Jeg skal i denne og neste artikkel se henholdsvis på det bibelske vitnesbyrdet om Guds vrede i Det gamle og Det nye testamente.
Guds vrede omtales hele 650 ganger i Det gamle testamentes skrifter. Men det vil livevel være galt å si at denne siden ved Gud fullstendig dominerer bildet av Gud i Det gamle testamente. En bibelleser vil ganske raskt kunne se at det som er det dominerende i det paktsforholdet som Gud har med sitt utvalgte folk, Israel, er Hans utvelgelse som bygger på Hans nåde og Hans frelsende kjærlighet. Dette kommer veldig tydelig til uttrykk i 2.Mos 34,6-7a:
"Herren Herren er en barmhjertig er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare gjennom tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelse og synd."
Det vil kanskje overraske deg, men Det gamle testamente taler ikke mindre om Guds kjærlighet og nåde enn det Det nye testamente gjør. Hør bare disse ordene fra Salme 103,8-12: "Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham."
Men når Gud likevel åpenbarer sin vrede i den gamle pakt, så har det sammenheng med Israels troløshet og frafall.
Gud åpenbarer seg først og fremst som den hellige Gud. Serafene roper jo i Guds himmeltempel: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet." (Jes 6,3)
Gud reagerer mot all vanhellighet, avgudsdyrkelse og alt som krenker Hans vesen. Gud er nidkjær i sin straff av synd. I 5.Mos 4,24 leser vi: "For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud." Det gamle testamente lærer oss at Gud berøres personlig av det onde, og overalt i Den Hellige Skrift står Guds vrede for Hans mishag, Hans vemmelse og uvilje mot synd. Guds vrede har overalt i seg sen bortstøtende og destruktiv kraft. Den truer synderes liv, og Guds vrede lukker oss ute fra Guds frelsessamfunn.
Alt som har med offer å gjøre under den gamle pakt har å gjøre med at ikke Guds vredesdommer skal komme over folkets lovbrudd. Guds vredesdom har nemlig dødsstraffen i seg. Når Gud er vred, hjemsøker Han synden istedenfor å forlate den. Han døder i stedenfor å gjøre levende. "Nå ser dere hvem jeg er, og at det ingen Gud uten meg. Jeg tar liv og gir liv. Jeg sårer, og jeg leger, og det er ingen som redder av min hånd." (5.Mos 32,39)
Det gamle testamente gir oss mange eksempler på Guds vrede over synden. Det er nok å nevne vannflommen, dommen over Sodoma og Gomorra, straffedommene som fulgte over Egypt. I vredens tid blir Gud vår fiende. Han kjemper mot oss, istedet for å kjempe med oss. "Men de, de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem." (Jes 63,10)
Men selv midt i Guds vrede og i sin nidkjærhet mot synden, så undertreker Det gamle testamente at Han samtidig er grenseløst langmodig med syndere. Han er ikke snar til vrede. I Salme 30,6 sier David, inspirert av Den Hellige Ånd: "Et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde."
(fortsettes)
Guds vrede omtales hele 650 ganger i Det gamle testamentes skrifter. Men det vil livevel være galt å si at denne siden ved Gud fullstendig dominerer bildet av Gud i Det gamle testamente. En bibelleser vil ganske raskt kunne se at det som er det dominerende i det paktsforholdet som Gud har med sitt utvalgte folk, Israel, er Hans utvelgelse som bygger på Hans nåde og Hans frelsende kjærlighet. Dette kommer veldig tydelig til uttrykk i 2.Mos 34,6-7a:
"Herren Herren er en barmhjertig er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare gjennom tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelse og synd."
Det vil kanskje overraske deg, men Det gamle testamente taler ikke mindre om Guds kjærlighet og nåde enn det Det nye testamente gjør. Hør bare disse ordene fra Salme 103,8-12: "Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham."
Men når Gud likevel åpenbarer sin vrede i den gamle pakt, så har det sammenheng med Israels troløshet og frafall.
Gud åpenbarer seg først og fremst som den hellige Gud. Serafene roper jo i Guds himmeltempel: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet." (Jes 6,3)
Gud reagerer mot all vanhellighet, avgudsdyrkelse og alt som krenker Hans vesen. Gud er nidkjær i sin straff av synd. I 5.Mos 4,24 leser vi: "For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud." Det gamle testamente lærer oss at Gud berøres personlig av det onde, og overalt i Den Hellige Skrift står Guds vrede for Hans mishag, Hans vemmelse og uvilje mot synd. Guds vrede har overalt i seg sen bortstøtende og destruktiv kraft. Den truer synderes liv, og Guds vrede lukker oss ute fra Guds frelsessamfunn.
Alt som har med offer å gjøre under den gamle pakt har å gjøre med at ikke Guds vredesdommer skal komme over folkets lovbrudd. Guds vredesdom har nemlig dødsstraffen i seg. Når Gud er vred, hjemsøker Han synden istedenfor å forlate den. Han døder i stedenfor å gjøre levende. "Nå ser dere hvem jeg er, og at det ingen Gud uten meg. Jeg tar liv og gir liv. Jeg sårer, og jeg leger, og det er ingen som redder av min hånd." (5.Mos 32,39)
Det gamle testamente gir oss mange eksempler på Guds vrede over synden. Det er nok å nevne vannflommen, dommen over Sodoma og Gomorra, straffedommene som fulgte over Egypt. I vredens tid blir Gud vår fiende. Han kjemper mot oss, istedet for å kjempe med oss. "Men de, de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem." (Jes 63,10)
Men selv midt i Guds vrede og i sin nidkjærhet mot synden, så undertreker Det gamle testamente at Han samtidig er grenseløst langmodig med syndere. Han er ikke snar til vrede. I Salme 30,6 sier David, inspirert av Den Hellige Ånd: "Et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde."
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar