En av fastetidens gaver er tiden fasten gir oss for refleksjonen. Etter som årene går kjenner jeg derfor på en stadig større takknemlighet for den åndelige veiledningstradisjonen som den ignatianske spiritualiteten representerer. Jeg kan ennå i dag (det er mange år siden nå) hvor overveldet jeg var da jeg første gang gikk til åndelig veiledning hos en prest, og stiftet bekjentskap med disse tre viktige spørsmålene:
1. Hvem er Gud for deg? 2. Hvordan opplever du Gud? 3. Hva er din djupeste lengsel?
Det er til hjelp å kunne snakke sant om livet. Hva har formet mitt gudsbilde? Hva gjør meg glad, sint, lei meg, ensom, redd, trist, frimodig, kreativ? Og dette er relasjon til bønn. Da åpnet en helt ny verden seg for meg, som satte meg fri. Når det gjaldt gudsbildet jeg bar på, hvordan hadde jeg opplevd Gud og hvordan opplever jeg Ham nå? Var gudsbildet mitt til hinder for at jeg fikk oppleve Gufs nærhet?
I samtalene med presten ble det lagt vekt på hva som skjer når jeg ba og da med utgangspunkt i disse spørsmålene. Dette har jeg tatt med meg videre i livet, og nå i den 40 dager lange fastetiden har jeg enda bedre tid til denne stille refleksjonen - og jeg kjenner på djup takknemlighet til den eldre irske presten som tok seg tid til å hjelpe meg på bønnens vei.
En annen side ved den ignatianske veiledningstradisjonen handler nettopp om refleksjonen mot avslutningen av dagen:
Hver kveld bør jeg legger meg stanser opp og ser hvordan Jesus har kommet til meg gjennom dagen. Det er en spennende releksjon. Etter det ser jeg på hva som har fått makt over meg og som jeg vil bryte med. Til slutt overlater jeg meg til Kristus. Det er det aller viktigste.
Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten disse hjelpemidlene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar