Jeg siterte professor Frøvig i gårsdagens artikkel om disippelskap, hvor han understreket at en lærer ikke vare skulle veilede ved sin undervisning, men også ved sitt liv og sin gjerning. Dette er et svært viktig poeng når vi snakker om disippelgjøring. Et annet poeng er at en lærling praktiserer alltid det han lærer med det samme. Lærlingen skulle stadig være sammen med læremesteren for å se ham i virksomhet og ikke bare lære ved hans ord, men like mye gjennom vedkommende lærers eget liv. Lærlingen skulle lære ved å se hvordan mesteren selv utførte arbeidet i den daglige gjerningen. Det var altså snakk om både teoretisk undervisning, og anskuelsesundervisning, og gjennom dette fikk eleven straks være med og praktisere det han lærte. Her står vi overfor en av de aller største utfordringene i dagens menighetsliv.
Mye av undervisningen som gis i mange av dagens menigheter, er teoretisk. Det er stort sett passiv læring, ved at man lytter til dagens preken eller bibelundervisning, og det gis få, om noen, mulighet til å praktisere det man har lært. Det gis sjeldent praktisk veiledning, og få om noen gis muligheten til å handle på ordet der og da, eller få hjelp til å handle på det i løpet av en uke.
Det gis en stor mengde undervisning fra en gjennomsnittlig norsk prekestol i løpet av et år. Går man på en gudstjeneste hver søndag, får man med seg 52 prekener. Hvor mye av det man hører, sitter igjen? Og: hvor mye av det som forkynnes blir praktisert? Dessverre er svaret: veldig lite.
I Hebr 4,2 står det et veldig utfordrende ord i denne sammenhengen:
"For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det."
Her ligger veldig mye av vår utfordring.
Jakob sier: "Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv." (Jak 1,22)
(fortsettes)
Mye av undervisningen som gis i mange av dagens menigheter, er teoretisk. Det er stort sett passiv læring, ved at man lytter til dagens preken eller bibelundervisning, og det gis få, om noen, mulighet til å praktisere det man har lært. Det gis sjeldent praktisk veiledning, og få om noen gis muligheten til å handle på ordet der og da, eller få hjelp til å handle på det i løpet av en uke.
Det gis en stor mengde undervisning fra en gjennomsnittlig norsk prekestol i løpet av et år. Går man på en gudstjeneste hver søndag, får man med seg 52 prekener. Hvor mye av det man hører, sitter igjen? Og: hvor mye av det som forkynnes blir praktisert? Dessverre er svaret: veldig lite.
I Hebr 4,2 står det et veldig utfordrende ord i denne sammenhengen:
"For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det."
Her ligger veldig mye av vår utfordring.
Jakob sier: "Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv." (Jak 1,22)
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar