Diskusjoner og ordkrig

I det siste har jeg merket meg at en del personer bli sinte, oppbrakte og frustrerte over meg fordi jeg ikke tar imot deres invitasjon til å diskutere. Men jeg har bestemt meg for lenge siden at jeg ikke lenger tar del i diskusjoner på sosiale medier.. De fører ikke til noe godt og bærer bare dårlig frukt. Samtaler derimot er noe annet, for da kan man lytte til hverandre. Diskusjoner er spill av tid. Dyrebar tid.

Bibelen har faktisk noe å si om dette: 'Dette skal du minne om: For Guds åsyn skal du pålegge dem at de ikke skal ligge i ordkrg, til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på.' (2.Tim 2,14) En varnglærer, sier Skriften, 'er bare syk etter stridsspørsmål og ordkrig. Dette fører bare til misunnelse, strid, spott, onde mistanker og stadig krangel mellom mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten...' (1.Tim 6,4-5)

For meg personlig, er det noe som står fast, og som ikke endrer seg med tiden eller motetrendene. Sannheten er udødelig, og jeg er redd for å flytte de grensemerkene Guds ord har satt slik kirken har forstått dem siden begynnelsen. Det er ikke de didkusjonslystne jeg skal stå til ansvar for en dag, fordi jeg ikke gjorde som de sa, men den hellige Gud. Har jeg ærefrykt for Ham og Hans ord?

'Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt.' (Ord 22,28)

Det er først i vår tid at kristne har endret på ting som kirken har stått sammen om i 2000 år, og så forsøker de å få oss som ønsker å holde fast på den apostoliske overleverigen, til å endre standpiunkt. Hvem frykter vi? 

En dag skal jordens grunnvoll og himlene 'gå til grunne' og 'de skal eldes som et klesplagg, som en kappe skal de rulles sammen, som et klesplagg skal de skiftes' (Hebr 1,11) - og så er vi redd for hva folk vil si om oss? Så er vi villige til å flytte grenssteiner? Hebreerbrevets forfatter skriver: 'Men du (altså Gud) forblir... og dine år tar aldri slutt.'

Det gir rett perspektiv1 Selv om vi blir upopulære, selv om vi blir i mindretall, selv om folk blir sinte på pss, og skriker til oss, har vi fått et kall om å forbli trofaste til livets slutt. Da venter den himmelske belønningen, og den er mye mer verd enn alt skryt, ros og heder her nde. Det er Gud jeg skal stå til ansvar for, ikke for de som krever at jeg skal delta på deres premisser i diskusjonene om Guds ord. Så blir sikkert noen sinte og oppbrakte over det også. Det får så være. Jeg vil frykte Gud mer enn mennnesker.