Å være Den elskede

Så lenge "å være den elskede" er lite mer enn en vakker tanke eller en oppløftet idé som henger over livet mitt for å holde meg fra å bli deprimert, endres ingenting egentlig. Det som kreves er å bli den elskede i hverdagen min, og bit for bit tette gapet mellom det jeg vet meg selv å være og de utallige virkelighetene i hverdagen. Å bli den elskede er å trekke sannheten åpenbart for meg ovenfra og ned i det vanlige av det jeg tenker på, snakker om og gjør fra time til time.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vi er djupt elsket

For kristne som har gått til sine egne djup, er det avsløringen av et iboende nærvær - et djupt, kjærlig "ja" som ligger i oss. I kristen teologi vil dette indre nærværet bli beskrevet som Den Hellige Ånd, som er nettopp Gud som immanent, i, og til og med vårt djupeste, sanneste jeg. Gud er selve grunnen til vårt vesen.

Noen mystikere har beskrevet denne tilstedeværelsen som "nærmere meg enn jeg er meg selv" eller "mer meg enn jeg er meg selv." Mange av oss vil også beskrive dette, slik Thomas Merton gjorde, som det sanne selvet. Likevel må den vekkes og velges. Den Hellige Ånd er fullstendig gitt og gitt likt til alle, men må mottas bevisst også. Nærværet må anerkjennes, æres og trekkes på for å bli et levende nærvær i oss.

Fra dette mer romslige og jordete stedet kobler man seg naturlig til, føler med, tilgir og elsker omtrent alt. Vi ble skapt i kjærlighet, for kjærlighet og til kjærlighet, og det er ut fra denne kjærligheten vi handler. Dette djupe indre "ja" som er Gud i meg, elsker allerede Gud gjennom meg.

Forfatteren og den åndelige veilederen Henri Nouwen (1932–1996) inviterer oss til vår egen bønneopplevelse som elsket av Gud:

Vi er den elskede. Vi er nært elsket lenge før våre foreldre, lærere, ektefeller, barn og venner elsket eller såret oss. Det er sannheten i våre liv. Det er sannheten jeg vil at du skal hevde selv. Det er sannheten talt av stemmen som sier: «Du er min elskede» [se Markus 1:9-11].

Når jeg lytter til den stemmen med stor indre oppmerksomhet, hører jeg i midten ord som sier: «Jeg har kalt deg ved navn, helt fra begynnelsen. Du er min og jeg er din. Du er min elskede, på deg hviler min gunst. Jeg har formet deg i jordens dyp og strikket deg sammen i din mors liv. Jeg har skåret deg i håndflatene mine og gjemt deg i skyggen av min omfavnelse. Jeg ser på deg med uendelig ømhet og bryr meg om deg med en mer intim omsorg enn en mor for barnet sitt. Jeg har telt hvert hår på hodet ditt og veiledet deg ved hvert trinn. Hvor enn du går, går jeg med deg, og hvor enn du hviler, holder jeg vakt. Jeg vil gi deg mat som skal stille all din sult og drikke som vil slukke all din tørst. Jeg vil ikke skjule ansiktet mitt for deg. Du kjenner meg som din egen som jeg kjenner deg som min egen. Du tilhører meg. Jeg er din far, din mor, din bror, din søster, din kjæreste og din ektefelle. . . ja, til og med barnet ditt. . . hvor enn du er vil jeg være. Ingenting vil noen gang skille oss. Vi er ett." 

- Richard Rohr. fransiskaner og forfatter/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Min sanne identitet: jeg er elsket!

Etter at jeg sluttet som pastor for min andre menigheten jeg hadde ansvaret for slet jeg i lang tid med et identitetsproblem. Jeg opplevde en aldri så liten livskrise. Hvem var jeg når jeg ikke lenger var pastor? Som pastor er du gjerne det 24/7. Ansvaret er stort. Tiden er knapp til andre ting enn pastorale oppgaver. Jeg er ikke alene om å oppleve en krise når man avslutter et arbeid man har trivdes i. Mange opplever for eksempel en livskrise når de blir pensjonister. Hvem er de da når de ikke lenger er den de arbeidet som?

Gradvis slapp jeg tak i det livet som hadde vært, og fant etter hvert trygghet i en annen identitet, min sanne identitet: 

At jeg er elsket.

Som den jeg er. Ikke som den jeg var eller kommer til å bli, men som den jeg er. Full av feil, mangler, tilkortkommenheter, skrøpligheter og synd.

For meg er ordene fra Joh 16,27: "For Faderen selv elsker dere ..." blitt livsforvandlende.

Vi elsker fordi vi har blitt elsket først

Ensomhet er grunnen som fellesskapet vokser fra. Når vi ber alene, studerer, leser, skriver eller bare tilbringer stille tid borte fra stedene der vi kommuniserer direkte med hverandre, er vi potensielt åpnet for en dypere intimitet med hverandre. Det er en feilslutning å tro at vi vokser nærmere hverandre bare når vi snakker, leker eller jobber sammen. Mye vekst skjer sikkert i slike menneskelige interaksjoner, men disse interaksjonene henter sin frukt fra ensomhet, fordi i ensomhet blir vår intimitet med hverandre utdjupet. I ensomhet oppdager vi hverandre på en måte som fysisk tilstedeværelse gjør vanskelig om ikke umulig. I ensomhet kjenner vi et bånd til hverandre som ikke er avhengig av ord, gester eller handlinger, et bånd mye djupere enn vår egen innsats kan skape. . . .

I ensomhet blir vi klar over at vi var sammen før vi kom sammen, og at livet ikke er en skapelse av vår vilje, men snarere en lydig respons på realiteten av at vi er forent. Hver gang vi går inn i ensomhet, vitner vi om en kjærlighet som overgår vår mellommenneskelige kommunikasjon og forkynner at vi elsker hverandre fordi vi har blitt elsket først (1 Joh 4:19). Ensomhet holder oss i kontakt med den opprettholdende kjærligheten som vi henter styrke fra.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Du er den elskede

Livet er en gave. Hver og en av oss er unik, kjent ved navn og elsket av Han som skapte oss. Dessverre er det et veldig høyt, konsekvent og kraftig budskap som kommer til oss fra vår verden som får oss til å tro at vi må bevise at vi er elsket ved hvordan vi ser ut, med hva vi har og hva vi kan oppnå. Vi blir opptatt av å "gjøre det" i dette livet, og vi er veldig trege til å forstå den frigjørende sannheten om vår opprinnelse og vår endelighet. Vi trenger å høre budskapet annonsert og budskapet styrket om og om igjen. Først da finner vi motet til å kreve det og leve av det.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Du tilhører Gud

Du er ikke det du gjør, selv om du gjør mye. Du er ikke det du har samlet når det gjelder vennskap og forbindelser, selv om du kanskje har mange. Du er ikke den populariteten du har fått. Du er ikke suksessen til arbeidet ditt. Du er ikke hva folk sier om deg, enten de snakker godt eller om de snakker dårlig om deg. Alle disse tingene som holder deg ganske opptatt, forteller ikke sannheten om hvem du er. Jeg er her for å minne dere i Guds navn på at dere er Guds elskede døtre og sønner, og at Gud sier til dere: «Jeg har kalt dere fra all evighet, og dere er tegnet fra all evighet i mine håndflater. . Du er min. Du tilhører meg, og jeg elsker deg med en evig kjærlighet."

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg er blitt funnet

En setning som bederen og den ortodokse biskopen Anthony Bloom (bildet) brukte for å beskrive sin omvendelse til Gud, har levd sitt eget liv i meg de siste dagene. Anthony Bloom sa det slik: "Jeg fant ikke Gud, jeg ble funnet."

Ja, slik er det. Apostelen Johannes sier det slik: "Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10)

Det er ikke likegyldig hvem som har tatt initiativet. Er det Gud som har tatt initiativet er alt bare nåde. 

Vi tenker vel slik at det er vi som tar initiativet til å be. Men det er Gud! Det er Han som skaper lengselen, tørsten etter å be. 

Hans lille, men dog så innholdsmettede bok: ¨School of Prayer" betydde svært mye for meg i en viktig fase av mitt liv.

Anthony Bloom døde 4. august 2003.

Det er kanskje hans bønne-veiledning som har gjort ham mest kjent, og det er to ting jeg i denne forbindelse har merket meg spesielt:

"Først og fremst er det viktig å huske på," skriver han i denne boken: "at bønn er et møte og en relasjon... Det faktum at Gud kan gjøre seg selv nærværende eller kan etterlate oss med en følelse av sitt fravær er en del av denne levende og virkelige relasjonen. Om vi mekanisk kunne dra inn Herren i et møte, tvinge Ham til å møte oss, kan det ikke eksistere noen relasjon eller møte... En relasjon må begynne og utvikles i en gjensidig frihet."

Det andre jeg merket meg var dette:

"Det er viktig å huske et et møte ansikt til ansikt med Gud alltid innebærer et moment av dom over oss. Vi kan ikke møte Gud i bønn eller i meditasjon eller i kontemplasjon uten enten å bli frelst eller fordømt. Jeg sier ikke dette som om det gjaldt den evige fordømmelse eller evig frelse, her allerede gitt og mottatt, men det finnes et kritisk øyeblikk, en krise. Ordet 'krise' kommer fra gresk og betyr 'dom'. Å møte Gud ansikt til ansikt innebærer en kritisk tid i våre liv."

Metropolitt Bloom, skrev en rekke bøker om bønn og var selv en beder. Han forteller i denne boken - Courage to pray (Mot til å be) om en russisk starets. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver i funksjon. Denne staretsen ble spurt om hvorfor arbeiderne som han hadde arbeidsansvar for arbeidet så hardt og samvittighetsfullt, uten at han hadde tilsyn med dem. De som spurte hadde ansvar for arbeidere som bare sluntret unna i det samme øyeblikk de ble etterlatt uten tilsyn.

Staretsen bemerket:

"Når de kommer til meg om morgenen og jeg gir dem dagens arbeidsoppgaver, overveldes jeg av at jeg synes så synd på dem. De har forlatt landsbyen de bor i tidlig om morgenen og deres familie for en liten lønn. Hvor fattige de må være! Og når jeg har gitt dem dagens oppgaver går jeg tilbake i lønnkammeret mitt og ber for hver eneste en av dem, i det jeg sier:

'Herre, husk på Nicholas, han er så ung, han har måttet gå fra sitt lille, nyfødte barn for å finne arbeid fordi de er så fattige at han ikke har noen annen mulighet til å brødfø dem. Tenk på ham, og beskytt ham fra onde tanker. Tenk på hans kone og vær deres forsvarer.'

Slik ber jeg og jeg føler Guds nærvær sterkere og sterkere. Så når jeg det punkt da jeg ikke lenger legger merke til noe av det som skjer rundt meg. Jorden forsvinner, Gud er den eneste som forblir. Så glemmer jeg Nicolaus, kona hans, barnet, landsbyen, deres fattigdom og jeg bæres bort av Gud. Så - mens jeg er omsluttet av Gud finner jeg guddommelig kjærlighet som omfatter Nicholas, hans kone, deres barn, deres fattigdom, deres behov og denne guddommelige kjærlighet er et kildevell som bringer meg tilbake til jorden og til å be for dem. Og det samme skjer om igjen og om igjen. Guds nærvær blir sterkere og sterkere - jeg blir båret inn i slike dybder hvor jeg finner den verden som Gud elsker."

Jeg leser dette og tenker: dette er hva forbønn virkelig handler om: så totalt å identifisere seg med den man ber for. Ikke rart de som ble gjenstand for denne staretsens forbønnen gjorde jobben sin så godt.

Et liv uten fordommer

"Noe av det vanskeligste i det åndelige livet handler om å leve uten fordommer. Iblant er vi ikke en gang oss bevisste på hvor djupt fordommene våre sitter. 

Vi tror kanskje at vi betrakter mennesker med annen hudfarge, religion eller livsstil som likeverdige, men i konkrete situasjoner viser vi ofte våre spontane tanker, usensurerte ord og de viser at fordommene enda finnes der.

Fremmede, mennesker som er ulik oss, vekker frykt, usikkerhet, mistenksomhet og fiendskap. De gjør oss usikre bare fordi de er annerledes. Ikke før vi virkelig innser at Gud elsker oss betingelsesløst, innser vi at 'de der andre' er like elsket, og da kan vi begynne å oppdage at variasjonsrikdommen blant mennesker er et uttrykk for hvor sløsende rik og stor Gud er. Da kan våre fordommer mot andre sakte men sikkert forsinne."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fastebetraktninger 2017, del 7: En invitasjon til å bli elsket

Vi bærer alle på drømmer. Dette er min drøm! Å gjenvinne så mye helse at jeg kan gå i fjellet igjen. Sitte på en fjelltopp og se blåne bak blåne. Nyte tinder og villskapen. Kjenne stillheten. Høre fra Gud.

Men det er en drøm slik det er nå. Likevel - ingen skal få ta fra meg drømmen.

I mellomtiden lærer jeg meg for tiden at bønn er en invitasjon til å bli elsket.

For mye av vår bønn handler jo om dette: Å få noe fordi det er så mye vi synes vi trenger.

Men bønn er ment å være noe ganske annet: bønn er en invitasjon til å komme hjem, til å bli elsket, stelt med og få nye krefter. Bønn er å bli blottstilt og omfavnet.

Den beste definisjonen på en bønn har en kvinne gitt meg - Teresa av Avila. Hun sa det slik: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge med den som vi vet elsker oss."

For tiden lar jeg meg bli elsket av Ham.

Kjærlighetens kraft

'Hvis du oppdager at noen virkelig elsker deg, lytter til deg, da begynner du å endre deg.

Da dukker du fram fra gjemmestedet bak fryktens barrierer som du har reist rundt ditt hjerte."

Jean Vanier (bildet) i Encountering the Other, side 38. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" Apostelen Paulus i Rom 2,4)

Oppstandelse

'Min erfaring har vist meg at når vi ønsker velkommen mennesker fra denne verden av smerte, sønderbrutthet og depresjon, og når de gradvis oppdager at de er ønsket og elsket som de er og at de har et sted, blir vi vitne til en virkelig forvandling  - ja, jeg vil si: en oppstandelse.

Deres anspente, sinte, fryktsomme, depressive kropp blir gradvis avslappet, fredfull og full av tillit. Dette viser seg i deres ansiktsuttrykk og gjennom hele deres kropp. I det de oppdager følelsen av å høre hjemme, at de er del av en familie, vil deres vilje til å leve bli vekket. Jeg tror ikke det har noen som helst verdi å presse mennesker til å gjøre ting med mindre dette ønsket om å leve og vokse har dukket opp'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Community, side 15. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Å bli elsket

'Ropet fra mennesker med funksjonshemminger er et veldig enkelt rop: elsker du meg?

Det er hva de spør om. Og det vekket noe veldig djupt i meg, fordi det var jo egentlig også mitt innerste fundamentale rop.

Jeg visste at jeg kunne bli fremgangsrik. Jeg hadde gjort det ganske bra i marinen. Jeg hadde en doktorgrad i filosofi, og jeg visste at jeg kunne klarte opp stigen, men jeg visste ikke om jeg virkelig var elsket'.

Jean Vanier i boken 'Living Gently in a Violent World', side 31. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Å være elsket hele livet

Jeg er blitt så glad i dette ikonet. Det forestiller Jesus og Johannes, han som beskriver seg selv som 'den disippel som Jesus elsket'. (Joh 21,7). Det var hans identitet.

Det gjør noe med oss når vi kjenner oss elsket. Verden er full av stemmer som sier noe annet. Stemmer som forteller hvor mislykket vi er, som påpeker våre feil, mangler, som måler oss med andre, veier oss og finner oss for lett.

Johannes levde et langt liv. Han var den eneste av disiplene som ikke led martyrdøden. Helt fra Han møtte Jesus, mens han satt i båten sammen med broren sin, Jakob, og faren, Sebedeus, og bøtte garn, ble han favnet og båret av denne kjærligheten. Det skapte en slik trygghet i livet hans, at han hvilte på bringa til Jesus på Øvresalen.

Akkurat et slikt forhold til Jesus vil jeg ha. Det er så lett å bli fanget i travelheten, i alt som må gjøres, og ha sin identitet i tjenesten. Hva skjer da når man ikke lenger står i en tjeneste, når man trer ut av den, hvis identiteten er selve tjenesten, og ikke i den som virkelig elsker oss?

Johannes hadde sin identitet i den han visste elsket ham. Det holdt hele livet. Også fangeoppholdet på klippeøya Patmos i Egeerhavet. I sin hilsen, ved innledningen til sin profetiske bok, hilser han fra Kristus, som han beskriver som 'det troverdige vitnet, den førstefødte av de døde og herren over jordens konger'.

Så skriver Johannes:

'Han elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod ...' (v.5)

Legg merke til hvordan han ordlegger seg. Han skriver ikke 'elsket', men 'elsker'.

Som noe pågående. Noe som skjer nå. Ikke som noe som skjedde en gang. Men som skjer - nå. For Johannes del holdt den kjærligheten hele livet. Slik den også vil for oss. Akkurat nå vil jeg også bikke hodet mitt inn til Jesu bryst og lytte til Hans hjerteslag. Hvert av dem forteller meg det jeg innerst inne trenger å høre: hvor høyt jeg er elsket av Gud.

Lesestykker i fastetiden, dag 5

Dagens lesetekst er hentet fra Johannesevangeliet:

"Da Jesus hadde sagt dette, ble Han rystet i ånden, vitnet og sa: Sannelig, sannelig sier Jeg dere: En av dere skal forråde Meg. Da så disiplene på hverandre og undret seg over hvem Han snakket om. En av disiplene, den som Jesus elsket, satt ved Jesu side og lente seg mot Ham. Simon Peter gjorde da tegn til ham for at han skulle spørre hvem det var Han snakket om. Da lener han seg bakover mot Jesu bryst og sier til Ham: Herre, hvem er det? Jesus svarer: Det er ham Jeg gir et stykke brød når Jeg har dyppet det. Etter å ha dyppet brødet gir Han det til Judas Iskariot, sønn av Simon." (Joh 13,21-26)

Johannes har sin identitet i det at han er elsket. Det er slik han omtaler seg selv. En ting er å ha et teoretisk forhold til det å være elsket av Herren Jesus, med det mener jeg at man har lest seg til det i Bibelen. Noe ganske annet er det å ha en personlig erfaring av å være gjenstand for Hans ubetingede kjærlighet og Hans fulle oppmerksomhet. Det hadde Johannes erfart, og på en så sterk og overbevisende måte at det var hans identitet som menneske.

Johannes var også et menneske som ville være så nær Jesus som mulig. Vi ser dety her, i forbindelse med påskemåltidet. Han sitter ved siden av Jesus, og så nær, at han kan lene seg mot Jesu bryst.

Det er min bønn: å få være Jesus så nær at jeg kan lytte til Hans hjerteslag.

Et slikt forhold må bygges gjennom at man avsetter tid for å være sammen med den ens sjel elsker. Et slikt forhold kommer nemlig ikke av seg selv.

På gresk står det: en to kolpo tau Iesou - vi kunne oversette det med: i Jesu favn, eller på Hans fang.

Her er plassen for den som vil erfare Jesu kjærlighet og omsorg, og som selv vil gi Ham tilbake sitt vennskap.

Dagens refleksjon: Hva hindrer meg i å leve Jesus så nært som Johannes gjorde?

Rastløshet og Guds fred

I går ettermiddag ble jeg sittende i bønnekoia mi, og tenke på hvilket grep rastløsheten har på oss. Jeg tror faktisk dette er et større problem, enn det mange vil innrømme at det er. Det må skje noe hele tiden.

Som en stille protest mot den moderne rastløsheten taler de første ordene i prologen til Benedikts klosterregel. Der heter det: "Lytt, min sønn, til mesterens ord, bøy ditt hjertes øre hen, ta imot din kjærlige fars formaning, og omsett den i handling."

"Lytt - med ditt hjertes øre..." Ikke bare med hjerne og intellekt, men med hele meg, mine følelser og forestillinger. Lærer jeg å lytte, blir jeg trukket inn i et "gi og motta". Hos den hellige Benedikt heter det videre: "Og med øynene åpne mot Guds lys, la oss lytte med vaktsomt øre til det daglige kall fra Guds stemme: 'I dag', heter det, 'i dag om dere hører hans stemme, forherd ikke deres hjerter.' Og videre: 'Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene.' Og hva sier Ånden: 'Kom, mine barn, og lytt til meg; jeg skal lære dere Herrens frykt. Løp, så lenge dere har livets lys, så ikke dødens mørke får dere i sin vold."

Skal vi komme dit hen at vi kan lytte, slik den hellige Benedikt anbefaler oss, ja da må Gud gjøre noe med rastløsheten vår. En av Åndens frukter er "fred". I Rom 14,17 leser vi at "Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd." Det greske ordet som er benyttet i Gal 5,22 hvor den Åndens frukt som heter fred nevnes, er ordet eirenè (uttales irenè). Ordet er brukt i betydningen fred i sinnet, det vil si at sinnet er fritt fra begjær og følelsenes innvirkning. Når jeg leser dette kjenner jeg virkelig på behovet i mitt eget liv for å be om at mitt sinn fylles med Guds fred! Vi har jo fått et eget løfte om dette i Fil 4,7: "Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." Men er det en virkelig erfaring i mitt liv? Her kjenner jeg virkelig at Gud må gjøre sitt verk i mitt liv på et enda dypere plan.

"For han er vår fred..." (Ef 2,14) Jeg leser disse ordene og tenker: Jeg skal feste blikket på Jesus, og tillate at Hans fred som overgår all forstand, får strømme over meg, slik at Han kan gjøre noe med min rastløshet.

Det skal jeg gjøre i dagene som kommer. Jeg skal sette meg på fanget til Gud, bikke hodet mitt inn til Hans bryst, og hvile hos Ham. Akkurat det trenger jeg.

Disse ordene av Esther de Waal, en legkvinne som har levd etter Benedikts-regel i mange år, rinner meg i hu:

Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn.

Gud

Det finnes ingen sonar som kan granske Hans dybder, bare Ånden kan. Ingen teleskop som kan måle Hans ytterste grenser. Ingen mikroskop som kan trenge inn til Hans innerste vesen. Guds storhet ydmyker våre sinn, og går samtidig ut over alle våre forestillinger. Han er uten grenser, Han er uinnskrenket. Han er ikke bundet av noen av de begrensningene som påvirker meg og deg - som rom, avstand eller størrelse. Han er umålbar. Og nettopp dette - at Han er uendelig, mens vi er begrensede, er det som gjør at Gud står langt over vår fatteevne. Jo mer vi tror vi forstår om Ham, jo mer innser vi hvor mye ved Ham vi ikke forstår. Jo bedre vi lærer Ham å kjenne, jo mer innser vi at det er mye mer å bli kjent med. Alle bilder vi lager, vil uunngåelig reflektere vår begrensede forståelse av Gud, og ikke Gud slik Han faktisk er. Han er allestedsnærværende. Han er hevet over alle våre jordiske begreper om tid og sted. Han er selvoppholdende. Han kaller seg selv: "JEG ER". Vi har fått vår eksistens av Ham. Hvis Gud ikke hadde skapt oss, ville vi ikke ha vært til; hvis Han ikke hadde gitt oss vår eksistens som en gave, hadde vi ikke eksistert. Hans Sønn, Jesus, sa: "Faderen har liv i seg selv." Han er allmektig. Han er Ånd, og Sannhet, Han er uforanderlig. Han eier all visdom, og er selve Visdommen, Han er hellig og Han er kjærlighet. Alt dette - og enda mer. Han åpenbarer seg som Abrahams, Jakobs og Isaks Gud - Jesu Kristi Far. Han har åpenbart seg i Sønnen, og gitt oss Sitt Ord, som Han har bundet seg til. Og denne Gud søker ditt og mitt vennskap! Er ikke det fantastisk? Er ikke det noe å fryde seg over idag?