Fellesskap i Kristus og med hverandre

I et par artikler har jeg satt fokus på Dietrich Bohoeffers ekklesiologi. I boken Gemeinsames Leben, som på norsk har fått tittelen "Et liv i fellesskap", skriver han at det slett ikke er noen selvfølge for en kristen at han får lov til å leve blant kristne. Slik var det heller ikke for Bonhoeffer selv. Bildet viser Dietrich Bonhoeffer som nr tre fra venstre, i nazistenes fengsel. Han ble skutt 9. april 1945.

Gudsrike-tanken sto sterkt i Bonhoeffers liv og tjeneste. For ham var det ikke naturlig å trekke seg tilbake, men å være en kristen midt i det pulserende livet. I innledningen til sin bok siterer Bonhoeffer Martin Luther, etter å ha påpekt at vi som kristne lever midt i verden, blant våre fiender. Luther har sagt: "Herredømme skal være midt iblant dine fiender Og den som ikke vil bære den lidelsen, han vil heller ikke tilhøre Kristi herredømme, men vil være midt blant sine venner og sitte blant roser og liljer. Han vil ikke være blant onde, men blant fromme mennesker. O, dere Gudsbespottere og Kristi forrædere! Hvis Kristus hadde gjort som dere gjør, hvem ville da noen gang blitt salige?"

Bonhoeffer er opptatt av at det livet vi får leve sammen med andre kristne er noe vi burde takke Gud for. Han skriver: "Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det bare som en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får lov til å samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakramenter. Ikke alle kristne har del i denne nåden. De som er i fangenskap, de syke, de som lever ensomt og spredt. de som forkynner evangeliet i hedenske land står alene. De vet at synlig fellesskap er nåde."

Men selvsagt kan vi oppleve Herren i vår enslighet, eller vi på grunn av spesielle omstendigheter er frarøvet muligheten til å ha fellesskap med andre kristne. Dietrich Bonhoeffer viser til apostelen Johannes, som på grunn av forfølgelsen mot de kristne var fange på klippeøya Patmos i Egeerhavet. Bonhoeffer skriver gripende om Johannes:

"Det som blir nektet dem som en synlig opplevelse, det griper de desto inderligere etter i troen. Slik feirer den forviste Herrens disippel, Johannes Åpenbareren, i ensomhet på øya Patmos, den himmelske gudstjeneste med sin menighet "i ånden på Herrens dag." (Åp 1,10) Han ser de syv lysestakene, det er hans menigheter, og de syv stjernene, det er menighetens engler. I midten og over dem alle ser han Menneskesønnen, Jesus Kristus, i den oppstandnes veldige herlighet. Han styrker og trøster ham ved sitt ord. Det er det himmelske fellesskap som den forviste deltar i på sin Herres oppstandelsesdag."

Men dette er unntaket. Det vanlige er jo at en kristen søker fellesskap emd andre kristne. "For den troende er det legemlige nærvær av andre kristne en uerstattelig kilde til glede og styrke. Med sterk lengsel kaller den fangne apostelen Paulus til seg i fengslet 'sin kjære sønn i troen,' Timoteus. Han vil se ham igjen og ha ham hos seg de siste dagene av sitt liv. Tårene til Timoteus, som ble felt ved den siste avskjeden, har Paulus ikke glemt. (2.Tim 1,4) Med tanke på menigheten i Tessaloniki ber Paulus 'inderlig dag og natt om å få se ansiktene deres igjen (1.Tess 3,10) Og den gamle Johannes vet at has glede over sine først vil bli fullkommen når han kan komme til dem og tale muntlig med dem, istedet for med brev og blekk. (2.Joh 12) Det er jo ingen ydmykelse for den troende, som om han skulle være altfor kjødelig, når han lengter etter det legemlige ansiktet til en annen kristen."

Når jeg leser dette, sukker jeg til Herren og sier: Jeg skulle ønske vi alle kunne tenke slik om våre søsken i troen, at vi lengtet etter å se dem, fordi vi forstår at vi ikke kan leve foruten Kristi kropp,