Gud har ikke byttet ut Israel med Kirken, del 1

Er Israels skjebne oppfylt gjennom Kirken? Er Kirken en erstatning for eller en forlengelse av Israel? Har Kirken overtatt løftene Gud ga Israel? Disse, og flere lignende spørsmål, skal jeg forsøke å besvare - slik jeg ser det - i denne artikkelserien:

Bibelen - forstått som Det gamle- og Det nye testamente opererer med to størrelser som Den treenige Gud åpenbarer seg igjennom: Israel og Menigheten. Begge har sin spesielle utvelgelse, kall og løfter. Det er ting disse to størrelsene har felles, og det eer  ting som er forskjellig fra hverandre. Israel har for eksempel fått et jordisk kall: "For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud  utvalgt for at du skal være Hans eiendomsfolk framfor alle folkeslag på jordens overflate." (5.Mos 7,6) 

I de påfølgende versene får vi også vite hvorfor Gud utvalgte Israel: "Det var ikke fordi dere var større enn alle andre folk at Herren hadde dere kjær og utvalgte dere - for dere var de minste av alle folkene - men fordi Herren elsker dere, og fordi Han ville holde eden Han hadde sverget deres fedre. Derfor har Gud ført dere ut med mektig hånd og løst dere ut fra slavehuset, fra egypterkongen Faraos hånd." (v.7-8)

Menigheten har derimot fått et himmelsk kall: "Vi har en slik Øversteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i Himlene." (Hebr 8,1). Israel har fått en jordisk arv: "Da viste Herren seg for Abram og sa: Din slekt skal Jeg gi dette landet." (1.Mos 12,7) Menigheten har på sin side fått en himmelsk arv: "... til en arv som er uforgjeengelig, flekkfri og uvisnelig, og forvart i Himmelen for dere." (1.Pet 1,4) Israel har fått et løfte om gjenopprettelse og samling i det landet Gud haar gitt dem for evig, se Esek 37.1-14. Menigheten har fått løfte om gjenopprettelse og bortrykkelse til himmelen, se 1.Tess 4,13-18. Guds ord forteller oss at Israel skal bli det ledende folk i 1000-års riket: "For så sier Herren: Bryt ut i jubel for Jakob med glede og rop med fryd over den fremste blant folkeslagene. Forkynn, lovpris og si: Herre, frels Ditt folk, Israels rest." (Jer 31,7) Menigheten skal herske sammen med Kristus i den kommende tidsalder: "Hvis vi holder ut, skal vi også herske med Ham." (2.Tim 2,12

Bibelen er klar, men blant Guds folk har forvirringen vært stor gjennom Kirkens historie. Det skyldes flere ting. Og det begynte tidlig. Istedet for å lese Guds ord slik det står, begynte man tidlig å lese den allegorisk. Det begynte med kirkefedre som Justin Martyr, Ireneus, og ikke minst Oriigines og Augustin, som utviklet en lære som i korte trekk gikk ut på at Kirken hadde erstattet eller videreført Israel i Guds plan. Kirken skulle nå betraktes som 'Det nye Israel' - et begrep som ikke finnes i Den Hellige Skrift. Fra omkring år 400 er Israel som oftest blitt brukt som synonym av ulike bibellærere. 

Senere skulle en helt sentral bibeloversettelse spille en avgjørende rollen for å befeste dette teologiske synet. Jeg tenker på King James oversettelsen fra 1611. La meg gi deg et eksempel på dette: Kapittel 43 hos Jesaja begynner med ordene: "Men nå, så sier Herren som skapte deg, Jakob, og som formet deg, Israel..." I King James oversettelsen har oversetterne satt en overskrift som lyder slik: 'Gud trøster kirken med sine løfter.' Et annet eksempel er hentet fra kapittel 44 som begynner med ordene: "Men hør nå, Jakob, min tjener, Israel som jeg har utvalgt..." Men overskriften lyder: 'Kirken blir trøstet.' 

Det er vanlig i mange kristne sammenhenger å lese Det gamle testamentes løfter til Israel, som om de gjelder Kirken eller menigheten. Dermed oppstår det en tro om at Gud har erstattet Israel med Kirken. Men Gud har aldri sviktet de løftene Han ga til Israels land og folk. De er evige!

fortsettes