Hebreerbrevets forfatter gir oss en beskrivelse av hvordan de første kristne opplevde forfølgelsene mot dem: 'Men tenk nå tilbake på den første tid - den gang dere nå var blitt opplyst, og så utholdt stor kamp og lidelse. Dels ble dere selv gjort til et skuespill ved spott og trengsler, dels stod dere sammen med dem som fikk gjennomgå dette. For også fangene hadde dere medlidenhet med. Og dere fant dere med glede i at deres eiendeler ble tatt fra dere, for dere visste at dere hadde en bedre eiendom, som varer ved. Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn!' (Hebr 10,32-35)
Det var med de romerske keiserdømmet at de systematiske forfølgelsene av de første kristne tok til. Romerne var jo ellers kjent for å være meget tolerante overfor mennesker av en annen tro.Når det gjaldt de kristne skar det seg på grunn av at de kristne ikke ville bøye seg for keiseren og anerkjenne ham som deres herre. De hadde en annen herre, nemlig Jesus. Romerne anså de kristne for å være ateister! Det høres merkelig ut for oss, men det var fordi de kristne ikke trodde på alle gudene romerne hadde!
Så selve kimen til forfølgelsene av de kristne handlet altså om dette: de anerkjente ikke keiseren som herre. Det er viktig å merke seg for dagens kristne også. Når lovene i en nasjon går mot Guds ord, må en kristen lyde Gud mer enn mennesker.
Statens undertrykkelsespolitikk var et foreløpig forsøk på å stanse den kristne tros utbredelse, men som Tertullian viser, slo det helt feil ettersom de kristne bare økte i antall.
Evangeliet vant stadig nytt terreng, til tross for forfølgelsene. 'Jo oftere dere meier oss ned, desto flere blir vi. De kristnes blod er kirkens såkorn.' (Tertullian: Apology) Tusenvis ble fengslet og drept, men andre sto fram og tok deres plass. Disse forfølgelsene som begynte under keiser Nero (54-68 e.Kr.) omkring den tiden da Paulus led martyrdøden, fortsatte med vekslende intensitet i flere århundrer. De kristne ble anklaget for de verste forbrytelser og fikk skylden for fryktelige ulykker, hungersnød, epidemier, ja, til og med jordskjelv. Når de ble utsatt for hat og mistanker, sto angivere parat til å forråde de uskyldige mot betaling. Mange ble kastet for de ville dyr i amfiteatrene eller brent levende. Noen ble også korsfestet. Overalt hvor de kristne søkte tilflukt, ble de jaget som ville dyr. Tusenvis søkte tilflukt i katakombene. Under høydedragene utenfor Rom var det gravd lange, underjordiske ganger, og de mørke labyrintene strakte seg kilometervis utenfor bymuren. I disse underjordiske skjulestedene gravla kristne sine døde. Her fant de også et hjem når de ble erklært fredløse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar