tirsdag, mai 30, 2017

En skamplett i amerikansk historie: Martyrene fra Alcatraz

I går var det Memorial day i USA, hvor amerikanerne minnes sine falne soldater. Til alle de historiene som ble fortalt i går, hører det også med en for mange ukjent historie - en historie som ikke er mye å skryte av for USA, men som viser hatet mot de som av kristen overbevisning ikke kunne iføre seg soldatuniform og drepe.

Det er historien om de tre brødrene Michael, Joseph og David Hofer og deres svoger Jacob Wipf som her skal fortelles. Det er en kristen martyrhistorie, du kanskje ikke har hørt. Dette er historien om fire anabaptister som led døden i en amerikansk konsentrasjonsleir. Ja, du leste helt riktig. En amerikansk konsentrasjonsleir. Året er 1918.

De var ikke gamle guttene: Jacob var den eldste. Han var 30 år. Han var gift og hadde tre barn. Den nest eldste var David, 28 år, gift og far til fire barn, etterfulgt av Michael på 24. Kona hans hadde nettopp født datteren Mary. Den yngste av dem, Joseph, var 23, også han gift og far til et barn på to og et halvt år og en som var underveis. De var alle hutterianere, en del av den såkalte Døperbevegelsen, med røtter tilbake til 1500-1600 tallet. Fredselskende menn, pasifister av kristen overbevisning, som aldri hadde gjort en katt fortred. De skulle bli stemplet som forrædere av den amerikanske staten. Ene og alene fordi de ikke ville bære våpen og drepe.

De kom fra Sør-Dakota, fra Rockport kolonien og ble innrullert i det amerikanske forsvaret etter en forordning fra 1917, og skulle få sin militære opplæring i Camp Lewis i Washington. Underveis på et tog, sammen med tusenvis av andre unge menn, ble de utsatt for et grovt overgrep av to offiserer. Først ble de nektet å sitte sammen med de andre ungdommene, de skilte seg ut med sine svarte, enkle klær, og plassert i en egen vogn. Deretter ble de dratt ut en etter en fra denne vognen, skamklypt på håret for så å få skjegget fjernet. Når de kom frem til militærforlegningen, og det ble kjent at de nektet å iføre seg uniform, ble det straks arrestert og satt i fengsel. Derfra ble de ført til det beryktede Alcatraz-fengselet, som mer enn noe annet var en konsentrasjonsleir. Da hadde de blitt dømt til 20 års hardt tvangsarbeid. Det betydde også fysiske og psykiske overgrep. Husk: deres eneste forbrytelse var at de levde etter Jesu Bergpreken!

De fire unge anabaptistene ble kastet i eneceller, som gikk under navnet "hølet". Cellene var kalde og våte. Det kunne gå dager uten mat, før de fikk litt brød og vann. De ble utsatt for en torturmetode kjent under navnet "high cuffing", hvor armene strekkes ut i hele sin lengde og håndleddene som er iført håndjern er festet høyt oppe på veggen. Beina berørte gulvet såvidt. Slik ble de tvunget til å stå i timevis. Deres forbrytelse igjen? De nektet å bære våpen av samvittighetsgrunner.                                      

Utmagrede og mishandlede ble de så overført til Fort Leavenworth i Kansas. De kom hit 19. november 1918. Innen to uker var Joseph (29 november) og Michael (2.desember) døde. Den amerikanske hæren skyldte på at de døde av influensa. Deres nærmeste var ikke i tvil: de døde på grunn av mishandling og utmagring.

Det hører med til historien at ingen representant for de amerikanske myndighetene noen gang har bedt om unnskyldning for den lidelse de påførte disse mennene, eller deres familier. Tilbake satt deres koner og deres barn, frarøvet en ektefelle og far. På grusomste måte. De to andre, David Hofer og Jacob Wipf, ble løslatt.


Syv ting du kan be om for ditt barn

Her får du syv skriftsteder som kan hjelpe deg til å be konkret og målrettet for ditt barn.

1. Be om at Jesus kaller dem og at ingen vil hindre dem fra å komme til Ham:

"Så de bar de små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene truet dem. Da sa Jesus: La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til. Og han la sine hender på dem, og dro så bort derfra." (Matt 19,13-15)

2. At de vil respondere i tro på Jesu trofaste, vedvarende kall

"Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse." (2.Pet 3,9)

3. At de vil oppleve helliggjørelse gjennom Den Hellige Ånds forvandlende kraft og at de i økende grad vil oppfylle Herrens befalinger.

"Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv." (Matt 22,37-39)

4. At de ikke knytter seg til intime forbindelser utenom ekteskapet.

"Dra i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med lovløshet? Eller hva samfunn har lys med mørke?" (2.Kor 6,14)

5. At deres tanker må være rene

"For øvrig brødre: Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd - gi akt på det." (Fil 4,8)

6. At deres hjerter vil berøres så de gir sjenerøst til Herrens arbeid

"Hver mann og kvinne av Israels barn som kjente at deres hjerte drev dem til å gi noe til det store verket som Herren ved Moses hadde befalt å gjøre, kom med det som en frivillig gave til Herren." (2.Mos 35,29)

7. At når tiden er inne, så vil de GÅ.

"Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, døp dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." (Matt 28,18-20)

Etter en ide av Jon Bloom/Desiring God

mandag, mai 29, 2017

Første bok på forlaget Monastisk

Det er med stor glede jeg kan presentere den aller første boken på vårt nye forlag: MONASTISK.
Boken - Onsdagslunsj med ørkenfedrene - er skrevet av Sven Aasmundtveit, og inneholder 50 små biografier med bønner skrevet i verseform. Ønsket med boken er at den skal inspirere ditt tros- og bønneliv gjennom livet til noen av de som levde i den store ørkenvekkelsen. Det er meningen at du kan lese og fordjupe deg i bokens innhold uke for uke. Onsdag var en av fastedagene i den tidlige kirken.
Bøker fra MONASTISK er ment å være små i format - passe til å lommen, eller vesken eller ryggsekken - og til en overkommelig pris - men med et innhold som er som grovbrød for ånd, sjel og kropp.
Boken Onsdagslunsj kan du bestille hos meg. Send en epost til bjornolav58@gmail.com med navn og adresse så sender jeg den.

Den koster 100 kroner + porto.

Bønner fra hesteryggen, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai og tredje del lørdag 27.mai. Jeg har sett meg nødt til å gjøre noen valg med hensyn til oversettelsen. Stoffmengden er så stor at jeg må korte den ned, slik at det av og til vil være sammendrag av hendelsene, og ikke direkte oversettelser av hele teksten. I disse tilfellene vil jeg av og til legge til forklarende kommentarer:

"Jeg husker det svært så levende: Jeg var ute på markene for å pløye, når Guds nåde strømmet inn over meg. Jeg falt på mine knær der ute på markene, og ropte ut til Gud i det jeg sa: Velsignede Frelser, med stor glede tror jeg på Deg, for Du er min Forløser, og jeg er kjøpt med Ditt dyrebare blod, jeg elendige menneske, jeg vet ikke om jeg våger å komme til Deg, en synder som meg."

Men Peter Newcomer kom likevel ikke helt igjennom og fikk frelsesvisshet. Han slet lenge med en sterk følelse av sin egen syndighet, og kjente frykt for evigheten. Han forteller i dagboken sin at han gav seg hen til å arbeide på sin frelse med frykt og beven. Etter hvert skulle ha også forstå mer av kampen mellom ånden og kjødet, han ydmyket seg ofte for Gud. Peter Newcomer ønsket å gi deg hen til sin Frelser, men slet med å komme frem til visshet om at han var frelst.

I denne tilstanden gikk han til en eldstebror blant mennonitene. Denne gav han det råd at han burde la seg døpe, bli en del av fellesskapet og ta del i nattverden.

Peter Newcomer fulgte dette rådet, men han fikk ikke tilbake den gleden og fryden han hadde kjent der ute på markene mens han pløyde åkeren.

"Flere år skulle gå i denne tilstanden. Jeg hadde kommet til en alder hvor jeg ennå ikke hadde stiftet familie, og jeg brydde meg ikke noe om rikdom. Jeg holdt meg unna dårlig selskap, og var redd for å begå syndige handlinger. Mitt ønske var å leve et godt moralsk liv. Kroppslig sett var jeg sterk, mer enn kanskje hos mine kamerater. Jeg drev med hardt kroppsarbeid, og ble aldri sliten."

På denne tiden arbeidet Peter Newcomer som snekker. Hans far ble syk og sendte bud etter ham. Når han kom frem ba faren ham om å sette seg på sengekanten. Faren, som var åpen med Christian om at hans dager var talte, fortalte ham at han og moren hadde bestemt at Christian skulle få overta gården, og at han skulle gi hver av søsknene sin del av arven. Christian ville ikke høre om dette, og rådet sin far til å selge gården, men hans mor og hans søsken tryglet han med tårer om at han måtte akseptere farens siste ønske. Han gjorde det. Faren ble sykere og sykere og døde til slutt. Men før han døde ble han svært opptatt av sin sjels frelse, ba inderlig til Gud om nåde, "og vi har det håp at vi skal se ham igjen en dag," skriver Christian Newcomer.

Det skulle fortsatt gå en lang stund med store sjelekvaler før Christian Newcomer kom igjennom og kunne glede seg over frelsen i Jesus Kristus. Det skjedde mens han leste i Bibelen sin, nærmere bestemt i Åp 12,10-12:

"Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden."

Det var da han leste ordene: "de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden", at lyset fosset inn over hans liv og frelsesvissheten kom!

"I det øyeblikket kom Guds fred og jeg kjente at jeg hadde fått Guds tilgivelse for mine synder, og Guds Ånd vitnet med min ånd om at jeg var et Guds barn."

(fortsettes)

Den ortodokse kirkes syn på frelsen, del 3

En ortodoks prest jeg møtte en gang på en av mine reiser i Russland forklarte ved en anledning forskjellen mellom protestantisk og ortodoks syn på arvesynden slik:

"Enkelte protestantiske retninger mener at menneske tvers igjennom er fordervet av synd. Vi tror at alle mennesker er skapt i Guds bilde og at dette bildet fremdeles er i dem. Synden har tilsmusset dette bildet, lag på lag. Frelsen består i at dette smusset blir borte lag for lag. Det gir et helt annet og positivt bilde av mennesket, enn at det ikke skulle finnes noe godt i det."

Biskop Kallistos Ware sier det slik i boken: 'Hvordan blir vi frelst? Forståelsen av frelse i Den ortodokse tradisjonen'

"I kraft av syndefallet har hver av oss en nedarvet tilbøyelighet til å gjøre det som er syndig på det moralske plan; hver av oss er født inn i en verden hvor det er lett for oss å gjøre ondt, men vanskelig å gjøre godt."

"De greske fedrene," skriver Ware "innskrenket ikke virkningene av syndefallet til det fysiske plan, men anså det også for å ha moralske implikasjoner i tillegg."

Om arvesynden, skriver Ware: "Vanligvis antas det at troen på en arvelig 'opprinnelig synd' er karakteristisk for det latinske Vesten, snarere enn for det greske Østen, og det er ingen tvil om at denne tilnærming er utviklet langt mer systematisk av hl.Augustin enn det noen gang ble gjort i den greske tradisjon. Ikke desto mindre finner man forekomster av antagelsen om arvet syndighet hos mer enn en gresk forfatter."

Ware gir to eksempler: Hellige Gregor av Nyssa og Markus Munk. Denne Gregor av Nyssa gav uttrykk for at setningen "Forlat oss vår skyld" burde brukes både på Adams synd og vår egen:

"Vi burde huske på at den skyld som er felles for menneskenaturen, derfor har hver enkelt av oss del i denne skylden siden vi har del i denne naturen ... Adam lever i oss ... og derfor er det bra at vi bruker bruker disse ordene: 'Forlat oss vår skyld'. Selv om den personen som ber, er Moses eller Samuel eller en annen med fremragende dyd, ville han ikke desto mindre anse disse ordene som passende for ham selv, ettersom han er et menneske, har han del i Adams natur og derfor også del i hans syndefall."

Ware kommenterer dette slik: "Vi ser altså at i følge Gregor av Nyssa er Adams synd noe hver og en av oss må be om tilgivelse for. Av dette følger det utvilsomt at hans synd i en viss forstand er vår egen synd også. Det faktum at vi er kallet til å dele hans bot må innebære at vi også har del i hans synd og skyld."

(fortsettes)

Egyptiske myndigheter sliter med å beskytte landets kristne befolkning

Egyptiske myndigheter med president Abdel Fattah al-Sisi (bildet), sliter med å finne frem til en strategi for å gi de koptiske kristne i landet en større grad av sikkerhet.

Etter fire store og massive angrep på landets kristne befolkning, har det vært en rekke møter på høyt nivå. Egypt ønsker å beholde image som et stabilt og forskjelligartet land i en sjø av ulike land i Midtøsten som plages av sekterisk vold.

Den første responsen som kom fra president al-Sisi på bakholdsangrepet på bussen med kristne pilegrimer fredag var å bombe et sted i det østlige Libya hvor man mistenker at militante muslimer får trening og opplæring i terrorhandlinger.

Visse deler av Egypt blir stadig farligere for kopterne, som utgjør 10 prosent av befolkningen.

La oss be for de egyptiske myndighetene, om at Gud gir dem visdom til hvordan de kan beskytte landets kristne befolkning mot den tiltagende islamistiske volden.

søndag, mai 28, 2017

Bibelen med stor B

Jeg ser flere og flere som skriver Bibelen med liten b - også troende. Det kan kanskje virke ubetydelig, men jeg synes faktisk ikke det. Alle de som tror at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord for liv og lære, burde skrive Bibelen med stor B. Dessuten tror jeg faktisk det er korrekt ut fra rådene Norsk språkråd gir.
La oss ha ærbødighet for Den Hellige Skrift.

Den ortodokse kirkes syn på frelsen, del 2

Den Ortodokse Kirke beskriver det å synde på lik linje med beskrivelsen til øvrige kirker: som det å bomme på målet. Bakgrunnen for det er det greske ordet "hamarthia". Man er på ville veier, man mislykkes i å virkeliggjøre det formål man er skapt for.

Men Den Ortodokse Kirke betrakter ikke synd først og fremst fra en juridisk synsvinkel som forstått som et brudd på en samling med moralske normer, "men snarere fra en eksistensiell synsvinkel, som det å mislykkes med å være sitt virkelige selv," skriver biskop Kallistos Ware.

Han fortsetter: "Synd er fravær av sann menneskelighet. Dette betyr fremfor alt tap av forhold til andre. Å være menneskelig i overensstemmelse med Guds treenige bilde betyr å elske hverandre etter modell av den gjensidige kjærligheten mellom Treenighetens personer. Syndighet er på denne måten mangel på sann menneskelighet og innebærer at vi blir isolert fra Gud og våre medmennesker."

Biskop Kallistos Ware siterer den hellige Makarios den store (4.århundre) som har sagt:

"I helvete kan vi ikke se hverandres ansikter."

Den ortodokse kirke tror at mennesket er falne vesener fra fødselen og at vi eksisterer i falne omgivelser.

Kallistos Ware skriver: "Selv om den østlige kristendom ikke reiser noen tvi om den falne tilstand, har den vært tilbakeholdende med å angi nærmere og nøyaktig hvilke konsekvenser som følger av dette faktum. På dette området har vi ingen dogmatiske definisjoner som er ugjenkallelig bindende. Ingen av de syv økumeniske konsiler har vedtatt noe bestemt om syndefallet, den opprinnelige synd eller arvesynden, fri vilje eller nåde."

I kraft av syndefallet har "hver av oss en nedarvet tilbøyelighet til å gjøre det som er syndig på det moralske plan, hver av oss er født inn i en verden hvor det er lett å gjøre ondt, men vanskelig å gjøre godt," skriver Kallistos Ware.

Han siterer den hellige Gregor av Nyssa som har sagt det slik: "Den menneskelige natur er hemmet en gang for alle av det onde, derfor er den svak når det gjelder det gode."

Videre siterer han den hellige Kyrillos fra Aleksandria (d.ca 444) som har sagt: "Fra ungdommen av, er en persons tanker med utstudert oppmerksomhet mot det som er skammelig." Og Theodoret fra Kyrrhos (d.ca 466) som sier at "den menneskelige natur," som en følge av syndefallet, "en tilbøyelighet til å snuble."

(fortsettes)

lørdag, mai 27, 2017

Bønner fra hesteryggen, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23. mai, andre del fredag 26.mai:

På et bestemt tidspunkt var jeg til stede da mine foreldre samtalte om min bestemor. De sa hun var veldig melankolsk og trist, og var kommet i stor tvil om sin sjels frelse; hun fortvilte og lurte på om hun kom til å gå fortapt. De mente at slik skulle det jo ikke være, og at hun måtte kaste seg i Guds nådefulle armer. Det gjorde virkelig inntrykk på en ung manns hjerte!  Å, sa jeg til meg selv: Hvis en person som min gudfryktige bestemor - for jeg anså henne for å ha en gudfryktig karakter - var fortvilet og klaget sin nød over sin frelsessituasjon, hva da med meg? Hvordan skulle jeg kunne stå for Universets store Dommer og svare for det jeg har gjort?

Inntrykket som dette skapte varte ved i en lang tid, og, å, jeg skulle ønske jeg ikke hadde overlevd som spedbarn. Frykten grep tak i meg og plaget mitt stakkars hjerte. Jeg tenkte på evigheten, på en evig fortapelse. Jeg så dette stadig foran mine øyne - jeg klarer ikke å beskrive det som skjedde med mitt følsomme sinn. Når jeg i mine voksne år leste i Den Hellige Skrift om hvordan menneskehetens Frelser ble forfulgt, forrådt, misbrukt, ja, til slutt korsfestet, så gråt jeg ofte av medlidenhet. Jeg undret meg over hvordan jødene, Hans eget folk, kunne være så ubarmhjertige mot Ham.

Å, så mange tanker og drømmer jeg hadde om dommen og evigheten. Det fantes ingen mulighet for at jeg kunne bli frelst. Det er så mange som går fortapt, så få som blir frelst, og jeg var ikke en av dem.

Jeg forsøkte å be og forsøkte å overtale og overbevise meg selv om at jeg var blant de frelste. Men ganske snart oppdaget jeg at jeg fremdeles var en slave av synden. Jeg ba inderlig til Gud om at jeg måtte bli frelst.

(fortsettes)

Radikale hinduer brant ned kirke og pastorens hjem

Et kirkebygg samt huset til en evangelisk pastor er brent ned til grunnen av radikale hinduer i den tamilske Nadu-staten i India tidligere denne måneden.

I følge lokale kirker var hinduene rasende fordi noen av deres egne var blitt kristne.

I et intervju med Morning Star News, forteller pastor John Muller, om det som skjedde 3. mai i år i landsbyen Attiputtu. Han og hans kone måtte til en forretning hvor han skulle hente noe bibelstudiemateriell. Da slo en gruppe hinduer til og satte fyr på kirkebygget. Pastorens hus, som sto vis a vis kirken ble også påtent. Pastor Muller mottok trusler fra disse hinduene tre dager før brannen.

De 40 familiene som feiret gudstjeneste i denne kirken har nå ikke noe sted å gå til. Pastor Muller og hans kone, som er gravid, bor nå hos noen venner, og har klaget saken inn for politiet. Men politiet er betalt av de radikale hinduene, i følge pastor Muller, og saken vil sannsynligvis aldri bli oppklart.

Den ortodokse kirkes syn på frelsen, del 1

Jeg holder på å lese et spennende hefte for tiden. Det er skrevet av biskop Kallistos Ware (bildet) og har tittelen: Hvordan blir vi frelst? Med undertittel: Forståelsen av frelse i den ortodokse tradisjonen. Kallistos Ware åpner en djupere og bredere forståelse av begrepet 'frelse' enn i ulike protestantiske sammenhenger. Det er sunt å bryne seg på dette!

Kallistos Ware skriver: "I stedet for å svare: 'Jeg er frelst', foretrekker jeg å bruke den vedvarende presensformen: 'Jeg tror jeg blir frelst ved Guds barmhjertighet og nåde.'

Ware utdyper dette med å si: "Riktignok er frelsesvirksomheten til Jesus Kristus fullført og definitiv, hans seier over død og synd gjennom korsfestelse og oppstandelse... Men min personlige innlemmelse i Kristus er ufullstendig, ikke fordi han har feil eller mangler styrke, men fordi jeg på min side beholder friheten til å velge, og dermed stadig har evnen til enten å lyde eller nekte."

Kallistos Ware siterer Hl.Antonios den store fra Egypt (d.356) som sa det slik: "Du må regne med fristelser inntil ditt siste åndedrag." Så legger Ware til: "Så lenge det er fristelser er det mulig å falle for dem."

Frelse betraktes i Den ortodokse kirke ikke som en enkeltstående begivenhet i et menneskes liv, men som et forløp som stadig fortsetter.

Ware skriver: "Jeg er underveis, men reisen er ikke slutt ennå."

Det er av denne grunn en ortodoks kristen foretrekker å ikke å svare "jeg er frelst", men at jeg "blir frelst."

Dette stemmer godt overens med den apostoliske undervisningen i Rom 5,9-10: "Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham BLI FRELST fra vreden. For ennå mens vi var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns blod. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da BLI frelst ved hans liv!"

Vi skal i kommende artikler se nærmere på hvordan ortodokse kristne ser på frelsen: Hva vi blir frelst fra? Hvordan blir man frelst? Hva blir jeg frelst til?

(fortsettes)

fredag, mai 26, 2017

SISTE: Minst 26 koptere drept av islamister i Egypt

Minst 26 koptiske kristne ble drept i dag da en gruppe bevæpnede menn gikk til angrep på en buss sør for Kairo. Blant de drepte er det barn. 25 personer skal være såret. Egyptiske myndigheter bekrefter tallene.
i følge vitner skal det skal ha vært 10 menn, alle kledd i militæruniformer, som begynte så skyte mot bussen. Bussen var på vei til Hl.Samuels-klosteret i Minya, 250 km sør for Kairo. Ingen har foreløpig tatt på seg skylden, men egyptiske myndigheter mistenker IS, som opererer i området.
La oss huske våre hardt prøvede trossøsken i Egypt i våre forbønner denne helgen. La oss be for ofrenes familier, for deres menigheter og for klosteret de skulle besøke.

Bønner fra hesteryggen, del 2

Her er andre del av artikkelen til Peter Hoover, første del ble publisert tirsdag 23.mai:

En ting du aldri kan beskylde Chistian Newcomer for er manglende iver og hengivelse for Herrens arbeid. Etter hans omvendelse, og selv om han hadde en bondegård og en familie å ta vare på, klarte han å ri på en hest hele veien fra Pennsylvania og Maryland til Virginia, Ohio, New York og Canada, på kryss og tvers, frem og tilbake fra han var 46 år og til han døde 81 år gammel. Disse årene, på en hesterygg, i sommerens hete, gjennom regn og oversvømte elver om våren, og gjennom snøstormer, red han hele 240.000 kilometer, for Herrens skyld og sjelers frelse.

Istedenfor å fortelle en historie om ham, så vil jeg la ham selv fortelle sin. Det kan være at du ikke liker alt han gjorde (det gjør ikke jeg heller) men mot slutten av denne historien vil jeg fortelle mer om hva Herren gjorde gjennom hans arbeide, og det er udiskutabelt. Himmelens Herre har alltid arbeidet gjennom skrøpelige, ufullkomne mennesker. Min bønn er at Han også vil arbeide gjennom oss!

LIVET OG DAGBOKEN TIL CHRISTIAN NEWCOMER

Skrevet av ham selv, inneholdende hans reiser og hans arbeide for evangeliet, fra 1795-1830, en periode på 35 år. Skrevet ned, korrigert og oversatt av John Hildt.

"Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere." Matteus 5,11-12.

Trykket av F.G.W Kapp
Hagerstown, Maryland
1834

Jeg, Christian Newcomer, ble født i Lancaster County, i staten Pennsylvania, 21. januar i det Herrens år, ett tusen syv hundre og førti ni. Min fars navn var Wolfgang Neukommet - et navn som på engelsk skrives Newcomer - min mors barndomsnavn var Elisabeth Weller.

Da min far var barn, emigrerte han fra Sveits i Europa, til Amerika, og det første stedet de kom til var Philadelphia. I sine yngre dager jobbet han som snekker. Han giftet seg først med en kvinne hvis navn var Baer. De levde sammen omlag et år før hun døde. Etter å ha vært enkemann i to år giftet han seg med min mor, Elisabeth Weller. De fikk åtte barn. Tre sønner og fire døtre; av brødrene var Henry den eldste, jeg den andre, og Peter den tredje.

Mine foreldre tilhørte begge en gruppe kristne som ble kalt mennoniter, og jeg tror, etter de opplysninger jeg har, at de levde et gudfryktig liv. Jeg har et levende minne om at de lå på sine knær i bønn før de skulle legge seg, de ba inderlig til Gud, i stillhet. Helt fra jeg var en liten gutt har Guds Ånd virket kraftig på mitt liv, og banket på mitt hjertes dør, men på den tiden forstod jeg ikke noe av hva dette var. Men jeg husker fra barndommen at jeg hadde barnslige tanker om døden og evigheten, om himmel og helvete, og at det var mitt oppriktige ønske at jeg skulle til himmelen, jeg hadde jo et navn som burde svare til en gudfryktig karakter. Også når jeg ble ungdom bar jeg på denne inderlige lengsel. Jeg ønsket å være en god og gudfryktig mann.

(fortsettes)

Tre bønner til Den oppstandne

Oppstandne Kristus, du puster Den Hellige Ånd over oss. Og vi ønsker å si til deg: Du har det ord som gir liv til vår sjel: hvem andre enn deg kan vi gå til.

Kristus, du oppstandne, ganske stille lar du din stemme høre gjennom evangeliet. Du sier til oss: 'Hvorfor er dere bekymret? Bare en ting er nødvendig: et hjerte som lytter til mitt ord og til Den Hellige Ånd.'

Jesus, vår glede,
når vi innser at du elsker oss
blir noe i oss lindret,
ja, til og med forvandlet.
Vi spør deg: 'Hva ønsker du av meg?'
Og ved Den Hellige Ånd svarer du:
'La ingen ting bekymre deg. 
Jeg ber i deg. Våg å gi ditt liv.'

- Bror Roger av Taize i boken I alle ting en stille glede

torsdag, mai 25, 2017

Strålende vakker Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet

Dette ble en festdag! Jeg kjenner på en djup takknemlighet for feiringen av Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet i dag. Været kunne ikke vært bedre. Øvre Strømstad bønnetun viste seg fra sin vakreste side, med hvitveis og nysprungne bjørker, en fossende elv og vakker fuglesang.

Men det var ikke bare rammen som var blendende vakker. Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for den undervisningen og åndelige veiledningen Anne Kristin og Sven Aasmundtveit gav oss i tre bolker. Først ute av Sven som snakket om 'Å be med de hellige'. Samtidig kunne vi presentere vårt nye forlag: Monastisk, hvor Sven Aasmundtveit er første mann ut med "Onsdagslunsj med ørkenefedrene." Jeg kommer tilbake til en presentasjon av forlaget og den nye boken i et eget blogginnlegg. Sven er kunnskapsrik, morsom og delte sitt hjerte med oss i sine dypdykk i ørkenfedrenes tankespråk.

Anne Kristin tok oss med inn i salmenes verden, i sitt foredrag: Å synge med de hellige. Jeg ble så inderlig berørt av hennes vakre salmer. Sammen med sin mann sang Anne Kristin seg inn i våre hjerter, og inviterte oss også til å synge sammen med dem. Dette var balsam for sjelen.

Sven tok oss så med inn i ikonenes verden, og hjalp oss til på en evangelisk måte å kunne bruke ikonene i vårt bønneliv.

Etter en enkel pølsemiddag feiret i så vår gudstjeneste i kapellet. Den øvrige undervisningen foregikk utendørs i det gode været. Dette var så vellykket at vi regner med at det blir en årlig tradisjon med Kristi himmelfarts-retreat i Kristi himmelfartskapellet.

Her er noen bilder fra dagen:

Sven Aasmundtveit underviser

Anne Kristin underviser.

Sven underviser om ikonenes betydning i vårt bønneliv.

Bjørn Olav og Sven.

Sven synger en av sine vakre sanger i forbindelse med gudstjenesten.

Noen av de som deltok på gudstjenesten.

Alle fotos: May Sissel Hansen.

Amerikansk evangelisk pastor anklages for forræderi mot Tyrkia

Den amerikanske pastoren, Andrew Brunson (bildet) sitter fremdeles fengslet i Tyrkia. Nå begynner anklagene mot ham å bli klarere etter måneder i uvisshet, og fremstår som helt absurde.

Tyrkiske myndigheter anklager Andrew Brunson for å ha talt 'pro-kurdiske prekener' og dermed å ha 'underminert den tyrkiske staten' og for å 'tilhøre en terrororganisasjon.'

Andrew Brunson, som har bodd i Tyrkia sammen med sin kone i 23 år, har vært pastor for en liten evangelisk menighet i Izmir (Smyrna). Brunson sier at han ikke snakker kurdisk og at han ikke har brukt talerstolen til anti-tyrkiske prekener. Han har forkynt evangeliet. Men beskyldningene som nå rettes mot ham er svært alvorlige. Det som påstås Brunson har gjort seg skyldig i ansees som forræderi mot den tyrkiske staten, og kan få svært alvorlige følger for Brunson om han blir dømt.

Det var i oktober i 2016 at Andrew Brunson ble arrestert, og da sammen med sin kone. Hans kone ble løslatt etter kort tid i fengsel. Arrestasjonen av de to skjedde samtidig med massearrestasjoner over hele Tyrkia etter det mislykkede kuppforsøket mot presidenten.

La oss øke bønnetrykket og be om at Andrew Brunson løslates. Husk også hans kone og den lille Oppstandelsesmenigheten i Izmir i dine bønner.

Edin og Kristi himmelfartsdag

For meg er det ikke mulig å tenke på Kristi himmelfartsdag uten å tenke på Edin Løvås. Edin er da også årsaken til at bønnekapellet vårt heter: Kristi himmelfartskapellet. I dag samles vi der til dagsretreat med over 30 deltagere. Det er så mange vi kan huse. Edin kalte denne dagen den mest forsømte i kirkeåret. Jeg skal komme tilbake til det, men i denne artikkelen vil jeg så gjerne få dele en salme med deg, som Edin Løvås skrev i anledning dagen.

Med velvillig tillatelse fra Ragnhild Helena Aadland Høen gjengir jeg også et av de flotteste bildene jeg kjenner av Edin.

På himmelfartsdagen

På himmelfartsdagen steg Frelseren ut av rommet og utenfor tiden, så vennene samlet på fjellrygens nut, kunne se det og følge Ham siden. 

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp langt bortenfor skyer og kloder, for Han som steg ned, Han steg seirende opp for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, og oppfyller likevel altet. Han står midt iblant oss i lys fra Guds Ånd som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, hver natt er vår Herre til stede. Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!

onsdag, mai 24, 2017

Verdens eldste er 117 år og baptist

Verdens eldste er en kvinne ved navn Violet Moses Brown (bildet). Hun fylte 117 år 10. mars i år, og ble 13 år gammel døpt på bekjennelsen av sin tro og medlem av en baptistmenighet i Duanvale på Jamaica. I mange år har hun spilt orgel i menigheten hun tilhører og har vært med i menighetskoret.

Det er nettopp medlemsskapet i den lokale baptistmenigheten hun skylder på når det gjelder å bli så gammel!

Til avisen The Greaner sier Violet Moses at det er 'lydigheten mot De 10 bud som har vært mest helsebringende. Hedre din far og din mor, så går det deg godt og du får leve lenge i landet!"

Når avisen spør hva hun spiser for å holde seg frisk, så svarer 117-åringen:

"Jeg spiser alt, utenom gris og kylling, og så drikker jeg ikke rom eller sånt."

Umenneskelige kristne

Jeg liker godt mennesker som har begge beina godt plantet på jorda og med hodet i himmelen.

Det er derimot slitsomt å møte mennesker, og da særlig når man er syk, som svever avgårde i en åndelighet som er ganske fjernt for vanlige folk. Som har svar på det meste, også på lidelsens mysterium, og som stør om seg med bibelsteder i hytt og pine.

Noen av de mest 'åndelige' menneskene jeg har møtt har vært svært jordnære. I stedet for å strø om seg med ord, er de så hjertenes nærværende. I deres øyne ser man tårer. De gir bort rause klemmer.

Svevende åndelighet kan være farlig. Man fjerner seg fra det virkelige livet og blir egentlig umenneskelig. En av årsakene til dette er at enkelte er blitt utsatt for en for Det nye testamente fremmed tro, hvor det heter: vi er en ånd, har en sjel og bor i en kropp.

Dette er en gresk tankegang.

Våre trosrøtter er ikke greske, men hebraiske. Gud skapte mennesket som ånd, sjel og kropp, som noe som er helt, ikke delt. Det er en befriende tanke. Dermed er kroppen og sjelen like viktig som ånden. Den greske tankegangen som en tid influerte mange kristne skaper ofte forakt for kroppen og sjelen. Da er det bare ånden det handler om, og man fjerner seg fra det som er det egentlige livet, med dets sorger og gleder. Den bibelske troen er et rungende JA til livet.

Men livet er gåtefullt og vi har ikke alle svarene. Når man da møter en kristen som har alle svarene på alle ting, blir Gud liten, og mennesket stort.

Da er det befriende å lese ordene til apostelen Paulus:

"Jeg vet om et menneske i Kristus ..." (2.Kor 12,2)

Ikke en helgen, men et menneske.

Et menneske som kan sørge, tvile, kjenne uro, men også fryde seg i troen på Jesus Kristus. En hel kristen, ikke en umenneskelig kristen.

Ydmykhet og enhet

"Enhet vokser frem av ydmykhetens jordsmonn, hvilket er en beskyttelse mot alle splittelser og oppstykkinger. Ondskapens ånd er maktesløs mot ydmykhet."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 218. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg."

- Jesus i Joh 17,21. 2011-oversettelsen

"Men nåden han gir er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde."

- Jakob, Jesu bror i Jak 4,6. 2011-oversettelsen

tirsdag, mai 23, 2017

Bønner fra hesteryggen, del 1

I dag starter jeg en ny serie artikler skrevet av Peter Hoover, grunnleggeren av Rocky Cape Christian Fellowship i Australia. Jeg tror mange av bloggens lesere vil finne disse artiklene interessante. Det er i skrivende stund usikkert om jeg kommer til å oversette hele serien. Det vil tiden vise. Dette er nok ukjent vekkelseshistorie for de fleste av oss:

Bildet viser medlemmene av Groffdale Mennonite Church, i New Holland, Pennsylvania,  etter en gudstjeneste på Herrens dag, en søndag i 1961. Vil noen av de som satt på disse sledene og i disse vognene huske det som fant sted her for 200 år siden?

Kanskje.

På midten av 1700-tallet, brakte den krigen franskmennene utkjempet med indianerne i Amerika, med seg mange omveltninger på det økonomiske, politiske og åndelige området for medlemmene av menigheten til Mennonitene i Groffdale, ja, for alle som bodde i Lancaster fylke. Og denne krigen var ikke rast ferdig før en ny krig startet, Revolusjonskrigen mot Storbritannia. Et stort antall mennonitt-familier (min familie inkludert) valgte da å forlate den nye republikken Amerika for å finne nye hjemplasser i det øvre Canada hvor de fremdeles kunne "ære kongen" slik Bibelen gir befaling om. Men for de som valgte å bli hadde Guds Ånd fremdeles viktige ting å utrette - spesielt for ett av medlemmene av menigheten i Groffdale, en ung gift mann ved navn Christian Newcomer.

Elias og Mary Ann Groff, på slutten av 1800-tallet. Det var han som oppdaget Groffdale når hestene hans hadde rømt fra Pequea-dalen, sør for Lancaster. Det skjedde tidlig på 1700-tallet. Han fikk se et svært vakkert område, tok med seg kona og barna sine og bygget opp en bondegård og et handelssted, noe som Conestoga-indianerne som bodde like i nærheten satte stor pris på. I fotsporene til Elias Groff fulgte sveitsiske anabaptister. På sin vei gjennom Tyskland og England kom de til slutt til dette stedet og menigheten i Groffdale vokste jevnt og trutt.

Christian Newcomer, hvis dagbok jeg ønsker å videreformidle, vokste opp blant bosetterne i Groffdale. Noen av dere som kjenner historien vil undre seg over hvorfor jeg gjør dette. Forlot han ikke menigheten og startet en ny "vekkelses-gruppe", noe som førte til at mange mennesker ble verdsliggjort?

I mange år har jeg trodd akkurat det om Christian Newcomer, men jeg har trengt djupere ned i materialet som handler om det som skjedde den gangen, hva han gjorde, og det som fulgte deretter, og jo mer forstår jeg at det gikk ikke helt slik som han hadde tenkt. Med andre ord det var (og er fremdeles) også en annen side av denne historien.

(fortsettes)

De minste, de ansiktsløse, som få eller ingen spør etter

Jesus snakket om 'de minste'. Han sa at vi ikke måtte forakte dem. Jeg har tenkt mye på det i det siste. En hendelse har aktualisert dette for meg, selv om jeg her ikke vil gå inn på den. Men den sitter skikkelig i kroppen.

Et av de beste rådene jeg fikk når jeg trådte inn i tjenesten som pastor var dette: 'Når du er på vei opp til talerstolen, må du aldri overse et barn på veien opp dit. Stans opp, snakk til det!'

Det har jeg forsøkt å etterleve. Vedkommende som sa det til meg, sa også:

'Overser du det barnet, fordi du synes at du har viktigere ting å gjøre, har du ingenting på den talerstolen å gjøre! Da er du uegnet som pastor.'

Det er lett å overse mennesker. Jeg har helt sikkert gjort meg skyldig i det mange ganger. Det beklager jeg. Det er vondt å bli oversett, ikke lagt merke til, ikke bli bekreftet. Å være anonym i en menighet der hvor alle har nok med de som de allerede kjenner. Det finnes så mange som bærer på sår. Det er aldri bruk for dem. Man snakker sjeldent til dem. En dag er de borte. Kanskje noen savner dem, eller kanskje ingen egentlig bryr seg. Spør aldri hvorfor de ikke kommer tilbake. En dag står dødsannonsen i avisen. Hvem kommer i begravelsen? Noen fra menigheten?

Dette skjer samtidig med at vi snakker mye om nærhet. Om å bli ivaretatt.

Likevel. Noen blir ikke sett eller lagt merke til. Noen blir aldri kontaktet.

Jeg har tenkt mye på Jesus som forteller historien om gjeteren som lot de 99 være og lette etter den ene. Vi er noen ganger mer opptatt av de 99 og leter sjelden etter den ene. Er det plass for den ene i menigheten vår, som ikke er som de andre, som er kronisk syk eller blakk, eller som har rotet det til, eller som ikke har krefter til å gjøre så mye

Hva betyr egentlig et menneske for meg?

Salige er de fattige, sa Jesus.

mandag, mai 22, 2017

Guds vrede og Kristi forsoning, del 4

Denne artikkelserien - "Guds vrede og Kristi forsoning" - har vært vanskelig å skrive. Jeg har kviet meg for å gjøre det. For hvem snakker om Guds vrede i dag? Jeg hører stadig vekk kristne si at "Gud ikke er sinna", men de hopper samtidig bukk over alle skriftstedene som snakker om Guds vrede - også i nytestamentlig tid. Men vi må snakke sant om Gud. Det er det jeg har forsøkt å gjøre i de tre foregående artiklene. I denne - som er den siste i denne serien - skal vi se litt nærmere på det som det virkelig er en fryd å snakke om: Kristi forsoning. Men før jeg gjør det, la meg bare minne om hva Bibelen faktisk lærer om mennesker som ikke har kommet til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

I Efeserbrevet leser vi følgende:

"Også dere har han gjort levende, dere som før var døde i deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,1-3)

Dette er en beskrivelse av det mennesket som ikke er født på ny. Mennesker som ikke er født på ny er døde i deres synder. De er vredens barn. Og de vil gå fortapt om de ikke blir født på ny.

Det er den brutale virkelighet.

Men det betyr ikke at de ikke er elsket. De er høyt elsket. Så mye at Jesus valgte å forlate himmelens herlighet for å bli menneske, sone deres synder på korset og oppstå slik at mennesket kan bli rettferdige for Gud.

"For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Den som tror på ham blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn." (Joh 3,16-17)

Et av de store problemene og utfordringene med mye av dagens forkynnelse er at man ikke forstår hvorfor man må bli født på ny. Årsaken til det er at man forkynner bare en side av sannheten. Man forkynner Guds kjærlighet, men nevner ikke Guds vrede. Man forstår ikke behovet for å la seg redde om man ikke forstår at det finnes en mulighet for å gå fortapt.

Vi bruker ordet frelse i kristen sammenheng. Men det er ikke et ord som er lett å forstå. Det betyr å befri eller redde noen fra nød eller fare, for eksempel fra å drukne. Frelse i bibelsk forstand betyr å bli befridd fra Guds dom over våre synder. 

Da må mennesket forstå at det er en synder.

"... alle har syndet og mangler Guds herlighet", er Bibelens tydelige tale. (Rom 3,23)

Men den sier også: "For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom 5,6-8)

Og det er viktig i den sammenhengen jeg har satt dette jeg har skrevet i denne lille artikkelserien, å ta med vers 9:

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, VED HAM BLI FRELST FRA VREDEN."

Slik er det! Guds vrede er absolutt også til stede i den nye pakt. MEN - for det er et betydelig MEN her: Det er mulig å bli frelst fra den. Det skjer kun gjennom Jesus Kristus. Da må vi bli født på ny. Evangeliet, de gode nyhetene, kommer så tydelig fram i 1.Tess 1,10: "... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, HAN SOM FRIR OSS FRA VREDEN SOM KOMMER." 

En av de tingene jeg ber om for Norge er at de som forkynner Guds ord må forkynne det rent og klart, både om synd og dom, om Guds vrede, men også om Guds kjærlighet og nåde, og at den eneste veien til Gud går gjennom Jesus Kristus, og Ham alene. Selv har jeg de siste årene gjort meg nye erfaringer av å være elsket av Gud min Far, som har gitt meg en mye større frihet og hvile, enn jeg noensinne har hatt. Det er også en side av evangeliet.

Artikkel 1 i denne serien ble publisert mandag 15 mai, del to ble publisert tirsdag 16 mai og del tre torsdag 18.mai.

Takk for forbønn - veien videre

En stor takk til alle dere som har bedt for meg i dag og vist omsorg og omtanke. Jeg møtte en svært hyggelig kvinnelig lege. Nå venter MR og en spesiell undersøkelse som skal måle dopamin-nivået i hjernen. Så får vi ta det derfra. Skal ikke begynne med noen medisiner foreløpig, men mistanken om Parkinsons er like reell. Kommer tilbake med en oppdatering senere.
Jeg vandrer mot lyset og lar ikke det mørke denne sykdommen fører med seg få kvele det. Jeg ber om at jeg skal slippe ustøheten slik at jeg kan få gå mange skogsturer - som jeg elsker. En stor takk til alle dere som fortsetter å be og gi meg oppmuntringer. Jeg har lest alle. De betyr mye for meg.

Livets spiritualitet

"Når vi begynner å hjelpe de svake og de fattige slik at de kan reise seg begynner vi alle å endre oss. De som har makt og de som er rike vil begynne å bli mer ydmyke, og de som er i ferd med å reise seg vil legge bak seg deres behov for å være offer, deres behov for å være sinte og deprimerte ...

Dette er livets spiritualitet, den som hjelper mennesker til å reise seg og ta sin plass. Det er ikke en dødens spiritualitet. 

Jesus ønsker at de som er blitt knust skal reise seg og at de som har makt skal oppdage at det finnes en annen vei, en vei hvor vi deler og viser medlidenhet."

- Jean Vanier (bildet) i Living Gently in a Violent World, side 71-72. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

søndag, mai 21, 2017

Om morgendagen og alle dager

Morgendagen, mandag 22. mai, gruer jeg meg til. Da skal jeg endelig komme til nevrolog på Lillehammer sykehus. Jeg gruer meg ikke til selve undersøkelsen, men til å få rede på hvordan tilstanden min egentlig er. Jeg kjenner det jo på kroppen: ustøhet, uro, stivhet og skjelving. I natt hadde jeg store smerter igjen. Det var vanskelig å finne en stilling å ligge i. Så fastlegen har nok rett i at dette er Parkinsons.

Men Herren er så trofast midt oppe i det hele. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for at Han fremdeles finner å kunne bruke et skrøpelig kar som kroppen min er blitt. Han svikter ikke, selv ikke i de bratteste bakkene. Gud er god, alltid, og raus og full av nåde og barmhjertighet.

Men jeg kjenner meg veldig sårbar. Derfor er det så godt å møte gode mennesker, som kommer med oppmuntringer i denne tiden. Som takker for en preken eller noe jeg har skrevet. Slike oppmuntringer gir meg mot til å fortsette, selv om jeg er begrenset i forhold til det å gå og stå. Men får jeg holde meg fast i en prekestol og fortsatt få lov til å tale Guds ord, så er det lykke. Jeg gav mitt liv til Jesus i 1972 og har aldri angret på det. Jeg gir Ham også årene som kommer, for at Han kan bruke dem på sin måte. Det er mange møteavtaler allerede for høsten 2017, og noen for våren 2018. Det holder meg oppe. Jeg kan ikke sette meg nå, da blir jeg sittende. Så takk til alle dere som ber meg om å preke, eller undervise. Det hjelper meg til å holde meg oppe. Og jeg vet at som dagen er, skal min styrke være.

Jeg har en bønn, som jeg stadig ber og som er blitt viktigere nå enn noensinne:

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)

Måtte de som er rundt meg se Jesus også i min skrøpelige kropp.

Så ber jeg om tålmodighet for at jeg ikke er like rask til å svare på telefoner, meldinger, eposter osv. Svarene kommer etter hvert. Om dere trenger raske svar, er det lettere om dere kontakter May Sissel. Hun er min gode og trofaste "støttekontakt" og jeg er mer avhengig av hennes hjelp mer enn noensinne.

Halleluja for stort bønnesvar!

I dag kan vi fryde og glede oss over et stort bønnesvar! De sudanesiske pastorene, Hassan Kodi og Abdulmonem Abdumawla (bildet) ble torsdag satt fri. Løslatelsen kom overraskende.

De to pastorene hadde besøk denne torsdagen når fangevokterne innkalte dem til et møte uten å oppgi grunnen. Der fikk de vite at president Al Bashir hadde beordret deres løslatelse. Mindre enn en time etter at de hadde fått beskjed om løslatelsen, kunne de forlate fengselet som frie menn. De to pastorene har vært anklaget for spionasje (!) og ble dømt til 11 års fengsel 29. januar i år.

Åpne dører internasjonalt har arbeidet mye for deres sak, blant annet har denne organisasjonen oppfordret kristne verden over til å be. Kanskje du er en av de som har bedt? Nå kan du glede deg stort over bønnesvaret.

Gud er den som gir meg trygghet

Det er blitt en del av min rytme. Når jeg legger meg for kvelden til å sove gjør jeg to ting. Jeg ber følgende bønn:

"I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt." (Salme 4,9)

Etterat jeg ble syk kjenner jeg mer på utrygghet. Av og til kjenner jeg meg redd. Det har sammenheng med noen symptomer som kan virke litt skremmende. Derfor er trygghet viktig for meg. Den som kan skape den tryggheten jeg er så avhengig av er Gud. David hadde gjort seg noen erfaringer som tilsa at Gud er den eneste som kan skape trygghet. Tryggheten gir ro, og roen skaper søvnen. Men for at denne roen skal være der, må freden være til stede. Derfor er jeg mer enn noensinne opptatt av å leve i fred. Fred med Gud, fred med mine omgivelser. Jeg kjenner ikke til noe som er viktigere.

Når jeg kjenner på utrygghet, forteller jeg Gud det, og ber om at Han skaper den tryggheten som gjør at jeg kan roe meg for natten.

Det andre jeg gjør er at jeg tegner meg med korsets tegn. Jeg samler pekefinger, langfinger og tommel og berører først min panne, så fører jeg hånden med de tre samlede fingre ned til mitt hjerte, så berører jeg venstre skulder, og så den høyre. I det jeg tegner korsets tegn over min kropp sier jeg: I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Dermed har jeg med en håndbevegelse tegnet det hellige korsets tegn over mine tanker, mitt hjerte og min kropp og bekjent hvem jeg hører til. Jeg tilhører den korsfestede og oppstandne Herre Jesus. Det er en bønn i seg selv.

Når jeg så våkner om morgenen tegner jeg med korsets tegn igjen, for å bevisstgjøre meg selv om hvem som er min Herre og Herre over dagen som har begynt.

For meg personlig har dette blitt en del av min bønnerytme som skaper fred og ro i mitt liv.

lørdag, mai 20, 2017

Maisnø, del 5

Her er femte og siste del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Første del ble publisert onsdag 10.mai, andre del torsdag 11.mai, tredje del lørdag 13 mai og fjerde del mandag 15.mai:

I oppstandelsens verden.

En sjømann tenker ikke på sine opplevelser på havet, når han etter etter endt seilas kan sette seg ned i familiekretsen. Og når vi går under Edens palmer sammen med Johannes eller sitter til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmelens rike, skal vi prise Gud for våre prøvelser. Herrens hensikt er å berede oss til en kongelig mottagelse i Jerusalem, våre høytidsstevners by. Han skal føre Josef til målet, om det enn skal koste ham ti tusen verdener. Guds vogner skrider sakte, men sikkert fremover, og den stille musikken av forsynets vognhjul er som en konges glade seiersang, når han ferdes i de herlige fjellene. Når vi fra evighetens verden skuer ut over livet, skal alle med en munn bryte ut: Velsignet være minnet om våre feilslåtte forhåpninger!

Det er et fint syn å se skipet etter en rolig og stille ferd gli inn i havnen. Men et skip med knekket mast og revne seil hilses med entusiastisk begeistring. Hele byen går ned for å hilse det skipet velkommen som har kjempet i dødens brenninger. Søsken! "For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss." "For vår trengsel som er kortvarig og lett, virker for oss en evig herlighet i overmål på overmål, så som vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige." Lasarus lever. Han er oppstanden fra de døde. Og Guds Sønn er æret.

Hør, du lille Guds bar som gråter, hell ditt hode til Jesu hjerte! Se Ham inn i øynene, Maria! Han elsker deg til tross for at Lasarus måtte dø. Ja, visst gjør Han det!

Vest-Java et arnested for religiøs intoleranse

Vest-Java, som er det tettest befolkede området i Indonesia, er i ferd med å bli et arnested for intoleranse. Det melder UCA News, som er det største uavhengige katolske nyhetsbyrået i Asia.

Lokale menigheter er blitt tvunget av muslimer til å slutte å holde møter i sine egne kirkebygg, og det gis ikke tillatelse til å reise nye. Husmenighetene har valgt å se bort fra forbudet om å møtes i hjemmene og fortsetter å møtes. En av pastorene sier til UCA News at de frykter at deres samlingssted kan bli raidet av politiet når som helst. Dette gjelder både katolske kirker og protestantiske menigheter.

Tre menigheter - en katolsk og to protestantiske - i Parungpanjang i Bagor-distriktet har virkelig fått kjenne den sterke misnøyen blant muslimene. I følge protester og press fra lokale muslimer har myndighetene stengt disse tre kirkene. Det skjedde i mars i år.

La oss be for våre hardt prøvede trossøsken i Indonesia.

fredag, mai 19, 2017

En etterlysning: kjenner du til bønnesteder i Norge?

Kunne bloggens lesere hjelpe meg? I flere år nå har jeg arbeidet med å kartlegge bønnesteder eller bønnealtere i Norge.

I går ble jeg kjent med et nytt sted som var helt ukjent for meg. Jeg er så heldig at jeg fikk et abonnement på Agenda 3:16 i julegave, og i det siste nr av dette flotte magasinet, leser jeg en spennende artikkel om "Bolettes bønnetre". Jeg skal straks komme tilbake til historien om Anna Bolette Hinderli, men først til mitt anliggende:

Kjenner du til et sted i naturen eller i et hus (da tenker jeg ikke de vanlige bedehusene), eller en varde hvor mennesker kom for å be? Enten i en by eller en bygd i Norge - da vil jeg gjerne høre fra deg. Etter hvert ønsker jeg å offentliggjøre en liste over disse bønnestedene. Steder hvor en enkeltperson eller flere har gått til for å utøse sitt hjerte i forbønn for enkeltpersoner, bygder, byer og for Norge. Du kan skrive til meg på: bjornolav@gmail.com Har du bilder fra et slikt sted hadde det vært veldig fint. Skriv gjerne noen linjer om bakgrunnen for dette stedet. Disse bønnestedene kan være gamle eller opprettet nå nylig.

Så til Anna Bolette Hinderli. Født i Sauda i Sauda i 1842, død i Haugesund i 1915, Hun så i et syn så hun en mann som satt i fengsel i Botsfengslet i Oslo. Denne personen ber Gud Bolette om å be for. Hun visste ikke da at denne mannen var Lars O. Skrefsrud, mannen som skulle være med på å legge grunnlaget for Santalmisjonen. Bolette ba trofast og Lars ble frelst. Resten er historie.

Denne Bolete, som er blitt kalt Santalmisjonens mor, hadde både et bønnetre og en bønnehule. Hit gikk hun for å be for de mange tingene Gud la på hennes hjerte, ikke minst for Norge og for misjonsfeltene. Bolette ba høyt. Flere mente hun hadde profetiske gaver, andre mente hun bare var rar. Det fortelles historier om henne hvor hun ba så høyt at fiskerne ute på sjøen stanset andektig opp for å høre på hennes bønner!

Det har vært mange slike i Norges land. Kjenner du noen? La meg få høre om dem.

Artikkelen om bederen Bolette kan du lese om i Agenda 3:16 nr 5/2017 som nettopp er utkommet. Om du ikke er abonnement kan du sikkert ta kontakt med tidsskriftet og kjøpe akkurat dette nr. Det er det verdt! Du kan ringe 23 30 10 00 eller skrive til abonnement@normisjon.no

Hører jeg fra deg?

En forunderlig historie om tilgivelse og Guds inngripen

Stanley Sjöberg (bildet) fortalte nylig en historie på sin Facebook-profil som har grepet meg så sterkt at jeg må gjenfortelle den for bloggens lesere.

Det handler om en kvinne den profilerte kristenlederen og evangelisten møtte oppe i fjellene på øya Sulawesi i Det indiske hav. Hun slepte seg rundt. Hennes ben ville ikke bære henne. Stanley Sjöberg mistet kontakten med henne men opplevde at Den Hellige Ånd oppmuntret ham til å støtte henne økonomisk.

Etter å ha lett etter henne i to år fant hans medarbeidere henne igjen på Sumatra. Der arbeidet hun som evangelist i skogene der. Men hun var redd for kobraslangene, nattemørket og ensomheten. Sjöberg og hans medarbeidere skaffet en moped til henne, som ble ombygd til en trehjuling slik at hun lettere kunne forflytte seg. Hun fikk også to hunder så hun skulle ha selskap.

For et år siden ble denne kvinnen overfalt og ranet. På dette tidspunktet hadde hun litt penger med seg. Raneren forsvant med alt sammen. Den kvinnelige evangelisten ble djupt fortvilet. Stanley Sjöberg fikk føre om dette, og sendte noen penger til henne som skulle dekke hennes tap. Pengene kom fra Webkyrkans venner, som støtter Sjöberg i hans misjonsarbeid.

For noen uker siden arresterte politiet raneren. Saken ble brakt for retten og kvinnen fikk anledning til å fortelle om det som hadde skjedd med henne denne dagen. Hun satt på gulvet i rettslokalet. Da vender hun seg til raneren og sier:

"Jeg tilgir deg og har ingen krav!"

Når folk så dette, og visste hvor funksjonshemmet hun er, så ble de så grepet at de ville vite mer om denne Jesus hun snakket om og som var årsaken til at hun klarte å tilgi. Resultatet er at alle i byen nå sender barna sine til søndagsskolen hun driver, til bibelundervisning, og det er blitt et gjennombrudd for evangeliet blant folk som for første gang har fått høre om Ham.

Stanley Sjöberg forteller at han ble så grepet at han gråt når han fortalte sin kone om dette. Det forstår jeg godt. Det gjorde jeg også. La oss be for Stanley Sjöberg, som i en alder av 81 år fremdeles er en ivrig forkynner, som brenner for at folk skal få høre om Jesus.

torsdag, mai 18, 2017

Guds vrede og Kristi forsoning, del 3

Vi skal ikke lese mye i evangeliene før vi ser at Guds vrede er en integrert del av det bildet Jesus gir oss av Gud:

"Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete." (Matt 10,28)

"Til dere, mine venner, sier jeg: Vær ikke redde for dem som slår kroppen i hjel, men siden ikke kan gjøre noe mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i helvete." (Luk 12,4-5)

Vi skal heller ikke lese mye før vi også stifter bekjentskap med en side av Jesus, som mer eller mindre forties i moderne forkynnelse: Hans vrede. Dette bildet av Jesus passer ikke så godt, og stemmer heller ikke overens med mye av dagens forkynnelse, med dens sterke understrekning av hvor mild og nærmest forsagt Jesus er.

Her er noen eksempler:

"Da så han på dem som sto omkring, harm og bedrøvet over at de hadde så harde hjerter ..." (Mark 3,5)

"Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan!" (Matt 4,10)

"Men Jesus snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil." (Matt 16,23)

"Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde." (Matt 12,34)

"Tjeneren kom tilbake til herren sin. Da ble husherren sint ..." (Luk 14,21)

"Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevokteren til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror." (Matt 18,34-35).

Dette er bare noen få eksempler. Jesus taler også veldig tydelig, mer enn noen annen i Bibelen, om den evige fortapelsen.

"Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett." (Matt 7,21-23)

"Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, fikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt." (Mat 25,10)

"Men han sa til dem: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, dere som gjør urett." (Luk 13,27)

"Så skal de faste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner." (Matt 13,42)

"Slik skal det også gå ved verdens ende: Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige, og kaste dem i ildsjøen, der de gråter og skjærer tenner." (Matt 13,49)

"Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over dem." (Joh 3,36)

Og sist, men ikke minst, apostelen Johannes, han som kalles 'kjærlighetens apostel', og som snakket så mye om Guds kjærlighet, snakker også om Lammets vrede. Og allerede i det første kapitlet av Åpenbaringsboken beskrives et bilde av Jesus som heller ikke så mange trekker fram i dag. Les gjerne 1,9-17

I neste og siste artikkel i denne serien skal vi se på Guds vrede i forhold til forsoningen og hva vi har i vår frelse.

(fortsettes)

Det er hav å seile

16. mai - på minnedagen for den hellige Brendan - ble jeg minnet om at hans berømte sjøreise også kan bli en metafor for den indre reisen vil alle inviteres til å legge ut på. Som Brendans sjøreise kan også vår indre reise bli et eventyr, men da må være villige til å kaste loss, heise seilene og be Den Hellige Ånd fylle seilene og forlate vår komfortsone. Det er en reise som både foregår i rolig, smult farvann, men også i røff og urolig sjø.

Min seilas er ganske røff for tiden. Farvannet er ukjent. Bølgene går av og ting ganske skyhøye og reisen gjør meg sjøsyk. Mandag kommer det kanskje en avklaring hvordan reisen blir videre. Da skal jeg til nevrolog på Lillehammer. Men jeg kjenner kapteinen ombord. Han har reist her før. Jeg overlater uroen min til Ham.

Derfor tilbringer jeg tid med åndelige pusteøvelser: øyeblikk av hvile, hvor jeg forsøker å puste rolig og bli klar over det konstante nærværet av Gud som omfavner meg og gjennomtrenger meg.

Hellige Brendan (486-578) ble født i Munster regionen i Irland, og vokste opp i et kloster. Han skulle med tiden vokse i åndelig modenhet og ble åndelig far til så mange som 3000 munker. Men det er nok sjøreisen han er mest kjent for. En reise som skulle ta ham helt til det vi i dag kjenner som Amerika, nær 1000 år før Columbus.

Derfor går han da også under navnet "Navigatøren". Reiselysten var han. Foruten sin store sjøreise besøkte han også Finnian i Clonard og Columba på Iona. Han gjennomførte også en rekke sjøreiser, til Skottland, Wales, England og Gallia. Han var også en kjent klosterbygger.

onsdag, mai 17, 2017

Om å høre hjemme et sted - på 17'de mai

Det er godt å høre hjemme et sted, og på en dag som denne, på selveste 17.mai, kjenner jeg på djup takknemlighet for å være norsk.

Som dere vet, de av dere som leser bloggen fast, så har jeg lest Nehemja-boken og er nå et godt stykke inn i Esra. Begge disse bøkene handler om en gruppe jøders tilbakevending til Israel, og i den sammenheng er det gjengitt oppramsinger av navn. Det er lett å hoppe over disse navnelistene fordi det 'bare' er navn og gir ingen mening. Men denne gangen stanset jeg opp og leste alle disse navnene sakte. Og det gav mening. Navn for navn leste jeg høyt. Og plutselig begynte jeg å se disse menneskene foran øynene mine. De hørte hjemme et sted. Og dit skulle de tilbake fra sin landflyktighet.

I Neh 7,6 kan vi lese:

"Dette er de menn fra landsskapet Juda som dro hjem fra fangenskapet i det fremmede landet - de som kongen i Babel, Nebukadnesar, hadde bortført, og som nå vendte tilbake til Jerusalem og Juda, hver til sin by."

De fikk reise hjem, og ikke bare til Israel, men "hver til sin by".

Til dit de hørte hjemme! Så stort det måtte ha vært. Så leser vi videre hos Nehamja:

"Da den sjuende måneden kom, bodde Israels barn i sine byer."

De var hjemme! Nå kunne de dyrke jorden, feire sine familiebegivenheter, ta del i alt hva det jødiske året innebar.

Tidligere i Nehemja-boken finnes det også en liste over de jødene som bygget opp igjen Jerusalems murer. De er navngitt, en etter en, med hvilken del de tok fatt på. Jeg ble så velsignet over å lese den listen, som er gjengitt i kapittel tre. Dette er heltene, de som våget noe for å gjenoppbygge det som var revet ned.

Nasjonens helter.

Vi har også noen her i dette landet. Vi hører også hjemme et sted, ikke bare i Norge, men i en by eller bygd. Og over alle disse små og store steder vaier i dag verdens vakreste flagg - et korsmerket flagg. Vi har sannelig mye å takke Gud for i dag!

Om å respektere en deprimert person

"En virkelig venn, en god medvandrer, vet hvordan man skal respektere depresjon. Det er et naturlig fenomen som har sin egen særskilte rytme. Vi bør ikke forsøke å få en person til å komme seg for raskt ut av den. 

Personer som lider av depresjon må føle seg elsket slik som de er, og ikke bare på betingelse av at de kommer seg ut av den. Det tar tid å komme seg på beina igjen."

- Jean Vanier i Seeing Beyond Depression, side 39. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

tirsdag, mai 16, 2017

En god dag med Ester

Etter en dårlig dag i går med mye kroppslig uro og smerter, har jeg kunnet glede meg i dag over å få gjøre ferdig notatene til bibelstudiematerialet til Logos som utgis av Bibelleseringen. Jeg har sagt det før: hvilket enormt privilegium det er å jobbe med Guds ord! Det blir man aldri lei. Det er noe nytt å finne hver eneste gang.

Denne gangen skriver jeg kommentarer til Esters bok. Den boken har alt man kan ønske seg av spenning og dramatikk, og er vel kanskje mer tidsaktuell enn noensinne. Den gang som nå finnes det en ond Haman som vil utrydde jødene, men heldigvis finnes det også en Ester og en Mordekai  - og ikke minst en Gud som våker over sitt ord og sitt folk og berger det. Det så stygt ut i den tiden som Ester-boken forteller om, men Gud svikter aldri sitt folk. Jeg merker meg at ordet 'jøde' er nevnt hele 53 ganger i Esters bok av de i alt 90 ganger dette ordet er brukt i hele Det gamle testamente.

Jeg har funnet frem den gamle 'predikant-Bibelen' min hvor jeg har alle understrekningene og notatene jeg har gjort gjennom årenes løp. Den er det viktigste arbeidsredskapet jeg har. Så er jeg priviligert fordi jeg opp gjennom årene har skaffet meg mange kommentarer til Bibelen, og det er en fryd å sitte å bla i dem og finne gull.

Så mens det regner ute og er kaldt og grått sitter jeg med en kopp god tea og min Bibel og skriver for Bibelleseringen. Det er en god dag.

Guds vrede og Kristi forsoning, del 2

Guds vrede er en forferdelig realitet. Den viser seg allerede ved syndefallet: "Han (Gud) drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

Og som i så i går har ikke Guds vrede opphørt i den nye pakt. Det viste jeg ved å henvise til en rekke skriftsteder. Hebreerbrevets forfatter slår fast: "For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29). Det nye testamente taler sågar om "Lammets vrede" og at Guds vrede hviler over mennesker som avviser Guds nåde.

Derfor holder ikke påstanden om at "Gud ikke er sinna lenger". Hans vrede er absolutt en forferdelig realitet. Guds ord slår fast: "Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender." (Hebr 10,31)

Vi kan like dette eller ikke like det. Dette er like fullt en side ved Gud som vi må forholde oss til. Mange har forsøkt å bortforklare denne siden av Gud, og forsøkt å finne løsninger som skulle mildne dette Gudsbildet. I vår tid finnes det nettverk i vårt land av forkynnere som for eksempel hevder at offerhandlingene som beskrives i Det gamle testamente handler om en misforståelse, og at de slett ikke var Guds opprinnelige mening.  De forklarer for eksempel fortellingen om Abraham og Isak på følgende måte: Når Gud henleder Abrahams oppmerksomhet på væren som satt fast i en buske, og ofrer den, så var det fordi Abraham var en avgudsdyrker fra Ur i Kaldea og var vant med ofringer for å blidgjøre Gud. Hvordan kommer man til en slik konklusjon? Jo, før man trekker den så har samme personer i likhet med all liberal teologi undervist sine tilhørere om at Bibelen er ikke Guds ord, men inneholder Guds ord. Hvorfor gjør man det? Fordi man ikke får det Gudsbildet man forsøker å tegne til å stemme. Man skal ikke lese lenge før man ser at det er Gud selv som innstifter offerhandlingene i Den gamle pakt. Men det hopper disse forkynnerne elegant over. Offerhandlingene i den gamle pakt er ingen gedigen misforståelse, de er Guds ordninger.

Guds vrede forsvinner ikke i Den nye pakt:

"Det nye testamente forkynner og bevitner Guds vrede med enda større styrke enn Det gamle testamente. Hele det nytestamentlige frelsesdrama utspilles under trussel av den kommende vrede, og Jesus forkynnes som den som ved sin død, 'frir oss fra den kommende vrede'. (1.Tess 1,10). Rettferdiggjort ved hans blod skal vi bli frelst fra vreden. (Rom 5,9)." (Illustrert Bibelleksikon, bind 7, side 282)

Den eneste måten å unnfly Guds vrede på er gjennom Jesu død og Hans frelsesverk, ellers står Guds vrede ved lag. Det ser vi ikke minst i den apostoliske undervisningen til Paulus. "Med veldig styrke forkynnes Guds vrede som bakgrunn for hele frelseslæren i Romerbrevet, jfr Rom 1,18flg. Alle er av naturen 'vredens barn', (Ef 2,3) Over dem som ikke tror Sønnen, blir (det vil si: forblir) Guds vrede (Joh 3,36). Hele den vantro verden skal ifølge Åpenbaringsbokens veldige vredes-aspekt til sist drikke av 'Guds vredesvin' (14,10). Den kommende vrede forkynnes med domsprofetiens kraft av både Johannes døperen og Jesus og apostlene. Helvete, som den kommende vredes evige domssted, hører i hele Det nye testamente med som klimaks i vredesforkynnelsen." (Illustrert bibelleksikon, bind 7, side 284).

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvordan Jesus forkynner Guds vrede.

(fortsettes)