Guds lengsel etter oss, og vår lengsel etter Ham

Måtte Herren - Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, Jesu Kristi Far, lyse sin velsignelse over vår livsvei for året 2008 som Han i sin store nåde har gitt oss!


Hver gang jeg har våknet denne natt til 1.nyttårsdag, har et ord fra Jakobs brev stått så levende for meg: "Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss." (Jak 4,5)


Gud har en lengsel etter samfunn med sine barn, og ved Den Hellige Ånd skapes det den samme lengsel i oss. Det brukes sterke ord om denne lengselen fra Guds side. Det står at Han lengter etter oss med nidkjærhet, altså med en sterk og dyp iver. Den er brennende. Den er full av ømhet. Det er først og fremst gjennom omgangen med Herren i bønn at vi utvikler dette fortrolige samfunnet eller fellesskapet med Gud, og til det kreves det en innvielse. Og vi må lære oss til å vente, vente på at Gud skal tale. Ofte så er det vi som fører ordet, og vår bønn blir oftest ordgyteri. Av og til er det nødvendig. Vi må utøse vårt hjerte til Herren. Men ikke alltid, og ikke så ofte som vi tror. Herren kjenner vårt hjerte. Bønnen må langsomt overgi disse enkle formene for bønn og bli til en venten etter Gud.


Den hellige Makarios skriver i sine homilier, og viser en hver av oss at vi stadig har noe nytt å lære om bønn:
Man behøver verken gester, rop, stillhet eller knefall for å be. På en gang ordnet og intensiv, bør vår bønn være dette å vente på Gud, til Han kommer og trenger inn i den gjennom alle dets åpninger og veier og sinn. Nok med alle klager: la oss ikke søke annet i bønnen enn Guds ankomst. Bruker vi ikke hele kroppen vår når vi arbeider? Samvirker ikke alle våre lemmer da? Måtte også vår sjel vie seg helt til sin bønn og kjærligheten til Herren, og ikke la seg forvirres av tankene eller slite mellom dem. Enda en gang sier jeg: måtte den bli til en venten etter Kristus. Da skal Kristus opplyse den, Han skal lære sjelen den sanne bønnen, Han skal gi den en tilbedelse i 'ånd og sannhet'. (Joh 4,24) Herren kommer til den hengivne sjel, Han gjør den til sin herlighetstrone, Han setter seg der og forblir der. Esekiel taler om fire levende vesener som er spent for Herrens vogn. Han sier at de hadde en uregnelig mengde øyne likesom sjelen som søker Gud, eller snarere som sjelen, når den er søkt av Gud og er ikke noe annet enn øye.


La meg også ta med noe Johannes Chrysostomos skriver i sin bok "Om Guds ubegripelighet": "Med bønn forstår jeg det som strømmer ut av hjertets djup, ikke det som er i munnen. Likesom tre med djupe røtter ikke knekker eller rykkes opp av stormen, slik er det med bønner som har djupe røtter: de stiger fra hjertet til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindres av tankenes innfall. Det er derfor som salmisten sier: Av det dype kaller jeg på deg, Herre! (Salme 130,1)


Fra Den ortodokse kirkes bønnebok henter jeg denne bønnen av den hellige Basilios den store innfor det nye årets begynnelse. Kanskje du vil be den sammen med meg?:


Allmektige Herre, alle ånders og alt kjøds Gud, Du som bor i det høye og ser ned til de ringe. Du som ransaker hjerte og nyrer og avslører menneskenes hemmeligheter. Du evige lys uten begynnelse, uforanderlig og uomskiftelig, ta Du selv, udødelige Konge, imot våre bønner som vi i denne stund frembærer med urene lepper i visshet om Din store barmhjertighet. Forlat oss våre overtredelser, våre bevisste og ubevisste synder i gjerning, ord og tanke, og rens oss fra alt ondt som besudler vårt kjød og vår ånd. La oss få gjennomvandre denne livsnatt med årvåkent hjerte og nøkternt sinn i forventning om Din enbårne Sønns komme, vår Herre og Gud og Frelser Jesu Kristi åpenbarelsesdag, da alles Dommer skal komme i herlighet for å gi hver og en etter hans gjerninger, så Han ikke finner oss sovende og late, men våkne og rede til gjerning og til å stige inn i Hans herlige og guddommelige bryllupssal, hvor gjestenes jubel alltid lyder, og hvor det er usigelig godt for dem som skuer Ditt usigelig gode åsyn. For Du er det sanne lys som opplyser og helliger alt, og Deg lovsynger all skapning i evighet. Amen.