Her er et fenomen som er verdt å undersøke: Hvordan bevarte Gud det jødiske folket som en distinkt gruppe mens de ble forvist fra hjemlandet og spredt over hele verden?
Svaret er smertefullt. Da Gud utskilte dem som en spesiell skatt for seg selv (5.Mos 7:6), ble biproduktet hat og fremmedgjøring. I årtusener har nasjonene utstøtt det jødiske folket og gjort livet deres til en elendighet.
Men det Satan mente for det onde, mente Gud det gode, selv om det ikke virket slik på den tiden. Gud bevarte Jakobs etterkommere gjennom deres trelldom i Egypt, og holdt dem adskilt fra egypterne, som ikke ville gifte seg med hebreerne. På samme måte bevarte han deres identitet blant hedningene fordi de fleste land atskilte jøder fra resten av befolkningen. Et fremtredende eksempel er den jødiske opplevelsen i Øst-Europa hvor jøder i nesten 150 år var begrenset til den beryktede Pale of Settlement.
The Pale besto av territorium Russland ervervet fra delingen av Polen i 1772. Før da hadde tsar-Russland få jøder. Likevel levde 80 prosent av verdens jøder i Polen, hvor jøder levde et ganske normalt liv.
Da Polen ble delt mellom Russland, Preussen og Østerrike, mottok Russland størstedelen av områdets jødiske befolkning og visste ikke hva de skulle gjøre med den. Så dette skapte Pale of Settlement i 1791. Begrepet blek, fra det latinske ordet palus, refererer til en grensepåle og understreker den jødiske byrden ved å bli boikottet.
Mange tror formspråket "beyond the bleke", som betyr "uakseptabelt," stammer fra Pale of Settlement. Området omfattet deler av dagens Russland, Ukraina, Polen, Hviterussland, Litauen, Moldova og Latvia og dekket rundt 386 000 kvadratkilometer mellom Østersjøen og Svartehavet.
Vel kjent med de russiske kosakkenes brutalitet, må jødene i The Pale ha vært livredde da jurisdiksjonen over dem gikk over til tsaren. Tidligere, i den kosakk-polske krigen (1648), massakrerte kosakker en gruppe jøder som nektet å konvertere til den russisk-ortodokse troen:
Drap ble ledsaget av barbariske torturer; ofrene ble flådd levende, delt i stykker, klubbet i hjel, stekt på kull eller skåldet med kokende vann. Selv spedbarn ved brystet ble ikke spart. . . .Skriftruller med Loven ble tatt ut av synagogene av kosakkene som danset på dem mens de drakk whisky. Etter dette ble jøder lagt på dem og slaktet uten nåde.
Den jødiske historikeren Solomon Grayzel sa at etter at Russland tok over Polen, i stedet for å prøve å forbedre de økonomiske forholdene til den fattige befolkningen, foretrakk det å konsentrere seg om «hvordan mest effektivt å ødelegge jødisk liv». Til slutt utviste tsarregjeringen jøder fra landdistriktene og tvang dem inn i det Grayzel sa "var egentlig en storstilt ghetto."
Tre regjeringsdekreter (1783, 1791 og 1794) begrenset offisielt Russlands jøder til det som The Pale under styret til Katarina den store, som i stor grad begrenset jødiske kommersielle rettigheter. Der bodde de i små landsbyer kalt shtetler, for det meste som handelsmenn og butikkeiere.
På et tidspunkt nådde den jødiske befolkningen i Pale rundt 5 millioner, som utgjorde 40 prosent av verdens jødedom og 95 prosent av russisk jødedom. I sin isolasjon snakket det jødiske folk jiddish og skapte en særegen livsstil for seg selv, og holdt seg adskilt fra hedningene og hedningenes praksis.
Under tyranniet til den antisemittiske tsaren Nikolai I ble jøder imidlertid tvunget til å endre navn; menn ble tvunget til å skifte klær, trimme håret, bruke kort skjegg og tjene i frontlinjene til det russiske militæret. Grayzel kalte Nicholas I "en av de grusommeste og mest fantasiløse tyrannene som noen gang har levd." Som en del av hans forsøk på å "russifisere" jødiske soldater (noen så unge som 12), tvang han dem også til å bryte kostholdslovene deres og spise svinekjøtt.
Da han så på jødene som farlige romvesener, grep tsaren jødiske barn og satte dem i kristne skoler. Han reduserte også The Pale i størrelse og utviste jøder fra byene Kyiv, Sevastopol og Nikolayev. I denne perioden ble jøder anklaget for rituelle drap, ble beskattet hardt og opplevde tvangskonverteringer og undertrykkelse. Enda verre, livene deres i Pale var plaget med pogromer.
Tre ganger, mellom årene 1881 og 1921, ble jøder slått, drept og brent ut av hjemmene sine. Hvert angrep var mer brutalt enn det foregående. Masseødeleggelse, tusenvis drepte, hundretusener såret, foreldreløse og hjemløse – dette var arven etter pogromer.
Den første bølgen av pogromer traff The Pale da tsar Alexander II, som var noe mer ettergivende med jødiske friheter, ble myrdet i 1881. Folk ga jødene skylden, noe som resulterte i de harde mailovene mot jødene under tsar Alexander IIIs regjeringstid (1881–1894). Disse lovene tillot til og med kristne i Pale å tvinge jøder fra hjemmene sine.
Den andre bølgen av pogromer skjedde fra 1903 til 1906, under den første russiske revolusjonen (1905). Denne perioden fungerer som det historiske bakteppet for den berømte musikalen 'Spelemann på taket'. 'Spelemann på taket' ble komponert fra historier om den jiddiske dramatikeren Sholem Aleichem (1859–1916) og er satt i 1905 under tsar Nicholas IIs regjeringstid (1894–1917). I løpet av denne perioden led jøder gjennom mer enn 650 pogromer. Den tredje bølgen kom under den bolsjevikiske revolusjonen (1917–1923) da landet falt inn i kommunismen.
I lys av jødisk historie under det tsaristiske monarkiet er det ikke rart at Tevje, Sholem Aleichems hovedperson i 'Spelemann på taket', på humoristisk vis tilpasser den aronske velsignelsen (4. Mos. 6:24) til å si: «Måtte Gud velsigne og holde tsaren langt borte fra oss !"
Pogromene var så forferdelige at de galvaniserte en massemigrasjon av jøder til USA, spesielt til New York, på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Mange av dagens amerikanske jøder hadde foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som vokste opp i The Pale.
The Pale of Settlement varte frem til første verdenskrig, da den russiske militære overkommandoen utviste jøder fra området, som var i krigssonen, fordi den ikke stolte på dem. Regjeringen avskaffet formelt The Pale i 1917.
Dessverre, da andre verdenskrig brøt ut, led området av det tidligere The Pale mest under Holocaust fordi det fortsatt var hjemsted for en stor prosentandel av europeiske jøder. Av alle landene i Europa der jøder led, rangerer Polen og Sovjet-Russland på toppen når det gjelder tapte liv (henholdsvis omtrent 3 millioner og 1,3 millioner).
Jeg har hørt mange av mine jødiske venner si: "Det jødiske folk er et traumatisert folk." Uttalelsen deres fanger hva det vil si å være jøde i lys av en lang og tragisk historie. Dessverre stemmer den katolske lærde Edward Flannerys ofte siterte observasjon fortsatt: «Det er liten overdrivelse å si at disse sidene med historie som jøder har forpliktet seg til å minne, er nettopp de som har blitt revet ut av kristne (og sekulære) historiebøker.»
Kristne burde være rasende over antisemittismen som har plaget Guds utvalgte folk i århundrer. Vi burde sørge over smerten de har utholdt. Men vi burde også være rasende over at folk som kalte seg kristne spottet Jesu navn ved ikke å handle som Frelseren overfor det jødiske samfunnet han kom fra.
Siden vi som kristne betrakter selvoppofrelse som et uttrykk for vår tro, burde vi være villige til å elske og stå sammen med Guds utvalgte folk mot forfølgelse. Noe av det mest bibelske vi kan gjøre er å glede oss sammen med dem over opprettelsen av staten Israel i 1948. Israels gjenfødelse var faktisk frukten av bevegelser som begynte som en reaksjon på pogromene i The Pale.
Men det er også en oppfyllelse av Guds mange løfter om å bringe det jødiske folk tilbake til sitt eget land. Til tross for prøvelsene som skal komme, vil Gud levere den lyse fremtiden Han har lovet Israel: «Jeg vil gi Min Ånd i deg, og du skal leve, og jeg vil sette deg i ditt eget land. Da skal dere kjenne at jeg, Herren, har talt det og fullført det» (Esek. 37:14). Vi ser frem til dagen da Den Hellige Ånd bor i hele Israel (v. 9–14).
Så grusomt som det var, hindret utstøtelse assimilering og bevarte jødene som et folk som en dag vil ære Gud i hans rike. Når den dagen kommer, vil de ikke lenger høre «nasjonenes hån og ikke lenger bære folkenes vanære» (36:15). Faktisk sa Gud: «Da skal du bo i landet som jeg ga dine fedre; du skal være mitt folk, og jeg vil være din Gud» (v. 28).
- Camaron Joyner/Magasinet Israel My Glory/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen
.jpg)
.jpg)
