Gudfeldigheter - mitt møte med John Wimber og Reinhard Bonnke

En venn av meg, Robert Murphree, skrev i går et viktig innlegg på Facebook, om et møte mellom to markante skikkelser innen kristenheten, John Wimber og Reinhard Bonnke. Møtet fant sted i Tyskland og på den tiden var forholdet mellom tyske lutheranere og pinsevenner ganske så spent. John Wimber ønsket at Bonnke skulle komme til konferansen Wimber holdt i Tyskland, og inviterte ham. Så skriver Murphree: "Han kaller Reinhard ut offentlig og ønsker Reinhard velkommen, og overøser ham med ros og takknemlighet for hans fantastiske åndsledede arbeid i Afrika." Det skjer et gjennombrudd i den åndelige verden den dagen. Jeg leser disse linjene, og det slår meg: Jeg var tilstede på dette møtet! Jeg var der da det skjedde!

Her er et referat fra møtet som jeg publiserte på bloggen min 28.juni 2008, som et tilbakeblikk: 

"Det var i Frankfurt i Tyskland at jeg møtte John Wimber for første, og det skulle vise seg og bli eneste gang. Da hadde jeg lest flere av hans bøker, lyttet til hans undervisning på kassetter og lest mange av de artiklene han skrev i magasinet "Equipping the Saints". Jeg var spesielt begeistret for hans radikale undervisning om korset, og frydet meg over hvor sentralt evangelisk han var i sin forkynnelse av Jesu død og oppstandelse, og hvile følger dette får for vårt eget trosliv. Konferansen i Tyskland handlet om "signs and wonders". Og jeg kommer aldri til å glemme det som skjedde i Messehalle i Frankfurt.

Jeg hadde sikret meg plass på aller første benk, takket være et pressekort jeg hadde på den tiden. Det var bare en ledig plass ved siden av meg. Noen år tidligere hadde jeg vært på samme sted, da var det Reinhard Bonnke som arrangerte sin første "Euro-Fire" konferanse. Møtet i Messehalle hadde akkurat begynt, og ingen ringere enn Reinhard Bonnke kom inn, ulastelig kledd i svart dress, og satte seg ved siden av meg. Joda, jeg innrømmer det: Hjertet slo litt raskere, og noen hjertesykdom hadde jeg ikke på den tiden. Her satt jeg med verdensevangelist Reinhard Bonnke ved min side, og joda, jeg passet på å få både en personlig samtale og forbønn! Den store forsamlingen som telte noen tusener, sang med i kjente Vineyard lovsanger. Det var en ganske fortettet atmosfære. Men hvor var Wimber selv? Han satt i hvert fall ikke på første benk. Kanskje han kom senere? Berømte ledere innenfor pinsekarismatisk sammenheng har det med å dukke opp litt ute i møtene. Men det varte og det rakk, og ingen Wimber kom. En kunne merke en viss uro bre seg i forsamlingen.


Så var lovsangen over, og en noe tykkfallen mann kledd i lusekofte, dongery og joggesko og med skjegg sto foran mikrofonen. Wimber hadde vært der hele tiden. Han hadde spilt saksofon i lovsangsbandet!


På sin egen avslappede måte, med den ene hånda i bukselommen, prekte han om korset. Så glad jeg ble. Her var ingen fakter, han hevet aldri stemmen. Jeg så på Bonnke. Han satt der i svart dress. Da jeg var på hans konferanse hadde vi opplevd at mange ble helbredet. Også den gangen satt jeg på første benk og så mange av helbredelsene skje rett foran øynene mine. Og så på Wimber, og måten han var kledd. To vidt forskjellige Herrens tjenere. Begge hadde bevart sin originalitet, og begge ble mektig brukt av Gud.


Plutselig skjedde det! Noen ropte: Jeg ser, jeg ser! Fra et annet sted i den store salen ropte en annen: "Jeg kan gå!" Det ene miraklet etter det andre skjedde mens Wimber talte. Men han talte ikke om helbredelse, han talte om korset, og Gud stadfestet sitt ord. Det var ingen som la hendene på de syke, helbredelsene bare skjedde mens Wimber talte. Jeg hadde aldri vært vitne til noe lignende før. De helbredelsene jeg hadde vært vitne til hadde skjedd mens jeg selv eller andre hadde lagt hendene på de syke og bedt. Nå skjedde helbredelsene uten at noen berørte noen i det hele tatt, og Wimber selv - han stod på scenen med hendene i bukselommene og bivånet det hele i dyp takknemlighet. Det virket nesten hverdagslig det hele. Men jeg ble så berørt av dette enkle.

Ingen kunne si at det var Wimber som helbredet dem. Det var Gud, og så fikk da Han også all æren for det hele. Jeg ble selv helbredet under disse møtene - for de indre sår den dype sorgen jeg bar på etter min fars død. Men det er en annen historie."

Så langt erindringen, Det jeg kan si i etterkant er at livet mitt ble aldri det samme etter dette møtet med Wimber og Bonnke. Jeg har båret på en brann i meg siden Bonnke la hendene på meg, og den har ikke sluknet.

Høyreekstremismen på fremmarsj: Skremmende utvikling i Tyskland - og Norge.

Det som holder på å skje i Tyskland er skremmende. Høyreradikale og høyreekstremistiske ideer er i ferd med å få fotfeste blant mange tyskere gjennom partiet Alternativ for Tyskland. Det skjer samtidig med at tyske vaksinemotstandere trivialiserer Holocaust ved å gå med den symboltunge gule Davidsstjernen som nazistene påla jødene å gå med. 

Journalisten, historikeren og Tyskland-kjenneren Astrid Sverresdotter Dypvik avdekker svært urovekkende realiteter om dagens Tyskland. Det hun forteller får det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste, vil jeg tro. Om man da vil ta inn over seg virkeligheten. Hun gjør det i boken: 'Det mørke Tyskland', med undertittelen: 'Ei reise blant høgreekstremistar', som utkom på Samlaget denne uka. 

De som har fulgt med i timen har sett det lenge. Media har med nokså jevne mellomrom de siste årene kommet med små drypp som har avdekket utviklingen i det høyreekstremistiske miljøet i Tyskland. Det har også vært fokus på den voksende oppslytningen om partiet Alternativ for Tyskland eller Alternativ Für Deutscheland. Opprinnelig et parti for motstand mot europeisk samarbeide, men som mer og mer er blitt kjent for sin ekstreme og nasjonalistiske motstand mot den tyske invandringspolitikken. Dypvik skriver også om hvordan det høyreekstremistiske nettverket 'Der Flügel' har arbeidet aktivt for å få dratt dette partiet i en enda mer ekstremistisk og nasjonalistisk retning. Alternativ for Tyskland fikk i 2017 hele 12,6 prosent av stemmene ved valget til Forbbundsdagen, og ble med ett det tredje største partiet i Tyskland.

Som om ikke dette var skremmende nok, skjer de mest skremmende tingene i de høyreekstre og nynazistiske nettverkene. Dette er nettverk som i høy grad assosierer seg med Alternativ for Tyskland, og som vist vilje til å ta ibruk vold for 'å ryste og omsider velte sosial orden i Tysklan', for å sitere forfatteren. Et eksempel på dette skjedde i februar i fjor da en høyreekstem person drepte ni innvandrere i byen Henau. Sommeren 2019 ble politikeren Walter Lübcke drept fordi han gikk ut offentlig med støtte til flyktningers rettigheter. Bak drapet som en tysk høyreekstremist.

Det skal ifølge tysk politi finnes på mange som 32.000 ektive høyreekstremister i Tyskland. 13.000 av dem er kjent som voldelige. 

Vi er ikke fri for dette i Norge heller. Den nordiske motstandsbevegelsen marsjer også i våre gater, og Filter Nyheter har avdekket at noen av dens medlemmer har deltatt på vaksinemotstandernes demonstrasjoner i Norge. Filter Nyheter har også avdekket at partileder Hans Jørgen Lysglimt Johansen, kjent for sitt jødehat, kobler tenåringer som tilhører Alliansen med nynazister i norsk valgkamp. 

Hva angår tyske koronavaksinemotstandere ble det nyllig kjent at de har tatt ibruk den gule jødestjernen som nazistene tvang jødene til å bruke, som et symbol på sin vaksinemotstand. Dette vekker sterke reaksjoner i det jødiske samfunnet verden over. Det er vanskelig å forstå at motstandere av koronavaksinen kan få seg til å sammenligne seg med nazistenes forfølgelse og massedrap på jøder før og under andre verdenskrig. Dette er ikke bare ubenksomhet, men nok et utslag av antisemittisme.

Stillferdig luthersk kommunitetsbygger

Inntil for noen få dager siden var navnet Lore Weber (bildet) (1936-2020) helt ukjent for meg, men så var jeg så heldig å lese et minneord om henne i et tidsskrift jeg abonnerer på, 'The Plough', skrevet av Chris Zimmerman. Jeg vil gjerne få dele det med deg og derfor har jeg oversatt det til norsk. Jeg ble så inspirert av hennes liv:

En liten, ømhjertet kvinne med ubegrenset energi, alltid klar til å hjelpe, til å skape fred, til å trøste noen, eller for å holde seg oppe sent og skrive enda et brev ... ”Dette er Lore Weber beskrevet i en nekrolog etter hennes død i Tyskland, i Oktober 2020. Hun ble åttifire.

I barndommen, i en verden full av hakekors, våpen og frykt, utviklet Lore en sterk følelse av rettferdighet og en djup sult etter fred.

I 1974 grunnla hun med ektemannen Gerhard, en luthersk pastor, Basisgemeinde, etter mønster fra de tidligste kristne menighetene. Dets kjennetegn inkluderte felles bolig, gudstjenesteliv, arbeid og eiendom, og et ønske om å vitne offentlig for rettferdighet og fred. Med Gerhards ord, "For oss betydde det først og fremst å gi et slikt vitnesbyrd å prøve å virkelig leve ut shalom - Guds fred." Både Gerhard og Lore holdt seg tro mot dette kallet, og til sine kolleger i samfunnet, gjennom tykt og tynt. (Og gjennom år med fattigdom, markert mest synlig av en diett sentrert rundt poteter og hva som helst annet som kan dyrkes i kommunitetens hage.)

I 1990 grunnla Webers en avdeling av kommuniteten i et nedslitt distrikt av Øst-Berlin. Brannforskrifter truet den nye begynnelsen (husokkupanter hadde bosatt seg i bygningen og var ikke glade for å se at den ble renovert og forvandlet), i tillegg kom Gerhards alt for tidlige død, han døde av kreft. Senere steg økende eiendomsverdier - området ble et hipstermål - som den største trusselen mot å bygge seg opp. Likevel klorte den lille husstanden å seg fast, betjente hjemløse og trengende som kom på døren, og ønsket barn velkommen til barnehagen i nabolaget kommuniteten fortsatt driver. 

Til slutt var Lore utrettelig i jakten på fred og rettferdighet, både i samfunnet og i bredere skala: i å kjempe for leietakers rettigheter i økende tidevann av gentrifisering; som styremedlem i Church and Peace, et europeisk økumenisk nettverk; og mer generelt som en nabo, i bibelsk forstand, til hver person hvis vei krysset sin egen.

På spørsmål om hva det vil si å jobbe for rettferdighet og fred, svarte Lore: «I årevis spurte jeg meg selv hva jeg hadde å gi eller si til mennesker i nød - og jeg kjente mange! Dette selvspørringen fortsatte og fortsatte til jeg, gjennom en alkoholiker, fant et svar som tillot meg å slutte å torturere meg selv. Hun hjalp meg med å se at jeg rett og slett kunne være der, hvor slike mennesker var og er, og at i kraft av det enkle faktum at jeg trodde på den uendelige kjærligheten til Gud, kunne jeg ha en effekt på dem, selv uten ord. ”

Billedtekst: Lori Webr. Foto:Chris Zimmerman/The Plough

Katolske biskoper i Tyskland erkjenner å ha støttet nazistene

Romersk-katolske biskoper fra Tyskland erkjenner at Den romersk-katolske kirken aktivt støttet nazistene under 2.verdenskrig og senere hjalp dem med å unnslippe. Det skulle ta 75 år før denne erkjennelsn kom.

Dette fremkommer i en rapport skrevet i anledning 75 års markeringen av slutten av 2.verdenskrig. Rapporten er skrevet av Den tyske konferansen for katolske biskoper.

Det er det nasjonale nyhetsbyrået i Israel som skriver dette i dag. Artikkelforfatteren Dr.Manfeld Garstenfeld skriver: 'Man trenger bare å sitere noen få linjer fra denne rapporten for å forstå hva dagens biskoper tenker om sine kolleger fra krigen.'

I rapporten heter det blant annet:

'Den katolske kirken i Tyskland var del av det verst tenkelige samfunn. Den kaotiske villigheten til å mobilisere materialet, både kirkens personell og åndelige ressurser, til bruk i krigen, forble ubrutt helt til krigens slutt,'

'Verken i september 1939 eller i tiden som fulgte var det ingen åpen protester fra de tyske biskopene mot nasjonalsosialismens utryddelseskrig.'

Det var heller ingen offentlig protest mot 'den utrolige forbrytelsen mot jødene, den hadde knapt en stemme...'

Rapporten skal beskrive en rekke tilfeller hvor Den katolske kirke i Tyskland aktivt støttet nazistene i deres angrep på og forfølgelsen av jødene.

Den tar også for seg de forhold Den katolske kirke i Tyskland gjorde seg skyldig i i tiden rett etter Den 2.verdenskrigs slutt. Da hjalp ddenne kirken nazistiske krigsforbrytere, som var skyldige i uhyrligheter, med å flykte til LLatin-Amerika. Flere katolske prester var med på dette.

Synoden for Evangeliske kirker innrømmet sitt svik mot jødene under 2.verdenskrig under en konferanse i Rhineland i 1980. Det skulle ta ytterligere 40 år før Den katolske kirke i Tyskland erkjente sin synd og skyld.

Antisemittismen vokser i Tyskland - norske kristne sprer høyreekstrem propaganda

Den tyske storavisen 'Welt am Sonntag' melder at antall antisemittiske overgrep i Tyskland økte med med 13 prosent i fjor.  I Norge fortsetter Isaelvenner å spre artikler fra nettstedet 'Frihetskamp', til tross for at dette nettstedet driftes av den nynazistiske og antisemittiske organisasjonen 'Den nordiske motstandsbevegelsen'. Uten å sjekke kildene sprer man artikkelen: '3000 angrep mot kristne mål i Europa i løpet av 2019'. Artikkelen er ledsaget av bilde av en kirke som brenner.

Om man bare hadde gått inn på siden ville man finne en sterk hyllest til nasjonalsosialismen, og utilslørt hat mot jødene og staten Israel. Men denne bakgrunnsjekken er det få som tar seg tid til. Bare i helgen er dette innlegget spredd videre 17 ganger fra en Facebook-side til en lektor i den videregående skolen i Sandnes.

Hva Tyskland angår ble det i fjor registrert rundt 2000 handlinger som ble begått mot jøder og jødiske institusjoner i 1019. Året før var det registrert 1799. Alt i alt ble det begått 41.000 politisk motiverte forbrytelser i fjor. Det er en økning på 14 prosent fra 36.062 året før. Rundt 22.000 handlinger ble begått av høyreekstreme, mens 10.000 sto venstreekstreme for.

Det er tragisk når norske Israelvenner sprer videre artikler fra høyreekstreme nettsider, som inneholder jødehat. Dermed er de med på å ufarliggjøre nasjonalsosialismen, den som kostet seks millioner jøder livet.

Neste gang du ser artikkeln med den brennende kirken, tenk deg om!

Tyskerbyen i USA

Mange forbinder nok mennonitene i USA med hardtarbeidenede, trofaste bønder ute på den amerikanske landsbygda, men det mange kanskje ikke vet er at de første permante bosettningene av mennoniter i Den nye verden, var ikke på landsbygda, men i en by.

Germantown eller 'Tyskerbyen' ble grunnlagt av 13 familier fra Krefeld i det vestlige Tyskland.

En av disse familiene var mennoniter, mens resten av dem var kvekere. De hadde tidligere vært mennoniter, men blitt kvekere etter en nokså massiv påvirkning fra kvekermisjonærer. De 13 familiene fra Krefeld kom til Philadelphia, som da var en ny bosetning, som bare var ett år gammel. Her slo de seg ikke ned, men valgte å dra videre, drøyt 10 kilometer nordvest, hvor de hadde skaffet seg et landområde gjennom en landoppkjøper og eiendomsmegler ved navn Daniel Francis Pastorius. Allerede fra 1600-tallet hadde det kommet nok mennoniter fra Europa slik at de kunne grunnlegge en mennonite-forsamling.

Men de var ikke de eneste. Mot slutten av 1700-tallet kom det baptister, lutheranere og reformerte immigranter hit. De hadde blitt inspirert av William Penns eksperiment som handlet om religiøs frihet. I 1681 hadde den engelske kongen, Charles II, gitt det landområde som skulle bli Pennsylvania til William Penn, for å slette gjeld kongen hadde til William Penns far, Penn, som var blitt kveker.  Han ønsket å gjøre Pennsylvania til et fristed for sine kvekervenner, som ble plaget i England, og for andre forfulgte kristne i Europa.

En årsak til at de første amerikanske mennonitene ikke etablerte seg som bønder var at Penn ikke ville sørge for land for enkeltstående individer. Ifølge Pastroius var det flere årsaker til dette. Den viktigste var at Penn ønsket at barna deres skulle få gå på en felles skole og at man kunne bo så nært hverandre, at de kunne hjelpe naboen om han trengte hjelp.

Dette forsto de 13 familiene fra Krefeld, de hadde jo selv kommet fra en by i Tyskland. Forølgelse hadde tvunget mange europeiske anabaptister til å søke ly i landlige omgivelser, for på den måten å komme seg unna religiøse og sivile myndigheter som sto dem etter livet. Men i det vestlige Tyskland, i byen Krefeld, fant mennonitene en tid toleranse, og det gjorde at de kunne erverve seg kunnskap og ekspertise innen tekstiler, noe som gjorde at Krefeld ble et internasjonalt sentrum for teksilindustrien.

De som utvandret fra Krefeld til Nord-Amerika tok kunnskapen med seg. En mann ved navn Abraham op den Graeff har fått æren av å starte opp med linproduksjon i Germantown og fikk en æresbevisning av William Penn, for å produsere det fineste linet i kolonien. På samme måte som Krefeld, ble Germantown et hovedsete for tekstilindustrien. William Rittenhouse, den første presten for Germantown Mennonite Congregation, bygget den første papirmøllen i de amerikanske koloniene.

Germantown ble også hjemmet til trykkeren Christopher Sauer, et medlem av Brethren, en gren av døperbevegelsen, som publiserte den første Bibelen i Amerika såvel som sangboken Ausbund, som fremdeles brukes av Old Order Amish.

Etter hvert som Germantown utviklet seg ble den et forretningssentrum, og etter hvert kom det også bondegårder som leverte kor, kjøtt og egg. I byen fantes det også sadelmakere, bryggerier, garverier og sjokoladefabrikker med mer.

Billedtekst: Møtelokalet til mennonitene i Germantown. Forsamlingen ble grunnlagt på slutten av 1600-tallet. Lokalet ble bygd i 1770. Forsamlingen hadde da kommet sammen i en tømmerbygning, og holdt møter der fra 1708.

Mitt personlige møte med Reinhard Bonnke

Det må ha vært på 1980-tallet. I Frankfurt i Tyskland. Jeg hadde reist sammen med noen venner for å være med på en konferanse med John Wimber. Om tegn og under. Underlig nok hadde jeg funnet plass i den store konferansehallen på første benkerad. Det var to plasser ledige ved siden av meg. Noen år før hadde jeg også vært i Frankfurt for å delta på FIRE-konferansen med Reinhard Bonnke. Det var mildt sagt en sterk opplevelse!! Plutselig kommer to dresskledde menn inn fra en sidedør. De setter seg på de to ledige plassene ved siden av meg. En av dem var Reinhard Bonnke. Han hilste på meg med sitt karakteristiske varme smil. Den andre mannen var hans nærmeste medarbeider på den tiden, Peter Vandenberg. Slik kom jeg til å sitte ved siden av Reinhard Bonnke hele denne kvelden. Vi så av og til på hverandre og smilte.

Det var en veldig spesiell opplevelse. Drømmen min var som ung forkynner å få møte en av mine store troshelter. Nå satt han ved siden av meg en hel kveld. Og vi lyttet til John Wimber sammen! På samme forunderlige måte fikk jeg også møte en annen troshelt, Derek Prince, i Jerusalem, mange år senere. Begge deler som svar på bønn.

Når møtet var over tok jeg mot til meg: Om han ville be for meg og velsigne meg?

Bonnke var ikke vond å be. Han snudde seg mot meg, la hånden sin på hodet mitt og ba så stillferdig. Ikke slik jeg hadde sett på hans kampanjefilmer. Men stillferdig. En kraft for gjennom hele kroppen min, fra topp til tå. Som ild i mine bein. Den er der ennå.  Ilden jeg fikk overført den kvelden har jeg båret med meg. Det var en skjellsettende opplevelse. Så ba han meg være frimodig med den skatten Gud hadde gitt meg. Han sa dette mens han holdt meg i sine hender og smilte til meg.

Jeg har ikke delt dette før nå. Det har vært for personlig. Men nå når Reinhard Bonnke har gått hjem til Herren, 79 år gammel.

Den europeiske skjendselsnatten

Natten mellom 9.-10 november 1938 er en v de beksvarte i europeisk historie. For 71 år siden ble jødiske forretninger og synagoger angrepet en rekke steder i Tyskland. 30.000 jøder ble satt i forvaring, og de ble senere sendt til konsentrasjonsleire og den visse død. 1400 synagoger ble brent ned til grunnen og 7500 forretninger vandalisert. Dette er kjent som Krystallnatten og danner opptakten til de grusomme jødeforfølgelsene og Holocaust.

Dette var ikke tilfeldig. Den djevelske planen var nøye gjennomtenkt og planlagt. I et forsøk på å knne forstå det som skjedde denne skjendselnatten, må vi se på noe som skjedde fire måneder før. Vi må til Frankrike, til den lille byen Evian. USAs president Franlin D. Roseveldt hadde innkalt til en konferanse i Evian i tiden 6.-15 juni. Hensikten med konferansen var å diskutere et økende antall jøder som var på flukt fra nazistenes forfølgelser. 32 nasjoner var samlet, og ikke mindre enn 200 journalister var der for å dekke begivenheten.

Konklusjonen: Ingen av landene - heller ikke Norge - var villige til å ta imot jødene og gi dem et tilfluktssted. Det var bare et unntak: Den Dominikanske republikk. Alle de andre nasjonene, Norge medregnet, ofret jødene.

Budskapet fra Evian konferansen var klart: Hitler hadde grønt lys for sitt jødehat. Ingen kom til å bry seg om hva som skjedde med jødene.

Det er verd å merke seg at noe av det første som skjedde da Adolf Hitler tok over makten i Tyskland i januar 1933 var at jødiske forretninger ble boikottet. Det er sterke krefter - også i det norske samfunnet - som roper om boikott av Israel og jødiske varer i dag. Akkurat på samme måte som i Tyskland i 1933. Og akkurat som i førkrigstidens Tyskland angripes jødiske forretninger og synagoger i Europa, og jødene frykter for sine liv. Det skjer også i Norge.

La oss denne lørdagskvelden, når mørket senker seg, og den jødiske sabbaten er over, tenne et lys for alle de jøder som er skremt over antisemittismen og det utilslørte jødehatet - også i Norge - og be for og velsigne dem. En praktisk velsignelse er å kjøpe de varene som blir produsert i Israel.

En talende og skremmende taushet

I går skjedde det igjen: jøder angripes i Europa. Denne gangen i Halle i Tyskland. 70-80 jøder var samlet i synagogen (bildet) for å feire en av jødenes store høytider - Jom Kippur. Sikkerhetstiltak forhindret det som kunne endt i en forferdelig tragedie. To personer som oppholdt seg i nærheten av synagogen ble drept. Hittil er en person arrestert. Tysk politi mer enn antyder at dette angrepet skyldes antisemittisme og at det er høyreekstreme som står bak. Så langt har politiet avdekket at gjerningsmannen ville drepe jøder, muslimer og folk på venstresiden.

Kan det være en av årsakene til at kristne som er svært ivrige etter å skrive noe negativt om muslimer på sosiale medier, nå er helt tause om angrepet på synagogen i Halle? Hva hadde skjedd om det hadde vært en muslim som sto bak synagogeangrepet? Da hadde de nok ikke vært tause, nei.

En av disse som omtrent daglig skriver om Islam og muslimer, og da alltid med negativt foretegn, skrev her om dagen et innlegg om Philip Manshaus, og nærmest bagatelliserer ugjerningen til denne mannen. Det har han også gjort en gang tidligere og har sågar i et innlegg uttrykt forståelse for at en viss massemorder utførte ugjerningen på Utøya.

Han kaller Manshaus 'ungdommen', forrdi han ikke vil vedstå seg at Manshaus har høyreekstreme holdninger, og skriver følgende:

'Philip Manshaus ble slått mest helselaus av mu/slimene som var der. (av skriveriene i etterkant skulle man tro at han hadde drept en mengd m/uzleiner) Philip Manshaus DREPTE ingen M/uzleiner, bare stesøster si... Hun er helt glemt. Saka mot Philip Manshaus går på hat imot m/uzleiner eller noko slikt.'

Det denne skribenten unnlater å nevne er at Manshaus drepte sin stesøster fordi hun var asiatisk, og det er vel ingen tvil om at hadde til hensikt å drepe muslimer. Den underlige måten å skrive muslimer på skyldes at han vil lure Facebook, slik at han ikke skal utestenges fra sosiale medier på grunn av sine ytringer. Det er han blitt flere ganger.

Dette hatet mot muslimer og hans fornektelse av den faren høyreekstremismen representerer, krydres på hans Facebook side med bibelsteder, bønn om vekkelse og støtte til Israel. At en person i Frelsesarmeuniform trykker 'liker' på disse innleggene gjør ikke saken bedre. Jeg tror ikke Frelsesarmeens ledelse ville likt dette, om de visste om det.

Når skal disse kristne innse at høyreekstremismen representerer en stor fare for jødene i Europa og i Norden, ja, for alle mennesker som ikke vil bøye kne for disse kreftene. Kristen tro og høyreekstemisme er ikke forenelig. Og selvsagt representerer militant islam en stor fare. 

Mine tanker og bønner går i disse dager til jødene i Tyskland.

Nytt antisemittisk angrep i Tyskland lørdag

To syriske menn mistenkes å stå bak et antatt antisemittisk angrep mot en jødisk mann på jernbanestasjonen i Potsdam (bildet) i Tyskland lørdag.

Det er The Times of Israel som skriver dette i dag.

I følge avisen Berliner Morgenpost, bar den uidentifiserte 25 år gamle mannen umiskjennelige jødiske symboler som kippa og Davidsstjerne.

'Når jeg gikk av trikken, merket jeg noen skygger bak meg,' forteller den jødiske gutten til den tyske avisen. Skyggene viste seg å være to menn som spyttet på ham og ropte antisemittiske skjellsord og kom med utilslørte trusler.

Lørdagens angrep er det siste i en bølge av rasistisk og religiøst motivert hatkriminalitet mot jøder, som ryster Tyskland de siste årene. Tysklands nasjonale sikkerhetstjeneste rapporterte forrige måned at antallet antisemittiske voldshendelser har økt dramatisk det siste året. Flere av gjerningspersonene tilhører høyreekstremistiske miljøer.

Potsdam er hovedstaden i delstaten Brandenburg. Byen har nesten 164.000 innbyggere.

Russiske baptister fikk asyl i Tyskland

Denne måneden fikk en baptistfamilie fra Russland asyl i Tyskland på grunn av forfølgelse i hjemlandet.

Det er Christianity Today som omtaler saken. Familien har vært utsatt for trakassering, trusler og direkte angrep.

Det er Russlands nye religionslov som skaper problemer og til dels store utfordringer for evangeliske kristne i landet. Ikke bare begrenser den menighetenes virksomhet, men loven fører også til mistenkeliggjøring og sektsstempel over for alt som ikke hører til Den russisk-ortodokse kirke. Det er sterke bindinger mellom stat og kirke i Russland.

Selv om denne baptistfamilien ble utsatt for trusler via telefon, nektet politiet å se på saken, i følge familiens advokat, Zaza Koschuachwili. Familien ble ofte fotfulgt av menn i svarte uniformer.

Eksplosiv husmenighetsvekst og gode nyheter fra ekteparet McClung til tross for alvorlig sykdom

I dag har jeg virkelig gode nyheter å dele med deg. Sally McClung, kona til den tidligere hovedlederen for YWAM International, Floyd McClung, forteller i et nyhetsbrev publisert i går, at 417 husmenigheter har blitt startet i et ghetto område i Øst-Afrika hovedsaklig blant tidligere prostituerte og flyktninger fra Sør-Sudan. Arbeidet de driver - The All Nations ministry - vurderer også å begynne arbeid for å nå flyktninger fra Rohingya-folket med evangeliet. Sally McClung kan også fortelle at de har vært med på å bygge et sykehus i Zambia i et område der det ikke finnes noe medisinsk hjelp å få i mange mils omkrets. I Zambia er det også blitt startet 17 husmenigheter for å ta seg av disippeltrening. Blant syriske flyktninger i Tyskland som har kommet til tro på Jesus er det startet mer enn 70 husmenigheter, og blant en unådd folkegruppe i India er over 120 mennesker kommet til tro på Jesus. Det arbeides nå med å plante husmenigheter blant disse. Det er snakk om en unådd folkegruppe som ikke har hatt noen kristne fra før. Navnet på folkegruppen holdes foreløpig tilbake da arbeidet som pågår er svært følsomt.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om ekteparet McClung. Som kjent for bloggens lesere ble Floyd svært alvorlig syk av en infeksjonssykdom for en tid tilbake. En tid sto det om livet. Han har kommet seg noe, men er ikke frisk. Helsetilstanden hans er stabil og har egentlig vært uforandret en lang periode. Vinteren er på vei i Sør-Afrika der ekteparet McClung bor. Sally ber oss om å be at Floyd slipper å få influensa.

Sally forteller at hun har vært igjennom fire operasjoner det siste året, og to ulike typer med cellegiftbehandling. Hun er nå kreftfri og holder på med å gjenvinne sin helse.

"Vi har virkelig fått strukket oss denne tiden med så mange prøvelser. Gud har vært med oss for hvert steg vi har tatt,"skriver Sally McClung og takker for all forbønn, omtanke og økonomisk støtte ekteparet har fått.

Nesten 100 tilfeller av hatkriminalitet mot kristne i Tyskland i 2017

 

Forfølgelsen av kristne har rykket oss et steg nærmere. Tysk politi er kjent med så mange som ca 100 angrep på kristne i Tyskland i 2017. De mest voldsomme angrepene skjedde blant asylsøkere på flyktningemottakene. En kristen afghansk kvinne ble knivhugget til døde utenfor en matforretning, mens hennes barn ble vitne til udåden.

Det skriver Tysklands utenrikskanal, Deutche Welle.

Ifølge en rapport fra det føderale politet i Tyskland skal 97 tilfeller av hatkriminaliet mot kristne, eller kristne instutusjoner ha funnet sted iløpet av fjoråret. Blant disse tilfellene av hatkriminalitet finner vi angrep mot kirker og kristne symboler, men også fysiske angrep mot kristne, og drap. Flere av tilfellene dreier seg om angrep på asylsøkere og flyktninger.

Det brutale drapet på den afghanske kvinnen har rystet Tyskland. Drapsmannen, som var en asylsøker fra Afghanistan, skal ha truet kvinnen på asylmottaket fordi hun hadde konvertert til den kristne tro. Han skal ha fulgt etter henne til matbutikken og drept henne utenfor butikken. Hvorvidt drapet var religiøst motivert gjenstår å se. Saken er ennå ikke behandlet i det tyske rettssystemet.

Det skal være første gangen tysk politi har laget en egen statistikk over hatkriminalitet mot kristne. Ifølge Åpne Dører, som har ført en slik statistikk en stund, ble det rapportert om 743 tilfeller av religiøst motivert hat mot kristne i tyske flyktningeboliger på åtte måneder i 2016.

Skremmende!

At et parti helt på ytterste høyrefløy nå får sete i den tyske Riksdagen er skremmende. Alternative für Deutschland er iløpet av helgen blitt Tysklands tredje største parti. Jeg forstår godt at styrelederen for Det mosaiske trossamfunn i Norge, Ervin Kohn, som også er forstander for den jødiske menigheten ved St.Hanshaugen i Oslo og nestleder for Antirasistisk senter reagerer. Han er heldigvis ikke alene om det.

Og Kohn har all grunn til å reagere. Det jødiske sentralrådet i Tyskland sier i en uttalelse gjengitt i avisen Dagen at "Partiet utgjør den største utfordringen dette landet har stått overfor siden krigen."
For jødene har det ytterste høyre representert intet mindre enn en katastrofe.

Jeg tror det gikk kaldt nedover ryggen på de fleste nordmenn når en av toppkandidatene for AfD i beste sendetid under Dagsrevyen i kveld, Alexander Gauland, uttrykte at han var stolt over hva tyske soldater oppnådde under krigen - deriblant i Norge.

Alternative für Deutschland har funnet grobunn for sine brune ideer i de østlige delene av Tyskland. Her er arbeidsløsheten og de sosiale problemene større enn i andre deler av Tyskland. Slik var det også i Tyskland før 2.verdenskrig. Nasjonalsosialistene spilte på politisk misnøye. Arbeidsløshet, ulikhet, store sosiale forskjeller og fremmedfrykt har bidratt til at AfD har fått den posisjonen de nå har lengtet etter.

Det er grunn til å be for Tyskland i disse dager.

Tysk lege ville ikke utføre abort - vant i arbeidsretten

Arbeidsretten i Lüneburg har kjent oppsigelsen av en klinikksjef i det nordøstlige Tyskland ugyldig. Det opplyser organisasjonen Respekt.

Thomas Börner (bildet) som er gynekologisk overlege ved Capio Elbe-Jetzeel-klinikken i Dannenberg, ga ved begynnelsen av 2017 beskjed om at han av religiøse samvittighetsgrunner ikke kunne utføre abort.

Når klinikksjefen, Markus Fröhling offentlig ga overlegen sin støtte, ble han uten noe forvarsel sagt opp av sykehusets eiere. Det skjedde i februar. Nå har arbeidsdomsstolen erklært oppsigelsen som ugyldig og krevd at Fröhling fikk jobben tilbake. Capio har likevel valgt å ikke ansette ham på nytt, men i stedet gi ham økonomisk kompensasjon.

3500 tidligere muslimer døpt i Tyskland de siste to årene

De siste to årene har mer enn 3.500 tidligere muslimer som er kommet til tro på Jesus, blitt døpt i Tyskland. De fleste av dem kommer fra Syria, Iran og Irak, og de har en ting felles.

De har kommet til tro på Jesus i sine hjemland, men på grunn av de vanskelige forholdene de har levd under, har det ikke vært mulig å la seg døpe på sin tro og bekjennelse.

Det har tidligere vært reist berettiget kritikk mot dåp av nyomvendte muslimer fordi man har hatt mistanke om at det ikke er genuine omvendelser, men et påskudd om å få asyl. Men i de tilfellene de her er snakk om har de som nå er blitt døpt tatt bestemmelsen om å følge Jesus allerede i sitt hjemland.

Dåpstallene fra Tyskland viser at 2.500 er blitt døpt i frie evangeliske menigheter og mer enn 1000 i føderasjonen av pinsemenigheter. 850 er døpt i frie evangelisk-lutherske kirker og 700 i unionen av frie evangeliske menigheter, som baptister og brødremenigheter hører inn under.

80 tidligere muslimer døpt på bekjennelsen av sin tro i Tyskland i ett og samme møte

Guds rike går fram! 80 afghanske og iranske flyktninger ble døpt på bekjennelsen av sin tro på Jesus som sin Frelser og Herre i Hamburg i Tyskland i forrige uke i et og samme møte (bildet). Det er Mohabat News som melder dette.

Det var pastor Albert Babajan som sto for massedåpen.

En av de døpte forteller: "Hele livet har jeg lett fred og lykke, men det fant jeg ikke i Islam. Nå har jeg funnet det," sier Shima og legger til: "For meg er dette lykke."

En annen av de døpte, Shomaz, sier: "Som muslim levde jeg alltid med frykt. Frykt for Gud, frykt for synd, frykt for straff. Jeg har funnet Kristus Guds kjærlighet."

Den store dåpshøytideligheten ble utført i byparken i Hamburg og må ha vært litt av en samling. Om det var jubel i Hamburg, så det ha vært stor fest i himmelen!

Når det er krevende å være norsk kristen

Gårsdagen synes jeg ble en krevende dag - på mange måter. Mest krevende var nok beskjeden som vi fikk fra Tyskland. Gode venner fra Mosul - på flukt fra IS - har bestemt seg for å reise til de kurdiske områdene av Nord-Irak. De orker ikke mer. I mange år søkte de beskyttelse i Norge, men fikk avslag gang på gang. Deres kirker var brent, deres Bibler ødelagt - men troen hadde de beholdt. Mens samtlige muslimer som var på det siste flyktningemottaket deres fikk opphold i Norge, fikk ikke dette paret det. De var de eneste kristne, og deres beskyttelsesbehov er hevet over enhver tvil. Men norske myndigheter visste bedre.

Jeg skammer meg over å være norsk statsborger når slike saker kommer fram i lyset. Da er det krevende å være norsk.

Det unge paret representrerer et av verdens eldste kirkesamfunn. En martyrkirke. Deres tro er levende og brennende. De deltok på våre gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet. Hun med sin vakre sang - på Jesu morsmål. Vi ba sammen, feiret Herrens måltid sammen og besøkte hverandre. De var som en del av vår lille familie. Så måtte de rømme - fra norsk politi - til Tyskland. Den blå-blå regjeringen ville ha dem ut av landet. Nå har de oppholdt seg i Tyskland en tid. Ventet og ventet - i håp om trygghet. Nå orker de ikke mer. Nervene er tynnslitte. I Nord-Irak venter familie - og utrygghet. IS er 15 kilometer unna. Det er krevende for dem - og det er krevende for oss.

Dette var bakteppet da jeg samtalte med noen om velsignelse av ikoner. Av og til synes jeg det blir trangt å være kristen i Norge. Og krevende. Alle disse meningene. Det faktum at vi norske kristne vet best. Og kjenner alles hjerter. Og har sannheten på vår side. Dette unge ekteparet fra Mosul, brennende for Jesus, kommer fra en kirke med ikoner. Skal vi avskrive dem? Kalle dem for frafalne og vranglærere? De sier ingenting om vår lunkenhet, våre kirkeskikker, ingenting om at vi reiser til fjells og feirer påske, mens de søker til sine kirker for å ta del i vår største kristne høytid. Selv når de er forfulgt. Ville vår tro holdt om vi ble forfulgt som dem? Er vår tro verd å dø for?

Men gårsdagen ble også krevende for meg selv på en annen måte. Søvnløse netter på grunn av store smerter, store begrensninger når jeg skal gå. I går kveld bestemte jeg meg for å ta del i gudstjenesten i Toten frikirke. En gripende og samtidig vakker gudstjeneste hvor vi fikk del i Jesu lidelseshistorie gjennom opplesning fra lidelsestekstene hos evangelisten Markus, og hvor vi sang pasjonssalmene - både nye og gamle. Det hele ble avsluttet med nattverd. Men så måtte jeg parkere noen hundre meter unna. Det ble for langt å gå. Med store smerter klarte jeg så vidt å komme meg innendørs. Det var krevende.

De onde dagene er krevende. Som gårsdagen. Men hva er vel våre plager å ligne med Ham som bar all verdens synd, som ble sonofferet, som ble forlatt av Gud, som led døden på korset? For ingenting å regne. Vi har aldri blitt forlatt av Gud.

Så selv om dagene er onde fortsetter livet. Jeg gleder meg til å feire gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet klokken 08.00 i morgen tidlig og til å preke i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika kl.11.00. Livet er ikke så ille likevel! Jeg har ikke tenkt å gi opp.

Dagen da nazistene banket på døra og spurte etter skjulte jøder

Denne historien grep meg så sterkt etter at jeg leste den sent i går kveld, at jeg måtte oversette den til norsk:

'Julen nærmet seg, når en gruppe nazister kom hjem til en tysk familie i deres jakt på jøder som skjulte seg for dem. Den tyske familien skalv der de sto på kjøkkenet uten å gi en lyd fra seg. I kjelleren, rett under der de sto, skjulte det seg en gruppe jøder. 

De hørte hvordan nazistene spurte den foreldrene og barna, den ene etter den andre, uten å lykkes. Når turen var kommet til den yngste gutten, spurte de ham også: 'Finnes det noen jøder her i huset?'

Den lille gutten var først litt nølende, før han svarte:

'Ja!'

Foreldrene ble grepet av stor frykt og holdt nesten på å få et hjerteinfarkt. Nazistene spurte ham høflig om han kunne vise dem hvor disse jødene befant seg. Den lille gutten gikk foran dem og førte dem inn i stua. Der sto det et vakkert pyntet juletre. Han bøyde seg under treet hvor det var en stall, og så tok han frem Jesusbarnet og viste dem'.

Uredd luthersk prest i Tyskland får motstand fra pastorer og det tyske parlamentet

Det er en pris å betale for den som vil stå på og holde fast ved Bibelen som Guds evige, uforanderlige og autoritative ord for liv og lære.

Det har den lutherske presten Olaf Latzel (bildet) fått merke til fulle. 70 pastorer fra Bremen, hvor Latzel er prest i den historiske St.Martini's kirke, har slått seg sammen og gått i protestmarsj mot Latzel. De 70 pastorene vil ha mangfold og mener Latzel krenker andre religioner. Latzel vil være tro mot Guds ord. Og for første gang siden 2.verdenskrig har en tysk pastor blitt fordømt av det tyske parlamentet.

Hva er problemet? Et av dem er at Olaf Latzel forkynner at Jesus er den eneste veien til Gud, og at den Gud som vi tror på ikke er den samme som muslimenes allah. Men det er mer: Olaf Latzel forkynner evangeliet klart og rent, uten noen form for kompromisser av noe slag. Det er forkynnelse av lov og evangelium, og mennesker kommer til tro. Dette provoserer mange. De kaller den lutherske presten for ukjærlig, hatefull, trangsynt og bruker alle de andre 'honnørordene' som man er så glad for å sette som merkelapper på de som tar Guds ord på ramme alvor.

Olaf Latzel mener det er godt at han får motstand, fordi denne type motstand gjør ham bare sterkere, og det er slett ikke et godt tegn når alle stryker deg med hårene og roser deg. Sann evangelieforkynnelse vil alltid vekke motstand. Han er også en tydelig forsvarer av det kristne ekteskapet, og en like tydelig motstander av samkjønnet 'ekteskap'. Og det har vakt reaksjoner at han fra prekestolen har bedt mennesker vende om fra okkultisme og bruk av Buddha-statuer i hjemmene, og kvitte seg med alt slikt, om man vil følge Jesus.

Selv om Tyskland var det landet hvor Reformasjonen ble født og har vært en stor sendenasjon for misjon, så står det ikke særlig godt til med den kristne tro i landet i dag. To år før det store reformasjonsjubileet er det frafall fra troen som preger Tyskland.

Olaf Latzel, som er prest i den nasjonale lutherske kirken i landet, hevder at så mange som 80 prosent av prestene innen denne kirken ikke er født på ny.

'Og det er et kjempeproblem. For det betyr at de lager sin egen lære. Men Bibelen er Guds ord, vår lov, kapittel for kapittel, setning for setning, bokstav for bokstav'.

Olaf Latzel, er prest i St.Martins kirke (Hellige Martins kirke) i Bremen hvor Joachim Neander var prest i 1679. Det var han som skrev salmen 'Underfulle konge', hvis første vers lyder slik:

Underfulle konge,
du som allting bærer,
vi med lovsangs røst deg ærer.
All din rike godhet
lot du til oss strømme,
så vi vandret som i drømme.
Hjelp oss nu,
styrk oss du,
gi vår salme vinge
la vår lovsang klinge.

Olaf Latzel mener kampen står om vår forståelse av hvem Gud egentlig er. Det er jeg enig med ham i. Antall gudstjenestebesøkende stiger stadig, og er nå oppe i nærmere 400 på en vanlig søndag. Mellom 4.000-5.000 følger hans prekener på YouTube.

CBN News har laget en reportasje om denne uredde lutherske presten. Du kan se denne reportasjen her:

http://videos.cbn.com/services/player/bcpid1697316436001?bckey=AQ~~%2CAAAAqwZdoRk~%2C5p3D8wQwoZ8oJO3MI2xIgOgYVJVg2DJk&bctid=4567985102001