Gud er stor, likevel foretrekker han det lille framfor det st
ore. Det kan kanskje virke overraskende. Men kjenner vi ikke noe liknende selv? Hele kulturen vår går ut på å prestere og kunne så mye som mulig, likevel er det ikke først og fremst de sterke og fremgangsrike som får vår sympati. Den som er dyktig, blir beundret, men ikke elsket. Men hvis en som er dyktig, viser seg liten og sårbar, da er det lett å elske vedkommende.
Vi åpner spontant for den som blotter sine sår. Riktignok gjør vi det ikke alltid av kjærlighet, men av beregning. Det at vi ikke liker de flinke så godt, henger kanskje sammen med at vi er redde for selv å havne i skyggen. Vi vil jo ikke overstråles av andre.
Men Gud er ikke som vi. Hans kjærlighet til det lille er en absolutt ren kjærlighet. Han vil formidle seg selv til oss, han vil gi oss sitt eget liv. Og han vet at vi bare kan ta imot hvis vi åpner oss og innrømmer at vi er små og avhengige.
Hvis du tror at du kan gå fremover på den åndelige veien av din egen kraft, så må du gjerne prøve. Underveis kommer du nok til å lære ett og annet om din egen dyktighet. Men det er bedre om du tror at du ikke kan. Da får Gud muligheten til å gi deg sin kraft. Han er alltid villig til å bære dem som ikke kan gå, bare de lar seg bæres. Og hvis du blir båret av Gud, kommer du mye fortere fremover.
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 59.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar