Om å se seg selv i speilet

 Det er noe tragikomisk over kommentarfeltene i sosiale medier. Særlig når kristne setter merkelappen 'religiøs' eller 'fariseer' på andre kristne. Er det noe bots- og bededagen lærer oss så er det at vi trenger en realitetssjekk alle sammen. For tro om det ikke bor en fariseer i både deg og meg. Vi trenger ganske ofte speil for å se oss selv. 

Fortellingen om fariseeren og tolleren i tempelet er ganske illustrerende i så måte. Det er noe ufyselig over denne fariseeren som stiller seg opp 'for seg selv' - det er et poeng i seg selv, han kan ikke stå sammen med andre - og ba slik: "Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der." Så begynner han å ramse opp alt han er god for: "Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener." Vi tar avstand fra selvgode, selvskrytende mennesker, men vi ser ikke oss selv. For å være helt ærlig bor det nok en fariseer i oss alle, men vi liker ikke å innrømme det. Merkelappen 'fariseer', 'skriftlærd' og 'religiøs' setter vi på andre. Det er lettest slik. Fariseere liker best å se seg selv i fordelaktig lys.

Men Jesus forteller om en som hadde selvinnsikt nok til å se seg selv i lyset av sin egen situasjon. Tolleren hadde nok med sine egne synder: "Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: "Gud, vær meg synder nådig!"

Det må ha vakt reaksjoner blant tilhørerne når Jesus bruker en toller som eksempel på en som hadde selverkjennelse. Tolleren var kanskje den mest foraktede personen i datidens samfunn. Han krevde inn skatt for okkupasjonsmakten. Det handler ikke om andres synder, det handler om min synd. I sin store botssalme, Salme 51, kommer kong David med erkjennelsen vi alle må komme med: "Mot deg alene har jeg syndet. Det som er ondt i dine øyne har jeg gjort.

Bønnen din avslører hvem du er

 Ingen ting avslører oss mer enn bønnen vår. Noen påstår at de kan lese menneskenes karaktertrekk i hendene deres. Kanskje. Men man får vite mye mer om et menneske som forteller om sin bønn.

Bønnen avslører din tillit eller selvtilfredshet, din hunger etter Gud eller din lengsel etter bagateller, din kjærlighet eller din egoisme. Din bønn kan nå Guds hjerte, men den kan også bygge opp en mur mellom ham og deg. 

Jesus forteller om to menn som går til tempelet for å be (Luk 18,9-14). Den enes bønn trenger gjennom skyene, den andres løfter seg knapt fra bakken. Den ene går rettferdig hjem, den andre blir bare enda mer bekreftet i sin selvgodhet.

Fariseeren gir inntrykk av å vende seg til Gud: "Gud", sier han. Men i virkeligheten kretser han bare rundt seg selv. "Jeg er ikke som andre mennesker, jeg faster to ganger i uken, jeg gir tiende av alt jeg tjener." Det ser ut som om han taler til Gud, men han interesserer seg bare for sitt eget. Han er så opptatt av seg selv at det ikke er plass for Gud. 

Tolleren er ingen særlig beundringsverdig person. Han er en hjerteløs utpresser som har skaffet seg fordeler på andres bekostning. Men overfor Gud viser han seg slik han er. Hans bønn er ikke noe annet enn at han kommer til Gud med all sin elendighet og roper om hjelp. Derfor kan Gud gi seg selv til ham.

Det viktigste i bønnen er å gi Gud mulighet til å være den han er, og la ham fylle oss med sitt liv.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 313