Misjonspioner, kvinneforkjemper og beder

 I dag er det ganske nøyaktig 90 år siden John Ongman døde. 18 år gammel stiger John Ongman (bildet) ned i en metertykk råk i isen i Storsjøen i Jämtland, og lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Han skulle bli en av de svenske baptistenes foregangskikkelser på 1800-tallet. Han skulle også bli kjent som en beder.

Egentlig het han John Nilsson, og ble født 15. november 1845 i byen Gisselåsen i Jämtland. Han var den fjerde i en søskenflokk på seks, og vokste opp i et kristent hjem. Hans far, Nils Sköld var soldat av yrke, og hans mor, Maria Laurentia Sten, kom fra en slekt med smeder med røtter i Norge. John tok navnet Ångman da han ble skrevet inn som soldat, og dette skulle så bli til Ongman, når han reiste til Amerika.

I 1864 hilste han på en venn, Karl Hansson, som var blitt radikalt omvendt til Gud. John Ongman ble så grepet av vennens sterke vitnesbyrd, at han også bestemte seg for å følge Jesus. Etter den iskalde dåpen - det var ikke snakk om å utsette dåpen til det ble varmere og isen hadde smeltet- ble han tatt opp som medlem av Myssjö Baptistförsamling. Det gikk ikke lenge før han begynte å forkynne Guds ord.

I 1866 ble det til en heltidstjeneste. 14. mai 1868 seiler han så til Amerika. I 1873 får han kall til å reise til St. Paul i Minnesota. Her bodde det mange svensker. Her grunnlegger Ongman den første baptistmenigheten i St. Paul. Allerede samme år reiser han til Chicago og blir pastor i en svensk baptistmenighet i denne byen. Det skjer samtidig med at han studerer teologi ved Baptist Theological Union Seminary.

Ongman kom i kontakt med datidens mest kjente predikanter: Dwight L. Moody og A.B. Simpson. En annen som skulle få stor betydning for Ongman, var Catherine Booth, Frelsesarmeens mor. Boken hennes: Kvinnens rett til å forkynne evangeliet ga Ongman teologiske argumenter for å sende ut kvinnelige forkynnere. Et syn han skulle møte motstand på når han kom tilbake til Sverige.

I 1881 flytter Ongman tilbake til St.Paul og blir her inntil han flytter tilbake til Sverige. I 1889 kalles han til pastor for Örebro Baptistförsamling og begynner sin tjeneste der i 1890. En av de aller første tingene han gjør er å starte en misjonsskole, en flerårig teologisk utdannelse. Dette initiativet skapte spenninger mellom baptister i Sverige, ikke minst fordi skolen tok imot kvinnelige elever og til og med hadde kvinnelige lærere. Kvinnene ble sendt ut som forkynnere av John Ongman, og de ble av enkelte med forakt kalt 'Ongmans piker'.

Ongman var en mann vel kjent med sykdom, lidelse og død. Han var gift tre ganger. Hans første kone, Kristina Anderson døde i 1871. Hans andre kone, Vilhelmine Eriksson døde i 1892. Hans tredje kone, Hanna Holmgren, og henne skulle han få leve sammen med lenge.

Av venner var John Ongman kjent som en beder - et bønnens menneske. Han var ikke så teoretisk og intellektuelt anlagt - men vant menneskers respekt gjennom den kjærlighet og omsorg som han viste.

John Ongman døde 28.februar 1931, 85 år gammel.

John Stott mot slutten av sitt liv: 'Jeg ville bedt mer!'

 John Stott (bildet), var frem til sin død utvilsomt en av vår tids mest anerkjente kristne ledere og teologer. Det var Stott som førte Lausanne-pakten i pennen og når Time Magazine i 2005 satte opp en liste over de 100 mest innflytelsesrike menneskene i verden var John Stott en av dem. Mot slutten av sitt liv ble Stott spurt om hva han vuille gjort annerldedes om han fikk leve om igjen?

Stott ble stille en stund. Så sa han:

'Jeg ville be mer!'

Dette var responsen til en mann som mens han gikk på universitetet satte vekkeklokken til å ringe klokken seks om morgenen for at han skulle be, og som senere i livet endret klokkeslettet til 05.00. John Stott hadde en notatbok hvor han skrev ned situasjoner og navnene på mennesker han ba for. Han begynte og avsluttet hver dag i bønn.

Ved en anledning skrev han sette om bønn:

"Bønn er ikke et praktisk middel for å tvinge vår vilje på Gud, eller bøye hans vilje til vår,"  men den foreskrevne måten å underordne vår vilje til hans."

Merkelig dåpspraksis

I dag leste jeg om en merkelig kristen dåpspraksis som jeg aldri har hørt om tidligere. En forkynner inviterte til å la seg døpe for første gang eller om man skulle ønske å la seg døpe 'inn i en ny sesong', en ny årstid i livet. Hvor tar man det fra? Noen slik dåp finnes ikke i Det nye testamente. I Det nye testamente beskrives 'en dåp', jfr Ef 4,5 og er den dåp som skjer til Kristus i 'Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn,' jfr Matt 28,19.

I 1.Kor 15,29 beskiver Paulus en dåpspraksis som har funnet sted i Korint, mest sannsynliig en form for stedfortredende dåp for de døde. Noen mente at man kunne la seg døpe på vegne av noen som var døde men som ikke var blitt døpt mens de levde. Men noen stedfortredende dåp finnes ikke. Kristen dåp er alltid personlig. Det er ingen gyldig dåp om man lar seg døpe på vegne av noen. 

Perxonlig gleder jeg meg for tiden over ordene fra Romerbrevets 6.kapittel:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (6,3-4)

Opphetet debatt i Riksdagen om offisiell palestinsk antisemittisme

Antisemittisme i offisielle palestinske nyhetsmedier i de palestinske områdene, var tema for en opphetet debatt i den svenske Riksdagen tirsdag denne uken. Bakgrunnen var en uttalelse som nylig falt på offisielt palestinsk-TV. Her er uttalelsen:

Forfølgelsen av jøder under 2.verdenskrig 'er perioden da den sionistiske bevegelsen betalte prisen for sine konspirasjoner og sin ondsskap.'

Det var Lars Adaktusson fra KD som ville om den svenske regjeringen ville foreta seg noe for å stanse spredningen av antisemittisme i offisielle palestinske medier i de palestinske områdene. Spørsmålet er jo svært aktuelt, både med tanke på det økte jødehatet verden over, og med hensyn til boikottforslagene mot Israel.

Men Adaktusson fikk ikke noe støtte for sine bekymringer hos utenriksminister Ann Linde. Hun syntes ikke at den palestinske ledelsen med overlegg huser antisemittiske holdninger. 

Om å låne bort eller gi bort

"Det er mye bedre å gi bort enn å låne bort noe. Når du låner bort noe burde det første du tenker på være at du får aldri de pengene tilbake! Da får du en ro over deg og trenger ikke å undre deg eller bekymre deg over om pengene gis tilbake til deg."

- Klosterforstander Sophrony Sakharov (munken i midten).

'Gi til den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg.' (Jesus i Matt 5,42)

'Og om dere låner ut til dem som dere håper å få igjen av, hva er det å takke dere for? Også syndere låner ut til syndere for å få likt igjen.' (Jesus i Luk 6,34)

Tro er mer enn ord

 Hellige Cosmas av Aetolia spurte en gang noen han møtte: "Hvem av dere har kjærlighet?"                 

"Jeg, Guds hellige, tror jeg har kjærlighet," sa en enkel gjeter til ham.

"Hva heter du og hvilket arbeid gjør du?" spurte den hellige.

"Jeg heter Costa og jeg er sauegjeter."

"Du, Costa, ta vare på sauene så skal jeg stille deg noen spørsmål om din kjærlighet. Når jeg har et glass vin og jeg drikker det helt alene, og ikke gir det til deg i det hele tatt, har jeg da kjærlighet?"

"Nei! Guds hellige," svarte gjeteren.

"Og når jeg har et brød og spiser det helt alene, og jeg ikke gir det til deg som er sulten, har jeg da kjærlighet?", spurte hellige Cosmas ham igjen.

"Nei! Jeg har ikke kjærlighet".

"Du sier at du har sauer. Du har sikkert melk også. Gir du melen til noen andre?"

Nei, jeg gir ikke Guds hellige."

"Har du kjærlighet da?"

"Nei, jeg har ikke".

"Vel, da Costa, du gjør narr av meg når du forteller meg at du har kjærlighet og at du ikke gjør kjærlighetsgjerninger."

Oversatt fra: Orthodox Parables and Stories av Bjørn Olav Hansen (c)

Amnesty International bekrefter grufull massakre i Etiopia

 I dag kom dessverre bekreftelsen på det jeg hadde fryktet: En ny rapport bekrefter en stor massakre i den den hellige byen Axum i Etiopia nordlige Tigray-region i fjor. Dette slås fast i en rapport fra Amnesty International. Det var eritreiske soldater som systematisk drepte hundrevis av sivile i det som ser ut til å være det som går under kategorien: forbrytelser mot menneskheten.

Dette kan være den største masakren i Tigray-konflikten noensinne og rapporten beskriver grufulle handlinger hvor erirreiske soldater som skyter sivile og personer som forsøker å flykte. De sistnevne blir skutt i ryggen. Tusenvis av menn er blitt banket opp. Sørgende er blitt nektet å begrave sine døde.

Etiopiske og eritreiske soldater skal ha forsøkt å ta kontroll over Axum. I Axum finnes det eldgamle ruiner og kirker som er av stor betydning for de ortodokse i Etiopia. 

Flere har vært vitne til massakrene, blant annet en diakon. Han forteller om lik med skuddskader som ble liggende i gatene i dagevis. Grufulle ting skal ha skjedd utenfor kirken Hellige Maria av Sion i slutten av november i fjor. Her skal det ha blitt funnet mange døde mennesker. Så mange som 800 mennesker skal ha blitt drept. Eritreiske soldater skal ha gått inn i kirken og drevet de troende ut, før de ble drept.

Billedtekst: Ortodokse prester i Axum

Det største i livet

Jeg ble liggende å tenke før jeg fikk sove i natt: 'Hva er det største l livet?'  'Hva gir mest lykke?' Da slo det meg: å ha navnet sitt skrevet i livets bok hos Lammet! Intet er større enn dette. Intet mer verdifullt. I dag når jeg våknet kjente jeg på en boblende glede over at Gud har skrevet navnet mitt i livets bok. Så slo det meg. Siden det er Han som har skrevet det inn, er det ingen som kan viske det ut. 

Som dere vet, dere som leser bloggen min, leser jeg Åpenbaringen dette året, og der står det om livets bok, mange steder:

"Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal såvisst ikke utslette hans navn av livets bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler." (3,4-5)

"Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok..." (20,12)

"Og intet urent skal komme inn i staden, og ingen som farer med styggedom og løgn, men bare de som er innskrevet i livets bok hos Lammet." (21,27)

"Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!" (Luk 10,20)

Dette tiltrekkes Herren av

Med tanke på søndagens prekentekst fra Luk 7,36-50 - om synderinnen i fariseerens hus og alabastkrukken, får denne teksten stor aktualitet:

Er du klar over at det tar omtrent to tusen blomster å produsere ett gram duftende olje eller 9000 knuste roseknopper for å produsere ett enkelt gram parfyme? Når du går inn i en rosehage, er duften faktisk kraftigere de tidlige morgentimene når duggen fortsatt er på rosene. På samme måte tar det tid og tålmodighet å gjennomvætes Herrens nærvær i sann tilbedelse for å produsere den slags duft som han lener seg ned for å inhalere. For Herren tiltrekkes av ekte intim tilbedelse, og dette bringer hans veldig spesielle oppmerksomhet.

Jeg fornemmer at Herren sier:

“Jeg ser deres hender og hjerter løftet i intim tilbedelse - jeg må nærme meg slike som disse. Jeg må puste inn duften fra den slags tilbedelse, for det gleder meg! ”

- Steve Porter

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk: Det kommer en hellighetsvekkelse hvis kjennetegn er tårer

Jeg er blitt så minnet om den profetien Paul Cain (bildet) kom med ett år før hn døde. Her i min oversettelse:

"Dere kommer til å se ting som vil gjøre enkelte av dere målløse i flere dager. Det kommer en gjenoppblomstring av gudsfrykt - det kommer plutselig, uventet og er ikke annonsert. En ny dag er i anmarsj! Det er ingen reprise av noe som har vært - det vil ikke finnes noe å sammenligne det med. Dette vil bli et kjennetegn på den store bølgen Ånden vil sende over hele verden.  Det vil handle om hellighet og rene hjerter - og det vil være bortkastet tid å gjøre folk rede for det som kommer. Dette vil komme PLUTSELIG! Dette vil være en vekkelse som kjennetegnes av tårer, men også av bemerkelsesverdig intimitet med Den Hellige Ånd." (13.februar 2018/Paul Cain/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hunger og ufruktbarhet

 “Den største gaven og velsignelsen vi har, er vår åndelige følsomhet og sult.

"Med mindre vi opprettholder en tid med aktivt daglig samfunn og fellesskap med vår Herre, vil denne" sulten ", sammen med salvelsen som gjør det mulig for oss å låse opp og forstå de djupere nivåene av åpenbaring i Guds Ord, gradvis forsvinne til vi igjen er åndelig ufruktbare

"For å opprettholde vår åndelige sult er det viktig at vi setter av en bestemt tid og et sted å" vente på Herren. " Når vi gjør dette, vil vi bli "ladet opp" åndelig. Akkurat som et batteri som er utladet ved bruk, må lades på nytt, så må vi også holde oss for Herrens ansikt, for å la hans liv og kraft strømme tilbake i vårt vesen.."

- Wade Taylor (bildet)

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

To pakistanske kristne arrestert for å ha lest Bibelen på offentlig sted

To kristne menn ble trakassert og arrestert i Lahore, Pakistan i forrige uke. Forbrytelsen deres? Å lese Bibelen høyt i en offentlig park. En av mennene ble arrestert på stedet, og den andre ble tatt etter å ha flyktet

En muslimsk mann befalte dem å stoppe og samlet en gruppe andre for å omringe dem. Nehemiah, som tilhører organisasjonen  FMI sier at denne saken ikke engang passer til Pakistans blasfemilov: “Faktisk gjelder blasfemiloven [bare] hvis du sier noe mot muslimer, profeten Muhammad, deres hellige bok Koranen eller Allah. Men den sa aldri noe om disse tingene. De leste bare Bibelen der i parken. ”

Muslimer kommer regelmessig med falske anklager mot pakistanske kristne, ofte for å stjele eiendom etter at de har blitt fengslet. Mange pakistanske kristne lever i fattigdom, og blir behandlet som det laveste i samfunnet.

Nehemiah sier om de to kristne: “Jeg antar at en av mennene var analfabeter, mens den andre mannen hjalp ham med å lese Bibelen. Den muslimske mannen som gikk forbi hørte at de leste en ukjent bok. De kaller Bibelen en 'vanhellig', 'uren' bok. '"

Nehemiah sier at denne historien viser vanskelighetene med alt kristent arbeid i Pakistan. “Vi har fem pastorer som tjener i byen. Vi har tre søstre som tjener i byen. Og våre pastorer, kirkeplantere og utenlandske partnere tjener i denne vanskelige situasjonen, hvor det er så vanskelig å lese Bibelen i en park på et stille sted. ”

Be Gud styrke sitt pakistanske folk.

Kilde: Mission Service News

Norsk oversettelse:Bjørn Olav Hansen (c)

God, nyttig og praktisk åndelig veiledning

En av fastetidens gaver er tiden fasten gir oss for refleksjonen. Etter som  årene går kjenner jeg derfor på en stadig større takknemlighet for den åndelige veiledningstradisjonen som den ignatianske spiritualiteten representerer. Jeg kan ennå i dag (det er mange år siden nå) hvor overveldet jeg var da jeg første gang gikk til åndelig veiledning hos en prest, og stiftet bekjentskap med disse tre viktige spørsmålene:

1. Hvem er Gud for deg? 2. Hvordan opplever du Gud? 3. Hva er din djupeste lengsel?

Det er til hjelp å kunne snakke sant om livet. Hva har formet mitt gudsbilde? Hva gjør meg glad, sint, lei meg, ensom, redd, trist, frimodig, kreativ? Og dette er relasjon til bønn. Da åpnet en helt ny verden seg for meg, som satte meg fri. Når det gjaldt gudsbildet jeg bar på, hvordan hadde jeg opplevd Gud og hvordan opplever jeg Ham nå? Var gudsbildet mitt til hinder for at jeg fikk oppleve Gufs nærhet?

I samtalene med presten ble det lagt vekt på hva som skjer når jeg ba og da med utgangspunkt i disse spørsmålene. Dette har jeg tatt med meg videre i livet, og nå i den 40 dager lange fastetiden har jeg enda bedre tid til denne stille refleksjonen - og jeg kjenner på djup takknemlighet til den eldre irske presten som tok seg tid til å hjelpe meg på bønnens vei.

En annen side ved den ignatianske veiledningstradisjonen handler nettopp om refleksjonen mot avslutningen av dagen:

Hver kveld bør jeg legger meg stanser opp og ser hvordan Jesus har kommet til meg gjennom dagen. Det er en spennende releksjon. Etter det ser jeg på hva som har fått makt over meg og som jeg vil bryte med. Til slutt overlater jeg meg til Kristus. Det er det aller viktigste.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten disse hjelpemidlene.

Ester-fasten starter i dag

I dag starter Purim-fasten eller Ester-fasten de tre fastedagene i forkant av Purim som i år faller på den 25.februar og som varer frem til solnedgang 26.februar. Purim feires på den 14.dagen i måneden Adar, som vanligvis faller rundt mars. Den 14 Adar er dagen da antisemitten Haman hadde valgt til å utrydde jødenei Perserriket, men på grunn av dronning Ester og jøden Mordekai ble avslørt og jødene overlevde. Purim er en fest for overlevelse.

Men forut for Purim-festen går tre dager faste. Disse tre fastedagene har aldri vært mer aktuelle enn  i dag, hvor jødene ikke bare trues av utslettelse av dages Haman: Iran, Hamas og andre islamistiske terrorgupper, meb hvor jødehatet brer om seg i land etter land - også i Norge. Midt i vår egen 40 dagers fastetid før 1.påskedag, har vi altså muligheten og privilegiet til be og faste for jødene i diasporaen og i Israel.

De tre dagen er også en god anledning til å lese Esters-bok i Bibelen. Den spennende boken har bare 10 korte kapitler, så det burde være overkommelig.

Bruk de tre fastedagene til å proklamere Guds evige løfter til Israels land og folk.                                    

Be om fred for Jerusalem.

Be for jødene i Europa som trakasseres og forfølges.

Be for de norske jødene.

Be for alle som føler kallet til å gjøre Aliyah og flytte til Israel, særlig for de områdene av verden hvor jødehatet er som aller verst. Det er mange forberedelser som må gjøres.

Be spesielt for de som ennå lever som var Holocaust-ofre og deres etterkommere. Be for de som lever med traumene.

Martyrenes blod er kirkens såkorn igjen i Myanmar

Myanmar blør. Folket har tatt til gatene. Det er store protester over hele landet mot det voldelige militærdiktaturet. Det skytes med skarpt mot sivillister. Soldater har blod på hendene.

Myanmar eller det tidligere Burma er en nasjon som er blitt berørt av Gud. Det hele begynte med baptisten Adoniram Judson (bildet), ikke uten grunn kalt 'Burmas apostel'. Judson oversatte Bibelen og underviste om hvem Jesus er, men det skulle gå seks lange år før den første kom til tro. I dag er det 1,6 millioner baptister i Myanmar. Til sammenligning teller Den romersk-katolske kirke 750.000 mennesker. Pinsevennene teller omlag 100.000.

De første som ble kristne tilhørte Karen-folket. De første evangelistene som talte Guds ord til dette folket ble drept. Før Karen-folket fikk vite hvem Jesus er, hadde de lyttet til en gammel mann som uten å forstå hva han gjorde hadde talt profetisk om at det en dag skulle komme en hvit mann med en hellig bok og fortelle dem om Guds kjærlighet. Mannen som profeterte dette var ingen kristen.

Det var store offer for å nå Myanmar med evangeliet.

Adnmiram Judson lykkes med å oversette Bibelen. Det var et nitidig arbeid. Men alt som Judson hadde skrevet ned ble brent, og budskapet om Jesus ble forbudt. Misjonærer led martyrdøden og Adomiram Judson måtte begynne oversettelsesarbeidet på nytt.

Disse dagene ber vi for Myanmars innbyggere. For alle våre trossøsken. Flere av dem står i frontlinjen for demokrati og frihet. Ubevæpnet. Men de ber, de tror og en dag vil de seire.
 

Forunderlige oppmuntringer

Vi har alle behov for oppmuntringer. I går hadde jeg en dårlig dag. Først har vi hatt noen flotte og kalde vinterdager, så kom tåka og det rå været. Det gjør det ekstra slitsomt å ha Parkinsons. Smertene, særlig i nakken og den ene armen, var i går intense. Visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Da ringer telefonen. I andre enden en god venn. Jeg skal ikke nevne navn. Samtalen var svært privat. Men før jeg får sagt noe om hvordan jeg har det, begynner han å velsigne armen min! Den som var så vond! Det han fortsetter med å si er rett inn i min situasjon. Vi har ikke sett hverandre på nesten to år. Han kunne umulig kjenne til hvordan dagen min var.

Men Gud gjør, og Han har sine sendebud.

Et annet av Herrens sendebud har sendt meg profetiske ord på messenger de siste dagene. Også de rett inn i min situasjon, og lignet veldig på det jeg hadde fått tidligere på dagen av ham som ringte eg.

Det er oppløftende.

Jeg tror på Åndens gaver. I dette tilfellet var det nådegavene 'kunnskapsord ved Ånden', og 'profetisk gave' som virket. Og selv om det profetiske embetet har fått mye pepper i det siste, tror jeg fremdeles at Gud har gitt Kristi kropp profeter. Det er forskjell på det å profetere, og det å være profet. 

Gjeonnom årenes løp har jeg skrevet ned mange av de profetiske ordene jeg har fått. Det er spennende å kikke på dem i ettertid. Mange av dem har fått i oppfyllelse, noen venter på seg, og noen av dem har vist seg å ikke stemme.

'Utslokk ikke Ånden! Ringeakt ikke profetisk tale, men prøv alt, hold fast på det gode', leser vi i 1.Tess 5,19-21

Billedtekst: Fra en annen årstid utenfor Kristi himmelfartskapellet. Som jeg gleder meg til at vi skal begynne å feire gudstjenester her igjen.

Herrens profetiske kalender

Jeg er nysgjerrig på å finne ut hvilken tid det er i Guds kalender, for mitt liv personlig og for den nasjonen jeg lever i. Derfor har jeg begynt å spørre Gud: 'Hvilken tid er det?' Det er en god og viktig bønn å be. Ved en anledning sa Jesus: 'Om kvelden sier dere: Det blir godvær, for himmelen er rød. Og om morgenen: I dag blir det uvær. for himmelen er rød og mørk. Himmelens utseende vet dere å tyde, men tidens tegn kan dere ikke tyde.' (Matt 1,2-3)  Jesus gråt over Jerusalem fordi byen ikke kjente sin besøkelsestid: 'Da han kom nær og så byen, gråt han over den og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øtne.' (Luk 19,41-42)

Forkynneren slår fast at 'Alt har sin tid...' (;For 3,1)

Allerede på Bibelens første blad finner vi at Gud har fastsatt ulike tider og sesonger: 'Og Gud sa: La det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen og natten. Og de skal være et tegn som fastsetter høytider og dager og år.' (1.Mos 1,14) 'Fastsetter tider...' oversetter andre bibeloversettelser. Dette er et nøkkelord for å forstå Guds profetiske kalender. Allerede fra den menneskehetens historie finnes det tider, og sesonger som er fastsatt av Herren. For tiden er i Guds hender. 'I din hånd er mine tider.' (Salme 31,16) Og Herren har også fastsatt høytidene, som omtales som Herrens høytider.

Det er også gitt en spesiell tid for nasjonene: 'Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, OG HAN SATTE FASTE TIDER FOR DEM og bestemte grensene mellom deres bosteder.' (Apg 17,26 uthevelsene mine). I Daniels bok får vi flere eksempler på verdensriker som kommer og går. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud er tidsaldrenes konge og verdenshistoriens herre. En dag må alle jordens konger bøye seg for Ham: 'Jesus Kristus ... herskeren over kongene på jorden.' (Åp 1,5) 

En ny dag er i ferd med å begynne! Det bibelske døgnet begynner når solen går ned, så dagen begynner med mørket. Det er verd å merke seg i en mørk tid som vår. '... det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys...' (1.Mos 1,2-3)

Koronaepidemien er virkelig en treskeplass, både for enkelinivider og nasjoner. Det viser hvor vi har vårt hjerte og våre prioriteter. Tidene er vanskelige og mørke, men det gryr av dag! Nå gjelder det virkelig å kjenne tiden vi lever i og er inne i. Dette er en tid for å våkne og holde oss våkne. Ikke en tid for åndelig søvn. Himmelske strukturer er midlertidige og fleksible, jfr ny vin i nye skinnsekker. La oss være åpne for å restrukturere, ha løse teltplugger, kunne endre ting raskt. Er vi underlagt øverstbefalende i Herrens hær, handler det ikke om meg, mitt eller mine, men om Ham! 

En ny generasjon bedere kommer

 Deler av denne helgen har jeg deltatt på de digitale sendingene fra 'Sammen for Hans ansikt', den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud som Nasjonalt bønneråd og Ungdom i Oppdrag arrangerer hver år. Jeg sitter i ledergruppen for konferansen. Underlig å ikke kunne være fysisk tilstede på Grimerud. Jeg har vært med i ledelsen helt siden den ringe begynnelsen av disse nasjonsale bønnekonferansene, men koronasituasjonen gjorde at jeg ikke kunne delta fysisk i år. Men jeg fikk anledning til å holde et seminar over nettet om forønns- og vektertjenesten. 

Det som grep meg så veldig med årets konferanse var to ting: generasjonene som står sammen og: den nye generasjonen bedere som nå vokser frram! Nå er vi vitne til at flere av de seere års profetiske budskap gitt til Norge, og gitt til konferansen, går i oppfyllelse rett foran våre øyne! Vi har sett konturene av at noe er på gang de siste årene, men nå blomstrer det! Unge bedere, unge lovsangere, unge møteledere, unge talere - og noen fra min generasjon innimellom! Høvdingen Alv Magnus var på plass, og talte med profetisk klarhet, skarphet og tyngde. Det er så fantastisk å få være en del av dette og det Gud gjør i nasjonen vår. Jo da, det er et åndelig mørke rundt oss - også i Norge - men det er mye lys også! En ny generasjon er i ferd med å reise seg, og så får vi som begynner å dra på årene være heiagjeng. Det er en rolle jeg gjerne innehar. Tenk å se det vi ser nå! 

Denne helgen er det blitt bedt over hele Norge, i bygder og byer. Det er blitt meg fortalt at det har vært solgt mer enn 400 pass som gjorde det mulig å se sendingene. Regner du minst to pr pass er vi oppe i over 800 mennesker, og i enkelte tilfeller er det nok flere som gikk sammen om å se sendingene. Det betyr at dette er den bønnekonferansen i vår regi som har hatt flest deltagere noensinne!

Jeg gleder meg også over Benedicte og Gjermund Mella - det unge ekteparet som leder One Thing Europe. Det var en stor ære å bli intervjuet av dem i deres podcast torsdag kveld. De eom er interessert kan gå til nettsiden deres: One Thing Europe og se sendingen der.

Disse dagene har brakt meg bokstavelig talt på kne for Gud. Jeg måtte innvie meg på nytt for en ny tid som denne, og tydeliggjøre kallet mitt. Etter å ha gjort det, sovnet jeg. Da jeg våknet våknet jeg med disse profetiske ordene fra en venn: "Jeg hører Herren si: Hva du sår og planter i dag, vil jeg vanne1 Snakk om bekreftelse. Rett etter dette skriver en annen venn til meg følgende: "Tiden er kommet! En hellig bønnekrig er blitt startet nok en gang. Hellig, hellig, hellig er Herren. Ører til å høre med , øyne til å se med, hjerter til å bli formet av Hans Ånd. Det er en Ånd, en kropp i Kristus."

Vedkommende ga meg også et profetisk ord på lørdag. Det er så personlig at jeg ikke skal gjengi det. 

Jeg er begeistret. Heftig begeistret - over det Gud holder på med for tiden. Det er så mye å glede seg over. Det er så mye å takke for.

I det vi begynte å planlegge årets bønnekonferanse fikk jeg Salme 110 mens vi ba. Jeg vil gjerne få sitere vers 3:

"Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag. I hellig skrud kommer din ungdom til deg, som dugg ut v morgenrødens skjød."

Det er det vi opplever nå.

Er det rart jeg er begeistret?

Salmen "Turn your eyes upon Jesus" ble skrevet av blind kvinne

Føler du deg misfornøyd, deprimert fortvilet? Helen Howarth Lemmel opplevde det samme da hun ble rammet av en sykdom som gjorde henne blind blind og som et resultat av det ble forlatt av mannen sin. Likevel, midt i hennes situasjon, vendte hun seg til Jesus og skrev over 500 salmer med lovsang og tilbedelse! Denne elskede salmen kom ut i 1922. "Turn your eyes upon Jesus, look full in His wonderful face and the things of earth will grow strangely dim in the light of His glory and grace."

- Gary Blanchard

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Israel med vaksinesukess mot Covid-19

Det må da være et alvorlig tankekors for norske Israelsvenner som samtidig er ihuga vaksineskeptikere og vaksinemotstandere, at Israel var først ute med vaksinering mot Covid-19 og nå ser særdeles gode resultater. Ja, de oppsiktsvekkende resultatene legges nå merke til over hele verden. NRK melder for eksempel i dag følgende: "Israel åpner samfunnet etter vaksinesuksess" og skriver: "Til tross for at landet har et av de høyeste smittetrykkene i verden, åpner Israel søndag opp store deler av samfunnet. Over 49 prosent av alle innbyggerne i Israel har nå fått minst en vaksinedose mot Covid-19."

Israel gikk 27. desember i fjor inn i den tredje nedstegning under pandemien. På dagen i dag åpner store deler av samfunnet opp igjen for alle som er vaksinerte. Det gjelder treningssentre, kjøpesentre, hoteller og synagoger.

Som om ikke dette var nok melder The Times of Israel at israelske helsemyndigheter kan slå fast at vaksinen mot Covid-19 forhindrer 98,9 prosent av Covid-19 dødsfallene. Det er svært gode nyheter ikke bare for Israel, men for hele verden. 

"Vaksinen reduserer dramatisk alvorlg sykdom og død", sier den israelske helsedirektøren, Chezy Levy til The Times of Israel.

Profetisk: Tiden er nå

Dette samsvarer veldig godt med det jeg selv kjenner på akkurat nå:

Jeg ser en sky bevege seg; herligheten nærmer seg. Selve den tydelige tilstedeværelsen er i ferd med å bygges opp, og når vi ber, vil skyen nærme seg fortsatt. Herligheten invaderer fiendens leir hvor Guds folk vil danse og synge igjen, og glede seg over at himmelen blir løslatt. Tronrommet er sprukket åpent og selve himmelens atmosfære lekker ut mot jorden. Åpne hjertene dine; åpne portene for å ønske nærværet av selve herlighetens konge velkommen. Søk Herren mens han er å finne ; inviter ham inn til å hvile og bli i deg. For når han bor der, skal jorden forvandles. Med et kyss av hans nærvær skal vi, som den gjenværende bruden, komme fram kledd i hans praktfulle herlighet.

Likevel forbereder ikke alle oss like ivrig på denne storslåtte inngangen. Mange av oss sover og er helt uvitende om hvor viktig det er i vår tid. Det er på tide å våkne, tørke søvnen fra øynene og angre på vår selvtilfredshet. Tiden er nå!

- Steve Porter

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Dette gjør meg trist og lei meg

De siste par ukene har jeg hatt noen samtaler som har gjort at jeg er lei meg. Det er samtaler med mennesker som er underveis, og som ennå ikke har kommet til tro på Jesus. De har alle det til felles at de har oppsøkt kristne og kristne miljøer, for så å bli forstrekket over hvor politiseerte disse miljøene er. 'De snakket ikke om annet enn Trump', sa en. En annen: 'Det var bare snakk om motstand mot vaksiner og konspirasjoner av ulike slag.' Hadde de ikke noe å si om Jesus?, spurte jeg forsiktig. 'Lite', var svaret jeg fikk.

Resultatet av disse søkernes møte med kristne var at de vendte seg bort. Om den kristne tro handler om å være Trump-tilhenger og vaksinemotstander, ville de jeg snakket med ikke ha noe med kristen tro å gjøre.

Dette er alvorlig, svært alvorlig og butrde få oss alle til å tenke oss om. Når det ikke er korset som vekker anstøt, men hvilket politisk syn vi har eller hvilket syn på vaksiner, er noe gått fullstendig galt. 

Metodisten og professor emeritus Howard Snyder skrev nylig, her i min oversettelse:

"Guds rike og såkalt kristen nasjonalisme er uforenlige. Sett bibelsk er de på to forskjellige måter, i motsatt retning. Den "kristne nasjonalistiske" ideologien med sin vekt på makt er både ikke-amerikansk og ikke-kristen. Mer som fascisme. Ideologien, til og med språket som brukes ("Drep de vantro!") Er det fra korstogene i middelalderen, som fortsatt hemmer kirkens vitne i dag."

Evdokia ble 115 år og hadde helbredelsens nådegave

I en alder av 92 år foretok Evdokia Sukhanova (ærverdige mor Zosima) nok en pilegrimsreise til fots til Jerusalem. Hun var en hellig kvinne med litt av en livshistorie! Hun ble født og døde samme dag - 1. mars, det gikk hele 115 år mellom fødselsåret (1820) og hviletiden hennes (1935)!

115 år fylt med lys, motgang, forfølgelse og trøst. Men til hun døde, hjalp Zosima folk uselvisk. Mannen hennes døde under den russisk-tyrkiske krigen, hun overlevde også sønnen sin sønn og i en alder av 72 tok Evdokia Sukhanova klosterløfter ved Pokrovo-Ennatsky-klosteret! Tenk på det, i en alder av 72 år, da de fleste av oss allerede tror vi har levd våre liv. Er ikke dette et eksempel på at det ikke er aldersgrenser mens sjelen søker lys. Senere tar hun klostreturen til det store skjemaet med navnet Zosima.

Gjennom hennes bønner, ikke langt fra klosteret, er det en helbredende kilde, og senere ble det arrangert en eremitasje med et kapell i navnet til Den aller hellige treenighet.

I løpet av forfølgelsen av kirken ble klosteret stengt, og bøndene gjemte Matushka Zosima. I en hellig sypressekiste hentet fra Jerusalem sov hun i en eller annen hytte, og i den ble hun fraktet fra landsby til landsby da den gamle damen måtte "skjules".

Fortid, nåtid og fremtid ble avslørt for Zosima. Hun hadde også en sterk gave av helbredelse, folket kom ustanselig til henne.

Hun ble begravd i hjembyen Sentsovka, Orenburg-regionen.

Bare Gud er nok

Egentlig er det bare en ting du kan be Gud om uten forbehold. Det er bønnen om at han skal være alt for deg. Du trenger ikke fortelle Gud hvordan han bet skal oppfylle dione ønsker eller behov. Han har alt, og når han gir seg selv, gir han deg alt på en gang. Hvis du har ham, da finnes det ikke mer å be om eller lete etter.

I første del av Fadervår er bønnen helt rettet inn på Gud selv: la ditt navn holdes hellig, la ditt rike komme, la din vilje skje. Selvfølgelig kan du be om det du tror du trenger, men disse spesielle bønnene skal alltid bygge på overgivelse og lengsel etter Gud selv.

Jo nærmere du kommer Gud, desto mer ligger tyngdepunktet på første del av Fadervår. Jo mer du stoler på Gud, desto mindre trang får du til å spesifisere bønnene dine etter egne og andres behov. Senere kan Gud kalle deg til et spesielt forbønnsooppdrag, men da er det han selv som spesifiserer bønnene dine.

Det finnes en uro og en omsorg for ikke er fra Gud. Det er den uroen som kommer av at du prøver å bære verdens nød med dine egne, smale skuldre, i stedet for å legge dem over i Guds hender.

'Den som overlater verden til Gud, har fremdeles virkelig medlidenhet med mennesker i nød. Men denne medlidenheten bæres av en dyp fred, en visshet om at den allmektige Gud elsker alle og til sist kan la alt gå inn i sin plan for å redde verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 31

Frank Mangs synger Emil Gustafson

I går kom jeg over en sjelden skatt: Frank Mangs (bildet), hele Nordens vekkelsesevangelist synger Emil Gustafson!! Innspillingen bærer preg av tidens tann, likevel så betagende vakkert. Kunne noen i dag ha skrevet en slik tekst som Emil Gustafson's i dag? Det måtte i så fall være en som har gjennomlevd de samme sykdomsprøvelser som hellighetsforkynneren Gustafson gjorde. Emil Gustafson ble bare 38 år gammel. Men hvilket velsignet fruktbærende liv!

Her finner du en link til sangen som Frank Mangs synger: 

https://www.youtube.com/watch?v=ApHXLakGFDU

Her er teksten:

1. Ett stilla barnahjärta
man får ej hur som helst.
Det går ej utan smärta
från syndens makt bli frälst.
Det kostar tåreströmmar
förrän jag helgas så
att alla mina drömmar
i Jesu anda gå.

2. Den Herren vill förära
att bli en Abraham
sin Isak måste bära
som lydnadsoffer fram.
Ej utan sorg fullbordas
en sådan offerdöd.
En skön förhoppning jordas
ej utan hjärtenöd.

3. Men ville hjärtat brista
vid blotta tanken på
att offra allt, ja, mista
sitt eget liv också,
dess djupare är fröjden
att lyda Herrens bud,
sen vi på offerhöjden
fått vittnesbörd av Gud.

4. Som Aron stilla tiger
vid Herrens hårda slag
och sig på nytt inviger
att vörda Herrens lag,
så skall du, o mitt hjärta,
i lydnad för hans bud
också uti din smärta
tillbedja Herren Gud.

5. Se, över sorgevågen
jag ser en härlig syn:
Guds löfte, segerbågen
som glänser där i skyn.
Så vill jag Herren bida,
han inga misstag gör
och sorgefloden vida
till Jesu hjärta för.

I ly for uværet

Jeg klarer visst ikke å gi helt slipp på ordene fra Jesaja-boken jeg siterte i går. Ordene 'å la hjelpeløse komme i hus', har brent seg fast. Det er vel kanskje fordi jeg kjenner meg så igjen i dem. De kroppslige begrensninge av Parkinsonsykdommen er blitt mer merkbare. Jeg går dårligere. Er mer utsø. Sterkere og mer uttalt smerte. Jeg er mer avhengig av hjelp. I perioder kjenner jeg meg riktig hjelpeløs. Og så er det masse følelser, som av og til kjører berg-og-dalbane med meg. Jeg blir lei meg. Denne uka har jeg hatt flere slike dager. Den har også inneholdt ubehagelige opplevelser med mennesker som jeg har opplevd ikke ville meg vel. Så har jeg også hatt gode opplevelser med flotte mennesker.

Den faste som behager Herren, sier profeten Jesaja, er å 'la hjelpeløse komme i hus'. Mange opplever livsstormer, som uværet på bildet. De trenger ingen som skriker til dem, er ubehagelige, krevende, snakker dem ned. De trenger rett og slett noen som lar dem komme inn i varmen, gir dem et ly for uværet, som ser dem og som elsker dem med ømhet. Som byr dem på en åpen favn og lar dem få være seg selv. Som elsker dem med sine sår, tilkortkommenheter og skrøpeligheter.

For når alt kommer til alt er vi alle hjelpeløse.

Den uendelige skjønnheten i en mild ånd

En stille og mild ånd er en ånd av ydmykhet og inderlig kjærlighet til andre. Det betyr at vi ikke provoserer argumenter for vår egen fordel eller bekjemper raseri med raseri; en mild, kontrollert tunge er som en bøtte med vann til en flamme.

Snarere bør det være ditt indre, den uforglemmelige skjønnheten til en mild og stille ånd, som er av stor verdi i Guds øyne. 1.Peter 3: 4. La være  å skape drama eller forstyrrelser, men vær heller fred når andre sprer uenighet. Invester din tid på å oppleve glede i hans nærvær i stedet for å skape kaos i nærvær av andre. La ditt utsmykning være de skjulte egenskapene til hjertet. En mild og stille ånd er av stor verdi i Guds øyne.

- Steve Porter

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Uprakisk kristendom

I dag - på den første fastedagen etter Askeonsdagen - er det en setning fra Jesaja-boken som jeg stanser ved: '... og la hjelpeløse og og hjemløse komme i hus'. (Jes 58,6-7) Det er en del av vårt kall som kristne - og som medmennesker.

Den kristne tro kan lett bli upraktisk. Det skjer når troen erstattes med overåndelighet. Når Gud blir en unnskyldning. Det høres riktig fromt ut når vi sier: 'Det skal Gud ta seg av', men det kan samtidig bli en unnskydning for ikke å gjøre noe som helst. Selv bønnen kan bli en unnskyldning og en handlingslammelse. Vi kan bli så 'åndelige' at vi ikke lenger er menneskelige. Derfor anbefales vi i fastetiden å gjøre som Gud: bli menneske! For - jo mer menneskelige vi blir, jo mer åndelige er vi.

Guds hjerte banker for de hjelpeløse og hjemløse, Han solidariserer seg med de fattige, de marginaliserte, enkene og de foreldreløse. Blant dem er Han å finne - ofte forkledd som en av dem. 

Når kristne blir undertrykkere har troen kommet på villspor. Når troende blir stående på undertrykkerens side, tar parti for en bror som misbruker en hjelpeløs, har troen sporet av. Da er den i praksis blitt heresi - vranglære, og blitt en karikatur av sann kristen tro.

Sann kristen tro har bein og armer, hjerte og hode.

La oss passe oss for overåndeligheten. 

En bok for fastetiden

'Fastetidens motto,' skriver den svenske retreatlederen og forfatteren Peter Halldorf, 'er mindre, ikke mer,' Det er sant også for denne boken som er som en god medvandrer som følger oss fra Askeonsdag og frem til 1.påskedag. Her serveres en daglig posjon reisekost for fastetidens 40 reisedager med et ord fra Skriften, en betraktning og en bønn. Boken er i et hendig format, vakkert innbundet, som gjør den lett å få med seg. Den bør kjøpes gjennom en kristen bokhandel, enten ved direkte oppmøte eller gjennom deres nettbokhandel. De trenger all dcn støtten de kan få i disse koronatider!

Denne lille boken, med sitt djupe innhold i umisskjennelig Halldorf-stil, har min aller varmeste anbefaling. Jeg leser den selv i denne fastetiden.

Boken er utgitt av Verbum. Den koster 249 kr.

Vandringen mot den strålende påskedagen

Så har vi begynt på fastetiden, vandringen mot Golgata og den strålende påskedagen. Forrige onsdag tok jeg feil av datoen, og annonserte den en uke før tiden. Det gjorde kanskje ikke så mye, for da ble kanskje flere oppmersomme på denne gaven som fastetiden er. En tid for stille refleksjoner, for muligheten til å tynne, forenkle. For faste handler jo ikke bare om å avstå fra mat. Den handler mye om konsentrasjon. Ikke bare i betydningen oppmerksomhet, men fokus. Hva er viktig? Hva er vesentlig?

For meg handler fastetiden om oppmerksomt nærvær.

Om å ha tid for de små tingene.

Tid for langsomheten.

Se de lange linjene.

Legge seg på dreieskiven og la seg forme av Mesteren til det kar Han vil ha meg til å bli, til et kar som bringer Ham ære med mitt liv. Jeg er redd Han ofte må begynne på nytt igjen, slik pottemakeren om omtales av profeten Jeremia - for jeg roter det nok ofte til. Mislykkes. Men det fantastiske med Herren er Hans evne til å begynne om igjen!

Velsignet faste!

Jeg har blitt kidnappet, torturert - men så kom Covid-19

Her kommer en liten oppdatering om min gode venn Canon Andrew White som fremdeles behandles for Covid-19 på sykehus. Jeg håper vi kan være mange som løfter ham fram for N>ådens trone her i Norge også. Vi trenger så sårt hans stemme

"Jeg har nylig fortalt historien om herlighetssonen i krigssonen. Det har vært en flott historie om Herrens majestet bokstavelig talt i krigssonen. Det jeg har sett i Covid sonen er smerte og herlighet som aldri før. Behandlingen min har vært grunnleggende nasal oksygenbehandling og-antibiotika, men forleden dag kom legene til meg med en stor avgjørelse hva angår livs- og dødsbeslutning, de ønsket at jeg skulle ta en beslutning om jeg ville at jeg skulle bli ventilert hvis normal pust stoppet. Som anestilege hadde jeg tatt avgjørelsen tidligere, mange ganger at visse pasienter ikke var for gjenoppliving. Når du tar avgjørelsen om deg selv, er den veldig annerledes. Samtidig er det veldig befriende å vite at alt i alt som hender er jeg i  den allmektige Herrens hender."

En god venns 75 års dag

En god venn og kollega fyler 75 år i dag. Jack Slaugh, her til høyre på bildet, tjente trofast Herren i mange år som pastor for Den internasjonale baptistkirken i Sandvika.

Marilyn og Jack kom til Norge på 1980-tallet, og bygget opp en livskraftig menighet i Sandvika utenfor Oslo, som i dag teller mellom 20-30 ulike nasjonaliteter. Den Internasjonale Baptistmenigheten, som begynte som en menighet for amerikanere som enten var bosatt eller arbeidet i Oslo-området, er blitt flerkulturell, og lever virkelig opp til navnet sitt.

Jeg ble kjent med ekteparet Slough i den siste fasen av tiden de var her i Norge, på 2000-tallet, i en viktig fase av mitt liv. Jeg møtte to svært dedikert mennesker, som levde et liv tydelig preget av Jesus og med en kjærlighet til den lokale menigheten som grep meg sterkt. De levde og åndet for en ting: At Jesus skulle ha all ære, og at menigheten skulle vokse, ikke bare i antall, men også i kunnskap og kjennskap til Jesus. Gjennom bunnsolid bibelundervisning la Jack Slough et fundament som førte til vekst og modning. For Jack Slough hadde og har en urokkelig overbevisning om kraften i Guds ord som forløses når Ordet blir forkynt. For ham er Bibelen Guds autoritative, guddommelig inspirerte Ord, gyldig til alle tider, og det man bygger både liv og lære på. Marilyn tjente også med sin sang og musikk, alt til Guds ære.

Å møte et så dedikert ektepar gjorde inntrykk. Deres raushet og varme likeså. De bød på seg selv, hadde tid til å lytte, viste omsorg og gav masse kjærlighet. Samtalene i deres hjem er dyrebare minner.

Jeg takker Gud for Marilyn og Jack. De ble prøvd med sykdom, med også i disse fasene av livet, ble de et eksempel for alle oss som stod rundt dem. Deres overgivelse til Gud, deres villighet til å følge Ham også i de vanskelige tidene, gjorde noe med oss. Vi ønsket å etterfølge deres overgivelse og tro også i livets motbakker.

Nå i ettertid - etter at Marilyn og Jack dro tilbake til USA for å tjene Guds rike der, i en menighet hvor de også der måtte begynne alt fra begynnelsen av, har jeg tenkt på deres offer. De siste årene hadde de alle barna sine i USA, barnebarn og resten av familien. Dette ofret de for å tjene Guds rikes sak i Norge. Hele familien Slough har betalt prisen for det. Belønningen venter dem i himmelen. Selv kjenner jeg på en djup takknemlighet for å ha hatt privilegiet å få møte Marilyn og Jack. Gjennom dem har jeg lært mye om det å tjene andre.

Gratulerer med 75 års dagen, Jack, jeg savner deg veldig! Vi hadde trengt din røst i Norge. For meg er du pastorens pastor.

Herren deler sitt nærvær med dem som setter pris på Ham

 «Mens jeg gikk på bibelskolen, lærte jeg et veldig viktig åndelig prinsipp fra en av lærerne mine, Walter Beuttler. Det var veldig enkelt, men likevel djuptgående. Han sa: "Herren setter pris på å bli verdsatt." Dette virker kanskje ikke spesielt, men det uttrykker noe som ligger Herrens hjerte veldig nært. Vi ønsker alle å bli verdsatt, men Herren "setter pris på å bli verdsatt." Han deler sitt nærvær med de som setter pris på ham, og som lar ham få vite at de gjør det.

"Dette betyr at når Herren har beveget seg på en spesiell måte på et av møtene våre, eller har velsignet oss med hans nærvær, bør vi være veldig nøye med å ta oss tid mens vi nyter hans nærvær, for å si" Herre, du er her, og vi vil fortelle deg at vi vet at du er her, og at vi liker det veldig godt. " Da bør vi løfte vår stemme i harmoni og tilbe ham. ”

- Wade Taylor (bildet) 1924-2012

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En 97 års dag

Se på der vakre og strålende ansiktet! I går kunne Jean-Pierre Schumacker feire sin 97 års dag. Han er den siste av rmunkene fra Tibhirine, cisterciensermunkene fra Atlasfjellene i Algerie, kjent fra filmen 'Blant guder og mennesker'. 

Se på der vakre og strålende ansiktet! I går kunne Jean-Pierre Schumacker feire sin 97 års dag. Han er den siste av rmunkene fra Tibhirine, cisterciensermunkene fra Atlasfjellene i Algerie, kjent fra filmen 'Blant guder og mennesker'. 

Denne filmen, som er bygget på en sann historie om åtte Cisterciensermunker som under borgerkrigen i Algerie risikterte sine liv for å bli i sitt kloster i Atlasfjellene og tjene den muslimske lokalbefolkningen. Filmen er en av de sterkeste vitnesbyrdene på film jeg har sett om sant kristent liv. Den er realistisk - munkene fremstår med sin frykt, dødsangst, og vi følger deres vei til fred med Gud i sin livsskjebne.

Men denne idyllen ble så brutalt ødelagt. 21. mai 1996 tilkjennega en militant islamistisk organisasjon at de hadde henrettet syv trappistmunker som tilhørte nettopp dette klosteret.

Jeg glemmer heller aldri ordene til en av disse trappistmunkene, legen Luc, som sa:

"Be for meg om at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred."

Det er også min bønn.

Jeg lærer hele tiden noe nytt om disse munkenes levemåte, hvor en ser Kristus som har vunnet slik skikkelse i dem. De er så menneskelige med sin ærlighet i forhold til den frykten de kjenner på, samtidig som de bærer med seg en slik fred som er til å ta og føle på.

Drapene på disse syv munkene satte punktum for en særdeles radikalt vitnesbyrd om evangeliet. Disse munkene levde det! Og det midt for fiendens øyne.

Omsorg og takknemlighet

 Madda, som tok dette bildet, skrev:

′ ′ 23 dager har gått siden pasienten ble innlagt på sykehus, og ikke et eneste familiemedlem kom for å sjekke om helsen hans i disse 23 dagene. Men en due kommer annenhver dag og setter seg på sengen. Duen holder seg en liten stund og flyr deretter til himmelen. "

Senere fant vi ut at mannen satt på benken hver dag i nærheten av sykehuset og ga duene mat. Personlig glemte folk denne mannen, men denne fuglen glemte ikke. Dyr lærer oss takknemlighet!"

Fra Orthodox Gladness

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Er ikke evangeliet 'spicy' nok? I 'trumpismens' tidsalder, del 5

Hebreerbrevets forfatter gir oss en beskrivelse av hvordan de første kristne opplevde forfølgelsene mot dem: 'Men tenk nå tilbake på den første tid - den gang dere nå var blitt opplyst, og så utholdt stor kamp og lidelse. Dels ble dere selv gjort til et skuespill ved spott og trengsler, dels stod dere sammen med dem som fikk gjennomgå dette. For også fangene hadde dere medlidenhet med. Og dere fant dere med glede i at deres eiendeler ble tatt fra dere, for dere visste at dere hadde en bedre eiendom, som varer ved. Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn!' (Hebr 10,32-35)

Det var med de romerske keiserdømmet at de systematiske forfølgelsene av de første kristne tok til. Romerne var jo ellers kjent for å være meget tolerante overfor mennesker av en annen tro.Når det gjaldt de kristne skar det seg på grunn av at de kristne ikke ville bøye seg for keiseren og anerkjenne ham som deres herre. De hadde en annen herre, nemlig Jesus. Romerne anså de kristne for å være ateister! Det høres merkelig ut for oss, men det var fordi de kristne ikke trodde på alle gudene romerne hadde! 

Så selve kimen til forfølgelsene av de kristne handlet altså om dette: de anerkjente ikke keiseren som herre. Det er viktig å merke seg for dagens kristne også. Når lovene i en nasjon går mot Guds ord, må en kristen lyde Gud mer enn mennesker.

Statens undertrykkelsespolitikk var et foreløpig forsøk på å stanse den kristne tros utbredelse, men som Tertullian viser, slo det helt feil ettersom de kristne bare økte i antall.

Evangeliet vant stadig nytt terreng, til tross for forfølgelsene. 'Jo oftere dere meier oss ned, desto flere blir vi. De kristnes blod er kirkens såkorn.' (Tertullian: Apology) Tusenvis ble fengslet og drept, men andre sto fram og tok deres plass. Disse forfølgelsene som begynte under keiser Nero (54-68 e.Kr.) omkring den tiden da Paulus led martyrdøden, fortsatte med vekslende intensitet i flere århundrer. De kristne ble anklaget for de verste forbrytelser og fikk skylden for fryktelige ulykker, hungersnød, epidemier, ja, til og med jordskjelv. Når de ble utsatt for hat og mistanker, sto angivere parat til å forråde de uskyldige mot betaling. Mange ble kastet for de ville dyr i amfiteatrene eller brent levende. Noen ble også korsfestet. Overalt hvor de kristne søkte tilflukt, ble de jaget som ville dyr. Tusenvis søkte tilflukt i katakombene. Under høydedragene utenfor Rom var det gravd lange, underjordiske ganger, og de mørke labyrintene strakte seg kilometervis utenfor bymuren. I disse underjordiske skjulestedene gravla kristne sine døde. Her fant de også et hjem når de ble erklært fredløse.

Diskusjoner og ordkrig

I det siste har jeg merket meg at en del personer bli sinte, oppbrakte og frustrerte over meg fordi jeg ikke tar imot deres invitasjon til å diskutere. Men jeg har bestemt meg for lenge siden at jeg ikke lenger tar del i diskusjoner på sosiale medier.. De fører ikke til noe godt og bærer bare dårlig frukt. Samtaler derimot er noe annet, for da kan man lytte til hverandre. Diskusjoner er spill av tid. Dyrebar tid.

Bibelen har faktisk noe å si om dette: 'Dette skal du minne om: For Guds åsyn skal du pålegge dem at de ikke skal ligge i ordkrg, til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på.' (2.Tim 2,14) En varnglærer, sier Skriften, 'er bare syk etter stridsspørsmål og ordkrig. Dette fører bare til misunnelse, strid, spott, onde mistanker og stadig krangel mellom mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten...' (1.Tim 6,4-5)

For meg personlig, er det noe som står fast, og som ikke endrer seg med tiden eller motetrendene. Sannheten er udødelig, og jeg er redd for å flytte de grensemerkene Guds ord har satt slik kirken har forstått dem siden begynnelsen. Det er ikke de didkusjonslystne jeg skal stå til ansvar for en dag, fordi jeg ikke gjorde som de sa, men den hellige Gud. Har jeg ærefrykt for Ham og Hans ord?

'Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt.' (Ord 22,28)

Det er først i vår tid at kristne har endret på ting som kirken har stått sammen om i 2000 år, og så forsøker de å få oss som ønsker å holde fast på den apostoliske overleverigen, til å endre standpiunkt. Hvem frykter vi? 

En dag skal jordens grunnvoll og himlene 'gå til grunne' og 'de skal eldes som et klesplagg, som en kappe skal de rulles sammen, som et klesplagg skal de skiftes' (Hebr 1,11) - og så er vi redd for hva folk vil si om oss? Så er vi villige til å flytte grenssteiner? Hebreerbrevets forfatter skriver: 'Men du (altså Gud) forblir... og dine år tar aldri slutt.'

Det gir rett perspektiv1 Selv om vi blir upopulære, selv om vi blir i mindretall, selv om folk blir sinte på pss, og skriker til oss, har vi fått et kall om å forbli trofaste til livets slutt. Da venter den himmelske belønningen, og den er mye mer verd enn alt skryt, ros og heder her nde. Det er Gud jeg skal stå til ansvar for, ikke for de som krever at jeg skal delta på deres premisser i diskusjonene om Guds ord. Så blir sikkert noen sinte og oppbrakte over det også. Det får så være. Jeg vil frykte Gud mer enn mennnesker.

Vekterne på fjelltoppene

Se vekterne ... sterke og mektige. Ansiktet deres som en flint som peker mot Mesteren. De kjenner Hans stemme og tilber Ham i Hans hellighets skjønnhet. De blåser i sjofaren for å advare de andre når ulvene kommer i nærheten. De pløyer ... de ber inderlig i forbønn for den de elsker mest. Natt og dag ... dag og natt elsker de og lodder i djupet. Herren reiser vektene opp for å be på fjelltoppene ... for å løfte Kristi kropp gjennom faste og brennende forbønn.

- Steve Porter

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)