Et groteskt gudsbilde

Hva tenker du om noen som konsekvent går etter de skrøpeligste i et samfunn, de mest sårbare, de gamle og de som sliter med kronisk sykdom?

Jeg aner hva du ville svare.

Ingen - om de ikke var riktig onde - ville like det.

Likevel er det slik enkelte kristne presenterer Gud i disse korona tider. De mener nemlig at Gud nå straffer verden på grunn av synd. Vår Herre Jesu Kristi Far, all nådes og barmhjertighetens Gud, skulle altså dømme verden ved å ta livet av de skrøpeligste, de mest sårbare, de gamle og de som sliter med kronisk sykdom, for å dømmme verdens synder? Og for å gjøre det skaper han et virus?

Ja, de hevder så.

Har de helt glemt hvorfor Jesus kom?

Skal jeg si hva jeg tror? Det er kanskje ikke så viktig, for mot denne formen for trosformidling nytter det nok ikke å si så mye.

Jeg tror Gud sørger med de sørgende, at Han gir kraft til de som bekjemper viruset, er på lag med leger og helsearbeidere, renhokdsarbeidere og alle andre som er i frontlinjene og som leger, helbreder og gjenoppretter. Fordi Han elsker verden. Jeg tror koronaviruset er en del av en fallen verden.

At det kommer en dom en dag, det gjør det. Men dette er ikke dommen. Ganske enkelt fordi det som skjer rammer de svakeste i samfunnet. Slik er ikke den Gud vi har lært å kjenne som Jesu Kristi far. Han er på parti med de svake, de marginaliserte, de sårbare.

De som formidler et slikt gudsbilde, har de ikke syndet selv? Hvorfor skulle Gud spare dem? Bare fordi de er sterke?

Marcion og de nye nådelærerne

Nei, det er ikke Frankrikes Emmanuel Macron jeg snakker om. Selv om navnet er til forveksling likt. Men Marcion. Eller på norsk: Makrion. Og vi må tilbake til 100-tallet.   

Omlag 40 år etterat apostelen Johannes døde, og dermed den siste av de opprinnelig 12 apostler Jesus valgte ut, dukker det opp en mann i Roma. Han kommer fra Lille-Asia. Fire år senere - år 144 - grunnlegger han et helt nytt kirkesamfunn. Han forkynner en lære som bryter med den overleverte læren fra apostlene. Markion skaper er opptatt av lov og evangelium og gjør motsetningen mellom disse til eksklusiv motsetning mellom to åpenbaringer av forskjellige guder. En primitiv skapergud i Det gamle testamente, som er voldelig, og Frelserguden eller kjærlighetens gud, som er ukjent frem til Jesus kommer. Markion forkaster Det gamle testamente og anerkjenner bare Paulusbrevene og deler av Evangeliet etter Lukas.

Vi skriver 2017. To sentrale skikkelser i den nye nådebevegelsen i Norge, den ene bibellærer, den andre pastor, gjentar mer eller mindre de samme tesene som Markion. Det er en vred gud som åpenbares i Det gamle testamente. Den virkelige gud er ukjent. Det er først i Det nye testamente denne guden åpenbarer seg. Den gud som åpenbarer seg i Det nye testamente er helt annerledes. Han er ikke vred, bare god, og bare kjærlighet. Bibelen aksepteres ikke som Guds ord, men man konstruerer et skille mellom Jesus på den ene siden, og Bibelen. Ikke så ulik Markion noe av dette.

De hopper elegant over skriftsteder - både hos apostelen Paulus og hos apostelen Johannes - hvor Guds vrede også omtales i Den nye pakt. Disse skriftstedene nevnes ikke.

De to nådelærerne skryter av at de er del av en ny reformasjon som vil endre kirken. Neida, nytt er dette ikke. Det er eldgammelt tankegods som den unge kirken møtte rett etterat de 12 apostlene var gått hjem til Gud. Den unge kirken hadde mot nok til å avvise dette som falsk lære. Den Gud vi tror på er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, profetenes Gud, kongenes Gud, og er den samme som åpenbarer seg i Den gamle pakt. Hans vrede er like selvsagt som Hans kjærlighet. Begge deler er en del av Hans karakter. De to nye nådelærerne avviser Hans hellighet, Hans renhet, Hans vrede. Det de gjør er å skape en gud i deres bilde, slik at alt kan forstås, alt kan forklares, alt er logisk. Men den virkelige Gud - Han som åpenbarer seg i både Det gamle og Det nye testamente er en og den samme, og kan ikke alltid forklares, forstås, Han er og blir et mysterium. Om Han kunne forstås var Han ikke Gud.

Spørsmålet er om norske forkynnere, bibellærere og pastorer er like modige som representantene for den unge kirken var det, eller om de overser dette i håp om at det forsvinner. Joda, det er en trend i tiden som vil forsvinne, for kun Guds evige ord vil bestå, Spørsmålet er bare hvor mange som vil bli villedet av denne 'nye reformasjonen' før det dukker opp en ny mote.

Gråt mitt elskede land!

Dette er dager hvor Norges kristne burde kle seg i sekk og aske, og stå gråtende for Guds ansikt. Dessverre tror jeg ikke det store flertallet forstår hvilken himmelropende synd vår nasjon nå gjør seg skyldig i når Stortingsflertallet nå sier ja til tvillingabort. Kun KrF og Senterpartiet er imot.

Det er nettutgaven til Korsets Seier som skriver om dette.

Norge er blitt et sorteringssamfunn hvor vi i ren og skjær egoisme velger bort et barn fordi det ikke passer seg å få to.

Norge er et land som er rikt velsignet av Gud på så mange måter, men for hvor lenge? I de siste årene har Norge vendt seg bort fra Guds ord i en målestokk vi ikke har sett før. Norge er ikke lenger en nasjon preget av gudsfrykt, men mer og mer en sekulær nasjon, hvor nå det siste er at friske fostre skal drepes fordi det ikke passer seg for foreldrene å få mer enn et barn.

I 1.Mos 15,16 kan vi lese om amorittene. Om dem står det: "...for amorittenes mål av ondskap er ennå ikke fylt..."

Spørsmålet er om nordmennenes mål av ondskap er nådd?

Det finnes de som mener at Guds vrede bare er noe som eksisterte i Den gamle pakt, men så er ikke tilfelle. Apostelen Paulus slår fast i Rom 1,18:

"Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos menneskene som holder sannheten nede i urett..."

Og han som blir kalt kjærlighetens apostel, Johannes, skriver en rekke ganger i Åpenbaringen om Guds vrede i endens tid. Gud dømmer nasjonene. Det gjelder både i Den gamle og Den nye pakt.

29. august i år kunne avisen Dagen fortelle at det på Island omtrent ikke fødes barn med Downs syndrom lenger. De som får vite at barnet de bærer har Downs velger å ta livet av det. Norge følger opp med å gi retten til å ta livet av en tvilling fordi det ikke passer seg at han lever opp. Hva skjer med foreldre som velger å drepe et av to barn, når det ene barnet vokser opp til en flott mann eller kvinne, og de tenker at han eller henne kunne hatt en bror eller søster som er like flott?

Det er all grunn til å takke Olaug Bollestad fra Kristelig Folkeparti og Kjersti Toppe fra Senterpartiet som har kjempet for å endre loven om svangerskapsbrudd der det presiseres at fosterreduksjon ikke tillates. Jeg kan ikke se at andre har gjort det samme. Det bør være en tankevekker for oss alle.

Dette er en tid for Norges kristne til å gjøre bot. Til å sørge. Til å ydmyke seg og be Gud om nåde.

Søndag 29. oktober er det bots- og bededag. La oss gjenreise den som en nasjonal bønnedag hvor Norges kristne bøyer kne og ber Gud om nåde for land og folk.

Guds vrede er ikke en forestilling i vårt sinn - den er en realitet

Når man har valgt å devaluere Guds ord som deler av den nye nådebevegelsen i Norge med all tydelighet gjør, ved å innta den stillingen som liberal teologi har vært den fremste premissleverandøren av, nemlig at Bibelen ikke er Guds ord, men inneholder Guds ord så kan man jo gjøre med det skrevne ord som man vil - alt ettersom 'ånden' leder. For de påberoper seg gjerne at Guds Ånd har vist dem både det ene og det andre.

En av de fremst eksponentene for den nye nådelæren i Norge hevder nå at Guds vrede er et menneskelig konsept. Gud er på ingen måte vred. Vreden er kun en forestilling i vårt sinn.

Han sier det slik: "Jesus på korset, ble ikke vårt offer for å behage en sint Gud... Jesus var Guds offer for å frelse og endre oss, og våre sinte sinn."

En side ved Guds karakter er Hans vrede. Vi kan like det eller ikke, men ingen av oss kan endre Guds karakter, selv ikke med et pennestrøk. Guds vrede er en del av Hans rettferdighet. Han er hellig, og tåler ikke synd. Vi ser dette allerede på Bibelens første blader. Når mennesket hadde syndet leser vi: "Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

"I Det gamle testamente er vrede den hellige Guds reaksjon mot alt som er i strid med hans majestet og hans vilje. Om Gud ikke ble vred, sa var han heller ikke fullkomment rettferdig, og hans kjærlighet var da en slapp sentimentalitet," skriver David Hedegård og Appeli Saarisalo, begge med sine doktorgrader i teologi, i Bibelsk oppslagsbok, side 1015. (Lunde forlag 1975).

Men Guds vrede er ikke bare forbeholdt Det gamle testamente og en slags gammeltestamentlig forestilling. Deler av den nye nådebevegelsen er klart influert av heretikeren Markion som forsøkte å fremstille en vred og utilregnelig Gud i Den gamle pakt, og en annen slags Gud i Det nye testamente.

Selv etter korset møter vi Guds vrede:

"For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

"Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger." (Rom 2,5)

"Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss?" (Rom 3,5)

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)

"Mn om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang." (Rom 9,22)

"Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3b)

"La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn." (Ef 5,6)

"På grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn..." (Kol 3,6)

"... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer." (1.Tess 1,10)

"For de hindrer oss i å forkynne for hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de alltid sine synders mål. Men nå har vreden til sist nådd dem." (1.Tess 2,16)

"For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus." (1.Tess 5,9)

"Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?" (Åp 6,16-17)

"... men nå er din vrede kommet ..." (Åp 11,18)

"... og han kastet frukten i Guds vredes vinpresse ..." (Åp 14,19)

".... for med dem er Guds vrede fullbyrdet." (Åp 15,1)

"... fylt med Guds vrede ..." (Åp 15,7)

"... tøm Guds vredesskåler ut på jorden." (Åp 16,1)

"... begeret med hans strenge vredes vin." (Åp 16,19)

Guds vrede er nok noe helt annet enn en forestilling i vårt sinn. Men en ting er klart, man blir ikke populær ved å ta frem denne sannheten. Dette er ikke noe vi vil høre om i dag.

En grønn perle, ekstremvarme og klimaendringene

Jeg tenker mye på de som plages og lider av den kolossale varmen som har rammet den sørlige delen av Europa de siste ukene. Alle syke, gamle, som må holde ut dag etter dag i en varme som er så utmattende og slitsom. Jeg har bedt for dem. Tror ikke jeg selv hadde klart å utstå en slik varme på grunn av min sykdom.

Jeg tenker også på klimaendringene vi nå virkelig begynner å merke følgene av. Mer ekstremvær. De store ødeleggelsene.

Når Kristuskransen kunne feire sitt 20 års jubileum i 2015 ble det lagt til en ny perle - den grønne. Det kjennes veldig riktig ut. Miljøbevissthet hører med til den kristne tro! Vi må ta vare på skaperverket. I Åpenbaringsboken heter det:

"Hedningefolkene ble harme, men nå er din vredesdag kommet. Nå er tiden da de døde skal dømmes, nå skal du lønne dine tjenere profetene, de hellige og de som frykter ditt navn, små og store, og ødelegge dem som ødelegger jorden." (Åp 11,18)

Herren vil stille dem til ansvar som ødelegger Hans skaperverk.

Når jeg tar frem Kristuskransen stanser jeg i disse dager ved den grønne perlen og takker Gud for alt det vakre, skjønne i skaperverket: skogene, havet, blomstene, fuglene, dyrene, himmelen, menneskene Han har skapt i sitt bilde - og så ber jeg for Skaperverket. At Gud skal velsigne det, bevare det og beskytte det mot grådigheten, materialismen, miljøødeleggelsene.

Guds vrede og Kristi forsoning, del 4

Denne artikkelserien - "Guds vrede og Kristi forsoning" - har vært vanskelig å skrive. Jeg har kviet meg for å gjøre det. For hvem snakker om Guds vrede i dag? Jeg hører stadig vekk kristne si at "Gud ikke er sinna", men de hopper samtidig bukk over alle skriftstedene som snakker om Guds vrede - også i nytestamentlig tid. Men vi må snakke sant om Gud. Det er det jeg har forsøkt å gjøre i de tre foregående artiklene. I denne - som er den siste i denne serien - skal vi se litt nærmere på det som det virkelig er en fryd å snakke om: Kristi forsoning. Men før jeg gjør det, la meg bare minne om hva Bibelen faktisk lærer om mennesker som ikke har kommet til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

I Efeserbrevet leser vi følgende:

"Også dere har han gjort levende, dere som før var døde i deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,1-3)

Dette er en beskrivelse av det mennesket som ikke er født på ny. Mennesker som ikke er født på ny er døde i deres synder. De er vredens barn. Og de vil gå fortapt om de ikke blir født på ny.

Det er den brutale virkelighet.

Men det betyr ikke at de ikke er elsket. De er høyt elsket. Så mye at Jesus valgte å forlate himmelens herlighet for å bli menneske, sone deres synder på korset og oppstå slik at mennesket kan bli rettferdige for Gud.

"For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Den som tror på ham blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn." (Joh 3,16-17)

Et av de store problemene og utfordringene med mye av dagens forkynnelse er at man ikke forstår hvorfor man må bli født på ny. Årsaken til det er at man forkynner bare en side av sannheten. Man forkynner Guds kjærlighet, men nevner ikke Guds vrede. Man forstår ikke behovet for å la seg redde om man ikke forstår at det finnes en mulighet for å gå fortapt.

Vi bruker ordet frelse i kristen sammenheng. Men det er ikke et ord som er lett å forstå. Det betyr å befri eller redde noen fra nød eller fare, for eksempel fra å drukne. Frelse i bibelsk forstand betyr å bli befridd fra Guds dom over våre synder. 

Da må mennesket forstå at det er en synder.

"... alle har syndet og mangler Guds herlighet", er Bibelens tydelige tale. (Rom 3,23)

Men den sier også: "For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom 5,6-8)

Og det er viktig i den sammenhengen jeg har satt dette jeg har skrevet i denne lille artikkelserien, å ta med vers 9:

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, VED HAM BLI FRELST FRA VREDEN."

Slik er det! Guds vrede er absolutt også til stede i den nye pakt. MEN - for det er et betydelig MEN her: Det er mulig å bli frelst fra den. Det skjer kun gjennom Jesus Kristus. Da må vi bli født på ny. Evangeliet, de gode nyhetene, kommer så tydelig fram i 1.Tess 1,10: "... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, HAN SOM FRIR OSS FRA VREDEN SOM KOMMER." 

En av de tingene jeg ber om for Norge er at de som forkynner Guds ord må forkynne det rent og klart, både om synd og dom, om Guds vrede, men også om Guds kjærlighet og nåde, og at den eneste veien til Gud går gjennom Jesus Kristus, og Ham alene. Selv har jeg de siste årene gjort meg nye erfaringer av å være elsket av Gud min Far, som har gitt meg en mye større frihet og hvile, enn jeg noensinne har hatt. Det er også en side av evangeliet.

Artikkel 1 i denne serien ble publisert mandag 15 mai, del to ble publisert tirsdag 16 mai og del tre torsdag 18.mai.

Guds vrede og Kristi forsoning, del 3

Vi skal ikke lese mye i evangeliene før vi ser at Guds vrede er en integrert del av det bildet Jesus gir oss av Gud:

"Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete." (Matt 10,28)

"Til dere, mine venner, sier jeg: Vær ikke redde for dem som slår kroppen i hjel, men siden ikke kan gjøre noe mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i helvete." (Luk 12,4-5)

Vi skal heller ikke lese mye før vi også stifter bekjentskap med en side av Jesus, som mer eller mindre forties i moderne forkynnelse: Hans vrede. Dette bildet av Jesus passer ikke så godt, og stemmer heller ikke overens med mye av dagens forkynnelse, med dens sterke understrekning av hvor mild og nærmest forsagt Jesus er.

Her er noen eksempler:

"Da så han på dem som sto omkring, harm og bedrøvet over at de hadde så harde hjerter ..." (Mark 3,5)

"Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan!" (Matt 4,10)

"Men Jesus snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil." (Matt 16,23)

"Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde." (Matt 12,34)

"Tjeneren kom tilbake til herren sin. Da ble husherren sint ..." (Luk 14,21)

"Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevokteren til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror." (Matt 18,34-35).

Dette er bare noen få eksempler. Jesus taler også veldig tydelig, mer enn noen annen i Bibelen, om den evige fortapelsen.

"Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett." (Matt 7,21-23)

"Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, fikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt." (Mat 25,10)

"Men han sa til dem: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, dere som gjør urett." (Luk 13,27)

"Så skal de faste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner." (Matt 13,42)

"Slik skal det også gå ved verdens ende: Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige, og kaste dem i ildsjøen, der de gråter og skjærer tenner." (Matt 13,49)

"Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over dem." (Joh 3,36)

Og sist, men ikke minst, apostelen Johannes, han som kalles 'kjærlighetens apostel', og som snakket så mye om Guds kjærlighet, snakker også om Lammets vrede. Og allerede i det første kapitlet av Åpenbaringsboken beskrives et bilde av Jesus som heller ikke så mange trekker fram i dag. Les gjerne 1,9-17

I neste og siste artikkel i denne serien skal vi se på Guds vrede i forhold til forsoningen og hva vi har i vår frelse.

(fortsettes)

Guds vrede og Kristi forsoning, del 2

Guds vrede er en forferdelig realitet. Den viser seg allerede ved syndefallet: "Han (Gud) drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

Og som i så i går har ikke Guds vrede opphørt i den nye pakt. Det viste jeg ved å henvise til en rekke skriftsteder. Hebreerbrevets forfatter slår fast: "For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29). Det nye testamente taler sågar om "Lammets vrede" og at Guds vrede hviler over mennesker som avviser Guds nåde.

Derfor holder ikke påstanden om at "Gud ikke er sinna lenger". Hans vrede er absolutt en forferdelig realitet. Guds ord slår fast: "Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender." (Hebr 10,31)

Vi kan like dette eller ikke like det. Dette er like fullt en side ved Gud som vi må forholde oss til. Mange har forsøkt å bortforklare denne siden av Gud, og forsøkt å finne løsninger som skulle mildne dette Gudsbildet. I vår tid finnes det nettverk i vårt land av forkynnere som for eksempel hevder at offerhandlingene som beskrives i Det gamle testamente handler om en misforståelse, og at de slett ikke var Guds opprinnelige mening.  De forklarer for eksempel fortellingen om Abraham og Isak på følgende måte: Når Gud henleder Abrahams oppmerksomhet på væren som satt fast i en buske, og ofrer den, så var det fordi Abraham var en avgudsdyrker fra Ur i Kaldea og var vant med ofringer for å blidgjøre Gud. Hvordan kommer man til en slik konklusjon? Jo, før man trekker den så har samme personer i likhet med all liberal teologi undervist sine tilhørere om at Bibelen er ikke Guds ord, men inneholder Guds ord. Hvorfor gjør man det? Fordi man ikke får det Gudsbildet man forsøker å tegne til å stemme. Man skal ikke lese lenge før man ser at det er Gud selv som innstifter offerhandlingene i Den gamle pakt. Men det hopper disse forkynnerne elegant over. Offerhandlingene i den gamle pakt er ingen gedigen misforståelse, de er Guds ordninger.

Guds vrede forsvinner ikke i Den nye pakt:

"Det nye testamente forkynner og bevitner Guds vrede med enda større styrke enn Det gamle testamente. Hele det nytestamentlige frelsesdrama utspilles under trussel av den kommende vrede, og Jesus forkynnes som den som ved sin død, 'frir oss fra den kommende vrede'. (1.Tess 1,10). Rettferdiggjort ved hans blod skal vi bli frelst fra vreden. (Rom 5,9)." (Illustrert Bibelleksikon, bind 7, side 282)

Den eneste måten å unnfly Guds vrede på er gjennom Jesu død og Hans frelsesverk, ellers står Guds vrede ved lag. Det ser vi ikke minst i den apostoliske undervisningen til Paulus. "Med veldig styrke forkynnes Guds vrede som bakgrunn for hele frelseslæren i Romerbrevet, jfr Rom 1,18flg. Alle er av naturen 'vredens barn', (Ef 2,3) Over dem som ikke tror Sønnen, blir (det vil si: forblir) Guds vrede (Joh 3,36). Hele den vantro verden skal ifølge Åpenbaringsbokens veldige vredes-aspekt til sist drikke av 'Guds vredesvin' (14,10). Den kommende vrede forkynnes med domsprofetiens kraft av både Johannes døperen og Jesus og apostlene. Helvete, som den kommende vredes evige domssted, hører i hele Det nye testamente med som klimaks i vredesforkynnelsen." (Illustrert bibelleksikon, bind 7, side 284).

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvordan Jesus forkynner Guds vrede.

(fortsettes)

Guds vrede og Kristi forsoning, del 1

Med årene forstår jeg mer og mer av det Peter Dass uttrykker i salmen: Herre Gud, ditt dyre navn og ære, hvor han skriver: "Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde." For vi må snakke sant om Gud, hvis ikke er det et menneskeskapt bilde vi gir av Gud.

I dag unngår mange å snakke om Guds vrede. Vi snakker derimot mye om Hans kjærlighet og nåde. Om noen skulle driste seg til å snakke om Guds vrede, så henvises det til Den gamle pakt, slik den beskrives for oss i Det gamle testamente. Men "vreden er et vesentlig og uopphevelig trekk ved det nytestamentlige gudsbillede", skriver artikkelforfatteren som har skrevet om Guds vrede i Illustrert Bibelleksikon. (Se bind 7, side 284).

Det skulle man ikke tro når enkelte hevder at "Gud ikke lenger er sint". De som hevder dette hopper bukk over en rekke skriftsteder, og det er symptomatisk at de aldri henviser til de skriftstedene jeg nå skal sitere for deg. Vi begynner like så godt med Jesus selv. Han er vel kanskje den som snakker mest om Guds dom, Guds vrede og fortapelsens mulighet. Johannes siterer Jesus selv med disse ordene:

Nytestamentlige henvisninger til Guds vrede:

"Den som  tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Joh 3,26)

Apostelen Paulus omtaler Guds vrede en rekke ganger. Kronologisk slik brevene til Paulus gjengis i Det nye testamente er det som følger:

"For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

"Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede på vredens dag, den dag når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart." (Rom 2,5)

"Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss?" (Rom 3,5)

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)

"Men om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang." (Rom 9,22)

"Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3)

"La ingen bedra dere med tomme ord! For det var jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn." (Ef 5,6)

"På grunn av disse ting, kommer Guds vrede over vantroens barn." (Kol 3,6)

"... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer." (1.Tess 1,10)

"For de hindrer oss i å forkynne for hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de alltid sine synders mål. Men nå har vreden til sist nådd dem." (1.Tess 2,16)

"For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus." (1.Tess 5,9)

"Men de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående." (Åp 6,16-17)

"Hedningefolkene raste, men nå er din vrede kommet - tiden da de døde skal dømmes ..." (Åp 11,18)

"Engelen lot sin sigd gå over jorden og høstet jordens vintre, og han kastet frukten i Guds vredes vinpresse, den store." (Åp 14,19)

"Og jeg så et annet tegn i himmelen, stort og underfullt. Sju engler med sju plager, de siste, for med dem er Guds vrede fullbyrdet." (Åp 15,1)

"Et av de fire livsvesener ga de sju englene sju gullskåler fylt med Guds vrede - han som lever i all evighet." (Åp 15,7)

"Og jeg hørte en høy røst fra templet, og den sa til de sju englene: Gå avsted og tøm de sju Guds vredesskålene ut på jorden." (Åp 16,1)

"Den store by ble delt i tre deler, og folkenes byer falt i grus og Babylon den store, ble husket for Guds åsyn, så han skulle gi dem begeret med hans strenge vredes vin." (Åp 16,19)

Vreden og kjærligheten

"Vreden og kjærligheten utelukker ikke hverandre i Det nye testamente, men betinger hverandre. Bare der hvor en kjenner vreden, kan nåden og miskunnheten forstås rett. I sin kjærlighet frelser Gud i Jesus Kristus fra sin vrede. Men vreden utfordres for alvor av forakten for Guds nåde og barmhjertighet. Den er den krenkende kjærlighetens reaksjon." (Illustrert bibelleksikon, bind 7, side 284).

De skriftsteder jeg har sitert viser med all tydelig at Guds vrede ikke har opphørt i den nye pakt. Det snakkes til og med om Lammets vrede! Og Det nye testamente viser også at vreden hviler over både mennesker og situasjoner. Den eneste måten å unnfly den er frelsen i Jesus Kristus.

(fortsettes)

Salme nektet inntatt i salmebok fordi den nevner Guds vrede

The Presbyterian Committee on Congregational Songs for den presbyterianske kirken i USA har bestemt at i deres nye salmebok skal ikke den kjente salmen: In Christ alone få være med.

Årsaken er at salmen inneholder en setning om Guds vrede!

Mange presbyterianere er forferdet over det som nå skjer i deres kirkesamfunn. At denne kjente og kjære salmen ikke lenger passer inn i kirkens teologiske syn er dråpen som har fått det til å renne over for mange. Sakte men sikkert har dette kirkesamfunnet i USA blitt mer og mer liberalt.

Her er teksten på salmen skrevet av Stuart Townend og Keith Getty:

He is my light, my strength, my song;
this Cornerstone, this solid Ground,
firm through the fiercest drought and storm.
What heights of love, what depths of peace,
when fears are stilled, when strivings cease!
My Comforter, my All in All,
here in the love of Christ I stand.

In Christ alone! who took on flesh
Fulness of God in helpless babe!
This gift of love and righteousness
Scorned by the ones he came to save:
Till on that cross as Jesus died,
The wrath of God was satisfied -
For every sin on Him was laid;
Here in the death of Christ I live.

There in the ground His body lay
Light of the world by darkness slain:
Then bursting forth in glorious Day
Up from the grave he rose again!
And as He stands in victory
Sin's curse has lost its grip on me,
For I am His and He is mine -
Bought with the precious blood of Christ.

No guilt in life, no fear in death,
This is the power of Christ in me;
From life's first cry to final breath.
Jesus commands my destiny.
No power of hell, no scheme of man,
Can ever pluck me from His hand;
Till He returns or calls me home,
Here in the power of Christ I'll stand.

Og her kan du høre på en vakker innspilling av salmen:

http://www.youtube.com/watch?v=JU5E4fBXObg

Er Gud også vred? Del 1

Guds vrede. Det er ikke et tema som står på emnelisten i løpet av året i så mange kirker. Guds kjærlighet derimot, tales det ofte over. For en tid tilbake snakket jeg med en teolog. Vedkommende påstod at det ikke fantes noe slikt som Guds vrede, og at Bibelen slett ikke nevnte dette. Jeg undret meg over om teologen i det hele tatt hadde lest Bibelen. I samtalen nevnte jeg Romerbrevet, selve lærebrevet i Det nye testamente. Om ikke teologen hadde studert dette nærmere? Her står det jo svart på hvitt:

"For Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og all urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

Den norske pastoren Åge Åleskjær sier: "Gud er ikke sint lenger!"

Stemmer det? Paulus er tydeligvis av en helt annen oppfatning. Det er ikke i Det gamle testamente vi leste ordene ovenfor, og det er heller ikke noen henvisning til noe som skjedde før Golgata. En skal da heller ikke lese så mye i Det nye testamente, ikke minst i Åpenbaringsboken, før en finner at Guds vrede er en side ved Guds karakter.

Den anerkjente evanglisten og bibellæreren R.A Torrey (bildet), har sagt:

"Guds kjærlighet til syndere vil aldri bli skikkelig verdsatt før den blir sett i lys av Hans flammende vrede mot synd."

"Guds vrede," sier teologen J.I Packer, "er aldri den lunefulle, nytelsessyke, irritable, moralsk uedle reaksjon som menneskelig sinne så ofte er ... Gud er bare sint når det er grunn for det."

I virkeligheten er det slik at Guds vrede er like ren som Hans kjærlighet, og det ene motsier ikke det andre. Gud er Gud, og slik må vi forholde oss til Ham. I det første brevet til medarbeideren Timoteus kommer apostelen Paulus med følgende doksologi:

"Han som er Den velsignede og Den eneste mektige, Kongenes Konge og Herrenes Herre. Han alene har udødelighet og bor i et lys ikke noen kan nærme seg. Han som ikke noe menneske har sett eller kan se, Ham være ære og evig makt! Amen." (1.Tim 6,15-16)

Vår tids store problem er at vi forsøker å forklare Gud med vår menneskelige begrensning, og fordi vi ikke er like begeisret for alt ved Hans karakter, trekker vi bare frem det som ikke kan være anstøtelig for andre. Som f.eks Hans vrede. Eller Hans intoleranse! For Gud er ikke tolerant overfor synd.

(fortsettes)

Salme 46, en av Sions sanger, til trøst. Del 2

Salme 46 er skrevet av Korahs barn, leser vi i innledningen av salmen. Korah var sønn av en som het Jishars (2.Mos 6,21) Hans bakgrunn kan spores tilbake til Levi, i det Jishars var sønn av en som het Kahat. Ættetavlen finner du ved å lese 2.Mos 6,16-21, om du skulle være interessert i å finne ut mer om slektsrøttene. Med Levi går vi jo også tilbake til Aron, Moses og Miriam. Om Kahat kan vi lese i 4.Mos 3,16-31. Vi finner da at Kahats barn hørte til Levis stamme, og som levitter hadde de ansvaret for tempeltjenesten.

Nå kommer vi til noe svært interessant. Disse ætlingene er altså blitt bevart til tross for at Korah og hans familie ble slukt levende da disse gjorde opprør mot Moses. Du kan lese om den hendelsen i 4.Mos 16. Hvordan kan det ha seg at det kunne finnes barn av Korah når vi leser i 4.Mos 16,31-33: "Med det samme han hadde talt disse ord, revnet jordet under dem. Jorden åpnet sitt gap og slukte dem og deres boliger og akt det folk som tilhørte Korah, og alt det de eide. De for levende ned i dødsriket med alle sine. Jorden skjulte dem, og de omkom og ble utryddet av menigheten."?

Om det er slik at Korah og 250 med ham døde, hvordan kan vi da lese i 4.Mos 26,11: "Men Korahs barn omkom ikke."? Det er jo altså barn av denne Korah som skriver Salme 46. Hvordan kan Korahs barn bli fremtredende levittiske sangere og poeter og bli inkludert i Salmenes Bok? Vi leser jo i 2.Mos 34,7: "Han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn, på dem i tredje og fjerde ledd."

Da må vi ikke glemme første del av dette verset hvor det heter: "Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd." (2.Mos 34,7a)

Svaret på våre spørsmål må ligge i det faktum at Korahs barn omvendte seg!

Går vi til et annet kildemateriale som Midrash Tanchuma, i det som kalles Den levende Toraen kan vi lese om det som jødene kaller t'shuvah, omvendelse. Der konkluderes det med at Korahs barn må ha omvendt seg, og ikke fulgt sin far i hans opprør.

Dette gjør jo at vers 3-4 i Salme 46 får en helt spesiell mening:

"Derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte. om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot."

Fordi de omvendte seg, ble de spart for dommen. De skriver ut fra dyrkjøpt erfaring av Guds vrede. Og nåde.

De skriver om Guds forunderlige nåde. Gjennom den er de blitt bevart.

Det er 11 salmer som er skrevet av Korahs sønner: 42, 44 til 49, 84:1-12;85,1-13;87,1-7 og 88,1-18. Kong David valgte ut 120 av korahittene for å bringe arken til Jerusalem (1.Krøn 15,5) og Korahittene ledet også folk i bønn og lovprisning (2.Krøn 20,19) Det var også Korahs barn som bakte skuebrødet og som satte fram skuebrødsbordet i Templet.

Guds vrede, del 3

Som jeg allerede har vært inne på i denne artikkelserien, er det ikke riktig å si at Jesus gir oss et nytt gudsbilde. Det er ikke en Gud i Det gamle testamente, og en annen i Det nye. Leser vi vårt Nye testamente nøye vise det seg a Guds vrede og Hans vredesdommer ikke har mindre plass der enn i Det gamle testamente. Et eksempel på dette er Hebr 10,31: "Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender." Jakob sier at Gud "har makt til både å frelse og til å ødelegge." (Jak 4,12) Jesus er like tydelig: "Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte." (Luk 12,5) Og i Matt 10,28: "Frykt ikke for ham som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete."


Guds vrede er en integrert del av Jesu veldige domsforkynnelse. Vi skal ikke lese mye i evangeliene før vi møter denne siden av Jesu forkynnelse. Og en del av denne undervisningen, handler ikke bare om Guds vrede over samtidens synd, men har eskatologisk preg, i den forstand at Han snakker om vredesdommene som skal komme over jorden i endens tid. "Og den som faller på denne steinen, skal knuses. Men den som steinen faller på, skal den smuldre til støv." (Matt 21,44) Alle folkeslagene skal ved Jesu gjenkomst stå for Guds domsstol.


Jesus taler profetisk når Han sier at hel Israel skal rammes av en stor vredesdom, fordi folket ikke tok imot Ham som sin Messias. "Da han kom nær og så byen, gråt han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg, da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, og de skal omringe deg og trenge deg fra alle kanter. Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid." Og går vi til Jesu eskatologiske tale i Luk 21,23-24 leser vi om den samme dommen: "Stakkars dem som er med barn og dem som gir die i de dager! For stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk. De skal falle for sverds egg, og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende." Vi leser her om to begivenheter som har skjedd i vår historie. Den første sikter til Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr, og den andre sikter til 1968, da jødene for første gang siden Jerusalems ødeleggelse i år 70, får Jerusalem tilbake som Israels evige hovedstad.


Leser vi Åpenbaringsboken kan vi heller ikke unngå å se at mektige, guddommelige domsinngrep vil komme over jorden og hele menneskeheten i endens tid. Jesus snakker om "begynnelsen på fødselsveene" (Matt 24,8) - om det som skal skje før Guds vrede slippes løs over jorden. Jeg tror vi opplever disse fødselsveene nå, ikke minst ser vi dette med det som skjer av naturkatastrofer verden over. Og mer skal komme.


Man skal heller ikke lese mye av det Jesus sier, før man ser at for Jesus er fortapelsen en uunngåelig konsekvens av at man avviser frelsesbudskapet. Det finnes ikke noe skriftmessig belegg for å hevde at alle blir frelst til slutt. Gud får ikke sin frelsesvilje med alle mennesker. Og de vil gå evig fortapt. Vi liker å sitere Joh 3,16, og det er jo et fantastisk flott vers som viser oss Guds frelsestilbud i Kristus, men vi må heller ikke glemme Joh 3,36: "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham."


Heldigvis finnes det en vei bort fra Guds vrede, og det er å bli frelst og leve i frelsen. Rom 5,8-9 viser oss dette: "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden."


Men Guds vrede over synden er fortsatt reell. "For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos menneskene som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)


Guds vrede er allerede virksom i tiden. Og den vil med full kraft bryte fram på dommens dag. "Eller forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger. Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han få evig liv. Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker." (Rom 2,4-9)


Og som jeg allerede har vært inne på: I Åpenbaringen får Guds vrede sin fulle utfoldelse. Her forkynnes den både ved at vredesseglene brytes, vredesbasunene båses og om Hans vredes vin. Store deler av menneskeheten skal da gå til grunne under Guds vredes dom. Dette er fremtidige begivenheter, og er kanskje nærmere enn vi tror.

Guds vrede, del 2

Jeg skal i denne og neste artikkel se henholdsvis på det bibelske vitnesbyrdet om Guds vrede i Det gamle og Det nye testamente.


Guds vrede omtales hele 650 ganger i Det gamle testamentes skrifter. Men det vil livevel være galt å si at denne siden ved Gud fullstendig dominerer bildet av Gud i Det gamle testamente. En bibelleser vil ganske raskt kunne se at det som er det dominerende i det paktsforholdet som Gud har med sitt utvalgte folk, Israel, er Hans utvelgelse som bygger på Hans nåde og Hans frelsende kjærlighet. Dette kommer veldig tydelig til uttrykk i 2.Mos 34,6-7a:


"Herren Herren er en barmhjertig er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare gjennom tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelse og synd."


Det vil kanskje overraske deg, men Det gamle testamente taler ikke mindre om Guds kjærlighet og nåde enn det Det nye testamente gjør. Hør bare disse ordene fra Salme 103,8-12: "Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham."


Men når Gud likevel åpenbarer sin vrede i den gamle pakt, så har det sammenheng med Israels troløshet og frafall.


Gud åpenbarer seg først og fremst som den hellige Gud. Serafene roper jo i Guds himmeltempel: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet." (Jes 6,3)


Gud reagerer mot all vanhellighet, avgudsdyrkelse og alt som krenker Hans vesen. Gud er nidkjær i sin straff av synd. I 5.Mos 4,24 leser vi: "For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud." Det gamle testamente lærer oss at Gud berøres personlig av det onde, og overalt i Den Hellige Skrift står Guds vrede for Hans mishag, Hans vemmelse og uvilje mot synd. Guds vrede har overalt i seg sen bortstøtende og destruktiv kraft. Den truer synderes liv, og Guds vrede lukker oss ute fra Guds frelsessamfunn.


Alt som har med offer å gjøre under den gamle pakt har å gjøre med at ikke Guds vredesdommer skal komme over folkets lovbrudd. Guds vredesdom har nemlig dødsstraffen i seg. Når Gud er vred, hjemsøker Han synden istedenfor å forlate den. Han døder i stedenfor å gjøre levende. "Nå ser dere hvem jeg er, og at det ingen Gud uten meg. Jeg tar liv og gir liv. Jeg sårer, og jeg leger, og det er ingen som redder av min hånd." (5.Mos 32,39)
Det gamle testamente gir oss mange eksempler på Guds vrede over synden. Det er nok å nevne vannflommen, dommen over Sodoma og Gomorra, straffedommene som fulgte over Egypt. I vredens tid blir Gud vår fiende. Han kjemper mot oss, istedet for å kjempe med oss. "Men de, de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem." (Jes 63,10)


Men selv midt i Guds vrede og i sin nidkjærhet mot synden, så undertreker Det gamle testamente at Han samtidig er grenseløst langmodig med syndere. Han er ikke snar til vrede. I Salme 30,6 sier David, inspirert av Den Hellige Ånd: "Et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde."


(fortsettes)

Guds vrede, del 1

Taler vi sant om Gud, når vi kun understreker at Gud er kjærlighet? Sjelden hører man noen preke om den vrede Gud, skjønt Bibelen er full av eksempler på Guds vrede over synd. Den sveitiske teologen Emil Brunner (bildet) har sagt at nærmest hele den nyprotestantiske teologi har dels fornektet, dels neglisjert eller omtolket det bibelske vitnesbyrd om den vrede Gud. Brunner sier: "Overfor Guds vrede viker de fleste av og blir bibelflyktige." (Emil Brunner: Der Zorn Gottes und die Versöhung, side 93).


Den godeste Martin Luther har sagt at for fornuften er Bibelens tale om Guds vrede "den aller hardeste lære i Guds ord... Fornuften holder denne lære for en ren og skjær fabel og spotter over denne lære." (Martin Luthers Werke. Kritische Gesamtausgabe. Weimar. Bind 28, side 558)


Det er nok selve anstøtet - dette at Gud også kan bli vred, som gjør at vi holder oss borte fra dette i forkynnelsen. Men hvordan er det da mulig å forkynne et sant evangelium? Hva innebærer i så fall frelsen? Det er blitt vanlig blant enkelte, at man hevder at særlig Det gamle testamente er preget av dette gudsbildet, og at det dreier seg om et primitivt syn på Gud. Man hevder at Jesus skal ha vist oss et rent og opphøyet bilde av Gud, der alle vredestrekk hos Faderen er borte. Stemmer dette?


Slett ikke. Det er intet ved den bibelteologiske forskningen som har vist oss at dette synet stemmer. Jesus har ikke gitt oss et nytt gudsbilde. Jesus taler ikke mindre alvorlig om Guds vrede enn det Det gamle testamente gjør. Jeg kommer til å påvise dette tydelig senere i denne artikkelserien. La meg bare her innledningsvis få minne om Joh 3,36: "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham."


Salme 90 er en bønn av gudsmannen Moses. Få, om noen, hadde sett og kjent denne siden ved Guds karakter og personlighet som han. Det er derfor med erfaringens tyngde han skriver: "Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik frykten for deg krever?" (v.11)


Apostelen Paulus skriver i sitt brev til de hellige i Efesus, at de var "av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3) Han beskriver dermed vår, og alle mennekskers ufrelste tilstand. Dette er sant om alle: Har man ikke tatt imot frelsen i Jesus, så er man under Guds vredesdom. Man er elsket, men samtidig under Guds vrede.


Martin Luther har i denne sammenhengen sagt: "Ethvert menneske ignorerer at det er under Guds vrede, inntil Skriften kommer og manifesterer det." (Martin Luthers Werke, bind 4, side 50)


Jeg holder fortsatt på med mine studier av de lutherske bekjennelsesskriftene, og blir stadig velsignet, inspirert og utfordret av dem. Jeg oppmuntrer mer enn gjerne bloggens lesere til å gjøre det samme! De lutherske bekjennelsesskriftene viser oss tydelig at den bibelske frelsesproblematikken er bestemt av at vi som fallen menneskehet befinner oss i en dødsfarlig konflikt med vår Skaper.


Det er frykten for Guds vrede som gjør at boten blir så viktig. I Apologien heter det: "Den tro vi taler om, finnes i boten. Den fostres under samvittighetens angst og nød, når den kjenner Guds vrede over synden og søker syndsforlatelsen." Dette er jo helt i samsvar med hva Det nye testamente lærer oss: "Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)


Ifølge de lutherske bekjennelsesskriftene er det først ut fra en erfaring av Guds vrede at "den artikkel hvorved kirken står og faller" kan erkjennes. Skal vi kunne gripe rettferdiggjørelsens salige budskap, må vi ha forstått at vi som syndere står under Guds vrede.


(fortsettes)