Du og jeg blir vi

 Ånden skaper fellesskap. Den Hellige Ånd er det guddommelige 'vi'. I Treenigheten er Faderen 'jeg' og Sønnen er 'du'. Den Hellige Ånd er ikke en person som står utenfor, han er 'vi'. 

Det er Ånden som bryter ned alle murer som skiller. Han vil ikke at menneskeheten skal være et kollektiv eller en gruppe av individer. Han vil gjøre menneskeheten til et stort fellesskap, innlemmet i Treenighetens urfellesskap.

Alle skal forenes som et 'vi', sier Ånden. Og han gjennomsøker hele universet for at alt skal legges under Sønnen. Ingenting skal bli igjen utenfor, alt skal gjennomlyses av Gud og bli ett i ham. 

Når et menneske åpner seg og tar imot Ånden, er dette noe som angår hele fellesskapet. Ingen kan ta imot ham bare for sin egen skyld. Ånden lar seg aldri stenge inne i et reservoar. Han er liv som stadig flyter ut og gir seg selv.

Når Ånden kommer inn i et menneske, åpner han alle dører og vinduer, slik at han kan strømme ut over hele menneskeheten gjennom dette ene mennesket. Ånden kan komme inn i deg som er utholdende i bønn og strever etter å leve i sannheten. Alt det gode du gjør, alle dine forsøk på å leve rett overfor Gud og mennesker, åpner deg stadig mer for ham. Jo mer han får fylle deg, desto mer kan han selv strømme videre ut over verden. Hans gaver er ikke bare til deg selv, de er til hele menneskeheten.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 37

Hvordan du skal finne din identitet

 Hele verden surrer av ord som identitetstap, personlighet, selvrealisering. Overalt klager mennesker over at de har mistet sin identitet, og overalt leter de etter en ny. Hver og en vil være en personlighet og krever å få være seg selv. 

Den som oppdager Den Hellige Ånd, merker at han aldeles ikke er ute etter en 'identitet'. Ånden sysler ikke med å utvikle sin 'personlighet'. Han har ikke en gang et navn som kan si noe om ham. Men nettopp fordi han ikke vil være noe 'spesielt', blir det tydelig hvem han er. 

Den Hellige Ånds vesen er å ikke ha noen egen, klart definert personlighet. Han stiller seg i skyggen, og det viser hans egenart. Han er det som er felles for de to andre, guddommelige personene. Å være hellig og å være Ånd, det tilhører både Faderens og Sønnens vesen. Derfor er det allmenne navnet 'Hellig Ånd' det aller beste uttrykket for hans person.

Den Hellige Ånd finner sin 'identitet' i de to andre. Hans vesen er å gå helt opp i dem. Han er jo kjærlighet, og kjærligheten vil miste seg selv for at de andre skal leve.

Den Hellige Ånd er skjult, men det betyr ikke at han er uvirksom. Han virker jo i hele verden. 

Hvis du våger å gjøre som ham og slutter å ville realisere deg selv for din egen skyld, kommer du til å oppdage at det er ved å elske at du virkelig blir deg selv.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 211

 

Bønnen din avslører hvem du er

 Ingen ting avslører oss mer enn bønnen vår. Noen påstår at de kan lese menneskenes karaktertrekk i hendene deres. Kanskje. Men man får vite mye mer om et menneske som forteller om sin bønn.

Bønnen avslører din tillit eller selvtilfredshet, din hunger etter Gud eller din lengsel etter bagateller, din kjærlighet eller din egoisme. Din bønn kan nå Guds hjerte, men den kan også bygge opp en mur mellom ham og deg. 

Jesus forteller om to menn som går til tempelet for å be (Luk 18,9-14). Den enes bønn trenger gjennom skyene, den andres løfter seg knapt fra bakken. Den ene går rettferdig hjem, den andre blir bare enda mer bekreftet i sin selvgodhet.

Fariseeren gir inntrykk av å vende seg til Gud: "Gud", sier han. Men i virkeligheten kretser han bare rundt seg selv. "Jeg er ikke som andre mennesker, jeg faster to ganger i uken, jeg gir tiende av alt jeg tjener." Det ser ut som om han taler til Gud, men han interesserer seg bare for sitt eget. Han er så opptatt av seg selv at det ikke er plass for Gud. 

Tolleren er ingen særlig beundringsverdig person. Han er en hjerteløs utpresser som har skaffet seg fordeler på andres bekostning. Men overfor Gud viser han seg slik han er. Hans bønn er ikke noe annet enn at han kommer til Gud med all sin elendighet og roper om hjelp. Derfor kan Gud gi seg selv til ham.

Det viktigste i bønnen er å gi Gud mulighet til å være den han er, og la ham fylle oss med sitt liv.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 313

Å være Den elskede

Så lenge "å være den elskede" er lite mer enn en vakker tanke eller en oppløftet idé som henger over livet mitt for å holde meg fra å bli deprimert, endres ingenting egentlig. Det som kreves er å bli den elskede i hverdagen min, og bit for bit tette gapet mellom det jeg vet meg selv å være og de utallige virkelighetene i hverdagen. Å bli den elskede er å trekke sannheten åpenbart for meg ovenfra og ned i det vanlige av det jeg tenker på, snakker om og gjør fra time til time.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Min sanne identitet: jeg er elsket!

Etter at jeg sluttet som pastor for min andre menigheten jeg hadde ansvaret for slet jeg i lang tid med et identitetsproblem. Jeg opplevde en aldri så liten livskrise. Hvem var jeg når jeg ikke lenger var pastor? Som pastor er du gjerne det 24/7. Ansvaret er stort. Tiden er knapp til andre ting enn pastorale oppgaver. Jeg er ikke alene om å oppleve en krise når man avslutter et arbeid man har trivdes i. Mange opplever for eksempel en livskrise når de blir pensjonister. Hvem er de da når de ikke lenger er den de arbeidet som?

Gradvis slapp jeg tak i det livet som hadde vært, og fant etter hvert trygghet i en annen identitet, min sanne identitet: 

At jeg er elsket.

Som den jeg er. Ikke som den jeg var eller kommer til å bli, men som den jeg er. Full av feil, mangler, tilkortkommenheter, skrøpligheter og synd.

For meg er ordene fra Joh 16,27: "For Faderen selv elsker dere ..." blitt livsforvandlende.

Aksepter din identitet som et barn av Gud

Din sanne identitet er som et Guds barn. Dette er identiteten du må godta. Når du har hevdet det og bosatt deg i det, kan du leve i en verden som gir deg mye glede så vel som smerte. Du kan motta både ros og ris som kommer til deg som en mulighet for å styrke din grunnleggende identitet, fordi identiteten som gjør deg fri er forankret utover all menneskelig ros og skyld. Du tilhører Gud, og det er som et Guds barn du blir sendt til verden.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Det viktigste jeg har lært

Hva er det viktigste jeg har lært på de 62 årene jeg har levd? Dette: Min sanne identitet er ikke først og fremst at jeg er en synder, men at jeg er elsket! 

Elsket for den jeg er, ikke for det jeg skal bli, men den jeg er nå. Sett, berørt, favnet av den treenige Gud. Elsket like mye på ukedagene, som på helligdagene. Elsket betingelsesløst. Elsket med en raushet, en ømhet, som ikke har sidestykke. Elsket med mine tårer, med min skam, mine synder, med min angst, fortvilelse og nederlag. Elsket i mine tilkortkommenheter, i min svakhet, i min mislykkethet. Elsket når jeg ikke orker, ikke har krefter. Elsket med min sykdom. Elsket i min taushet, og i mine smerter.

Elsket.

Større enn det blir det ikke. 

Kalt kristne

"Når Den hellige ånd kom over den tidlige kirken i Antiokia, satte både jøder og hedninger sin lit til at Jesus ville gi dem adgang til Gud. Forenet i tilbedelse, delte de liv med hverandre som om de var en familie. Ingen visste til å begynne med helt hva de skulle kalle dette. De visste hva en gruppe med jøder var ment å være, og de visste hvordan hedninger så ut, men de visste ikke helt hva de skulle kalle jøder og hedninger som tilba sammen i Jesu navn. Så de bestemte seg for å gi dem et nytt navn. De kalte dem 'kristne'. (Apg 11,26)

Enhet på tvers av skillelinjer var det som var selve særtrekket ved den tidlige kirke - så mye qat det krevdes et nytt navn. Den kristne tro var en ny identitet, verken jødisk eller hedensk, mann eller kvinne, slave eller fri. (Gal 3,28)

Det er ganske utrolig å tenke på, spesiielt for en kirke som fragmentert av skismaer og trosbekjennelser, kirkesamfunnenes skillelinjer og etnisk identitet.

Det er hardt for noen og enhver i Amerika å se på de første kristne og føle seg stolt av hvor vi befinner oss i dag."

- Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet): New Monasticism. Brazos Press 2008, side 10. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

Profetisk: Jeg hører ham hviske: Jeg er din identitet, del 2

Her er del to av det profetiske budskapet Brian Simmons bar fram:

"Vi beveger oss som en. Når du overgir deg til Meg, så er det ikke lenger du som leder ditt liv, det er Jeg som er Hyrden som leder oss. Vi arbeider sammen på jorden som hellige medarbeidere, venner hengitt til å tjene hverandre. Jeg har betjent deg med Min nåde idet du har gitt deg til Mitt hjerte. Når du ber til Meg er vi forenet, som to ånder som puster som en. Din stemme er vakker og ditt ansikt skjønt i Mine øyne når du trer frem for Meg. Nøl ikke med med å gi Meg del i ditt hjertes lengsler og jeg vil sørge for at de blir oppfylt.

Jeg har lagt nådens Ånd på deg. Styrken til å holde ut under press og prøvelser flyter fra Mitt liv inne i deg. Si ikke: 'Jeg holder ikke ut denne prøvelsen', men si heller: 'Jeg kan gjøre alt gjennom styrken til Den Ene som lever i meg.' Når du taler ut fra din identitet som du har i Meg, vil den brusende kraften til Min Ånd løfte deg høyt og du vil sveve over øyeblikkets smerte og prøvelsens test. 

Jeg er din sanne identitet. Finn gleden din i Meg og Jeg vil øse Min kraft inn i deg. Jo mer du lar ditt hjerte fryde seg i Meg jo mer fri blir Jeg til å forløse Min herlighet inn i din situasjon. Andre vil legge merke til salvelsen, jeg har merket Meg din gudsfrykt, for du har satt din lit til Meg da du hadde ingen ting og ingen støttet deg. Jeg kjenner ditt hjerte, for Jeg har formet det med Mine hender så det skulle romme Min herlighet. Tvil ikke på den kjærligheten Jeg har lagt ned i sjelen din og fått den til å brenne. I den flammen vil du finne Meg og du vil høre Min stemme hviske til deg, for Jeg er din sanne identitet i tid og evighet."

Profetisk: Jeg hører ham hviske: Jeg er din identitet, del 1

Dette er et profetisk budskap båret frem av Brian Simmons, som velsignet meg så mye at jeg valgte å oversette det til norsk. Det har talt rett inn i livet mitt. På grunn av lengden er det delt i to deler. Andre del publiseres onsdag:

"Jeg er den som har formet deg og definert deg. Andre vil legge merke til dine svakheter og dine feil, Jeg ser din skjønnhet der du sitter med Meg i den himmelske sfæren. Jeg har formet deg med Mine hender - to ganger har jeg gjort deg perfekt. Den ene gangen i din mors mage og den andre gangen da du ble kjent med Meg. Du er renset to ganger i Mine øyne for du er Min.

Vanskelighetene du har satt sine spor, men de vil ikke definere hvem du er. Jeg er den som har skapt deg, og Jeg alene er den som skal definere deg. Derfor lyder Min røst over deg: Du er Min. Gjennom skapelsen og gjennom forløsningen, du er Min. Jeg har satt mitt segl over ditt hjerte og Jeg viser deg for verden som Min egen, Min kjærlighets mesterstykke. Kan du ikke se hva Min kjærlighet har gjort gjennom livet ditt? Se ikke på dine feilsteg eller på din smerte, for i Mitt nærvær eksisterer ikke de. Jeg har satt min herlighet over livet ditt og kalt deg, Min strålende.

fortsettes

Husket og elsket av Gud

En avisartikkel varer sjeldent mer enn en dag. Vi leser flyktig, og så haster vi videre i nyhetsstrømmen - men noen ganger stanser vi opp og lytter, og gjemmer i vårt hjerte det vi har lest. Det skjedde med meg på fredag. Etter å ha lest journalist Asle Finnseth's intervju med den skotske teologen John Swinton (bildet), gråt jeg. Så berørt var jeg. Intervjuet er gjengitt over flere sider i Vårt Land.

Teologen Swinton har en teologisk doktorgrad i vitenskap og schizofreni, og har arbeidet med demensomsorg og psykiatri i 16 år, før han utdannet seg som sykehusprest. For Swinton åpner demens brådjupe gløtt inn i det sant menneskelige. Hør bare:

'Det vesentlige er ikke hva du erindrer om deg selv, det er hvordan Gud husker deg!'

En av historiene John Swinton forteller i en av sine bøker: Living in the Memories of God, handler om en episode fra en demensavdeling. Denne eldre kvinnen som var på vei inn i de alvorligere stadiene av demens har det med å trave frem og tilbake i korridoren, rastløst og fortvilet, mens hun gjentar ordet 'Gud'. Bare dette, uten opphør, 'Gud....Gud...Gud...'. Personalet skjønner ikke hva som kjennes så fortvilende for henne i omgangen med Gud. En dag bestemte en sykepleier seg for å holde følge med kvinnen der hun trasket frem og tilbake, frem og tilbake. De holdt følge en god stund, til pleieren i et inspirert øyeblikk kom til å spørre: 'Er du redd for å glemme Gud?' 'Ja!', nærmest ropte kvinnen. 'Ja!' Pleieren svarte med det som falt henne inn: 'Du, selv om du skulle komme til å glemme Gud, så vil han ikke glemme deg. Han har lovet det.' For kvinnen som fortvilte over de stadig fler hullene i hukommelsen sin, var dette det hun trengte. Hun falt raskt til ro, og sluttet å vandre hvileløst i korridorene.

Artikkelen handler ikke bare om demens og følgene av denne sykdommen, men velså mye om identitet. Hvem er jeg når alt kommer til alt? Det er lett for et menneske som sliter med alvorlig sykdom og for de som er rundt vedkommende at sykdommen definerer vedkommende. Men vi er mer enn vår diagnose.

For meg personlig ble Henri Nouwen til stor hjelp for noen år siden da jeg slet med et identitetsproblem. Hvem var jeg når jeg ikke var pastor lenger? Henri Nouwen hjalp meg til å se at min identitet og viktigste verdi er denne: at jeg er elsket av Gud. Om alt annet skulle svikte og jeg skulle miste alt er jeg ikke glemt av Gud. Jeg er i hans erindring og det viktigste som kan sies om meg da og nå: jeg er elsket ev Gud.

Jeg skulle ønske mange fikk anledning til å lese Asle Finnseth's velskrevne artikkel.

Billedteks: John Swinton. Foto: You Tube

Guds kyss

Da er May Sissel og jeg vel hjemme etter gudstjenesten i Hamar frikirke i formiddag, hvor jeg talte om 'Guds kyss - Guds kjærligheteberøring', om Hans ømhet og vår identitet som 'den elskede', han eller henne som har Guds velbehag hvilende over sitt liv.

Fullsatt kirke og et påtagelig Gudsnærvær. Takknemlig.

Hamar frikirke er en flott menighet med mennesker vi er blitt veldig glad i.

Kristusmystikk, del 3

I sin artikkel om Edin Løvås (bildet) skriver Joachim Grün at "han satte Jesus Kristus selv, hans oppstandelse og dermed Jesu nærvær i sentrum". Dette er den sanne Kristusmystikken.

Løvås identifiserte seg selv ut fra et ord i 2.Korinterbrev, et ord han kalte sin 'landingsplass i livet': "Jeg kjenner et menneske i Kristus." (2.Kor 12,2).

Et menneske. Ikke en helgen.

Men hva betyr det å være 'et menneske i Krisus'?

I sin bok: 'Et menneske i Kristus', skriver Edin Løvås:

"Det betyr at Paulus levde i bevisstheten om at han var innesluttet i Kristus på alle sider og fylt av ham. Når han så sier: 'kjenner et menneske', så mener han to ting: Først og fremst var han fylt av troen på at dette var den virkelighet han levde i. Dernest hadde han hatt stunder i livet da han opplevde dette i virkeligheten. Troen ga ham en tilstand å hvile i og opplevelsen en inspirasjon til å leve og arbeide videre." (Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 8)

Hvordan opplevde så Edin Løvås dette selv?

I den samme boken skriver han følgende:

"For meg er dette blitt slik: Jeg hviler meg i Kristus Jesus. Når jeg er trett og nedfor og synes at tingene går meg imot, vet mitt innerste, mitt hjerte, at jeg likevel er innesluttet i Kristus og fylt av ham. Dette er min trostilstand, som er uavhengig av mine følelser. Og når denne opplevelsen av denne tilstand kommer over meg, fryder min ånd seg. Lovprisningen og tilbedelsen er ikke bare ord, men en strøm av jube. Opp eller ned, frem eller tilbake i livet, under alle forhold er jeg et menneske i Krisus. Jeg har landet der. 'Jeg kjenner et menneske i Kristus', og dette mennesket er meg selv. Det har vært en lang ferd før jeg har kommet dit. Mye teologisk refleksjon og mange faser bak før jeg er kommet dit jeg befinner meg i dag. Men jeg har kommet til ro her: 'Jeg er et menneske i Kristus' Det har Den Hellige Ånd lært meg... Men det trengs øvelse for at det skal bli til praktisk virkelighet..." (side 8-9)

(fortsettes)

Billedtekst: Kristusmystikeren Edin Løvås. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen. Bildet brukt med velvillig tillatelse.

Spennende konferanse om Guds rike

Noen Amerikareise på meg er nok heller tvilsomt, men om jeg noensinne skulle ha reist ville det ha vært for å delta på en konferanse som denne: Anabaptist Identity Conference. I morgen arrangeres den for 11. gang. Denne gangen i Ohio. En konferanse som har Guds rike som sitt overordnede tema, og hvor frelsesbudskapet ikke er en 'endestasjon', men begynnelsen på et liv med Jesus som Frelser og Herre.

For evangeliske troende er den personlige frelsen endestasjonen, men for anabaptister er Guds rike det overordnede, og mens mange evangeliske troende ser på Guds rike som noe fremtidig, tror anabaptister at Guds rike er en realitet her og nå og skal leves ut i pakt med Bergprekenens ord.

'Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi?' Dette er spørsmål deltagerne stiller seg på denne konferansen. Det er spørsmål vi selv burde stille oss av og til. Hva er våre røtter?

Som sagt, denne konferansen starter i morgen, og programmet ser veldig interessant ut, synes jeg. Her er noen av ingrediensene. Tematikken sier mye om konferansen!

Torsdag:
Etter åpningsmøtet er det tre seminarer: Edsel Burde fra Carlisle i Pennsylvania taler om 'De tidlige anabaptister og de to testamenter. Har det noen betydning'. Her taler også John Christner fra Clay Center i Kansas over temaet: 'Min reise til radikal kristen tro'. Og det siste seminaret er første del av i alt to, som David Bercot, fra Chambersburg i Pennsylvania skal ha: 'Blodmåner, høytider og sabbater - er vi i ferd med å bli naive?'

Torsdag ettermiddag og kveld er det også flere temaer som belyses:

David Bontrager fra Larange i Indiana taler over temaet: 'Tjenere av landet - drift eller utnytting'. Dean Taylor fra Altoona i Minnesota skal ha første del av sitt innlegg med tema: 'Et rike i krise - politisk uro, muslimsk jihad og en heroisk respons'.

Fredag:
Fredag morgen belyses følgende temaer: Chester Weaver fra Nappanee i Indiana har tema: 'Fra Russland til Amerika. Den hollandske mennonitiske arven'. David Bercot fortsetter sitt seminar om blodmånene, høytidene og sabbaten.

Fredag ettermiddag har David Bontrager seminar med tittelen: 'Vennlige landbruk - hvordan bygger vi et bærekraftig nabolag?' Chester Weaver taler over temaet: 'Fra Canada til Mexico. Den hollandske mennonitiske arven'. Matthias Overholt fra Sarasota i Florida har tema: 'Hellig verdslighet' med undertittelen: 'Jeg er ikke sikker på hva dette er, men jeg er veldig sikker på hva det ikke er'.

Og på kvelden har David Bercot tema: 'Hvorfor anabaptister ikke er velkomne i de fleste anbaptistiske menigheter', mens John D. Martin fra Chambersburg i Pennsylvania taler over emnet: 'Peter Waldo og de fattige menn fra Lyon - herlighet og kompromiss'.

Lørdag:
Lørdag avsluttes det hele. Dagen byr på følgende: 'Mat etikk' med Roman Stoltzfoos fra Gap i Pennsylvania. Chester Weaver taler om 'Fra Iowa's maisåkre til Høyesterett - Frihet vunnet - frihet tapt'. På kvelden er det to temaer som belyses: David Bercot taler om 'Innmarsjen til evangelisk protestantisme - hvordan miste Guds rike på en generasjon' mens Dean Taylor avslutter det hele med del 2 av sitt seminar: 'Et rike i krise - i en verden som faller fra hverandre, hva har vi å tilby'.

Jeg regner med at talene også i år legges ut på nett. Du kan finne mange av de tidligere konferansenes undervisning her:

http://www.anabaptistslive.org/

Om å vokse sammen og bevare sin identitet

'Fellesskap handler ikke om å blande noe sammen. Sammenblanding leder bare til forvirring.

I en fellesskapsrelasjon, så er du du og jeg er jeg; jeg har min identitet og du har din. Jeg må få være meg selv og du må få være deg.

Vi er kalt til å vokse sammen, og hver av oss på en slik måte at blir mer oss selv. Å leve i et fellesskap gir oss faktisk frihet til å vokse. Det er ikke kvelende. Det innebærer at vi lytter på djupet til andre, og hjelper dem til å bli mer seg selv'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 17. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Dette er Den europeiske baptistføderasjonen, del 4

Her er fjerde og siste del i serien om den teologiske identiteten til Den europeiske baptistføderasjonen:

Religionsfrihet og rettferd:
Vi bekjenner at tro på Kristus fører med seg et lidenskapelig engasjement for religionsfrihet, frihet, fred og rettferd. Vi bekjenner at i Jesus Kristus er alle mennesker like. Vi motsetter oss alle former for slaveri, rasisme, apartheid og etnisk rensning og vi kommer derfor til å gjøre alt som står i vår makt til å bemøte og bekjempe disse synder.

Alt dette vil vi ved denne jubileumssamlingen tilkjennegi og bekrefte og gjøre det på en slik måte at det innebefatter både Herren Jesus og oss selv i tro på sannheten som åpenbares i Ham og i Skriften. Vi, bevisste om at dette er en ufullstendig trosbekjennelse, forklarer djervt at vi tror på den sannhet som finnes i Jesus Kristus, åpenbart i de hellige Skriftene. Fordi vi har tro på og tillit til Ham beslutter vi å forkynne og vise denne tro for hele verden.

Amen og amen. Maranatha, kom, Jesus Kristus, kom!

Dette er Den europeiske baptistføderasjonen, del 3

Her er tredje og nest siste  del av artikkelen om den teologiske identiteten til Den europeiske baptistføderasjonen:

Kristi verk: Forsoning og gjenløsning. Vi er overbevist om alle menneskers verdighet, både kvinners og menns, for alle er skapt til Guds bilde og kalt til å være hellige. Vi erkjenner at vi er djupt skadet av synd, noe som pådrar oss Guds vrede og dom. Vi bekjenner Kristi forsoningsoffer på korset, ved at Han døde i vårt sted, betalte våre synders pris og beseiret ondskapen, og derigjennom med denne kjærlighet forsonte alle troende med vår kjærlighetsfulle Gud.

Ta vare på Guds skaperverk
Vi tilkjennegir vår kjærlighet til Guds skapte verden og bekrefter vårt ansvar til å forvalte og beskytte Guds skaperverk.

Vårt oppdrag
Vi tilkjennegir at Gud gir åndelige gaver til troende som er kalt til å leve et liv i tilbedelse, tjeneste og misjon. Disse gaver gis til og bekreftes av forsamlingen sammen. Vi vet at hver troende gjennom misjonsbefalingen og Guds bemyndigelse er kalt til å være en misjonær, og skal lære og dele Kristus med andre så verden kan tro.

(fortsettes)

Dette er Den europeiske baptistføderasjonen, del 2

Her er andre del av artikkelserien om Den europeiske baptistføderasjonen, og dens teologiske identitet:

Kirken og Guds rike
Vi tror at den kristne troen best forstås og oppleves gjennom det fellesskap av Guds folk som er kalt til å være prester for hverandre, som sammen leser og studerer Skriften. Vi takker Gud for alle de som studerer Guds ord, og som både alene og sammen forsøker å omsette dens undervisning i handling i forsamlingssammenhengen. Vi forstår vår tilbedelse, misjon, dåp og feiring av Herrens nattverd, som et gledsfylt vitnesbyrd om Guds store hensikt  med skapelsen og forløsningen.

Vi tror at våre forsamlinger, sammen med andre, sanne kristne kirker, er kalt til å være vitner om Guds rike. Med dette som mål ber vi, arbeider vi og håper på Gids rike mens vi forkynner dette rikets nåværende og kommende virkelighet.

Vi tilkjennegir at vi gjennom Den Hellige Ånd opplever en samhørighet med dem som deler dette dynamiske disippelskapet, med kirken som Guds fok. Som sådan, bekrefter vi det kristne ekteskap og kristent familieliv.

Vi bekjenner at vi ikke har bedt og arbeidet hardt nok for å oppfylle Kristi bønn for kirkens enhet. Vi forplikter oss til å be og arbeide for å fremme enheten mellom kristne troende.

Vi bekrefter at dåpen av troende gjennom nedsenkning er den bibelske måte å offentlig tilkjennegi dispippelskap for dem som har angret sine synder og kommet til personlig tro på Jesus Kristus som Herre og Frelser.

(fortsettes)

Bildet er fra en dåpsgudstjeneste i en ukrainsk baptistmenighet.

Dette er Den europeiske baptistføderasjonen, del 1

I denne bloggartikkelen vil jeg forsøke å presentere for mine lesere en av de store evangelikale bevegelsene i dagens Europa: Den europeiske baptistføderasjonen, består av mer enn 800.000 baptister i 51 baptistunioner fra Portugal til de fjerneste delene av det veldige russiske riket. Inkludert i dette fellesskapet finnes baptister fra Eurasia til Midt-Østen og Nær-Østen. En baptistkirke på Malta og en i Tyrkia er assosierte medlemmer. Den europeiske baptistunionen ble stiftet i 1949 i den hensikt å forene baptister over hele Europa. De 51 baptistunionene mer enn 13.000 menigheter.

I Birmingham, i Storbritannia, i 2005 ble det i forbindelse med årskongressen forfattet et dokument som forteller om denne organisasjones teologiske identitet. Dette synes jeg var så interessant at jeg har oversatt det:

Håpet om en ny himmel og en ny jord
I Den Hellige Ånds kraft fornyer vi vår hengivenhet til Herren jesus Kristus, vår Gud og Frelser, vår veiviser og venn.  Vi bekrefter vårt liv som et fellesskap av troende som med håp ser fram mot Jesu gjenkomst og Guds nye himmel og jord.

Vår treenige Gud
Vi tror på den evige Gud som har åpenbart seg for oss som Far, Sønn og Helligånd. Vi gleder oss over vår Herre og Frelser Jesus Kristus, åpenbart i Skriften som sann Gud og sant menneske, hvis liv viser det sanne disippelskapets vei, som ble korsfestet for oss og oppsto fra de døden på den tredje dagen for å redde oss fra våre synder.

Skriften
Vi tilkjennegir at de guddommelig inspirerte Skriftene, Det gamle- og Det nye testamente, er den høyeste autoriteten som det nedskrevne Guds ord og som er fullt pålitelig for tro og liv.

(fortsettes)

Jeg definerer meg selv som 'Den som er elsket av Gud'

"Definer deg selv radikalt som 'Den som er elsket av Gud'. Det er ditt sanne jeg. All annen identitet er en illusjon."

Ordene tilhører Brennan Manning, tidligere soldat i det presitsjetunge US Marine Corps, tidligere alkoholiker, tilbrakte noen måneder som eremitt i en hule i Zaragosa ørkenen, medlem av Jesu Lillebrødre, forfatter og en Herrens vagabond.

De ordene gjør noe med meg. De skaper trygghet, hvile. Jeg er ikke elsket fordi jeg gjør, men fordi jeg er. Stadig er jeg i behov av Guds ømhet og kjærtegn. Hans bekreftelser. Hans favn. Jeg har oppdaget at jeg ikke klarer meg uten.

Han som kaller seg selv: 'Den disippelen Jesus elsker,' skriver: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10)

Denne mandagen vil jeg la dette ordet synke djup inn i min bevissthet.