nåde til meg, arme syndige menneske som har krenket deg i tanker og med ord, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte, for Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg, tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene...' Det gjør jeg fremdeles. Men i det siste har jeg lagt til noe i min bønn, som har snudd det meste på hodet!

Jeg har begynt å fortelle meg selv at jeg er elsket - betingelsesløst. 

Det er det aller siste jeg gjør før jeg legger meg for å sove.

Menneskets opprinnelse er ikke syndefallet. Menneskets opprinnelse, og dermed sanne identitet, er at det er skapt i Guds bilde og at Gud selv blåste livets ånde i oss, så vi ble levende!

Etter at jeg har vært igjennom to hjerteinfarkter, en bypass-operasjon og fikk store, daglige utfordringer med Parkinson, har jeg blitt mer sårbar, utsatt og redd. Da er det lett å falle i selvforaktens favntak. Selvforakten, ikke stoltheten, er det åndelige livets verste og største fiende. For selvforakten taler mot Guds stemme, som har ett budskap: at vi er elsket. 

Gud elsker meg der jeg befinner meg i livet. 

Med alle mine feil og skrøpeligheter. Med alle mine sår, tilkortkommenheter og begrensninger. 

Jeg er elsket.

Sett, holdt, favnet.

Det å si de tre ordene: 'jeg er elsket', gjør noe med meg. Det har gjort meg tryggere i møte med det uforutsigbare med å ha Parkinsons, hvor dagsformen kan være så skiftende. Jeg er nemlig elsket alle dager - og like mye. På helligdager, som hverdager.

Hvorfor ikke starte 2022 med å si til deg selv hver dag, som det siste du gjør før sovner, og det første du gjør når du våkner: 'jeg er elsket'? Tro om ikke 2022 da blir et rikt og spennende og innholdsmettet år.

Så ber jeg: 

'Far, la meg få falle i søvn i armene dine, og våkne med Ditt nærvær. Kjære Jesus, om jeg våkner så er Du hos meg, om jeg ikke våkner så er jeg hos Deg.'

Om å gjennomvætes av Guds kjærlighet

Ed Piorek er pastor i Vineyard bevegelsen og skriver om fenomenet som kalles "soaking". Noe godt norsk ord finnes ikke. Det betyr vel noe slikt som å bli våt over det hele, gjennomvætes. Det interessante er at Piorek sammenligner dette med kontemplativ bønn! Dette er hva Piorek skriver:                                                                                                                                                             

"Hva vi i fornyelsen kaller "soaking" er det samme som kirken har kjent gjennom århundrene som kontemplativ bønn."                                                                                                                                         

Og så begynner Vineyard-pastoren å sitere både katolikken Henri Nouwen, Augustin, samt ørkenfedrene og forteller at han selv ganske nylig oppholdt seg i et benediktinsk kloster. Jeg kan ikke annet enn å kjenne på en stor glede ved dette jeg selv oppdaget tidlig på 1980-tallet, nå oppdages av stadig flere, også innenfor de protestantiske sammenhenger, og også de pinsekarismatiske sammenhengene. Det holder på å skje noe nytt innen deler av bønnebevegelsen internasjonalt, og dette nye er egentlig svært gammelt. Man gjenoppdager en strøm som har brakt liv og velsignelse til Kristi kropp siden slutten på 200-, begynnelsen på 300-tallet. Dette stemmer også godt overens med opprettelsen av stadig nye monastiske kommuniteter de senere årene både i USA og Europa.

Nyt relasjonen med Gud

Men tilbake til Pioreks artikkel. Der skriver han blant annet at "kontemplasjoen, er kjennetegnet med at man gleder seg over og nyter relasjonen man har med Gud. "                                                

Den første nytten av kontemplasjonen, eller gjennombløtingen, er at vi tar tid til å nyte vårt forhold til Gud. Henri Nouwen skriver: 'Avsondrethet begynner med en tid og et sted for Gud, og Gud alene.' Det første steget inn i gjennombløtingen er å holde opp med det vi driver med for øyeblikket og skape et rom for Gud som Han kan bebo. Gjennom ærbødig tilbedelse og bønn gjør vi rom for Ham." (Spread the Fire nr 1/2007, side 11) I samme artikkel forteller Piorek om et opphold i et benediktinsk kloster. Her deltok Piorek i en kontemplativ retreat som strakk seg over flere dager. Dette er hva han skriver: "Jeg tilbrakte tid med å meditere over Guds ord, ba i stillhet og gikk turer hvor jeg lyttet til kontemplativ tilbedelsesmuskk." Oppholdet ble ikke helt slik Piorek hadde tenkt seg. Den helt store opplevelsen av Guds nærvær opplevde han ikke. Men da sa kona hans: "Men du er mer fredfull nå enn da du dro!" Og Piorek legger til: "Jeg tror noe virkelig godt skjedde med meg. Hans nærvær hadde forandret meg og noe i meg gav et gjenskinn av det."        

La meg oppmuntre deg til å tre inn i stilheten og Guds nærvær i dag! Bruk tid til bare å være i Guds nærvær og nyt det! Uten å tenke på hva du skal eller burde gjøre! Bli bevisst at du faktisk lever i Guds nærvær akkurat NÅ!

Alle har vi behov for litt trøst

I går fant Poirot 'Tigergutt' - kosedyret sitt, og gikk opp i senga for å slappe av. Han trengte rett og slett litt trøst. Dagene er i varmeste laget for pelskledde dyr - og for mennesker som sliter med sykdom. Han hadde ligget ganske lenge på soverommet, lenger enn han vanligvis gjør, og når May Sissel skulle gå den vanlige morgenturen med ham sa han stopp rett etter at han hadde kommet seg ut. Han ville inn igjen med det samme, la seg i senga si med 'Tigergutt', et kosedyr som han har hatt et forhold til i mesteparten av sine 14 år. 

Slik tilbrakte vi mye av søndagen vi to. Han i senga, jeg på sofaen. Beina vil ikke bære meg for tiden. Vi lå der og snakket sammen, vi to. Om livet. Og så fortalte jeg hvor glad jeg var i ham, og hvor mye han betyr for meg - og så blunket han til meg. Jeg kjente meg sett og elsket, og det gjorde Poirot. 

Når kvelden kom gikk han på soverommet for å legge seg. Jeg takket for dagen, og for at han hadde passet så godt på meg. Så blunket han til svar.

Slik er også forholdet mitt til Gud.

Vi to snakker sammen. Om livet.

Vi lytter til hverandre.

Vi elsker hverandre.

Jeg takker for dagen.

Og til slutt ønsker vi hverandre god natt.

Jeg har lært Ham å kjenne som 'all trøsts Gud'.

Vi er vinduer inn til Guds kjærlighet

 Livet i fellesskap gjør oss til mennesker som formidler ( det latinske 'personare' betyr 'lyde gjennom' ) til hverandre en sannhet, en skjønnhet, en kjærlighet som er større og rikere enn vi selv kan forstå. I et sant fellesskap er vi vinduer som hele tiden gir hverandre nye perspektiver på Guds nærværs mysterium i våre liv. Slik er fellesskapet en sann øvelse i bønn. Det gjør oss årvåkne for Åndens nærvær som roper 'Abba' - Far - og ber fra senteret i vårt felles liv. Fellesskap er derfor lydighet som vi praktiserer sammen. Spørsmålet er ikke bare: 'Hvor leder Gud meg personlig når jeg prøver å gjøre hans vilje?' Viktigere, mer grunnleggende, er spørsmålet: 'Hvor leder Gud oss som et folk?'

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 158

Håp i alle livets stunder

 Det er sentralt i den bibelske tradisjonen at Guds kjærkughet til sitt folk ikke må glemmes. Det må vi holde fast ved. Når alt er mørkt, når vi er omgitt av fortvilte stemmer, når vi ikke ser noen utvei, da kan vi finne frelse i kjærligheten slik vi husker den, en kjærlighet som ikke bare er et vemodig minne om en svunnen tid, men en levende kraft som styrker oss i dag. Gjennom hukommelsen overskrider kjærligheten tidens begrensning og tilbyr oss hjelp i alle livets stunder.

- Henri Nouwen i The Living Reminder

Foto: Pixabay

Kjærlighetens beder

I dag feirer vi minnet om en mann som i sin samtid var kjent som en beder. Han er nok ukjent for de fleste av oss her i vest, men ikke i den øst-syriske kirken. Jeg tenker på Johannes av Dalyatha, ca 690-780. Denne Johannes kom fra de samme traktene hvor Isak Syreren hadde levd en generasjon tidligere.Så henter han da også mye visdom fra Isak, som han videreformidler i sine egne skrifter.

Johannes, som også kalles Johannes av Saba eller 'den gamle',  ble født i byen Aradamust som ligger nordvest for en by som har vært i nyhetsbildet ganske lenge, nemlig Mosul i dagens Irak. Som ung besøkte han ofte et kloster like i nærheten, klosteret Mar Yozadaq. Her skaptes en lengsel etter et eneboerliv i stillheten, hvor han kunne leve i bønn. Det fant han på fjellet Dalyatha, derav hans navn. På dette fjellet oppholdt han seg store deler av livet. Her levde han i nærkontakt med naturen, og beundret dens skjønnhet, noe hans etterlatte skrifter vitner om.

Men han skulle ikke bli helt alene her. Mennesker som lever nært Gud, tiltrekker seg andre mennesker som bærer på samme lengsler.

Johannes fikk flere disipler eller læresvenner. For å hjelpe dem inn i et djupere liv med Gud , begynte Johannes å skrive ned sine egne erfaringer med Herren. Johannes var selv påvirket av blant andre Evagrios av Pontos, Makarios og Gregorios av Nyssa. Selv betonte han Guds kjærlighet sterkt. Johannes skrev:

"Kjærligheten er rettferdighetens kilde i hjertet, innsiktens port, det levende vannet som gir liv, den kjenner hemmelighetene både i den synlige verden og i det skjulte."

Mot slutten av sitt liv brøt Johannes opp fra sitt kjære fjell, og dro til den sørøstlige delen av nåværende Tyrkia, sammen med noen av munker for å restaurere det forlatte klosteret Mar Yacub, hvor han så ble leder for en kommunitet der.