Hjertet mitt slipper ikke tak i bildet av denne vakre kvinnen. Hennes navn er Panya Bergstein og hun overlevde Holocaust. Panya Bergstein var blant pionerene som kom seg til Israel, hvor hun som mange andre jøder som hadde gjort aliyah levde livet i en kibbutz. Året er 1944 og sakte men sikkert går det opp for dem hvilken enorm tragedie som utspiller seg i konsentrasjonsleirene til nazistene i Europa. Hennes foreldre befinner seg i Polen.
I desember 2010 blir det funnet en skoeske i kibbutzen hvor Panya hadde levd sitt liv. I skoesken finner de noen papirer etter henne. Det er et brev stilet til bykommunen i Polen hvor foreldrene hadde bodd, om ikke de har opplysninger om familien som bodde i Otbotsk, 37 Shkolana gaten? Om hun sendte brevet og om hun fikk svar vites ikke.
Men i skoesken finnes det også et dikt hun har skrevet. Det er skrevet på hebraisk, et språk jeg ikke behersker, og med google translator er det umulig å oversette det til norsk. Men noen linjer går greit, og de er så blendende vakre at tårene renner hos meg.
"Dere plantet musikere i meg, min mor og far. Gjenglemte salmer. Frø, frø bærer hjertet - nå stiger de og vokser ... I meg din fjerne stemme som er i dag. Jeg vil lukke øynene og se deg. Over mørket i avgrunnen.
Er det ikke vakkert?
Uendelig vakkert er det. Vi bærer våre døde med oss. I erindringen. De ga oss sine liv. Plantet frø i oss som voker og blir til våre liv. Så mye å være takknemlig for.
"Hedre din far og din mor, så dine dager kan bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.' 2.Mos 20,12.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar