Historikeren og legen Lukas avsluttter sin bok: Apostlenes gjerninger, med at apostelen Paulus sitter fengslet i Rom. Vi skriver omlag år 63 etter Kristus. Blant bibelforskerne er det alminnelig antatt at han ble løslatt, vendte tilbake til Hellas og Lille-Asia og så senere ble arrestert på nytt og sendt tilbake til Rom. Her ble han henrettet i år 66 eller 67 etter Kristus. Hans andre brev til Timoteus ble skrevet mens han venter på sitt martyrium, og regnes som det siste brevet han skriver.
Derfor er det av spesiell interesse å se litt nærmere på dette brevets bakgrunn. Tidsmessig befinner vi oss i perioden under keiser Nero, hvor de kristne blir forfulgt. Den store brannen i Rom finner sted i år 64 etter Kristus. Det var keiseren selv som sto bak brannen. Hans drøm var å bygge opp et nytt Rom , større enn det gamle. Historien vet å fortelle at keiser Nero i sin ravende galskap satt og spilte fiolin mens Rom brant. Men for å få mistanken bort fra seg selv, anklaget han byens kristne for å stå bak brannen.
Forunderlig nok nevner ikke Det nye testamente noe som helst om den grusomme forfølgelsen under keiser Nero. Dette er forunderlig fordi i hvert fall to av de nytestamentlige brevene vi har: 1.Petersbrev og 2.Timoteusbrev ble skrevet i denne perioden. Men indirekte gjør apostelen Peter det i sitt brev. Helt mot slutten av dette brevet omtaler han menighetene han stiler brevet sitt til, som 'Menigheten som er i Babel'. (1.Pet 5,13) eller som det oversettes i 2011-oversettelsen: 'Deres søster i Babylon'. 'Babel' eller 'Babylon' er i Det nye testamente et pseudonym fo Rom, eller Imperiet.
Men det både apostelen Peter og apostelen Paulus er opptatt er å 'lide ondt' for evangeliet! Ikke kompromisse med Imperiet, ikke utvanne evangeliet, ikke underlegge seg Keiseren, men lide for Kristi navns skyld. Til sin unge medarbeider og aposteleleven Timoteus, skriver han: "Men vær du på vakt i alle ting, LID ONDT, gjør en evangelists gjerning og fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,5)
Peter på sin side fremholder også lidelsen, fremfor kompromisset. Heller ikke han bøyer kne for Imperiet og statsmakten. Menighetene under hans apostoliske ledelse er frie forsamlinger. Det er først når de senere bøyer kne og gir etter for keisermakten at keiser Konstantin tar Kristi plass og blir sekulært overhode for kirken. "For dette er prisverdig, hvis noen på grunn av sin samvitighet overfor Gud holder ut i smerte når en lider urettferdig. For hvilken ros har dere om dere er tålmodige når dere blir straffet fordi dere har syndet? Men om dere er tålmodige når dere gjør godt og likevel må lide, er det prisverdig for Gud. For til dette ble dere kalt, fordi Kristus også led for oss og etterlot oss et eksempel, for at dere skulle følge i Hans fotspor." (1.Pet 2,19-21)
I og rundt Rom ble kristne arrestert i mengder og drept på de mest grusomme og bestialske måter. Mange av dem ble korsfestet. Andre ble kledd i dyrehuder og kastet på areanaen hvor de ville dyrene rev dem i stykker, til folkets forlystelse eller hundet til en påle, tjærebredd og brent som levende fakler. Dette var Imperiet - slik imperier alltid har vært og alltid kommer til å være.
Imperieer er alltid diamentralt motsatt av alt hva Guds rike representerer. Derfor blir det en vanhellig allianse når stat og kirke blandes sammen. Kristne har ikke noe kall til å reformere Imperiet. Kristnes kall er å forkynne evangeliet om Guds rike og be om at Riket kommer!
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar